Fra snill til flink. Betraktninger fra Senterkonferansen 23-24 november 2012

Fra snill til flink.

Betraktninger fra Senterkonferansen til Buskerud Senterparti 23-24 november 2012.

Dagslyset slapp nesten ikke til disse to dagene som konferansen varte. Fredagen var helt mørk, både fordi novemberdagen uten snø er kort, og fordi budskapet fra talerstolen denne dagen var dystert. Selv ikke landbruksminister Trygve Slagsvold Vedums brede hvite smil og avslappede holdning der han satt på kanten av panelbordet med oppbrettede ermer og dinglet med beina, klarte å gjøre ordene til annet enn dypt alvorlige forvarsler om hva dette partiet skal igjennom før valget i 2013.

Jeg har hørt Per Olaf Lundteigen bruke termen ”Mission impossible” ved et par anledninger. Han blir tent av det umulige, og har gjort en meget god jobb med å formidle upopulært stoff i de siste 20-30 åra. Hans budskap er aktuelt som aldri før, og jeg ønsker ham og Senterpartiet all mulig lykke til. Jeg har kjent meg beslektet med ham i å bli tent til innsats der andre sier at ”det der går ikke”. Derfor har jeg også fått utrettet en del i mitt liv.

Åslaug Haga utfordret oss som var der til å ta et valg, enten går vi fullt inn for å bringe Senterpartiet videre i Regjeringsposisjon, eller så lar vi partiet ”hvile” i Stortinget en periode for i fred og ro bygge seg opp igjen som parti med en tydelig ideologi, hvilket vi fikk gode innspill på under denne konferansen.

Senterpartiet som forvaltningsparti må finne sin form for å kunne nå fram til nye velgergrupper. Som Trond Nordby sa: ”I takt med nedlegging av gårdsbruk går Senterpartiet ned mot sperregrensa.” Han sa også at ”på sikt bør det likevel være håp om et større SP som er forankret i brede bygdeinteresser, som står fast som Dovre mot EU, uten å tilsløre sin egentlige identitet for å kunne samarbeide med AP.”

Det tror jeg også.

Bønder har tradisjonelt vært en viktig velgergruppe for Senterpartiet. Vi trenger norske bønder som kan produsere god, norsk mat. Da må bonden bli ”flink”, det hjelper ikke lenger å bare være ”snill”, som en av deltakerne på konferansen gikk fram og snakket om, med en anelse nostalgi og resignasjon i stemmen.

Min far og farfar var bønder. Jeg husker min far fortelle: ”Far stakk til folka sine litt ekstra mat i dårlige tider, og ettergav husleia for leietakere når han så det sto dårlig til. Sto det dårlig til, snudde han i døra, tok regninga med seg hjem, og bytta den i en kurv med mat som han gikk tilbake med.”  Selv om det ikke var så fett hjemme hos farfar og familien heller, så delte de av det de hadde.

Min far drev gartneri og grønnsakproduksjon på friland, og brakte skikken videre. Han likte bedre å gi bort grønnsaker enn å ta betalt. Hver gang vi hadde besøk, sendte han med en pose grønnsaker, og det samme når han var gjest et sted. ”Det kommer intet i en lukket hånd” var læresetningen de levde etter, og den var farmor sin. Min mor gjorde den også til sin, og serverte kaffe og kaker når folk kom for å plukke jordbær på selvplukk. Jeg hadde nok en liten kremmer i meg den gang, og ville starte kafe, så kunne vi selge kaffe og vafler til de som kom på landet for å plukke bær. Men nei, det skulle ikke tas betalt for kaffe og vafler på denne gården, nei! Det ble ansett som mindreverdig og gjerrig, kan jeg huske, å ta betalt for mat og tid. Mine foreldre var ikke vant til tankegangen ”tid er penger” som andre hadde naturlig inne. De skulle alltid gi inntrykk av å ha god tid og en kaffekopp og en prat å by på.

Jeg så hva det kostet.

Kaffepausene gikk på bekostning av arbeid som skulle gjøres, og medførte stressreaksjoner og kjefting i etterkant. Det var viktig å være snill, og snillheten vistes på hvor mange som var innom for den kaffekoppen og praten. Og det var mange. For min far var kaffepausene lyspunkt og kjærkomne avbrekk i en traurig arbeidsdag. Andre av hans kollegaer og kamerater var ikke så ”snille” og dermed strengere på kaffepausene og dit dro man ikke bare ”innom”. Det var de ”flinke” bøndene.

Resultatet av min fars ”snillhet” så vi da vi skulle ta over gården. Arbeidsfolka hos ham hadde skaffet seg både hus, gode utdanninger til barna sine og god økonomi. De hadde blitt godt behandlet, var nøysomme og hadde klart å bygge seg opp ved det arbeid og den lønn de hadde hos min far.

Han selv var blitt tidlig syk og halvt ufør, og overlot et nedslitt gartneri, en utslitt maskinpark og jordekanter og ravinedaler fulle av landbrukssøppel til neste generasjon. Det tok fire år ved siden av full jobb å rydde opp, før vi kunne skaffe dyr og gjøre om bruket fra gartneri og grønnsakgård til storfebruk med økologisk grasproduksjon.

Min far var ”snill”. Kirken var full i begravelsen, og han var en elsket mann og min gode, gode pappa.

Men var han en god forvalter av jorda?

Kan man være en ”snill” bonde og en god forvalter på en gang?

Kan bonden i dag tillate seg å være ”snill” i et samfunn hvor velferdsstaten tar seg av dem som ikke kan betale husleia og en kurv med mat når det trengs gis av Fattighuset, Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon?

Rollene er snudd, bonden har, som Trond Nordby så presist beskrev, hatt en negativ klassereise, i dag er det kanskje bonden selv som trenger litt ekstra for å berge både seg selv og gården sin.

Kanskje er det på tide med en holdningsendring hos bonden også, om han ikke allerede har foretatt den?

Han må, som de fleste andre i samfunnet finne seg i at tid er penger, han må tåle å ta betalt for tjenester og produkter på en skikkelig måte, han må selge seg selv og sine produkter i konkurranse med andre. Han må ”komme ned på jorda” til det folket og det fellesskapet han før gikk med matkurv til og gav henstand på husleia til, og som han kunne tillate seg å synes synd på. Det er ikke lenger plass til den snille bonden, og det er en utfordring Senterpartiet og bondeorganisasjonene må ta innover seg for å kunne skape seg en ny identitet. Trond Nordby sa at ”Senterpartiet har gjennomgått en proletarisering og at ”veien til kaksepartiet Høyre er uoverstigelig”. Det kan se slik ut.

Min mann og jeg tilhører ”den nye bondestanden”. Vi er av dem som har gjennomgått Fram Agro-kurs i regi av Innovasjon Norge. Dem som har fått alle drømmer og illusjoner om ”det gode liv på landet” brutalt revet ned. Dem som har fått greie på forskjellen på ”kultur og fritid” og jobb, altså det som gir penger i kassa. Vi er blitt vist realiteten i det å starte opp et gårdsbruk fra bunnen ved å skape en bedrift hvor målsettingen er å stå på egne bein fra dag en. Vi er av dem som har sett svart på hvitt hva dette innebærer og som har tatt utfordringen og hoppet av gode jobber for å satse på utvikling av gården og jordbruket. Vi er av dem som har brukt minst ti av våre beste år med angst og blodslit for å få hodet over vannet som bønder i ”Annerledeslandet”.

Det lysner i horisonten, for som jeg ser det, så finnes ”Annerledeslandet” allerede, og det begynner å bli fint å være bonde der!

Så ser jeg også at engasjementet mitt må være gården, og at det er ved å engasjere meg i den jeg kan være et godt eksempel på ”den nye bonden”.

Politikken får dere som er flinke til det ta dere av, jeg skal heie fra sidelinja! Tusen takk til Åslaug Haga som med sin klare oppfording til å ta et personlig valg, fikk meg til å innse det.

Takk for oppmersomheten.

Hilsen Tone Birgitte Bergflødt

Bonde på Renskaug Vertsgård i Lier

Referat fra "Occupy World Street" 18.09.2012

Noen mennesker ser behovet for et nytt økonomisk system i verden. Det nye systemet skal være økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig og reelt demokratisk. Rundt 100 mennesker som er opptatt av dette var samlet til seminar på Litteraturhuset 18. september arrangert av ”Grønn Hverdag”. Jeg har laget et referat og gjort meg noen betraktninger, dette er stoff som bør tygges lenge.....

Ross Jackson, forfatter av boka Occupy World Street viste oss i sitt foredrag at verdens befolkning bruker ca en og en halv planet for å opprettholde dagens forbruk av varer. Skjæringspunktet kom på midten av 80-tallet. Det som er urovekkende med dette er at vi ikke kjenner konsekvensene av å bruke mer enn det kloden kan produsere. Det som da er sørgelig, er at mer materielle ting kun gjør oss friskere og gladere inntil et visst punkt, det vil si at alle grunnleggende behov er dekket, hvilket selvsagt vil variere en del mennesker imellom. Overforbruk og luksus langt utenfor det rimelige gjør oss dessverre verken friskere eller gladere. Da er det andre mekanismer som inntrer, og andre verdier blir viktigere: alt det vi ikke hadde tid til mens vi skaffet oss alle tingene.

Grunnen til at behovet for å tenke nytt om økonomi har oppstått, er det nåværende systemets begrensninger. Det nåværende systemet er basert på økonomisk vekst, som i ”mer av alt” større, flere, nyere. Virkemiddelet for å få til dette, er økt forbruk, da holdes hjula i gang. ”Kjøp en bærepose til med julegaver” oppfordret Kristin Halvorsen oss til en jul. ”Ta ansvar, kjøp mer”,  var Roar Flåten sitt budskap året etter.

Hvordan kan det ha seg at vi ved å kjøpe mer enn vi trenger, kaste ting som ikke er ødelagt, kjøpe nytt i stedet for å reparere bidrar til positiv vekst i samfunnet?

Jo, det er fordi alle som produserer, selger og markedsfører alle varene som vi forbruker mister jobbene sine om vi ikke kjøper produktene deres. Vi i Vesten holder liv i veldig mange verden rundt ved vårt store forbruk av varer.

Mye arbeidskraft er flyttet fra primær- og sekundær- til tertiærnæringen. Fastlandsindustrien bygges ned etter hvert som vi pumper opp mer olje. Landbruk og industri er blant næringene hvor det ikke jobber så mange lenger. Den typiske arbeider i det private næringsliv i dag, er sysselsatt med produksjon, import, eksport, kjøp, salg og markedsføring av varer. Derfor er det ved å kjøpe flere varer at vi forbrukere kan vise ansvar og solidaritet med arbeiderne. Så vi fyller handlevognene med velsignelse fra Kristin Halvorsen og Roar Flåten.

En annen stor gruppe av arbeidere er ansatt i en offentlig sektor som stadig vokser. En oppvakt tenåring hadde lest i avisa at Arbeiderpartiet de siste årene hadde skapt 300 000 arbeidsplasser. Han lurte på hva de 300000 jobbet med? Man prøvde da å forklare så godt som mulig at når det offentlige skaper arbeidsplasser er det innenfor offentlig sektor. Myndighetene ønsker å ”redde framtida” ved å få oss  til å forbruke mer, samt å lønne flere i offentlig sektor til å passe på at ingen gjør feil. Rammeverket av byråkrati  blir  tykkere, og spillerommet for de som byråkratiet skal tjene innskrenkes. Da kan situasjonen  oppstå at byråkratiet til slutt er til for egen del, og har glemt hvem de er satt til å tjene. Sentralisering gjør at næringsliv og byråkrati blir mer fremmedgjorte overfor hverandre. Den gjensidige tilliten dem imellom svekkes, og ansvar pulveriseres. Vi er også i ferd med å få en  ”syndebukkmentalitet” etter amerikansk modell, og hver og en må tilpasse seg dette.

Alt dette virker intuitivt feil. I alle fall må det være lov å spørre om disse ”løsningene” fører til flere problemer enn de løser på sikt?

Er det slik at ”løsningen” brått er blitt problemet?

Ifølge Ross Jackson er en systemendring nødvendig fordi ubegrenset vekst er utopisk. Vi setter stadig dypere og mer uopprettelige økologiske fotavtrykk på kloden. Jeg sammenlikner det med en traktor som kjører ut på et jorde som er drevet økologisk. Jo større og tyngre maskiner bonden bruker på jorda, jo hardere blir jorda pakket sammen, og jo vanskeligere er det å få frø og planter til å gro godt. Da trengs det mer bearbeiding, og jo mer bearbeiding, jo mer avrenning og utvanning av næring som da må tilføres med mer kunstgjødsel. Intensiv drift og monokulturer over lang tid gjør noe med jorda. I globalt perspektiv skjer noe av det samme, jo mer vi forbruker jo mer tærer vi på ressursene. Bærekraft blir ofte glemt og det spises av såkornet.

Vi har mange ganger hørt at noen må bli rikere for at også de fattige skal få mer. Det som er tilfellet nå, er at noen få blir veldig mye rikere, mens de mange blir veldig mye fattigere. Mekanismen vi har vært vant til å trøste oss med virker ikke som før, gapet mellom fattig og rik øker, globalt sett.

Regnskapet til en nasjon måles i Brutto Nasjonal Produkt, BNP. Der tas alt med, all aktivitet blir regnet som positiv. Det gir seg merkelig utsalg i at selv ulykker, sykdom, krig og katastrofer gir positive tall på BNP.  All aktivitet er god, dør det mange i en ulykke, får de som lager kister og begravelsesbyråene god butikk, får mange kreft, er det stor etterspørsel etter medisiner og utstyr for å ta seg av disse, er det krig, blomstrer våpenindustrien. Det er lett å forstå, i og for seg, men det kan også være et tankekors at noe av aktiviteten blir aktivitet for aktivitetens skyld. Jeg tenker på alle små leker som barna får på McDonalds eller i Donald Duck-blad. Jeg har mange ganger lurt på hvordan det er mulig å få produsert alt dette, etter min mening er det å produsere søppel. Ungene synes det er moro i 5 minutter mens de spiser maten eller før de leser bladet, og hva skjer så? Jo det er for galt å kaste det med en gang, så det havner i en eller annen skuff og samler seg opp til udefinerbart søppel som i og for seg ikke er ødelagt eller oppbrukt, men bare ubrukelig fra starten. Dette var et hjertesukk fra hverdagen.

Som filosofen Descartes separerte mennesket i kropp og sjel, har det samme mekanistiske verdensbilde separert mennesket fra naturen. En slik måte å se verden på tar ikke hensyn til helheten.

Thatcher og Reagan som ledet Storbritannia og USA på 80 tallet hadde fri flyt som filosofi, og mente dette ville komme alle til gode. Det har vist seg i ettertid at å slippe markedet løs i den grad det da ble gjort, ikke bare ødelegger mennesket men også miljøet. Det vil føre til en økonomisk krise som er mye verre enn noe vi har sett tidligere. Idealistene blir de som tror veksten vil fortsette inn i himmelen. Det gamle verdensbildet var feil, som det var den gangen de trodde jorda var flat. Det er forbindelse mellom menneske og natur, og vi er alle forbundet på måter vi ikke kan forstå. Vi kan ikke separere oss fra jorda og hverandre. Om vi ser slik på verden blir de som sulter bare som familiemedlemmer, og vi bør ønske at alle i familien har det bra, og ikke at bare en i søskenflokken skal trekke vinnerloddet og få alt. Corporatocracy er ordet som brukes om det fenomen at det er store konsern som kontrollerer alt, også de politiske systemer, og tar større og større del av kaka. I USA er det den som klarer å samle mest penger og kan bruke så mye de vil på kanmpanjer som ofte vinner, og det fenomenet er en fare for demokratiet. Det er også lett å gjennomskue kynismen i konkurransen som dominerer i det nåværende økonomiske system: ”La dem bare konkurrere om å produsere den billigste maten, de billigste varene og produktene, og DE VIL ALLTID FORBLI FATTIGE! ”

I Hellas er de blitt tvunget til å foreta endringer og det kan være greit å være forberedt på hva som kan komme her også når krisen rammer. Stikkord som fattigdom, ulikhet, arbeidsløshet, depresjon, kriminalitet, selvmord og en generell atmosfære av frykt er hva de lever med i de landene som er mest rammet av krisen. Responser på detter er sinne og leting etter syndebukker. Det vokser fram ekstrem nasjonalisme og hatet deres blir  rettet mot utlendinger. Anarkisme oppstår, og anarkistene retter hatet mot kapitalismen og kapitalistene. Noen henfaller til nostalgi, de drømmer om fortida og venter rolig til alt faller tilbake på plass, ”alt var mye bedre før-tenkning”.  Atter andre samles for å dele og for å finne alternativer sammen. Grekerne går tilbake til landbruk, permakultur og biodyamisk dyrkning. De danner cooperativer av lokale bønder. De danner kollektive kjøkken, noen gir, andre får, noen lager maten andre spiser den. Det dukker opp mye aktivitet som ikke har penger innblandet, lokale valutaer og deling, bytting av varer og tjenester. Baksiden av alt dette er at det betales lite skatt til det offentlige, fordi mange grekere ikke stoler på at skattene blir forvaltet på rett måte og vil ta hånd om fordelingen selv. En krise kan bety fare eller ny mulighet. Kriser åpner sinnene og samler folk. Det vil ikke si at man ikke skal forsøke å unngå kriser. Det gjør man best med å bygge opp grunnen før krisen. Da må man ikke vente på anerkjennelse for alt man gjør, ta vare på tradisjonelle verdier og ikke glemme hvordan vi lager mat og produserer ting! Vi må spre ordet, kommuniserere budskapet om at det er viktig å jobbe med sterke sider, men at vi heller ikke må glemme de svake sidene og utvikle disse. Vi må gå fra dominans til fellesskap, og for å komme dit står vi kanskje overfor en situasjon like dramatisk som den franske revolusjon på 1700 tallet.

Denne revolusjonen skal ha menneskerettigheter og bærekraft som viktigste utgangspunkt og mål.

Økologisk økonomi er svaret til Ove Jacobsen fra Bodø Handelshøyskole. Han ser paradigmeskiftet komme innen økonomisk teori og praksis. Han kaller symptomene vi ser i dag for ikke intenderte utfordringer eller konsekvenser av det system som vi ikke hadde forutsett. Adam Smith sa på 1700-tallet at den økonomiske veksten slutter naturlig, men at det ville være lenge til. Nå ser det ut til at det nærmer seg slutt på den sunne økonomiske veksten globalt sett. Inntekter ett sted i verden skaper problemer andre steder i verden . Det er en human krise hvor ting griper inn i hverandre, og dette har også konsekvenser for vitenskapen, og den må også endres fra den mekanistiske virkelighetsoppfatning til en dypere systemisk endring basert på en endret forståelsesramme.

Den nåværende måten å tenke på er bygget på ”sannheter” som etter hvert fortegner seg som gammelt tankegods:

”For å være sunn må økonomien vokse, dvs vi må øke forbruket av materie og energi.”

”For å være lykkelige må menneskene forbruke mer og mer.”

”Når de rike får mer, vil også de fattige etter hvert bli rikere.”

Tror vi lenger på dette?

Kan noen forklare meg begrepene:

Pareto-optimalitet

Trickle down-effekten

Det som alle kan være enige om, er at samfunnet er foranderlig, uferdig, dynamisk og alltid underveis, slik som menneskene er i en tilsvarende prosess, både som gruppe og som individer. Derfor er det viktig også å ha med seg at de som levde før motorkjøretøy ble oppfunnet, spådde at New York ville være en by med hestemøkk i meterhøye lag i gatene om mennesketall og trafikk skulle fortsette å vokse som det gjorde den gangen. Så kom jo bilene og problemet ble aldri aktuelt. Det er fort gjort å bekymre seg unødig, og mye krefter brukes på det. Vi kan fortsette å tro på teknologiske nyvinninger for å løse de kriser vi nå står overfor, og de vil også komme. Menneskene står ikke og ser på, de jobber hele tida for å forbedre miljøet de lever i. Det er allikevel lurt å ha to tanker i hodet på en gang, den ene gode løsningen behøver ikke utlukke den andre.

Det vil bli viktig med en flervitenskapelig dialog framover for å møte utfordringene vi står overfor.

Det vil også bli viktig å tenke ”Transdisiplinaritet” , dvs det å knytte teori opp mot praksisfeltet slik at ikke håndverkstradisjoner og framgangsmåter som kan bli nyttige på sikt ikke går helt i glemmeboken.

Occupy World Street

Noen mennesker ser behovet for et nytt økonomisk system i verden. Det nye systemet skal være økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig og reelt demokratisk. Rundt 100 mennesker som er opptatt av dette var samlet til seminar på Litteraturhuset 18. september arrangert av ”Grønn Hverdag”. Jeg gjorde meg noen betraktninger, dette er stoff som bør tygges lenge.....

Ross Jackson, forfatter av boka Occupy World Street viste oss  i sitt foredrag at verdens befolkning bruker ca en og en halv planet for å opprettholde dagens forbruk av varer. Skjæringspunktet kom på midten av 80-tallet. Det som er urovekkende med dette er at vi ikke kjenner konsekvensene av å bruke mer enn det kloden kan produsere. Det som da er sørgelig, er at mer materielle ting kun gjør oss friskere og gladere inntil et visst punkt, det vil si at alle grunnleggende behov er dekket, hvilket selvsagt vil variere en del mennesker imellom. Overforbruk og luksus langt utenfor det rimelige gjør oss dessverre verken friskere eller gladere. Da er det andre mekanismer som inntrer, og andre verdier blir viktigere: alt det vi ikke hadde tid til mens vi skaffet oss alle tingene.

Grunnen til at behovet for å tenke nytt om økonomi har oppstått, er det nåværende systemets begrensninger. Det nåværende systemet er basert på økonomisk vekst, som i ”mer av alt” større, flere, nyere. Virkemiddelet for å få til dette, er økt forbruk, da holdes hjula i gang. ”Kjøp en bærepose til med julegaver” oppfordret Kristin Halvorsen oss til en jul. ”Ta ansvar, kjøp mer”,  var Roar Flåten sitt budskap året etter.

Hvordan kan det ha seg at vi ved å kjøpe mer enn vi trenger, kaste ting som ikke er ødelagt, kjøpe nytt i stedet for å reparere bidrar til positiv vekst i samfunnet?

Jo, det er fordi alle som produserer, selger og markedsfører alle varene som vi forbruker mister jobbene sine om vi ikke kjøper produktene deres. Vi i Vesten holder liv i veldig mange verden rundt ved vårt store forbruk av varer.

Mye arbeidskraft er flyttet fra primær- og sekundær- til tertiærnæringen. Fastlandsindustrien bygges ned etter hvert som vi pumper opp mer olje. Landbruk og industri er blant næringene hvor det ikke jobber så mange lenger. Den typiske arbeider i det private næringsliv i dag, er sysselsatt med produksjon, import, eksport, kjøp, salg og markedsføring av varer. Derfor er det ved å kjøpe flere varer at vi forbrukere kan vise ansvar og solidaritet med arbeiderne. Så vi fyller handlevognene med velsignelse fra Kristin Halvorsen og Roar Flåten.

En annen stor gruppe av arbeidere er ansatt i en offentlig sektor som stadig vokser. En oppvakt tenåring hadde lest i avisa at Arbeiderpartiet de siste årene hadde skapt 300 000 arbeidsplasser. Han lurte på hva de 300000 jobbet med? Man prøvde da å forklare så godt som mulig at når det offentlige skaper arbeidsplasser er det innenfor offentlig sektor. Myndighetene ønsker å ”redde framtida” ved å få oss  til å forbruke mer, samt å lønne flere i offentlig sektor til å passe på at ingen gjør feil. Rammeverket av byråkrati  blir  tykkere, og spillerommet for de som byråkratiet skal tjene innskrenkes. Da kan situasjonen  oppstå at byråkratiet til slutt er til for egen del, og har glemt hvem de er satt til å tjene. Sentralisering gjør at næringsliv og byråkrati blir mer fremmedgjorte overfor hverandre. Den gjensidige tilliten dem imellom svekkes, og ansvar pulveriseres. Vi er også i ferd med å få en  ”syndebukkmentalitet” etter amerikansk modell, og hver og en må tilpasse seg dette.

Alt dette virker intuitivt feil. I alle fall må det være lov å spørre om disse ”løsningene” fører til flere problemer enn de løser på sikt?

Er det slik at ”løsningen” brått er blitt problemet?

Tone B. Bergflødt

Dagbladet 28.04.2012 "Redd ung gutt"

Dette er kloke ord, spørsmål som jeg selv har stilt meg. Disse er ikke mine, jeg låner denne artikkelen fra Dagbladet, publisert 27.04.2012

Redd ung gutt

Vi burde prøve å forstå hvorfor slike som Breivik er blitt så sinte og redde. Ikke le av at de er blitt det.

KRONIKK
Sturla Haugsgjerd
Tekstforfatter, NRK3

27.04.2012, kl. 14:59

Tips oss 2400

annonse

MANGLENDE PERSPEKTIV: Det er bemerkelsesverdig lite fokus på forholdet mellom Breivik og den første personen i livet hans, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: Erling Hægeland

FAKTA

• «Redd ung gutt» er andre del av en dobbeltkronikk. Første del, «Sint ung mann», ble publisert i går.

• Sturla Haugsgjerd er til daglig researcher i NRK-programmet «Trygdekontoret», hvor han blant annet var med på å sette fokus på 22. juli gjennom Trygdekontoret-sendingen «Sint ung mann spesial»

«Hadde jeg møtt en annen person, hadde jeg kanskje gått en annen vei». Etter en uke i retten er det dette sitatet som står tydeligst fremfor meg. Jeg har prøvd å frigjøre meg fra mediedekningen siden jeg sist så han mandag. Det gir rom for å kontemplere over sakens kjerne. Tid til å tenke. Det er viktig å være pragmatisk, som Breivik selv sier. I denne sammenhengen betyr det for meg å prøve å forstå hva som gjorde at han handlet slik han gjorde. Nøkkelen til å forstå hva som har skjedd ligger i sitatet over; hvem han har møtt har hatt alt å si for hvem han har blitt og hva han har gjort.

Det første som slår meg er at det er bemerkelsesverdig lite fokus på forholdet mellom Breivik og den første personen i livet hans. Hva skjedde i barnefordelingssaken? Svært lite om dette har kommet fram. Hvorfor har jeg ikke et bilde av moren på netthinnen? Jeg har tydelige bilder av alle andre aspekter ved denne saken - de overlevende, øya, regjeringskvartalet, bistandsadvokatene, ja til og med de rettpsykiatriske ekspertkommentatorene på nett-tv, alle kan jeg tydelig se for meg om jeg lukker øynene - men ikke moren. Å få innsyn i forholdet mellom Breivik og den viktigste personen i hans liv; personen som skulle forsyne ham med de verktøy som er nødvendige for å manøvrere seg i samfunnet og pleie relasjoner med andre mennesker, må være essensielt for å skjønne hva som skjedde, slik jeg ser det.

Hvilke verktøy skal så til for å manøvrere seg i dette verdens beste samfunn? Det holder ganske sikkert ikke med en plog, som majoriteten av verdens befolkning helt fint kan klare seg med. Den moderne velferdsstaten med det enorme sikkerhetsnettet beskytter oss effektivt mot å måtte kjempe for overlevelse manuelt. Vi er faktisk så privilegerte at vi kan velge bort å forholde oss til om vår levemåte er bærekraftig sett i et et globalt perspektiv. Vi har mer tid og mer penger enn noen andre mennesker i verden. Tid og penger til å velge å gjøre hva vi vil. Det høres mye enklere ut enn det er. At uendelige valgmuligheter kan ha en pasifiserende effekt på mennesker, er for lengst opplest og vedtatt. Å møte andre er derfor nødvendig for å få hjelp til å snevre inn disse valgmulighetene. Skal vi tro Breivik var et møte med en radikal meningsfelle på nettet en av de avgjørende faktorene som førte til at han valgte det utenkelige - å henrette 77 medborgere. Hans fortellinger fra blant annet krigen i Serbia rørte Breivik, og fikk ham til å åpne øynene. Han fikk bekreftelse på at tankene hans var relevante og riktige.

Og det er bekreftelse vi vil ha. Hver dag kan vi lese oss opp på hvordan å oppnå et suksessrikt og lykkelig liv. Alle mulige varianter av suksess og lykke som blir presentert for oss koker ned til dette behovet for bekreftelse. Fra den andre, fra gruppen, fra samfunnet, fra familien. Disses oppfatning av din grad av suksess og lykke er det viktigste kriteriet for å måle suksess og lykke. For å føle suksess og lykke. Hva slags og hvor mye bekreftelse han fikk fra moren vet vi foreløpig ikke nok om, men vitnesbyrd fra folk som kjente han i ung alder peker i retning av at han hadde behov for bekreftelse utover den han fikk i hjemmet. Et stort behov. Spesielt på ungomsskolen blir dette synlig. Han søker stadig bekreftelse fra de rundt ham på om de deler hans syn på egen sosial status. Lite tyder på at de ga han denne. Han blir følgelig skjøvet stadig videre mot andre grupper. Ny gruppe, ny mulighet. Volden mot AUF fremstår ut i fra denne lesningen som et personlig, snarere enn et politisk motivert angrep. Utøya er et det norske samfunnets tydeligste symboler på samhold, gruppetilhørighet og gjensidig bekreftelse - bestanddeler som var sårt savnet i hans egen oppvekst.

Desto vanskeligere man har for å oppnå den nødvendige bekreftelsen fra mennesker i det virkelige liv, desto større er behovet for å vende seg mot den globale informasjonsstrømmen. Her blir man imidlertid møtt av generisk og upersonlig kommunikasjon, stadig listigere forkledd som private beskjeder som snakker til nettopp deg. Nettaviser og sosiale medier utgjør i så måte spydspissen av et narrativ som samtidig forteller en at verden ønsker at du skal lykkes, hva som skal til for å gjøre det og når du må innse at du ikke har gjort det. Lever du ikke opp til dine egne krav til vellykkethet som diktert deg av massemediene, finnes det uendelige alternativer. Jo lengre ut i periferien, jo større er sjansen for å finne speilet som gir deg følelsen av å se bra ut. Klarer du ikke gå ned i vekt med VG, kan du bli din egen sjef på 1-2-3. Det virker på ingen måte tilfeldig at ABB endte opp i selgerbransjen, det perfekte sted for å konstruere en fasade som opprettholder selvbedraget. Veien virker tilsvarende kort fra mislykket «Key Account Manager» i Media Group A/S til vellykket Justicar i World of Warcrafts tid/rom-vakuum. Det handler om å bli en uerstattelig brikke i et spill. Det nærmeste man kommer udødelighet i et gudløst samfunn. Midlene man bruker for å nå det målet blir mindre og mindre viktig i takt med hvor fjernt målet synes. I 2006 virket målet uendelig fjernt for Anders Behring Breivik. Han ville bli sett, men ingen hadde tatt på seg ansvaret for å se i hans retning. Han ville bli skrevet om, men hvem vil vel ofre spalteplass på en mislykket internettselger med 15.000 timers selvstudium, ubetydelige listeplasser på FpUs nominasjonsliste og økonomisk break-even som gjeveste meritter på CV-en? Internettselger ble til internettkriger. Internettkriger ble til høyesteridderjustitiarius.

Resten av historien kan man lese i medienes nyhetsdekning. De 189 minuttene som rystet Norge blir i detalj brukket ned av tredje og fjerde statsmakt. Det er deres ansvar, og jeg stoler på at de er sitt ansvar bevisst. Men er det deres ansvar å fortelle oss at Norgeshistoriens verste massemorder er en patetisk, uintelligent og løgnaktig taper som hverken kan rygge en bil eller redegjøre for hva tempelriddere faktisk er utifra historiebøkenes definisjoner? Her blir jeg mer usikker. For ikke å si redd.

Oslosyndromet er et nyord vi forhåpentligvis ikke kommer til å få bruk for i fremtidens dagligtale, men jeg frykter sterkt at vi kan bli tvunget til å forholde oss til en slik effekt. For er det ikke en overhengende fare for at vi ved å latterliggjøre alle aspektene ved ABB skaper et unødvendig behov hos enkelte for å ta hans prosjekt i forsvar? Løper vi ikke den risikoen å fremskynde polariseringen han så eksplisitt har uttalt at han ønsker seg?

Medienes «SE DEN PATETISKE TAPERENS LØGNER»-strategi er i beste fall tankeløs, ynkeliggjørende og uærlig. I verste fall er den kontraproduktiv og farlig. I verste fall er den bensin på bålet for de fire folkene som sympatiserer nok med ABB til å kunne utgjøre en reell trussel. De 4 999 996 andre er fullstendig klar over at 77 mennesker er likvidert og at det er forferdelig grusomt. Hvis pressen og aktoratet lykkes i å fremstille ABB som en patetisk taper, som later til å være en slags strategi, kommuniserer de nødvendigvis at han var en patetisk taper også før 22. juli. I verste fall føles det som en indirekte latterliggjøring av alle andre som tangerer Breivik på et eller annet plan, være seg ideologisk eller personlighetsmessig. En latterliggjøring av alle som ikke kan rygge en bil, alle som mener det er noe galt med samfunnet, men som ikke kan redegjøre for Serbias beveggrunner for å gå til krig mot Bosnia eller korstogenes rolle i middelalderhistorien. Alle som på et eller annet plan har forvillet seg inn i en forestilling om at verden ikke er som den burde være, og at det kanskje er de fremmedes feil. Hvor mange slike patetiske tapere det finnes der ute, vet jeg ikke, men jeg vet at det sitter en stor gruppe sinte, redde unge gutter foran datamaskinen og frykter at de aldri vil oppnå samfunnets anerkjennelse og bekreftelse. Jeg har selv vært en av dem.

Det er ikke spesielt vanskelig å la se forføre av et fantastisk eller paranoid verdensbilde i en verden hvor medienes fremstilling av virkeligheten til stadighet overgår den virkeligheten vi opplever.

En regnfull natt noen dager etter 22. juli, var jeg på vei hjem fra et besøk hos en ungdomskamerat, som likhet med Breivik også var oppvokst på Skøyen. Vi hadde diskutert de grusomme hendelsene. Vantro gjort rede for alle kontaktpunktene mellom oss og ham. Nervene var i høyspenn. Det var da jeg så Arfan Bhatti stå der på gata i mørket, klokken halv fire om natta, med hette på hodet mens han røyket en sigarett. I et sekund ble jeg kastet tilbake til ungdomstiden, der Bhatti var den fremmedkulturelle motpolen til småkriminell vestkantungdom som Breivik og meg selv. I et skund var jeg helt sikker på at han kom til å drepe meg. Noen minutter senere måtte jeg stoppe opp og le av mine egne, patetiske fantasier.

Pressen og aktoratet bruker mye tid på å le av Breiviks patetiske fantasier. Han er dessverre et levende bevis på at det kan være en farlig strategi. Om det finnes flere enn han som er i stand til å repetere øvelsen, gjenstår å se. Men jeg frykter at antallet sinte unge redde menn øker i takt med samfunnsutviklingen vi nå er vitne til. Vi burde prøve å forstå hvorfor de har blitt så sinte og redde, ikke le av at de har blitt det.

Er bonden en fri mann?

Bonden jobber mer og mer og tjener mindre og mindre.

Meninger

tone b. bergflødt bonde, Lier

Publisert: 08.mai. 2012 (14:47) Oppdatert: 08.mai. 2012 (14:47)

Share on email

«Bøndenes inntekter har økt med ti milliarder kroner de ti siste år». Denne setningen sniker seg inn i folks bevissthet som en sannhet fordi den stadig gjentas i mediene.
Stemmer det bildet som da skapes av bonden med hans egen oppfatning av hvem han er? Det folk ser av norske gårder og bønder i dag, er de staselige, hvite husene, de store, røde låvene og bonden på en diger traktor. Det de ikke ser, er at inne i mange av de hvite husene er det kun et lite hjørne som er tidsmessig oppusset og kan holdes varmt, resten av huset er avstengt som et museum uten publikum.

Tomme låver

De store låvene står ofte tomme eller fulle av skrot og venter på en barmhjertig fyrstikk eller et vindvær som kan befri dem fra en tilværelse som et tomt skall. Utenforstående vet kanskje heller ikke at det er den «rike» bonden som må opp i otta for å brøyte snø slik at alle de andre kommer seg på jobb, før han går i fjøset. Hvem er den norske bonden i dag? Er han «storkar» og samfunnsstøtte eller en snylter med sugerøret godt nede i statskassen?
Jeg var nylig på Ås Landbruksuniversitet fir å høre på «Den store landbruksdebatten», arrangert av Alliansen Ny Landbrukspolitikk. Boken En nasjon av kjøtthuer - ni myter og en sannhet om norsk landbrukspolitikk samt debattinnlegget til Svenn Arne Lie er grunnlaget for mitt engasjement.

Tvunget i kne

Tone B. Bergflødt

Ordet «bonde» betyr fri mann. Bonden vil helst klare seg selv. Han er lenge blitt tvunget i kne av et system som gjør at han må ta imot overføringer fra staten enten han vil eller ei. Bonden jobber mer og mer og tjener mindre og mindre. Det lønner seg ikke å produsere mat i Norge, eller å produsere noe som er håndlaget. Vi får heller ikke bearbeidet våre egne skinn i Norge i dag. Dette går det an å forstå, med det lønns- og kostnadsnivå vi har.«Men vi har da råd til å kjøpe maten vår, og ellers alt vi trenger fra utlandet - og hva skulle være galt med det?»
Tilsynelatende er dette fornuftig, på kort sikt. På lang sikt kan bildet se annerledes ut. Å slippe å gjøre praktiske arbeidsoppgaver, kan være et gode for den som har slitt et helt liv. Den generasjonen av bønder som begynner å bli godt voksne nå har selv opplevd slitet. De har derfor kanskje tenkt at det er riktig å la kommende generasjoner slippe? Større bruk og mer teknologi ble løsningen på dette.

Kjærlighet til jorden

Bondens egenskaper som entreprenør og bedriftsleder ble viktigere enn hans kjærlighet til jorden og hans glede av å dyrke den. Eller kan kjærlighet og glede ved å dyrke jorden opprettholdes ved å produsere mat i store grise- eller kyllingfabrikker med importert soyafor fra Brasil? Det vi trenger mer av i Norge er beiting i utmark for å nyttegjøre oss den maten som mennesker ikke kan spise, annet enn, bearbeidet gjennom en dyremage, som kjøtt. Om vinteren kan dyrene spise gress og kraftfôr dyrket på innmark. På denne måten kan også kulturlandskapet holdes åpent til glede for alle.
God dyrevelferd og etisk produksjon av mat er viktig for «den frie mann». Eller finnes denne bonden bare i min fantasi?

Pappas kamp - og min 3 mai 2012

Jeg deler lenker på Facebook med innhold som jeg selv trenger å bli  minnet på. "Å legge fra seg børa" er noe jeg trenger å øve på. Det gjorde jeg i går i Gullaug kirke ved å dvele ved en tekst og så dele det som kom opp under meditasjonen. Det gjorde godt for meg i den situasjonen jeg står i. Min far er kritisk syk og ligger med pustehjelp på intensivavdeling på Drammen Sykehus. I helga var krisen på sitt verste, og jeg trodde han skulle dø. Den prosessen som da ble satt i gang endte med at han ved et under overlevde. Jeg burde være så glad! Men så er det ambivalensen som råder. For hva har han overlevd til? Han var veldig svak fra før og avhengig av mye hjep. Gjennom denne dødskampen har det imidlertid vist seg at han har et sterkt hjerte, og en sterk vilje til å leve! Det er jo veldig bra at han ikke har gitt opp! Hvorfor er jeg ikke glad, hvorfor klarer jeg ikke fullt ut å glede meg på hans vegne? Å besøke ham betyr å sitte ved sengekanten og holde ham i hånda og helst småprate litt. Jeg kan holde ham i hånda en stund. Å småprate ut i lufta er det vanskeligste jeg vet. Vi har pleid å snakke sammen og jeg har satt pris på samtalene våre. Sorgen over at det nå bare går en vei er stor. Jeg har også inntrykk av at når jeg forteller noe fra livet mitt så gjør jeg ham misunnelig for at jeg lever mitt liv og går videre mens han ligger der uten mulighet til å delta annet enn med blikket som noen ganger sier meg alt jeg trenger å vite og gjør det vondt å fortsette kommunikasjonen. Kjære pappa, hva er best for deg nå? Det er det heldigvis ikke opp til meg å avgjøre. Jeg er blitt mer ydmyk enn før over livet og døden. Livet varer så lenge som det varer, og uante krefter kommer når det står om livet, uansett. Min pappa er heldigvis i gode hender på sykehuset, de passer på slik at vi kan hvile innimellom. Det er vondt og slitsomt for meg som pårørende å se ham slite, hvordan han som sliter har det da, kan jeg nesten ikke forestille meg. Nå fortsetter dagen.

Teaterforestillingen "Abrahams barn" av og med Svein Tindberg 26.04.12

Svein Tindberg gjorde mye for å opplyse en fullsatt teatersal i går, og klarte det, hvilket publikum viste ved stående applaus! Hans monolog "Abrahams barn" er verd å få med seg.
Vår historie fra kristendommens stamfar Abraham til Muhammeds fødsel 600 f.Kr. ble fortalt. Jeg visste om Abraham og Isak og at Gud befalte Abraham å ofre Isak men ombestemte seg i siste øyeblikk. At den samme historien verserer i Islam visste jeg ikke. Abraham var gift med Sara, men de fikk ingen barn. Da gjorde Abraham slavekvinnen Hagar gravid og hun fødte Abrahams første sønn, Ismael. I Islam heter Abraham Ibrahim. En tid etter kom tre fremmede menn til Abraham og hadde med et buskap. Sara stod i teltåpningen og lyttet. Hun kniste da hun hørte budskapet: at hun skulle bli med barn og føde en sønn. Hun var jo 90 år og mannen like gammel! Men så ble hun gravid og fikk Isak. Isak og Ismael vokste opp sammen. Det gamle testamentets versjon av denne historien er: Sara oppfattet etterhvert at Ismael plaget Isak, og hun ønsket både han og hans mor, slavekvinnen bort. De ble forvist ut i ørkenen. Da er Ismael en halvstor gutt. De overlever.
I Islam blir denne historien fortalt: Slavekvinnen og barnet ble forvist ut i ørkenen rett etter fødselen, og de tørster. Moren prøver desperat og finne vann, og løper opp på en fjelltopp. Da gråter barnet og hun løper ned igjen for å trøste. Så løper hun opp på neste fjelltopp for å se etter vann. Så gråter barnet og hun løper imellom barnet og fjelltoppene helt til hun plutselig hører barnet klukke av latter, og ser vann piple opp ved føttene deres. De er reddet,og Ismael vokser opp og blir stamfar for en stor slekt som Muhammed er etterkommer fra, som Jesus er det fra Isak.
Isak er kristendommens far og Ismael er islams. To halvbrødre, den ene forvist, den andre inne i varmen som ektefødt barn av Abraham og Sara. Å bli forvist kan ha to mulige utveier: enten vokser man på det og blir sterkere, eller man går til grunne. Ismael ble kalt et "vill-esel" og kom tilbake med full kraft etter forvisningen.
Hvordan ser en utestengning, forvisning ut i vårt samfunn i dag?
Hvordan ser gapestokken ut?
Og hva skal til for å havne i den?

Betraktninger fra Teaterforestillingen "Abrahams barn" av og med Svein Tindberg

Abrahams sønner: Ismael, eldste sønn av slavekvinnen Hagar. Isak, sønn av ektefelle Sara. Disse to får stor betydning for vår historie. Ismael blir stamfaren til Muhammed som Islam springer ut fra, og Isak blir stamfaren til Jesus som kristendommen springer ut fra. Begge er en del av det gamle testamentet i Bibelen som Toraen og jødedommen er bygget på.
Hva kan dette fortelle oss om dagens situasjon og motsetningene mellom Islam og Kristendommen?
Hisstorien om Abraham som fikk beskjed av Gud om å ofre sin førstefødte sønn er fortalt både i Bibelen og i Koranen. I Bibelen er Isak den som skal ofres, i Koranen er Ismael den som skal ofres. Historien sier, uavhengig av dette, at Abraham og Sara ikke fikk barn. Da fikk Abraham en sønn med en slavekvinne, hvilket var vanlig den gangen om ikke ekteskapet produserte barn. Ismael ble født av slavekvinnen Hagar. Ikke lenge etter kommer tre fremmede til Abraham med et budskap. Sara stod i teltåpningen og lyttet, og kniste da hun hørte at budskapet var at hun skulle bli med barn og føde en sønn. Hun var jo 90 år og mannen like gammel! Det går som sendebudene sa, Sara blir gravid og får en sønn, Isak. Isak og halvbroren Ismael vokser opp sammen. Sara reagerer etterhvert på det hun opplever som at Ismael plager Isak. Hun ber Abraham å sende bort Hagar og sønnen, og de blir forvist ut i ørkenen. I Islam skjer dette da Ismael er nyfødt. Hagar ser at de er nær ved å tørste ihjel, og løper opp på en fjelltopp for å se etter vann. Barnet gråter, og hun løper tilbake, så opp på en annen fjelltopp og speider etter vann. Hun blir løpende mellom fjelltoppene og det gråtende barnet, helt til hun plutselig hører barnet klukke av latter, og ser vannet piple opp ved føttene deres, og det blir en oase der. De er reddet, og Ismael vokser opp og blir stamfar for en stor slekt. I Bibelen blir Hagar og Ismael også forvist, men da er Ismael en halvstor gutt. De klarer seg også.
Fokuset i Bibelen er på Isak den ektefødte sønnen til Abraham og Sara, mens i Islam er fokuset på Ismael, den "uekte" sønnen til slavekvinnen Hagar og Abraham.
Forskjellen er om den sønnen som er født utenfor ekteskapet og faktisk er den eldste, skal regnes som den førstefødte med de privilegier, plikter og rettigheter som ligger i den rollen. Eller om den førstefødte regnes som den som er født innenfor ekteskapet, uavhengig av andre "uekte" barn født før. Dette temaet er fortsatt aktuelt, kanskje ikke så mye nå som for en generasjon eller to siden. Mange gårder er blitt overtatt av "ektefødte" odelsgutter mens de "uekte" født av tjenestejenter ble sendt bort. Hva har dette å bety i dag? Kan religionskriger og terror faktisk spores tilbake til hvem som holder med den "ektefødte" eller den "uekte" sønnen og hvem som da blir anerkjent som den rettmessige arvingen, odelsgutten?
Dette finner jeg meget interessant og aktuelt og jeg tenker at denne kunnskapen bør spres. Takk for i dag!

Sjølbergingsgrad

Digresjon fra Landbruksdebatten: Sjølbergingsgrad er et ord som for meg har fått innhold, men hvilket?
Som jeg forsto det, så mener de av den gamle skolen at det er antall kalorier som blir produsert i landet, uavhengig av hvor foret til dyra blir produsert, som bestemmer hvor høy sjølbergingsgrad et land har.
Det vil altså si at om alt dyreforet blir produsert på jorder i utlandet, og kyllingene, grisene eller kuene i Norge spiser dette, er de med på å holde sjølbergingsgraden i landet oppe, selv om altså ikke noe av den norske jorda blir dyrka.
Den nye skolen hevder at sjølbergingsgraden er avhengig av hvor mye jord vi bruker i Norge for å produsere mat til dyra. Om maten til dyra produseres utenlands, øker ikke vårt forbruk av kjøtt eller melk fra dem vår sjølbergingsgrad.
Har jeg forstått dette riktig?
Og hva er den offisielle definisjonen i Norge?
Og er det slik, at vi gir penger til bevaring av regnskogen i Sør-Amerika med den ene hånda, og kjøper soya fra dem med den andre hånda? Soya som vi importerer som bønner og maler til mel og gir til dyra våre, mens skogen i Norge gror igjen, og det blir enda mer fristende for fattige bønder i Brasil å dyrke ned regnskogområder for å tilfredsstille vårt behov for billig kraftfor?
Dette er det vanskelig å forstå, og jeg kunne ønske meg en forklaring på dette.

Tanker fra "Den store Landbruksdebatten" på Ås 24.april 2012

25.04-2012
"Bøndenes inntekter har økt med 10 milliarder kroner de 10 siste år".
Denne teksten går om og om igjen på bunnlinja på NRK Nyheter i dag morges. Setningen gjentas med jevne mellomrom som et mantra og får stå helt uten motforestillinger. På denne måten sniker den seg inn i folks underbevissthet som en sannhet. Bildet som da skapes av den norske bonden, er et som vanskelig kan sies å stemme med virkeligheten slik den for meg ser ut i Norge i dag. Det folk ser av norske gårder og bønder i dag, er de store hvite husene, de store røde låvene og bonden på en stor traktor som driver som maskinentreprenør. Det de ikke ser, er at inne i mange av de store hvite husene er det kun et lite hjørne som er tidsmessig oppusset og kan holdes varmt nok til å oppholde seg i, resten av huset er avstengt som et museum uten pubilkum. De store låvene står ofte tomme eller fulle av skrot og venter på en barmhjertig fyrstikk eller vindvær som kan befri det fra en tilværelse som et tomt skall som ingen lenger har bruk for. Det er mange kulisser der ute, og mange bønder som av stolthet også gjerne vil opprettholde et falskt selvbilde fordi virkeligheten er for vondt å forholde seg til, og nedturen for bratt og lang. De vet kanskje heller ikke at det er den rike bonden som må opp i otta for å brøyte snø slik at alle de andre kommer seg på jobb, før han går i fjøset.
Jeg var på Ås Landbruksuniversitet i går og hørte på "Den store landbruksdebatten" arrangert av Alliansen Ny Landbrukspolitikk. Innledere og debattanter var Svenn Arne Lie, Per Harald Grue, Per Olaf Lundteigen og Klaus Mittenzwei.
Mitt engasjement handler om en gnist som ble tent på Senterkonferansen på Kongsberg i høst hvor jeg for første gang deltok på et arrangement i regi av Senterpartiet som jeg er medlem av. Der hørte jeg Svenn Arne Lie sitt foredrag basert på boka "En nasjon av kjøtthuer- ni myter og en sannhet om norsk landbrukspolitikk". Det jeg hørte da gav en gjenklang i meg som varer ennå, og som fortsatt klang da jeg hørte Lie i går. Jeg er fersk i politisk sammenheng, og har kun fulgt med som en passiv tilskuer. Jeg innser nå at jeg kan velge å være mer aktiv, og skriver derfor dette. Det gjør inntrykk på meg å høre det bestående, representert ved Per H. Grue framstilt på en måte som det er vanskelig å danne seg et bilde av, fordi det bildet han forsøker å danne ikke stemmer overens med den virkelighet som jeg forholder meg til.
Litt om min bakgrunn: Min mann og jeg er moderne bønder som har hatt mesteparten av vårt yrkesliv i henholdsvis it-bransjen og i bank-vesenet. Vi er imidlertid begge vokst opp på gård, han på gård med husdyrdrift, sau, og jeg på gård hvor det ble produsert grønnsaker i veksthus og på friland. Selv om vi altså begge er oppvokst på gård, er det store kulturforskjeller mellom de gårdene vi kommer fra. Verdisynet er helt forskjellig og driften likeså. Ordet "bonde" betyr fri mann. Jeg undersøkte det da jeg var i ferd med å ta beslutningen om jeg skulle benytte min odelsrett og ta over farsgården eller om jeg skulle la den gå ut av familien. Da fant jeg ut at om det betydde fri mann, måtte det også bety" fri kvinne" i våre likestillingstider, og at det var en definisjon som det var mulig å identifisere seg med. Det ble utslagsgivende for min del, for noen annen definisjon av bonde kan jeg vanskelig se meg selv som. Jeg er interessert i psykologi, lesing og skriving, og ønsker å forme mitt liv innenfor de frie rammer som gården kan gi meg. Dette er kun mulig ved god hjelp, og heldigvis er min mann mer av en praktiker enn det jeg er. Så på den måten utfyller vi hverandre bra. Jeg tar meg av alt inne, han alt ute, altså en god gammeldags arbeidsdeling. Vi driver økologisk med skotsk høylandsfe. For å kunne leve av gården, har vi skapt den om til en vertsgård, og der serverer vi kjøttet fra dyra våre, samt at vi produserer bearbeidede produkter av kjøttet for salg i en gårdsbutikk. Vi ser at gårdsdrifta i seg selv ikke står på egne bein uten tilskudd fra staten, og vi er veldig glade for det vi får. Vi synes også det er vel fortjent foralt arbeidet med blant annet å holde store områder med kulturlandskap i hevd til glede for mange.
Bonden vil gjerne klare seg selv. Han blir nå tvunget i kne av myndigheter som gjør det så vanskelig for ham å klare det at han må ta imot overføringer enten han vil eller ei. Det lønner seg ikke å produsere mat i Norge, så det kan andre gjøre for oss, ser det ut til at tanken er. Akkurat som det ikke lønner seg å produsere håndknyttede tepper, håndstrikkede klær eller noe som er håndlaget og ekte i det hele tatt. Dette går det an å forstå. Vi har råd til å kjøpe maten vår fra utlandet, klærne våre og alt vi trenger.
Hva skulle være galt med det?
Tilsynelatende er dette fornuftig, på kort sikt. På lang sikt kan det se annerledes ut. Å slippe å gjøre ting som å dyrke jorda, hvilket innebærer å bli møkkete på henda og sliten i ryggen er et gode for den som har slitt og jobba et helt liv og lengter etter å hvile en sliten kropp. Den generasjonen som begynner å bli godt voksne nå, og hvorav Per H. Grue er en som også har sittet i departementet og vært med på å bestemme, er av de som har jobba på gamlemåten. Mange av dem har selv slitt seg ut, eller de har sett foreldre slite seg ut på å prøve å få endene til å møtes, jeg er sjøl en av dem. De har derfor kanskje tenkt i beste mening at det er viktig å la kommende generasjoner slippe dette strevet?
Større bruk og mer teknologi skulle være løsningen på dette. En slik utvikling av landbruket gjør at bondens egenskaper som ingeniør og teknisk dyktig, samt hans egenskaper som bedriftsleder blir viktigere enn hans glød for faktisk å jobbe med jorda. Mange bønder har faktisk en kjærlighet til jorda han dyrker, til det å følge med vær og vind, det å leve et liv i pakt med naturen. Det gjør man ikke med de store grise- eller kyllingfabrikkene som myndighetene oppfordrer til å drive framfor å dyrke gras på jorda og å gjerde inn utmarksbeiter slik at kulturlandskapet kan holdes oppe til glede for alle. Den nye landbrukspolitikken ønsker, som jeg ser det å sette fokus på de verdier som bonden, den frie mann, holder høyt, nemlig dyrevelferd, kulturlandskapspleie, samfunnsansvar ved å produsere etiske produkter og å kunne leve et anstendig liv selv med sine familier i pakt med naturen og til glede for samfunnet rundt.

Tanker i desember 2011. Om tillit til staten

Mørke skyer over Europa. Skinhead med hår på toppen som serverer kaffe. Ligner på en indianer i krigshumør.

Noen forbereder seg på kamp. Eller er det en indre konflikt i meg selv som har nådd bristepunktet og skal løses, og derfor jeg legger merke til en hårsveis og tolker det som et krigssymbol?

Angiveri

Staten har laget en nettportal som del av et system hvor det er legitimt og ønskelig at folk angir mennesker med ekstreme meninger. Da tillater jeg meg å spørre: Hvor går grensen mellom hva det er lov til å mene og si og det som skal rapporteres? Hva skjer med de som blir etterforsket? Hva skjedde med løftet Jens Stoltenberg og flere gav etter 22/7 om enda mer åpenhet og demokrati?

Om staten nå lar seg styre av frykt, får terroristen det som han vil. Jeg blir redd når det systemet jeg har stolt på, og sett som det beste og tryggeste i verden, nå ser ut til å åpne opp for et kontroll- og angiverregime. Det var ikke denne typen åpenhet jeg trodde Statsminister Jens Stoltenberg snakket om i tida etter 22/7. I ei tid  hvor det knaker i sammenføyningene i det finansielle Europa og uroen blant folk øker, er det lett å trekke paralleller til tida før 2 verdenskrig hvor Hitler kom til makta og opprettet sitt skrekkregime basert på en angiverkultur. Om statens tillit til folk svekkes vil også folks tillit til staten svekkes, og en negativ spiral settes igang, og den har vi sett enden på før.

Er Norges befolkning søvnige i dag som de var det i 1933 da hakekorset for første gang ble heist som flagg ved den tyske ambassade på daværende kronprinsesse Marthas fødselsdag? Da var det nemlig ingen som protesterte, i motsetning til da hakekorset ble heist i de store byene nedover i Europa  under store protester. Jeg hørte forleden Tor Bomann Larsen holde ett foredrag fra den nye boka si ”Æresordet”. Les den! Det foredraget gav en mer nyansert forklaring på omstendighetene i Norge og Europa før og rundt starten av 2 verdenskrig, hvor vanskelig og forvirrende situasjonen var den gang, hvor lett det var å trå feil, og jeg er ham dypt takknemlig. I sommer leste jeg boka ”Alle dør alene” av Hans Fallada om det å være motstandsmenneske i Tyskland under samme krig og hvor angiversamfunnet beskrives levende og konkret i all sin grusomhet. Mens jeg sitter og skriver her og nå, tikker det inn en sms fra Den norske Bokklubben om at nettopp den boka er månedens hovedbok. Les den!

Det er rundt ei uke siden jeg så innslaget om den nye nettportalen på Dagsrevyen i NRK og leste om det i Aftenposten. Kanskje jeg er treg, men det gikk ikke opp for meg før i dag hva dette faktisk innebærer.

Og: Hvem har spurt meg? Når ble jeg tatt med på råd-hvem har rett til å be meg om å angi folk som har mer eller mindre ekstreme meninger? Hvordan skal jeg som lekperson avgjøre om folks meninger er friske eller syke?

Innføringen av denne nettportalen har myndighetene brukt lang tid på å utrede, og de har også en strategi for hvordan de skal selge inn budskapet på en tilforlatelig måte til folk flest. All den kjærligheten som ble vist etter 22/7 blir fort til hat når myndighetene går foran med et slikt eksempel.

Forstår myndighetene hva de er i ferd med å gjøre?

Eller er det bare jeg som er paranoid?

I det siste har jeg forstått at å komme med såkalte ”konspirasjonsteorier” og ”ideologisk bisarre vrangforestillinger” kan være farlig og at den som gjør det står i fare for å bli betegnet som utilregnelig og puttet bort som en det ikke er verd å lytte til.

Så får noen i tilfelle komme å ta meg, jeg ønsker å prøve disse tankene og se om de holder mål som friske eller om sensuren slår inn.

Siden jeg skrev dette har 2012 begynt, og Jens Stoltenberg har holdt sin nyttårstale. Her oppfordres folk igjen til å være ”digitale sladrekjerringer”, er dette en oppfatning som deles av folk flest?

Om religiøse/spirituelle erfaringers innflytelse på resiliens og identitet

Diskuter hvilken rolle/innflytelse religiøse/spirituelle erfaringer kan ha på resiliens og identitet.

For mange mennesker fortoner livet seg traurig og meningsløst. I kulturer hvor det er flere mennesker enn det er ressurser til, og hvor dagen stort sett går med til å skaffe mat, kan religion og spiritualitet være det som for mange gjør livet levelig, og som gir håp om en bedre framtid, om ikke i dette livet, så i det neste. De har en religion som gir retning til hvordan livet skal leves og kommer med lovnader for hvordan det skal bli om de følger rådene. I vårt samfunn i den rike del av verden har vi stort sett løst sult- og fattigdomsproblemet, med noen sørgelige unntak. Vi opplever allikevel en stor oppblomstring av både religiøse menigheter og new age- bevegelser. Vårt samfunn er på vei mot å bli sekulært, det vil si at stat og kirke er i ferd med å skilles, og at vi har fjernet oss fra bokstavtro religion til en mer intellektuell og vitenskapelig tilnærming, og forstår verden utfra det. Vår livsanskuelse avstedkommer dog tomrom og huller som ikke den vitenskapelige tilnærming kan gi gode nok forklaringer på.

Hva er nå dette ”noe” som mangler?

”Vi har alt, men det er også alt vi har”, sier Ole Paus.

”Vi har alt, men ingenting å ha det i”, synger Anne Grethe Preus.

Kan vi ha fjernet oss for langt fra det religiøse, spirituelle eller mystiske?

 Erik Bye synger om når Gud mistet klinkekulen som var vår klode:”....får håpe at han finner oss igjen.”

Noen mennesker har behov for de trygge rammer som en religiøs tro kan gi. Med sine ritualer og tradisjoner, som har forandret seg lite i løpet av de siste 500 år, gir kirken folk trygghet ved deltakelse i gudstjenester eller messer. Alternative bevegelser som dyrker udefinerbare ressurser som indre kraft, engler, krystaller og meditasjon, kan gi noe av det samme for dem som søker noe annet enn kirken og tradisjonene, og mer inn i seg selv. Felles for dem som søker, er slik jeg ser det, at de ønsker seg en overbygning, et tak over en grenseløs himmel som verner, beskytter og passer på, så de ikke går seg vill, eller flyter ut i et uendelig univers uten mål og mening, begynnelse eller slutt. Å forholde seg til det uendelige kosmos  kan for noen virke skremmende, og vitenskapen hjelper ikke til med disse rammene, som for enkelte er livsviktige. Mange mennesker trenger noe som kan løfte, heve dem over hverdagens trivialiteter slik at det blir mulig  å se livets røde tråder, det som skaper sammenheng i livene, og som gir retning og mening.

Kanskje trengs det  en utvidet virkelighet som strekker seg ut over den aktuelle virkeligheten som vi alle lever i til daglig og er enige om rammene for?

 I den utvidete virkeligheten kan man drømme, dikte og tenke stort uten å bli korrigert. Man kan gå ut og inn av virkelighetene etter behov. Denne evnen kan brukes som en kilde til fornyelse og til å hente fram ubrukte ressurser i seg selv. Å kunne gå ut av hverdagen og over i drømmenes verden kan bidra til å forbygge eller helbrede utbrenthet, depresjoner og angst og er felles for mange av de ulike tilbudene som finnes for alternative behandlingsmetoder.

I religiøse sammenhenger kan det samme oppnås ved bønn i kirken og ved å være en del av et fellesskap med faste ritualer for det som skjer under gudstjenester, messer og samlinger. Mange mennesker har grensesprengende opplevelser i forbindelse med traumatiske hendelser eller psykiske belastninger. Da søker man gjerne fellesskap med andre for å være mindre alene om sine opplevelser. Mange tror de er helt alene om å føle sånn eller slik, da er det godt å dele med andre i samme situasjon og støtte hverandre.

En fare ved dette, er kanskje det som psykiatrien frykter og advarer mot ved alle alternative retninger: Enkelte mennesker med svakt ego kan flytte inn i den utvidete virkeligheten. Det kan ende i psykose og man må ha hjelp til å komme seg over i den aktuelle virkeligheten igjen. Noen selvmedisinerer seg og blir avhengige av narkotiske stoffer som i begynnelsen hjelper, men som siden blir selve problemet, og som man som regel må ha hjelp til å komme seg ut av.

Flere mennesker har gjort det til en livsoppgave å hjelpe andre til å finne sin egen vei ut av avhengighet og depresjoner. Noen innenfor det offentlige helsevesen, og noen innenfor alternative behandlingstilbud. Disse skal også leve, og for dem som arbeider innenfor det offentlige er det greit, de får lønn og tilskudd av staten. For de alternative behandlerne er det annerledes, de må ta fullt betalt av klientene, siden det ikke eksisterer støtteordninger for disse. Mange ser med ublide øyne på det kommersielle i dette, de mener det er å utnytte svake grupper å ta betaling for sjelesorg og terapi. Andre synes det er et godt alternativ til kirken og psykiatrien som en del mennesker har et anstrengt forhold til, fordi det er kjent at det har foregått maktmisbruk og overgrep der.

Det ser ut som at mennesket som art har iboende muligheter i seg for religiøse og spirituelle opplevelser. Ved å benytte disse mulighetene kan noen oppnå både resiliens og en endret identitet. Når intellektet ikke lenger strekker til og det vitenskapelige møter sine grenser som forklaringsmodell, har vi en mulighet til å gå over i troen, eller en utvidet virkelighet, som kan gi oss tilgang til fornyede krefter og energi. Dette kan oppnås innenfor, eller utenfor kirke og alternative institusjoner, alene, eller i fellesskap med andre.

Av kjente personer som har gått offentlig ut og bekjent seg til en tro, eller fått utvidet sin virkelighet, kan Prinsesse Martha Louise og artist Hans Erik Dyvik Huseby være eksempler. Begge har vist en personlig endring synlig for alle fordi de er profilerte i media. De har også begge bekjent seg til en tro, Martha Louise til sin egen Engleskole og Dyvik Huseby til en retning innen Scientologikirken. Personlige spirituelle erfaringer er vesentlig for deres forvandling, og de er begge opptatt av å formidle sin tro og sine opplevelser til andre.

Martha Louise kaller det hun tror på for engler, og bruker altså et rammeverk for sin tro som de fleste kan relatere til.

Hvordan har det seg at alle vet hvordan engler ser ut selv om ingen har kommet så nær at de har fått fotografert en? Og hva med julenissen, Gud, Jomfru Maria og Jesus?

Er de representasjoner vi har i vår hjerne om hvordan disse figurene ser ut noe som ligger der a priori, og som visse opplevelser av religiøs eller spirituell art ser ut til å passe inn i, og det på tvers av kulturer?

Er visse spirituelle og religiøse opplevelser av en så grensesprengende art at vi har behov for å organisere dem inn i et system for å skape mening og gjenkjenning med andre slik at vi ikke skal bli helt alene om dem fordi det er for skremmende og tungt å bære?

Kanskje er fellesskapet vi søker innenfor kirke og alternative retninger en måte å være sammen om opplevelsene på, og kan forebygge angst, depresjon og psykoser?

Hans Erik Dyvik Huseby har stått fram som forhenværende rusmisbruker mens han var rockeartisten Hank von Helvete i bandet Turbonegro. Hans alter ego tok etterhvert stor plass, og ble destruktivt for liv og helse. Dyvik Huseby fikk god hjelp til avrusning og til å bli kvitt avhengigheten av en organisasjon innen Scientologikirken. Han kom over i et ”vanlig” liv som artist og familiefar, flyttet inn i et slott og fikk seriøse store roller i teater og film. Han har vært mye i media og alle kan se forvandlingen. Han har til og med invitert ukeblader inn i sitt hjem slik at leserne også har kunnet besøke han og familien der. Så stor er forvandlingen at en nok kan si at hele identiteten er endret fra å være selvdestruktiv til å være oppbyggende, eller med andre ord: resilient, hvor han får brukt sine talenter på en positiv måte. Han engasjerer seg i et korstog mot psykiatrien og reiser rundt på skoler og holder foredrag. Dette blir han kritisert for, fordi hans engasjement blir sett på som en misjonering for Scientologikirken, som ikke bare har positivt omdømme blant folk, blant annet på grunn av sine personlighetstester, og, som noen hevder, dyre avhengighetsskapende kurs som tiltrekker seg usikre mennesker.

Martha Louise fant sin vei etter en ungdomstid hvor hun i ettertid har sagt at det ikke var lett å forme sin rolle som prinsesse. I løpet av den søkende perioden hadde hun, etter eget utsagn, flere grenseoverskridene opplevelser av spirituell art. Hun fikk tilgang til sin egen kraft og helbredende evner. Alle som har sett bilder av henne har vært vitne til forvandlingen som har skjedd. Fra en ganske unnselig grå, litt maskulin hestejente til en strålende vakker kvinne og prinsesse. Hun har nå et formidlingsbehov, samt et behov for å bruke sine evner for å hjelpe andre til samme innsikt som hun selv har fått, og derved dannet sin egen ”Engleskole” sammen med en venn. Mange mener mye om dette, og kritikken går blant annet på at hun tjener penger på ”svake sjeler”  og bruker sin prinsessetittel i markedsføringen.

 

Avslutning

”Vi har alt, men det er også alt vi har”, sier Ole Paus.

”Vi har alt, men ingenting å ha det i”, synger Anne Grethe Preus.

Kan vi ha fjernet oss for langt fra det religiøse, spirituelle eller mystiske?

 Erik Bye synger om når Gud mistet klinkekulen som var vår klode:”....får håpe at han finner oss igjen.”

Some norwegian artists have written texts and songs about the missing part that many people seek to find whitin religion and spirituality.

The text and songwriter Ole Paus says: “We have erverything, but that is all we have.”

The songwriter Anne Grete Preus sings: “We have everything, but we have nowhere to put it.”

The author and artist Erik Bye has made a song where God plays with his small glass kuler and where the smallest one is our own clode. God plays and suddenly he loses the little glass kule, and Erik Bye sings” We can only hope that he looks for us and finds us”. I will let this be the end of this lecture, and maybe we can find some answers to these difficult questions simply by listening to music, reading poems and good literature, and of coarse: by listening to our own hearts.

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.
Han klinket, han var glad og det var sommer,
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet,
en sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.
Den lille blå! Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
Og den som var så blank i solefallet!
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte,
men jeg kan ikke minnes om han gråt.
Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

Å skape mening i tilværelsen, en livslang prosess.

Å bli bevisst seg selv handler om å gjøre seg selv til objekt, eller å skape et "meg". Dette er en prosess som ikke nødvendigvis er fullbyrdet selv om man er voksen. Jeg tenker på det som noe som skjer i møte med egne tanker, og de får man best tilgang til i samtale med andre. Robert Kegan, en av mine mestere i pensumlitteraturen i vår sier objekt betyr "to throw away" altså å kaste fra seg noe. Han mener vi gjennomgår stadier i vår identitetsutvikling gjennom å "kaste fra oss" stadig mer av oss selv for på den måten å skape et "meg" som blir helere og helere ettersom prosessen finner sted og utvikling skjer. Helt i starten er barnet sine reflekser og sanser, det vet ikke om at det finnes en verden utenfor det selv, det er hele verden, altså det inkorporative selv. Når barnet blir eldre, oppdager det etterhvert at det kan påvirke sine omgivelser, men har ikke ennå bevissthet om hvordan. Vi kan si det har sine reflekser, men er sine impulser, de er ikke underlagt bevisste handlinger ennå. Det første stadiet er såkalt presosialt, mens dette stadiet er det første bevissthetsstadiet. Her er ikke barnet istand til å ta en annens rolle, det ser kun seg selv og sine egne behov, og tror alle andre ser det samme som det selv, og det er ute av stand til å oppleve ambivalens. Her er verden enten svart eller hvit, menneskene enten gode eller onde. I det neste stadiet går barnet fra å være sine impulser til å ha sine impulser. Det overtar nå styringen selv over sine impulser som før har vært ivaretatt av famlien rundt. Barnet er her helt "konge", og er på sitt mest verdensmesteraktige. En liten historie kan illustrere hvordan de resonnerer her:
"En gutt i klassen var veldig klumsete og ble alltid valgt sist i ballspill. Han ble også mobbet for sin klumsethet og dyttet og plaget. Så begynte det en ny gutt i klassen som var enda mer klossete enn ham, og som tok over syndebukkrollen. Da blomstret den opprinnelige uheldige gutten opp og tok igjen det han hadde opplevd på denne, og da ble det ikke så ille, og balansen ble gjenopprettet." Her kan individet kun ta hensyn til seg selv, det evner ikke å reflektere over egne behov, og slik gjøre dem til objekt, slik at de kan koordineres med andres behov. Bak masken til den voksne sosiopat kan det skjule seg et barn på dette stadiet i utviklingen. I det neste stadiet kommer evnen til å reflektere over sine behov, individet har nå sine behov, ønsker og interesser som objekter, slik at de kan koordineres med andres behov, ønsker og interesser. Her forventes det at man kan holde et løfte og at man er i stand til å skape gjensidige relasjoner til andre. Her er man sine relasjoner og må over i neste fase før man kan få avstand til relasjonene slik at man kan ha relasjoner som objekter og ikke være ett med dem. Før dette skjer, er man svært sårbar for avvisninger. Når man har sine relasjoner istedeet for å være sine relasjoner, oppstår evnen til å være sin egen "selv- forfatter". Her opplever man seg som et individ atskilt fra andre, og det er å miste autonomien som nå er det mest truende for selvet. Her kan man sysselsette seg selv, arbeide selvstendig og har en følelse av å eie seg selv, men man er fortsatt sin nasjonalitet, sin religion og sin karriere. I det siste stadiet er man også fri i den forstand at man ikke lenger er sin jobb, sin nasjonalitet eller sin religion, men har gjort disse også til objekter, "kastet dem fra seg" og kan betrakte alt utenfra og handle som et helt fristilt individ. Her er ikke lenger en jobbforfremmelse eller mer lønn eller materielle ting den store lykken, men det å utvikle seg i seg selv gir tilfredsstillelse, selvets utvikling er et mål i seg selv. Denne prosessen pågår livet ut, hevder Kegan og det å skape mening i tilværelsen, "meaning-making" er et livslangt prosjekt.
Jeg liker å tenke på det!

God kveld

Mitt aller første blogginnlegg er igang med å bli skrevet, inspirert av uka som har gått. Mandag startet den mest omfattende og grusomme rettssaken siden 2 verdenskrig. Tirsdag satt jeg på Blindern og skrev en eksamensoppgave om foreldres betydning for barns oppvekst, og skulle nevne eksempler på dårlige oppvekstvilkår og hva det kunne føre til.
Hvordan har et monster, som terrorsiktede framstår utfra sine handlinger, kunnet vokse seg så stort og farlig innenfor vårt samfunn sine trygge rammer?
Dette spørsmålet får vi kanskje aldri svar på, men jeg må innrømme at jeg tenker mye på det. Om jeg skal bruke noe av det jeg har lært i vår, så handler det om svikt på flere områder. Egoutvikling, identitetsutvikling og moralutvikling var essensen i vårens pensum innen utviklingspsykologi, "Psykososial utvikling i barne og ungdomsalderen". Flere forskere har kommet med teorier for å belyse disse temaene. De viktigste var Erik Erikson med sin stadieteori om identitetsutvikling gjennom hele livet, inspirert av Freud. Jane Loevinger sin stadieteori om egoutvikling. Kegan sin identitetsutviklingsteori og Lawrence Kohlbergs moralutviklingsteori inspirert av Jean Piaget.
Det kan hende noen synes det er gammeldags og bakstreversk å gå til de gamle mestere i faget for å finne svar. Det har jeg kanskje også tenkt innimellom. Dette semesteret av utdanningen har det imidlertid gårr opp for meg hvor godt det er å lese disse teoriene. Her har mange før meg tenkt akkurat de samme tankene, stilt seg akkurat de samme spørsmålene, og så kommet fram til svar som så til de grader gir gjenklang i meg selv! Det kjennes fantastisk godt ut, og gir meg både styrke og mot til å gå videre i min søken etter opplysning. Det er ennå mange tanker som ikke har fått ord, og etterhvert som jeg finner de ordene, blir jeg tryggere og helere som menneske, slik kjennes det ut. Jeg kommer tilbake en annen dag, takk for meg!