Stortingsrepresentant for Høyre, Anders Werp, sier på et
debattmøte den 20 august 2013 om jord- og skogbrukets framtid på Hokksund
Rådhus at «vi må bli flinkere til å etablere bedrifter innen skog- og
jordbruksnæringen i Norge.» Han trekker fram New Zealand som eksempel på
hvordan de har klart å få til næringsdrift og vekst innenfor disse områdene.
Hvordan? Hva trenger gründerne fra samfunnet for å skape en
ny bedrift?
Dette er en lang historie, og om du leser den, og den på noe
vis skulle være representativ for hvordan gründere i landbruket og skogbruket
behandles, så ser det dårlig ut for framtida til nyskaping og vekst i norsk
landbruk, uten radikale endringer i holdninger og rammevilkår fra statens side.
Å skape en bedrift eller et nytt produkt kan sammenliknes
med å unnfange og bære fram og føde et barn. Mange av de samme mekanismene er i
sving, og mye av den samme sårbarheten og risikoen for at svangerskapet skal
ende i en spontanabort eller for tidlig fødsel, i næringslivet kalt konkurs,
med alt det innebærer av sorg og tragedie for den det gjelder.
I Norge har mor, far og barn ved fødsel kanskje det beste
vernet i verden, med lang lønnet mamma/pappa permisjon og rettigheter til fri
for å være hjemme med syke barn og til å yte omsorg for funksjonshemmede.
Å drive gård, har historisk sett vært en egen type
virksomhet, ulik det meste annet. Med ansvar for dyr eller grønnsaker, altså
levende vekster av alle slag, kreves en tilstedeværelse og beredskap som kan
likne mye på det å ha ansvar for små barn eller andre omsorgstrengende. Skal
foreldrene bort, trenger de barnevakt, bonden trenger avløser.
En nyfødt bedrift trenger samme slags tilstedeværelse,
inntil arbeidsoppgaver har blitt definert, og rutiner etablert. Denne prosessen
er kort eller lang, avhengig av bedriftens størrelse, virksomhet og vekst.
I starten av prosessen, hersker det en slags «ammetåke»
eller kaos hos både eier, leder og ansatte. I dette kaoset forventes også
bedriften å generere penger til å holde seg selv flytende, og samtidig holde
eier, leder og ansatte med lønn. I tillegg skal stat og kommune ha sitt i form
av skatt og avgifter. Og det gis ingen nåde om det skulle være en forsinket
innbetaling, da kommer varsel om tvangsinndrivelse fort.
I 2008 etablerte min mann og jeg bedriften Renskaug
Vertsgård på gården Vestre Renskaug i Lier. Det var en grønnsaks- og
veksthusgård som jeg benyttet odelsretten til å kjøpe. Gården bar preg av
slitasje og forfall, og driften kunne ikke føres videre uten omfattende
investeringer. Spørsmålet om det var liv laga å fortsette driften av jorda som
før, med frilandsgrønnsaker og veksthus, besvarte seg ganske snart selv.
Kontrakten med levering av grønnsaker til Bama ble ikke fornyet på grunn av
brukets størrelse og beskjedne produksjon.
Strukturrasjonalisering, er ordet som brukes, og det betyr
at brukene skal bli større, slik at det kan drives mer effektiv produksjon i
landbruket. Drivhusene var i dårlig stand og trengte så mye og omfattende
vedlikehold og reparasjoner, at det ikke ville være mulig å få lønnsomhet i
det, på grunn av den beskjedne størrelsen.
Vi bestemte oss for å ta tak i det som fortsatt var i
forholdsvis god stand på gården. Driftsbygningen var bygget i 1990, og var da
18 år gammel i 2008, og i bygningsmessig god stand. Elektrisk anlegg trengte en
overhaling, men ellers var bygningsskallet intakt. Bygningen var godt isolert
og hadde vannbåren varme i deler av gulvet, slik at det ville være mulig å
bruke det til annet enn lager og pakkerom.
Vi hadde alltid sett at folk trivdes på gården, og at
gjester senket skuldrene og slappet av i omgivelsene her. Gården ligger både
sentralt og skjermet til og har ingen gjennomgangstrafikk.
I forbindelse med gårdsovertakelsen skiftet jeg bransje
etter å ha jobbet 15 år i bank. En ny utdanning innen psykologi, samt kurs i
billedkunst ble veien videre for meg.
Mitt engasjement førte til at vi la til rette for
kursvirksomhet i driftsbygningen, samt i hovedbygningen på gården. Det var
delvis oppusset, og i god nok stand til det formålet. Vi så fort at dette kunne
være noe å satse på, for vi fikk stadig henvendelser om både kurs, mat og
overnatting. Med den sentrale beliggenheten og de fredfulle omgivelsene så vi
at folk fant ro og trivdes.
I 2007 tok vi beslutningen om å satse alt på å bygge ut
gården til et kurs –og konferansested med overnatting.
Vi fikk dispensasjon fra kommunen, fordi gården ligger i et
LNF, Landbruk, Natur og Friluftsområde, og da er omfattet av særskilte regler
for utbygging og tilrettelegging for annet enn ren jordbruksvirksomhet. Vårt
konsept ble omfattet av Landbruk Pluss regelen, og i det ligger at vi også
forplikter oss til å drive jorda som vanlig, og at den andre virksomheten altså
kun er en tilleggsnæring og avhenger av at vi driver et levende landbruk og
forvalter jorda etter gjeldende regler. Vi investerte i 7 kuer og en okse av
arten Skotsk Høylandsfe, og bølingen har vokst år for år, samt at vi har høstet
av flokken og servert kjøtt på tallerkenen til gjester i vertsgården og solgt
kjøttprodukter i gårdsbutikken.
I løpet av de 5 åra som har gått siden vi startet opp i
2008, har det hengt en tung, svart sky over hodet på oss, eller en øks over
døra, rede til å oversvømme oss eller kutte hodet av oss, velg det som passer.
Vi fødte et «barn», Renskaug Vertsgård, og forventet faktisk
at det skulle bli ønsket velkommen til verden av alle!
«Barnet vårt» ble ønsket velkommen av Lier Kommune, de var
ikke seine om å komme i «barselvisitt» med gave: Miljøvernprisen for 2008 med
gavekort på 10300 kroner hos Galleri Olsen, samt en fin diplom å henge på
veggen. Det gjorde oss stolte som «foreldre».
Innovasjon Norge og Fylkesmannen ønsket «babyen» velkommen
til verden ved å legge arrangementer hit og gi oss «foreldre» gode og hyggelige
tilbakemeldinger.
Da staten, i form av en saksbehandler i Skatt Sør kom på
visitt, var det ikke for å gi en gave, men for å ta det han syntes han hadde
rett på. Han så seg rundt, gjorde seg en oppfatning, og oppførte seg som en
overgriper som ikke kan vente, men stiller krav og forlanger mer av «barnet» og
«foreldrene» enn den lille «familien» på noen måte er stor/rik nok til å
innfri. Hilsenen fra Skatt Sør var, at vi med vår investering og vår innsats,
hadde «vært fellesskapet til byrde» og at vi «skulle latt gården gå konkurs» i
stedet for å bygge opp ny virksomhet ved å benytte det som var noe verd av det
gamle. Vi skulle altså «abortert» babyen fordi den ikke passet helt inn i det
rigide systemet til skattevesenet.
Vi har levd med Skatt Sør sine beskyldninger i 5 år, og med
konsekvensene dette har medført, som er at vi har blitt dømt uten rettergang
til å betale flere hundre tusen kroner i skatt, avgifter og straffeskatt for en
«forbrytelse» Skatt Sør mener vi har begått som verken våre advokater,
regnskapsfører, revisor eller oss selv forstår eller er enig i grunnlaget for.
Det holder altså at en saksbehandler har en oppfatning som utferdiges i et
vedtak. Dermed eksekveres straffen, og så starter prosessen med å overprøve
(anke) vedtaket.
Vi ble dømt og har tatt straffen. Dette kunne vært slutten
for «barnet» vårt om vi ikke hadde greid å skaffe ressurser til veie for å
overprøve vedtaket. Skulle dommen i rettssystemet vise at Skatt Sør landet på
feil vedtak, var det svært lite om å gjøre at bedriften vår måtte innstille og
at det hadde vært andre eiere på gården i dag.
«Det må bli lettere å etablere bedrifter i Norge» var
setningen som ansporet meg til å skrive ned denne historien.
Samorningsreform er et ord som brukes i helsevesenet. Hva
med en samordningsreform innenfor myndighetene som har med bedriftsetablering å
gjøre også?
Det vi opplevde, var at alle våre rådgivere, som vi
forventer kan mer om etablering og skatt enn oss, fordi det er jobben deres å
kunne det, var enige om tolkningen av skattereglene om hvordan det
skattemessige rundt etableringen av Renskaug as skulle være.
Så kommer Skatt Sør og sier at alt de har rådet oss til er
feil, og at vi som bedrift må straffes.
Når den ene hånda ikke vet hva den andre gjør, eller det
tales med to tunger, blir det i beste fall misforståelser, i verste fall
tragiske utfall.
Vi opplevde et system som snakker med to tunger som var
uenige med hverandre, og som ikke ville hverandre vel.
Å være «barnet» i midten av konflikten, som attpå til må ta
straffen for at «de voksne» ikke klarer å finne ut av det med hverandre, er
vondt, dumt og urettferdig.
Vi finner det vanskelig å leve godt med beskyldninger som
dette, uten å få vår versjon fram i lyset. Det kan være helseskadelig å bli
hindret i å stå opp for seg selv når man mener man er utsatt for overgrep og
urett.
