Om fluejakt og fascisme

Jeg har det sånn at visse temaer dukker opp i mine tanker, det kan være ord eller betyding av begreper jeg lurer på. Da er det akkurat som jeg ser det jeg lurer på overalt i ulike kontekster og sammenhenger. Denne gangen er det ordet "FASCISME" som kverner rundt i hodet.

Jeg ser på Breaking Bad, en serie på Netflix. Den handler i korte trekk om en mann som får kreft, er for stolt til å ta imot økonomisk hjelp og finner en måte å skaffe penger til behandlinger på. Han er kjemilærer, og er et stort talent innen faget sitt, skulle fått noe mer ut av det enn å være lærer, men forspilte en stor sjanse en gang i tida. Nå får han imidlertid bruk for sine kjemikunnskaper, og begynner å lage meth-amfetamin av yppertse kvalitet som han selger. Pengene brukes til å betale sykehusregningene for kjemoterapi som han må ha for å bekjempe kreften. Masse paradokser i denne serien, kunne skrevet mye om det.

Poenget er at han blir hekta på businessen, og vikler seg inn i stadig mer kriminalitet, og tjener stadig mer penger. Regissørene ville se hvor langt de kunne gå i å gjøre hovedpersonen usympatisk før seerne mistet sympatien for ham. Serien viser hvordan galskapen sakte tar tak i Walt, som hovedpersonen heter.

Fluejakt
I den siste episoden jeg så, kom en flue inn i laboratoriet hans. Fluejakten startet pent, det er naturlig å ville slå hjel en flue som setter seg på brilleglasset, og en viss iherdighet i det kan vi alle kjenne oss igjen i. Når man etterhvert innser at flua er raskset og smartest og stort sett holder seg utenfor synsfeltet, lar man den i fred.

Her skilte imidlertid Walt seg fra, iallefall meg. I stedetfor å innse at kampen var tapt, intensiverte han jakten. Han løp rundt og slo etter flua med det han tilfeldigvis hadde i hånda, noen papirer, først, sparket borti ting og slo seg og bannet. Da det ikke gikk, ble den videre strategien å ta av seg en sko, spotte flua høyt oppe i ei lampe i taket, for så å kaste skoen etter flua helt til han traff lampa som knuste og skoen ble hengende fast i lissa oppe i den ødelagte lampa. Selv hadde han nå kun en sko, tråkket i glasskår tilsynelatende uten å bry seg om det. Neste strategi var å klartre opp i et rekkverk, klatre utenpå rekkverket med et kosteskaft, delvis for å slå ned skoen fra lampa, delvis for å slå til flua. Når skoen endelig var slått ned, men ikke flua, fortsatte jakten. I sitt vanvidd fant Walt en gardintrapp, klatret opp på den med en egenprodusert fluefanger og prøvde å slå flua helt til gardintrappa veltet og han datt rett i gulvet og slo lufta ut av seg og besvimte. Da han våknet opp igjen hadde han hull i hodet. Så skulle en tro fluejakta var slutt. Men nei. Kompanjongen Jesse kommer. Han lurer på hva som står på, blir satt inn i situasjonen, og spør høylytt om Walt er blitt gal. Walt tilbakeviser en hver form for innvending mot hans prosjekt, og blir voldelig mot Jesse. Det ender på uforklarlig vi med at Jesse blir med i fluejakten og setter liv og helse på spill for Walt sin vanvittige sak. Da ser Walt til slutt seg selv, og ber Jesse gå ned av gardintrappa før han slår seg ihjel. Deretter fullfører Jesse jobben, flua blir til slutt tatt og faller død til gulvet. Likevekt er gjenopprettet, arbeidet kan fortsette.

Episoden viste meg galskap på en måte jeg aldri før har sett det, jo forresten jeg har sett det på film under psykologistudiene, Milgrams studier på 60-tallet. Alle befinner vi oss på denne galskapsskalaen et sted. Det som skiller oss er hvor langt vi er villige til å gå i å følge ordre, når urimeligheten slår inn, og hva vi da gjør.

På hvilket nivå setter vi strek, når er straffeforfølgelsen for kostbar og intens i forhold til forseelsen?

Åsette egen og andres helse på spill for å drepe en flue som uansett ville dø i det sterile miljøet innenkort tid, er helt vilt og uforståelig. Allikevel fikk Walt med seg Jesse på dette, fordi han er autoriteten og dessuten brukte vold, og Jesse er læregutten, og avhengig av sin mester.

Jeg så forbindelsen til Milgram i dette, han fikk vanlige mennesker til å gå veldig langt i å påføre andre smerte ved å opptre som autoritet og si at de ødela forskningen om de ikke gjorde som han sa. Forsøket ble gjennomført på 60-tallet for å vise at hvem som helst kan bli nazister/facister, som i denne sammenheng vil si å straffeforfølge utilbørlig for ubetydelige forseelser, fordi noen har gitt en ordre, og man får høre at man ødelegger for et prosjekt som mange støtter opp om ved å neskte.
Fluejakt er noe vi alle går på, men hvor langt vi går i forfølgelsen og hvor mye vi er villige til å sette på spill, varierer. Total utryddelse var målet for Walt, og har vært målet for andre ekstremister til andre tider. Vi må tåle at fluene fins, og at de irriterer oss nesten til vanvidd innimellom.

Om hverdagsrasisme

Når jeg går ut av døra og ned i gården og treffer på en gjest, risikerer jeg å bli spurt om å hente et håndkle eller å svare på hvor de kan finne ved til bålpanna. Selvsagt. Jeg kan også bli spurt om detaljer ved biobrenselanlegget eller dyra våre. Selvsagt. "Du som er så glad i dyr", "du som er så flink til å lage mat", "du som er så...." fyll inn med det som passer. Alle disse påstandene om meg er kun representasjoner av bilder andre har av meg i sitt hode, og i den rollen de forventer at jeg har fordi jeg bor på gården, og sier egentlig ingenting om meg. Allikevel kjenner jeg på en trang til å forandre bildet, det stemmer jo ikke av mitt indre bilde av meg selv, jeg er jo en som verken kan noe om biobrensel eller dyr, det er det mannen min som kan.

Hvis jeg skal bo her, så må jeg tåle det bildet som dukker opp i andres hode når de ser meg på gården, av en middelaldrende, blid god bondekone som gir assosiasjoner til mat, gjestfrihet, dyr og hyggelig atmosfære og som liker å by på det.

De ser ikke den introverte meg, den som leser og skriver og er helt avhengig av alenetid, som er psykoterapeut og holder på med bachelor i psykologi. Noen ganger holder jeg ikke ut spørsmål om alt på gården, som er min manns domene, ja, jeg eier gården og bor her, men er kreativ, intellektuell og urban i mitt hode. Samtidig kunne jeg ikke tenke meg å bo noe annet sted enn akkurat her.

På Aktuelt NRK 2 kl 20.15 den 18.november hadde Ole Torp temaet "rasisme"oppe i forbindelse med ransbølgen i Oslo som var rekordhøy i oktober. Det hadde utviklet seg en storm på sosiale medier i forbindelse med temaet "hverdagsrasisme". To kvinner av utenlandsk opprinnelse fortalte om sine erfaringer med hverdagsrasismen.

Den ene var journalist, og fortalte om at hun i forbindelse med hotellbesøk hadde blitt snakket til som om hun var resepsjonist eller betjening. At det ble brukt som eksempel var interessant, for det var ikke annet enn det jeg selv opplever hver dag. Jeg blir snakket til som om jeg er stuepike eller resepsjonist, enda jeg er eier av gården og psykoterapeut av yrke. Helt sammenliknbart er det dog ikke, fordi jeg faktisk hører til på gården og det er helt naturlig at gjester spør meg. Journalisten hadde ikke noe med hotellet å gjøre annet enn at hun var på et oppdrag der, og ble allikevel tatt for å være av de ansatte, og snakket til ut fra det.

Poenget mitt er at jeg tror ikke det nødvendigvis hadde noe med hudfargen å gjøre, men at det er slik vi mennesker behandler hverandre hele tida. Vi snakker til hverandre utfra en kontekst, og utfra hva vi ser, førsteinntrykket. Jeg husker det var så greit den gang vi brukte uniform i banken der jeg jobbet, da var det ingen tvil om hvem som var kunde og kundebehandler. Hvordan skal en gjest eller kunde uten videre forstå hvilken rolle folk har ved kun å orientere seg ut fra klesdrakt?

Jeg forstår sensitiviteten de har som har en annen hudfarge enn vår. De blir gjenstand for eksteriørbedømming hver eneste dag, flere ganger om dagen og i alle situsajoner. Og siden det er slik at mange med annen hudfarge innehar jobber i servicebransjen, blir de lettere enn andre assosiert med den type yrker og spurt om ting utfra forventninger omgivelsene har til hvem de er og hva de gjør. Det er helt klart spesielt utfordrende for de som har tatt lange utdanninger og har yrker som krever både språkferdigheter og intellektuell kapasitet.

Poenget mitt er at dette opplever jeg også, selv om min hudfarge er hvit. På grunn av mitt utseende ellers, og den konteksten jeg er i som "bonde på gård", blir jeg satt merkelapp på av de som ikke kjenner meg.

Jeg var hos frisøren nylig. Da snakket vi om bønder. Jeg får alltid noen gullkorn med meg hjem fra frisøren min, det er et klokt menneske. Frisøren sin opplevelse av bønder er at de er lite utadvendte og veldig konservative, og at det kan være en årsak til at det virker som det er dårlig forståelse mellom bønder og byfolk. Frisøren hadde videre inntrykk av at bønder var lite på sosiale medier, og at det kanskje måtte gå en generasjon før de ble utadvendte nok, og kunne formulerer sine meninger der. Å ikke være på sosiale medier kan oppleves som at man hever seg over folk flest, fordi det er her folk er nå. "Man må være med", sa frisøren.

Jeg er med, og jeg er bonde, også. Men så mye mer enn det. Vi er alle mye mer enn det vi viser utad. Kanskje vi skulle gå i oss selv alle sammen, og ikke dømme så fort ut fra førsteinntrykket? Kanskje en forsiktig tilnærming uten en ferdigspikret definisjon ville vært fint å bli møtt med for oss alle, ikke bare for oss som er spesielt sensitive?

Et godt, velbrukt og velkjent ord er "respekt". Hva vi legger i ordet, varierer utfra hvem vi er og hvilke erfaringer vi har. Ordet kommer fra re-spectare og betyr, se om igjen. For meg innebærer det at jeg ikke skal dømme ut fra et førsteinntrykk, men gi folk en sjanse til eller flere, før jeg tillater meg å gjøre meg opp min mening om vedkommede.