Bidrag til "Tegn i tiden", Morgenbladet og Samtidens skrivekonkurranse

Jeg sendte inn et bidrag til Morgenbladet og Samtidens skrivekonkurranse "Diagnose - Samtiden" 16.10.14. Så langt kom teksten:

Kjære skribent i "Tegn i Tiden",

Nå har juryen landet på vinnerbidragene i konkurransen "Tegn i tiden". Til sammen var det over 250 deltagere, og denne gledelig store pågangen gjør det ikke mulig for oss å svare alle personlig. Juryen har derfor laget tre kategorier med svar. Kategoriene gjelder 1) tekstene som trykkes, 2) tekster som kom til finalerunden og 3) tekster som i denne runden ikke ble vurdert som aktuelle. 

Din tekst kom i kategori 2, og får juryens kommentar:

Juryen har bitt seg merke i din tekst og mener den har store kvaliteter. Den passerte ikke nåløyet for å komme på trykk (kun 14 tekster trykkes), men teksten kom til de siste finalerundene, fordi en eller flere av jurymedlemmene hadde satt en stemme på den. 

Takk for bidraget og vennlig hilsen juryen ved

Anna B. Jensen, Kari Spjeldnæs, Gunnar C. Aakvaag, Lena Lindgren og Marit K. Slotnæs.

 

Om tillit til staten 

Mørke skyer over Europa. Skinhead med hår på toppen som serverer kaffe. Ligner på en indianer i krigshumør.

Noen forbereder seg på kamp. Eller er det en indre konflikt i meg selv som har nådd bristepunktet og skal løses, og derfor jeg legger merke til en hårsveis og tolker det som et krigssymbol?

Angiveri

Staten har laget en nettportal som del av et system hvor det er legitimt og ønskelig at folk angir mennesker med ekstreme meninger. Da tillater jeg meg å spørre:

Hvor går grensen mellom hva det er lov til å mene og si og det som skal rapporteres?

Hva skjer med de som blir etterforsket?

Hva skjedde med løftet Jens Stoltenberg og flere gav etter 22/7 om enda mer åpenhet og demokrati?

Om staten nå lar seg styre av frykt, får terroristen det som han vil. Jeg blir redd når det systemet jeg har stolt på, og sett som det beste og tryggeste i verden, nå ser ut til å åpne opp for et kontroll- og angiver regime. Det var ikke denne typen åpenhet jeg trodde Statsminister Jens Stoltenberg snakket om i tida etter 22/7. I ei tid hvor det knaker i sammenføyningene i det finansielle Europa og uroen blant folk øker, er det lett å trekke paralleller til tida før 2 verdenskrig hvor Hitler kom til makta og opprettet sitt skrekkregime basert på en angiver kultur. Om statens tillit til folk svekkes vil også folks tillit til staten svekkes, og en negativ spiral settes isgang, og den har vi sett enden på før.

Er Norges befolkning søvnige i dag som de var det i 1933 da hakekorset for første gang ble heist som flagg ved den tyske ambassade på daværende kronprinsesse Marthas fødselsdag? Da var det nemlig ingen som protesterte, i motsetning til da hakekorset ble heist i de store byene nedover i Europa under store protester. Jeg hørte Tor Bomann Larsen holde ett foredrag fra den boka si” Æresordet”. Det foredraget gav en mer nyansert forklaring på omstendighetene i Norge og Europa før og rundt starten av 2 verdenskrig, hvor vanskelig og forvirrende situasjonen var den gang, hvor lett det var å trå feil. Jeg leste boka” Alle dør alene” av Hans Fallada om det å være motstandsmenneske i Tyskland under samme krig og hvor angiver samfunnet beskrives levende og konkret i all sin gru.

Det var i desember 2011 jeg så innslaget om den nye nettportalen på Dagsrevyen i NRK og leste om det i Aftenposten. Sakte gikk det opp for meg hva dette faktisk innebærer. Hvem har rett til å be meg om å angi folk som har mer eller mindre ekstreme meninger? Hvordan skal jeg som lekperson avgjøre om folks meninger er friske eller syke?

Innføringen av denne nettportalen har myndighetene brukt lang tid på å utrede, og de har også en strategi for hvordan de skal selge inn budskapet på en tilforlatelig måte til folk flest. All den kjærligheten som ble vist etter 22/7 blir fort til hat når myndighetene går foran med et slikt eksempel.

Forstår myndighetene hva de er i ferd med å gjøre?

Eller er det bare jeg som er paranoid?

I det siste har jeg forstått at å komme med såkalte” konspirasjonsteorier” og” ideologisk bisarre vrangforestillinger” kan være farlig og at den som gjør det står i fare for å bli betegnet som utilregnelig og puttet bort som en det ikke er verd å lytte til.

Så får noen i tilfelle komme å ta meg, jeg ønsker å prøve disse tankene og se om de holder mål som friske eller om sensuren slår inn.

I sin nyttårstale i 2012 oppfordret Jens Stoltenberg folk igjen til å være” digitale sladrekjerringer”, er dette en oppfatning som deles av «folk flest»?

Hvem er «folk flest» i Norge i 2014?

Hvordan ser en syk og farlig ytring ut i Norge i 2014? Og hva er konsekvensene av å ytre den?

Full seier i Drammen Tingrett - dommen er rettskraftig - endelig!

Vi vant Skattesaken vår og 5 års helvete er over. Det en ufattelig lettelse ispedd sorg over å ha vært utsatt for en slik behandling over så lang tid. Ankefristen trodde vi var 3 uker etter at dommen falt, men det viste seg å være ønsketenkning og et utslag av å ikke ha undersøkt godt nok. En venn av oss, som har greie på slikt, sa at ankefristen var fire uker etter, og så kom vår advokat med opplysningen at det var fire uker, ikke etter at dommen falt, men etter at den var forkynt. Da ble det plutselig to uker ekstra på pinebenken. "Og nå er de sure", sa han vi kjenner som har greie på det, "fordi de har tapt saken. Da får dere ikke greie på om de anker eller ikke før siste dagen." Så nå venter vi, og jeg kan ikke fortelle om det før etter at ankefristen er ute.

Det over skrev jeg for to uker siden, og i dag er ventetida over, idet vi går inn i advent.....

Jeg har skrevet om Skattesaken vår flere ganger på bloggen og på Facebook. Den har versert i 5 år i disse dager, og jeg har luftet min frustrasjon nå og da når det har vært for ille. I dag er første gang siden 2009 vi kan være trygge på at det ikke kommer et brev med et nytt vedtak eller en anke eller et tilsvar til oss som julehilsen fra Skatt Sør. Vi stevnet Staten v/Skatt Sør i vår, og vant rettsaken i Drammen Tingrett for ca 5 uker siden.
Når dommen nå er rettskraftig, kan vi endelig føle lettelse og etterhvert, slippe gleden løs. Det er mye frustrasjon, sorg, sinne og avmakt som skal bearbeides først. Jeg merket det godt i dag når SMS fra advokaten kom om at hun ikke hadde mottatt noe ankebrev. Tårer skyller med seg mye vondt som vi burde vært foruten, men som har gitt verdifull erfaring og innsikt i hvordan mennesker og rettsvesen fungerer. Jeg er takknmelig for all livsvisdom, og med tida vil kanskje denne vise seg å være en av de viktigste, dyrekjøpt som den er......

Det lysner, en uke etter første dag i rettsaken

Kreftene vender sakte tilbake - jeg kjenner takknemlighet for at jeg nok en gang er på vei opp fra den kjelleren jeg har vært i så mange ganger og som jeg etterhvert kjenner så godt. Frustrasjonen over å ikke orke å ta initiativ er i ferd med å roe seg. Når kreftene så og si er borte, kommer panikken og følelsen av at det for alltid kommer til å bli slik det er nå.

Denne gangen er årsaken til kjellerturen klar, det er rettssaken og forberedelsene til den som har tatt på for både meg og mannen min over lang tid. Noen mener at depresjon er et uttrykk for å ha vært for sterk for lenge. Det kan se ut til å stemme for min del. Og er det da en sykdom?

Min strategi, som etterhvert er ganske velprøvd, og et resultat av mye prøving og feiling, er å være i ro til kreftene vender tilbake av seg selv, istedet for å true meg til å gjøre ting før jeg er klar til det. Jeg er heldig som kan velge en slik løsning, uten bruk av  rusmidler eller medikamenter kan jeg la kroppen komme seg, kjenne på følelser, ustøhet og svimmelhet uten at det tipper over i sykdom eller psykisk sammenbrudd (bortsett fra at min mann får gjennomgå litt innimellom, men heldigvis tåler meg da også...). Jeg har en fleksibel jobbsituasjon, og oppgaver må utføres, men jeg er heldig og kan ta pauser og ta meg inn igjen, slik at kreftene kan vende tilbake før neste oppgave. Slik har det slett ikke vært bestandig, og jeg vet mye om å være "flink pike", å føle at jeg måtte stille opp på tross av at alle varsellamper lyste og til slutt møte veggen. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for erfaringen det gav meg og at jeg nå er et sted i livet hvor jeg i perioder kan følge min egen livsrytme. Jeg ønsker deg den samme muligheten <3. 

Skattesaken vår, nattens bearbeiding

Mange har lest og kommentert bloggen min. Jeg er glad for støtten og forståelsen jeg ser hos dere som tar dere tid til det.

I natt kom det en drøm som forteller hvordan underbevisstheten behandler det vi står i: Nokas-ranet skjer på Eiksetra og Ø er leder for redningsaksjonen for dem som er involvert. Det er stort og helikopter kommer og sperringer nedover veien så ikke ranerne kommer seg unna. Det er Ø sin jobb å passe på det.
Overført til vår virkelighet er Staten ranerne som Ø skal stoppe og stille for retten. Det er hva vi har gjort med vår stevning av Skatt Sør.
Etter denne natten forstår jeg enda bedre overgrepet som vi har vært utsatt for og hvilke spor det har satt.
Å gjøre noe åpenbart straffbart, i ettertid forstå at det var galt, stå for det, angre, ta sin straff og gå videre, er hva Petter Northug og flere med ham gjør hver eneste dag, og det er helt riktig. At vi har en rettstat som behandler våre feil på en måte slik at vi kan gå videre med både hender og hoder på plass og uten en pisket rygg, er jeg veldig glad for.

Når regelverket blir for finmasket, og rommet for å utvise skjønn i de individuelle tilfellene blir for lite, og hvor hensikten er å "ta noen" for å rettferdiggjøre lønnen sin av skattebetalernes penger, er vi som samfunn ille ute. Skatteetaten leser Norges Lover som "Fanden leser Bibelen". Når myndighetene bruker Norges Lover for å "ta noen" kan overgrep skje.

De som er enklest å ta er bedrifter i oppstarten. En grunderbedrift bærer preg av å bli til mens veien går, med mye prøving og feiling. Fokuset er på å få bedriften på beina mer enn å tilfredsstille alle formaliteter til punkt og prikke i en slik situasjon, og man jobber dag og natt med alt man har av ressurser.

Tenk deg: Det kommer en kontrollør på døra di mitt i en flytteprosess og du står der med alle eiendelene i pappesker og det flyter mellom to hus. Da kommer kontrolløren og forlanger at du finner fram alle ligningspapirer og underlag for de siste år og du får en frist på to timer. Alt fokus må da gå til å finne papirene og flytteprosessen stopper opp og forsinkes med alle konsekvenser det får. Om du prøver å si noe eller ber om lengre frist for å ta det seinere, får du bot. Så må du skaffe penger for å betale boten og flyttinga må utsettes videre.

Det er kanskje en dårlig sammenlikning, men jeg ønsker at folk som ikke er selvstendig næringsdrivende også forstår hvilke overgrep som skjer i skatteetaten. Utsagnet til Arnulf Øverland bør også gjelde de næringsdrivende: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv."

Er det noe vi liker veldig dårlig, er det å bli framstilt, eller framstille oss selv som ofre. Øystein er helt allergisk mot det, jeg sier at i dette tilfellet er vi faktisk ofre for en urimelig behandling og uverdig prosess, og det vil jeg fortelle om, det handler om helsa. For å låne Anita Krohn Traaseth sine ord: "Jeg jogger ikke, jeg blogger". Noen får løpt av seg frustrasjon, jeg er ikke av dem, jeg løper ikke fort nok, så frustrasjonen blir med til mål, dessverre.
Derfor bruker jeg min måte, ordene.

Skattesaken vår i Drammen Tingrett - rett fra levra

To dager i Drammen Tingrett er over. Vi prøver skattesaken vår som har versert mellom oss og Skatt Sør i 6 år, og som går på detaljer rundt investeringer vi gjorde i forbindelse med utviklingen av gården til kurs- og konferansegård.
Detaljene er ikke viktig, med at det er mulig å bruke skattebetalernes penger i 6 år og produsere 552 sider med dokumentasjon for å sverte oss som kjeltringer på det vi har gjort med gården og som Øystein har brukt alt av tid, penger og krefter på i 10 år?
Jeg er veldig frustrert etter å ha hørt på i to hele dager uten å si noe selv. Jeg valgte å ikke vitne fordi jeg ikke ville klart å svare på de tekniske skattespørsmålene som Regjeringsadvokaten ville stille og derfor ville vært en katastrofe for saken vår.

Det er gitt en Nobel-pris i medisin til ektepartet Moser ved NTNU for forskning på celler som har med stedsans og gjøre. Jeg merner jeg har lest at det kan være en sammenheng mellom mangel på disse stedsans-cellene og utvikling av Alzheimer sykdom. Jeg har elendig stedsans og elendig sans for regnskap og den tenkemåten jeg nå forstår at de må ha de som driver med det, lurer på om det kan være en sammenheng der? Det er også noe jeg har forstått er merkelig med meg: Jeg kan se sammenhenger der få andre ser dem, og det er jo suspekt i seg selv.....
Det tok meg tre år før jeg i det hele tatt forsto noe som helst av hva vi var anklaget for av Skatt Sør, kanskje det har med manglende stedsans å gjøre?
Dette er min merkelige logikk, den er surrealistisk, ifølge noen av mine nærmeste, og ja, jeg kan se det selv, nesten som et annet språk....men jeg forstår det meste av den "vanlige" tenkemåten også, bortsett altså fra det med regnskap og tall som er vanskelig for meg.

Jeg husker fra min tid på Drammen Handelsgym sitt Stud.fag, og fagene regnskapslære og bedriftsøkonomi der. Det ble elendig karakter i begge fag, jeg forsto det simpelthen ikke. Lurer på om det er en slags dysleksi?
Kan man påberope seg dysleksi i slikt når man samtidig er eier av en gård som det drives regnskaps- og avigftspliktig virksomhet på?
Det blir i allefall tydelig at mine verdier ikke er noe verd i regnskapsverdenen. Å skape noe ut av ingenting, å ta i bruk det som andre vil kaste, gjenbruk i alle varianter skaper verken skatt eller avgift, og er derfor både uheldig og lite ønskelig i regnskaps- og skatteverdenen. Der skal man helst kjøpe nytt og nytt og nytt slik at man bidrar til å holde hjulene i gang. Om man er miljøvennlig og gjenbrukstro, er man en byrde, det blir nemlig lite til fordeling skattemessig da. Dessuten skal man helst ikke være gift, eller med andre ord, man skal ikke ha det som heter et interessefellesskap. Odelslov og familiebruk kan bli en utfordring når nærstående går så langt som til tante og onkel.....ikke noe familiebruk i regnskapsverden, nei!

Alt jeg skriver her er egne betraktninger (frustrasjoner) etter 6 år med vedtak, anker, klager, tilsvar, nye vedtak, betaling av straffeskatt, tilbakebetaling av tilleggsskatt, endring av ligning fram og tilbake mange ganger slik at det ikke er mulig å følge med uten å gå tilbake i de 552 sidene, dette er det verste jeg har vært med på yrkesmessig, og min tillit til Staten og skattemyndighetene er tynnslitt, dessverre. Jeg håper den tilliten kan styrkes/gjenreises. Det vet jeg ikke før om noen uker.

Om kunst versus kunstterapi

I DT i dag tordner kunstner Odmund Raudberget mot utstillingen i Drammen Kunstforening, og kaller bildene til Ari Behn "bevisstløse krumspring, infantil frekkhet, bare rot" og utstillingen som sådan "en gjennomført skandale, søppel, misere".
Videre hevder han som "god nordmann" at han ønsker flere med seg til å stoppe "infantiliseringen av kunsten og den nye psykoanalytiske kunstterapien som hører hjemme på asylet og ikke i kunstskoler og gallerier".

Ut fra dette, kan det synes at kunstutstillingen i Drammen Kunstforening har hatt sin misjon, den har beveget en mann som Raudberget i en slik grad at han virkelig tar i når han går til angrep på det som vises fram, og det er duket for en god kunstdebatt.

Hva er kunst, hva er "psykoanalytisk kunstterapi"?

Må man ha utdanning som kunstner for å kunne vise bilder offentlig?

Kan et bilde malt av en amatør uten kunstutdanning i det hele tatt kalles kunst?

Hvor går grensen mellom kunst og terapi?

Om vår kulturelle arv og om "Ydmykelse" - "The nuclear bomb of emotions" sitat Evelin Lindner

Evelin Lindner på Psykologisk Institutt 23.01.13

http://www.humiliationstudies.org/whoweare/evelin.php

En vakker somalisk kvinne innledet foredraget spontant med en ”Sang til gale kvinner” og hadde et budskap til oss kvinner: ”Forsett å være gale!” Hennes bakgrunn var fra en undertrykket kvinnetilværelse i hjemlandet til en mastergrad ved universitet her i landet. Hennes andre budskap var: ”Kom deg opp av den undertrykte posisjonen ved hjelp av utdanning!”

Et bilde tatt av en sjømann i en båt rett før en kjempebølge fylt av vann og rød sand skyller over og gjør det umulig å se noe som helst, illustrerte situasjonen i verden slik Evelin G. Lindner ser den. 

I sekundene før bølgen kommer, ser vannet helt stille og ubevegelig ut. 

Så kommer bølgen. 

Noen velger å forholde seg til verdenssituasjonen som den ser ut for oss til daglig, vi bor i et fredelig hjørne av verden og har all krig og krise på god avstand. Da er det helt ok med ”business as usual”. Andre fortviler, ser all urettferdighet og nød altfor godt og vil gi bort alt vi har og ta imot alle som trenger hjelp i solidaritet med de som lider. 

Så finnes det en tredje variant, hvor vi kan velge å se på oss selv på samme måte som speilet Evelin G. Lindner holdt opp for oss. 

Hun tok fram Henrik Wergelands ord fra 1843 hvor han beskriver nordmannen som en som har det hardt i det daglige, på grunn av klimaet og den tøffe naturen. Wergeland mener at et folkeslag som lever under så mange begrensninger i hverdagen må utvikle helt spesielle egenskaper for å klare seg, blant annet vissheten om at vi alle er verdifulle, alle måtte bidra på sin måte om vi skulle klare oss her oppe i det kalde nord, og det var ikke særlig grobunn for snobberi og hierarki.

Likeverd er dermed en kulturell arv i Norge, som vi har helt naturlig med oss, sier Lindtner. 

I land hvor ”living is easy”, oppstår det helt andre kulturelle tradisjoner, og de har hatt mer fokus på å passe på seg og sitt enn det som har vært nødvendig i Norge. For å illustrere dette viste hun fram et bilde av en by med vollgrav og høye murer rundt fra Europa, kontra et åpent landskap med røde låver og hvite våningshus og kuer i grønne enger fra Norge. Vår åpenhet og tillit er vår sårbarhet, og vår styrke. 

Dette er verdier det er viktig å bevare, en verdifull kulturell arv!

Hun sier videre at mennesket ikke er naturlige drapsmenn. Det mennesket imidlertid gjør, er å passe på sin eiendom. Kanskje startet ydmykelsesspiralen ved at fastboende bønder sådde sitt korn, nomader kom og tok av det, bønder skaffet våpen for å passe på kornet sitt, nomadene følte seg ydmyket og skaffet våpen, og så var spiralen i gang. 

Følelsen av ydmykelse er hva Lindtner kaller ”The nuclear bomb of emotions”. 

Hun hevder videre at ydmykelse kan føre til krig, mens respekt fører til fred. Re spectare, betyr å se igjen, altså revurdere sitt førsteinntrykk gang på gang. Tro at folk forandrer seg, ta ting i beste mening. Ingen lett øvelse, men kanskje den eneste som nytter for å bryte ydmykelsesspiralen.

Etter å ha tapt første verdenskrig, ble tyskerne ydmyket i den tro at det skulle gjøre tyskerne harmløse. Vi vet alle hvordan det gikk.

Evelin G. Lindtner stilte spørsmålet: Hva er normalt? 

Hun stilte spørsmål ved en del sannheter, alle de ”enten eller” vi lever under. Arbeid eller ferie, fattig eller rik, god eller dårlig, hun er oppatt av at vi har et liv å leve, et liv hvor vi forholder oss til realiteter og ikke lever ”liksom-liv”. 

Hun sa at i USA kan treåringer ”brands”, merkevarer, fordi de ser så mye på TV og sier navnet på merkevaren i stedet for på produktet når de skal be om det. Fenomenet kommer hit også. Melk blir til Tine, tannkrem til Solidox. 

Vi fikk også se eksempler på billige matvarer vi importerer fra fattige land og nesten ikke betaler noe for her, eksempelet var ananas. Vi får søt, god ananas til en billig penge, mens de som dyrker og høster ananasen dør tidlig på grunn av sprøyting og fattigdom og dårlige arbeidsvilkår. Og i tillegg tror vi at vi gjør dem en tjeneste ved å handle med dem! 

Et bilde fra India hvor maharajar sitter på sine elefanter og noen bæres av lavkasteindere illustrere dette, men nå er det vi som er maharajane som holder slaver i fattige land som kan dyrke maten for oss. Samtidig bygger vi ned landbruket her hjemme. Dette er en historie for seg, men den ble nevnt i denne sammenheng også.

En annen ting hun var opptatt av er rammer for våre liv. Psykologiske eksperimenter viser at om folk gis en ”wall-street ramme” vil det automatiske føre til at de som skal fungere innenfor den tillater seg ”spill og juks og bedrag, den sterkestes rett”, mens de som ble gitt en ramme av et lokalsamfunn vil framelske egenskaper som samarbeid og vinn-vinn løsninger. 

I framtida må vi aldri slutte å tilegne oss kunnskap og ferdigheter, vi kan ikke stole på at eksperter skal løse alt for oss, vi må ta et ansvar selv.

Egenskaper som er viktige for framtida er:

Courage – mot

Couriousity – nysgjerrighet

Awe – ærefrykt

Patience – tålmodighet

Humility, self-reflection – ydmykhet og refleksjon

Swimming vs clinging – å lære seg å svømme framfor å holde fast, gi slipp

Humiliation awareness – være obs på ydmykelse

LOVE - Kjærlighet

”Never doubt that a small group of people can change the world – they always have!”

“Norway has the highest ecological footprint, and the highest human developmental level in the world”.

Vi må forme visjoner – hvordan designe framtida slik at barna våre får en verden verd å leve i?

Kom ut av boblene – no more Sydenferie – lær om verden – lær!

“The person who says it cannot be done, should stop disturbing the one who is doing it!”

Let us grow up!

Let us get out of Kindergarden!

Let us get out of adolescence!

We have to become the good parents and caretakers ourselves, and stop blaming others!

Takk for et inspirerende foredrag, Evelin G. Lindner

Å bade i regn

Å lese, å komme på gamle minner. Jeg tilbrakte mine barndoms somre ved Asdøltjern i Sylling på min bestefars hytte. Vi badet i regn og leste bøker i parafinlampelys. I dag regner det og jeg sitter på et rom i Sverige og ser utover en ferskvannssjø, og disse minnene dukker opp. Jeg har nettopp vært ute og badet i regn, og kjenner følelsen av å være stolt av meg selv og berettigelsen det gir for å krype opp i senga igjen og lese videre i boka "Disse øyeblikk" av Herborg Wassmo.

Da olla ble borte.
På hytta vår "Fjellbu" som ligger i skogen i Finnemarka, var det et naturlig oppkomme som var verdifullt for farfar som var den som pleide å bo der når han hogg tømmer og som merket det best da olla ble borte. Det var da de gravde ut til Glitrevannverket. Jeg hørte mye om olla da jeg var liten, og forsto at den hadde vært viktig, og at det var et stort tap da den forsvant. Det betydde at vi ble avhengige av å hente vann i bekken, det var lengre å gå, kunne være bedervet vann av kadavere eller møkk, og dessuten tørker bekken ut når det er varme somre.
Hvor stor betydning dette hadde, forsto jeg egentlig ikke før i dag, og det var Herbjørg Wassmo som viste meg det. Hennes farmor ble fra seg da de hogg skogen og la bekken i rør slik at olla deres forsvant. Hun ble en skygge av seg selv, sluttet å gå ut og hadde en forestilling om at de ble forgiftet av det kommunale vannet, hun hadde selv sett nakne folk som badet i det vannet som hun skulle drikke! Mannen hennes bestilte filtreringsutstyr på postordre, så da hjalp det litt.....men tilbake til olla vår - det naturlige oppkomme tørker ut og erstattes av noe menneskeskapt, vannet tvinges til å komme der vi vil, ikke der det selv finner det for godt å finne veien opp fra grunnvannet..... jeg husker også den uforståelig sterke reaksjonen jeg hadde da de hogg skogen min - første gang jeg kom dit etter hogsten spratt tårene og jeg ble bunnfortvilet og sørget lenge over trærne som var borte, selv om de ble til både hus, hytte og driftsbygning.....det tok et par år før jeg gikk i den skogen igjen. Da var det masse fin lyng og mange fine små avleggere av plantet gran og selvsådd furu, og jeg så at det ville bli skog igjen om noen år.....dessuten hadde vi fått utsikt fra hytta for første gang- fint det også....så tida leger sår, selv om ingenting blir som før, så kan det bli bra det nye også.....men jeg tar meg tid og frihet til å sørge over det som var, for å gi rom til det som er og skal komme.

Å bli definert

Å ta imot tilbakemeldinger. Skrevet 18.02.2014 Å bli definert er nok hva jeg mener.....takk for korrigering, Gerd Fredriksen 03.07.14

Et utslag av sosial angst, kan være frykten for å få tilbakemeldinger på seg selv som man ikke har bedt om – det være seg ris eller ros, smiger, kritikk, konstruktiv eller destruktiv.

I det hele tatt å kommentere andres adferd, utseende eller personlighet bør gjøres med den største varsomhet, og man bør ikke regne med at mottakeren blir glad for det man har å si.

Noen ganger er det vanskelig å se hvem en person er utfra den ytre framtoningen. Uansett så er det gjerne det ytre vi kommenterer utfra, utseende, klesdrakt, kroppsholdning eller andre ytre attributter. Eller det kan være rollen vi antar at vedkommende har, og forventninger vi har i forhold til hvordan vedkommende skal oppføre seg utfra rollen han besitter når vi møter han.

Jeg kan vanskelig bruke andre enn meg seg som eksempel på hva jeg mener med dette.

Som odelsjente og eier av gården jeg bor på, kan jeg kalle meg bonde og grunneier. Fordi vi driver en overnattingsbedrift kan jeg også kalle meg vertinne på vertsgård, bedriftseier, eller selvstendig næringsdrivende. Dessuten har jeg utdanning innen psykologi og psykodrama som berettiger en tittel som terapeut. Jeg har også bak meg en periode hvor jeg malte mange bilder, noen er solgt og de fleste henger på veggen i vertsgården, så noen vil kanskje si at jeg kan kalle meg kunstner. Jeg har flere styreverv og kan kalle meg både leder og styremedlem. Dessuten er jeg mor, kone, datter, venn, svigerdatter, søster, tante, kusine, niese og tremenning. Jeg er også kvinne og menneske.

Tidlig i livet, under skolegangen, jobbet jeg i butikk, på kontor og en ferie som kjøkkenhjelp på hotell. Yrkeskarrieren min i 15 år var å jobbe i bank.

Alle jobbene jeg hadde var i servicebransjen. På et tidspunkt fikk jeg veldig nok av å være kundebehandler med den innstilling at «kunden alltid har rett», jeg hadde erfart at det hadde han slett ikke. Det var slitsomt å stadig måtte gå på akkord med seg selv for å opprettholde kunders selvbilde av å være den som alltid hadde rett, å hele tiden spille en rolle.

Jeg tok konsekvensen av denne erfaringen, og skiftet beite. Studiene brakte meg terapeuttittelen jeg nevnte over. Under utdanningen jobbet jeg også med å utvikle og omdanne min odelsgård til en vertsgård hvor vi tar imot gjester og kunder til overnatting, kurs og konferansevirksomhet.

Å utvikle gården har vært, og er en spennende reise. Nå er vi imidlertid der hvor det er mer drift enn utvikling, og det er for meg noe problematisk.

Som nevnt over, var mine første møter med arbeidslivet servicebransjen. I omkring 20 år var jeg i situasjoner hvor jeg hadde med kunder å gjøre, på godt og vondt. Senere studier viste meg at det fantes en annen verden, en verden uten å måtte stå på pinne for noen. Jeg sto på pinne så lenge at jeg til slutt falt ned, pinnen knakk. Det var et sosialt og personlig jordskjelv, hvor grunnen forsvant under beina på meg, og jeg ble totalt satt ut av spill og ville ta livet mitt. Jeg gjorde ikke det, jeg valgte å ikke kjøre i fjellveggen allikevel, men søkte hjelp hos fastlegen min, og ble sykemeldt for første gang i mitt liv, etter 20 år i arbeidslivet, i servicebransjen. Jeg hadde skapt meg en perfekt fasade for den type jobb, og hadde ingenting å erstatte den med når den sprakk. Jeg ble stående helt avkledd, midt i livet, jeg var 35 år, og trodde alt var slutt.

Studier i psykologi hjalp meg til å forstå, både meg selv og verden for aller første gang.

Nå, 17 år etter, kan jeg fortsatt bli satt ut om jeg møter mennesker utfra en servicerolle, og får tilbakemeldinger i den. Derfor forsøker jeg så godt som mulig å unngå slike situasjoner. Derfor har jeg «eier» på visittkortet mitt, og ikke «daglig leder». Jeg tenker at man sier andre ting til en eier enn til en daglig leder.

Derfor har min mann og jeg delt rollene mellom oss. Han har kundekontakten, og jeg bidrar med andre ting.

Jeg opplever at mange tror jeg har laget en vertsgård fordi jeg har en drøm om å drive hotell, og det stemmer ikke. Mange har kanskje en slik drøm, og således er jeg i en drømmeposisjon for mange, og får projiseringer på meg fra hvordan de synes en slik rolle skal bekles.

Som jeg ser det, er det gården som bestemmer, jeg er født til å forvalte et lite stykke Norge, og har ønsket å ta den utfordringen, utfra min odelsrett. «Å gjøre plikten om til et kall» er et uttrykk som viser hvordan dette ser ut for meg.

Man kan innvende at, hvorfor i all verden gjør du det da, om det ikke er drømmen å lage mat og stille deg til disposisjon og til tjeneste for gjester og kunder?

Jeg har en drøm om å skape et godt sted, med dyktige ansatte og behagelige omgivelser som våre kunder og gjester skal kunne benytte som ramme for sine egne aktiviteter, uavhengig av hvem jeg er, mine drømmer og egenskaper. Slik jeg ønsker at mine barn skal utvikle seg til den de er ment å bli, vokse inn sitt eget potensiale, ønsker jeg det samme for min odelsgård. Å gjøre meg selv overflødig, samtidig som det blomstrer i mine spor, er mitt mål. Jeg bidrar så lenge det er absolutt nødvendig, så slipper jeg.

Så drømmer jeg en ny drøm, og følger den.

Drømmene mine viser meg hvor jeg står og retningen videre i livet mitt…..langt bortenfor tanken…….

Menneskene har behov for å putte hverandre i bås for å skaffe seg oversikt over livet sitt.

Jeg har vært i flere båser, tilbrakt litt tid der, helt til jeg ikke fikk mer næring der, da måtte jeg videre…………..

En tilbakemelding kan være en ytre hendelse som viser meg veien videre…..noen ganger tar jeg utfordringen og velger vekst, andre ganger velger jeg å gå videre derifra.

Jeg har mange begre i meg, og noen av dem er fulle, mens andre er det plass til mer i…….om det fylles mer i en som allerede er full, kan det være dråpen som får det til å renne over…..samtidig kan jeg altså ha god plass i andre…….

Som når jeg var sykemeldt og begynte på studier……….jeg var helt utbrent i bankjobben og kastet opp bare jeg så skiltet med logoen til banken…….samtidig var jeg som en svamp som sugde til meg lærdom på universitetet. Da jeg fortalte legen min at jeg holdt på med forberedende mens jeg var sykemeldt, sa han: bare ikke fortell det til trygdekontoret/NAV….jeg lurte, hvorfor? Fordi de ikke vil forstå det. Ville det vært bedre om jeg hadde begynt med treskjæring eller sangkor? Ja……

Hvem kan definere hva som gir eller tapper energi for andre???

I det hele tatt å definere andre uten å stille spørsmål, undrer jeg meg over at noen tar sjansen på…..

Det kan gjøre vondt å bli definert som noe en ikke kan kjenne seg igjen i……….

Jeg har fått høre: «Du som er så glad i dyr» - er ikke spesielt glad i dyr

«Du som er så flink til å betale regninger» - javel???

Du som er så flink til å lage mat, snekre, reparere vasker……fyll inn det som passer, alt dette har folk sagt til meg.

«Du som er så….» når jeg hører den innledningen, er jeg automatisk på vakt, for da kan det komme noe uforutsigbart og rart, som mitt sensitive sinn oppfatter som fornærmende, og får lyst til å reagere på/si imot. I de situasjonene er jeg sårbar og redd, og kan komme til å si ting jeg angrer på i ettertid – som et forsvar av selvbildet mitt, som ikke synes så godt på utsiden……