En reise i mitt indre er tilbakelagt.
Etter den kraftige reaksjonen jeg hadde på saken om den gamle mannen med flytevesten, ble jeg nysgjerrig på meg selv. Reaksjonen var større enn realitetene skulle tilsi, og da vekkes min interesse, her ligger det noe mer bak. Refleksjon og research de siste par dager har vist meg noen bakenforliggende årsaker til den kraftige reaksjonen.
Da jeg var liten, var det ingen god ide å stå opp for meg selv. Jeg hadde noen episoder i barndommen som viste sensitive meg at mine følelser ikke var viktige, og jeg opplevde meg ikke forstått.
I ettertid har jeg forstått meg selv, og innser også at jeg er en svært følsom sjel som lett lar meg overvelde av inntrykk, og av det jeg oppfatter som urettferdighet eller urimelighet.
Mine omgivelser var ikke i stand til å vise så stor følsomhet for mine lettpåvirkelige nerver som jeg hadde behov for da jeg var liten, uten forkleinelse for mine oppvekstvilkår, som ellers var av beste sort. Dermed ble alle sanseinntrykk av meg oppfattet sterkere enn de fleste andre ville oppfattet dem, og reaksjonene på inntrykkene ble også sterkere enn situasjonene vanligvis skulle tilsi.
Som liten tålte jeg ikke å ha ull rett på kroppen, kastet opp av sterke lukter, som fjøslukt, og syntes det var vondt å bli gredd håret på. Jeg likte heller ikke at noen trakk en trang genser over hodet på meg. Da kunne jeg få raserianfall, og dunket hodet i gulvet, slik noen unger gjør, det heter temper tantrum.
Å bli håndtert "vanlig" kunne oppleves som mer smertefullt for meg, og andre sensitive barn som meg, enn det gjorde for et "vanlig" barn, som ikke har "følelsene utenpå kroppen".
Jeg har fulgt med på saken om den gamle fiskeren som opplevde seg
overkjørt, og treåringen i meg selv ble vekket, og reaksjonen ble sterk,
som et temper tantrum i voksen alder, uttrykt med ord. Reaksjonen fra andre ble som i "gamle dager", jeg ble ikke forstått, med et par gode unntak.
Etter mange år med studier om fenomenet, som resulterte i en utdanning som psykodramaterapeut og en bachelor i utviklingspsykoligi, samt den oppmerksomhet høysensitive mennesker har fått den siste tida, forstår jeg også hvorfor konfliktene mellom meg og andre "normale" noen ganger kan bli vanskelige å løse.
Om jeg, som voksen, blir "hardhendt" håndtert eller opplever at jeg blir snakket hardt og aggresivt til, våkner min lille sensitive treåring til live, som ved innleggene etter flytevestsaken. Forsvarsmekanismen er å trekke seg tilbake, eller å bli stum. Å skrive dette innlegget er en del av prosessen i å finne adekvate ord når jeg opplever meg overkjørt eller krenket.
Det er mye god øvelse i å teste meninger på Facebook og tåle at andre ikke er enige og kommer med sine, noen ganger, sterke og gode motforestillinger. Noen ganger blir jeg virkelig ikke forstått. Da må jeg finne bedre argumenter slik at den andre kan se noenlunde det samme som jeg ser. Først da kan diskusjonen blir meningsfull. I flytevestsaken ble dette vanskelig, som sagt, med et par hederlige unntak som forsto hva jeg mente utfra hva jeg skrev i bloggen. TIl meg selv: Prøv igjen og bedre lykke neste gang, du er feiltastisk!
Til deg som leser dette: Takk for oppmerksomheten!
fredag 24. januar 2014
onsdag 22. januar 2014
Flytevestdommen
I dag falt dommen over 90 åringen som nekter å betale 600 kroner i bot for ikke å ha hatt en flytevest liggende i fiskebåten sin. Han må betale boten pluss 1000 kroner i saksomkostninger.
Han sier han føler seg forfulgt og at han har mistet troen på politi og rettsvesen. Det er skummelt. Når en ellers lovlydig borger opplever seg forfulgt og straffet altfor hardt for en bagatell, en lov som en gammel fisker ikke forstår vitsen med, som han sier: om jeg hadde en flytevest liggende løst i båten kunne jeg snublet i den og falt overbord. Om det skulle vært en lov, burde det ha vært et påbud om å ha vesten på, mener han.
Ja, om det skulle vært et påbud. Forbud og påbud er fort gjort å vedta, noe helt annet er hvordan de håndheves. Om et forbud eller påbud skal ha den tiltenkte virkning må det virke logisk og innlysende hvorfor det er vedtatt. Alle forstår at det er lurt å bruke redningsvest i båt og sikkerhetsbelte i bil, og at mange liv kunne vært spart om absolutt alle brukte det. Visjonen er null drepte på grunn av mangel på sikkerhetsbelte og vest. Å ha en nullvisjon høres vel og bra ut, det gode formålet er å spare liv, til glede for den forulykkede og de pårørende og for samfunnet som sparer tid og penger på at andre setter sine liv i fare i livredningsaksjoner.
Hvorfor har 90 åringen mistet troen på politi og rettsvesen? Hvorfor er han ikke glad for at noen bryr seg så mye om ham at de gjør seg bryet med å påse at han tar godt nok vare på seg selv og har flytevest i båten?
Hvorfor sier han ikke tusen takk og betaler de 600 kronene og tenker: jeg er lei meg for at jeg gjorde denne feilen?
Hvorfor sier han ikke: Jeg angrer, og skal aldri gjøre det mer, eller jeg skal sannelig huske vesten neste gang?
Hvorfor sier han ikke ydmykt unnskyld, men blir rasende sint i stedet?
Hvorfor er han ikke lei seg for alt det bryderi han har forårsaket for storsamfunnet, for all jobben han har generert for allerede overarbeidede embetsmenn?
Han er sint. Han er skuffet. Han har mistet troen på politi og rettsvesen. Hvorfor?
Jeg tror det handler om integritet.
Jeg tror det handler om at han opplever seg umyndiggjort.
Jeg tror det handler om at han blir behandlet av noen som viser mangel på respekt for hans egen dømmekraft.
Nå har jeg sagt det samme om igjen ved bruk av ulike ord - det handler om å ikke bli vist tillit til å ville sitt eget beste - jeg kunne fortsatt å vri på dette lenge.....men det er livsviktig, og politi og rettsvesen bør lytte når den modige 90 åringen snakker!
Dette er viktige tegn i tida, hør, hør!
Hvor er samfunnet vårt på vei?
Jeg mener det må være rom for å bruke skjønn, selv om det også så klart skal være likhet for loven! Hva med den tjenestemannen/kvinnen som "tok" 90 åringen på "fersken"? Måtte han/hun ta det videre? Var det ikke mulig å overse denne handlingen utfra kontekst? Jeg bare spør?
Og forventer vel egentlig ikke et svar, for det finnes ingen fasit. Loven sier det, og da er det likt for alle. Det er svaret jeg har fått når jeg har diskutert saken på sosiale medier. Dessuten: hvor kostbart ville det ikke blitt om han hadde falt overbord og det måtte settes igang søk etter liket, det burde han ha tenkt på. Dessuten: hvordan skulle det gått om polititet skulle vise skjønn, da er vi ikke langt unna korrupsjonen, osv, osv.
Vårt system er bygget på Kants pliktetikk, og hans kategoriske imperativ: "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov." (Wikipedia)
I de fleste tilfeller er dette fornuftig, men ikke alltid!
Det er stor forskjell på å barbere seg og å kutte av seg haka, som Kåre Willoch sa.
Jeg har selv vært så prektig og lovlydig at jeg aldri kastet en ispinne eller tyggis på bakken. Aldri tok sjansen på å bryte en eneste lov, verken ytre eller indre, og min indre lov var den strengeste og holdt meg godt innenfor de ytre. For å bli mer menneskelig og "likanes" øvde jeg meg i en periode å gjøre ting som å kaste litt søppel på bakken, slik at jeg visste andre måtte plukke det opp etter meg, jeg kjørte litt for fort når ingen så meg og andre småting. Hver minste ting gav meg kvaler, og jeg er fortsatt svært lovlydig, for det passer min psyke best. Allikevel, noe har skjedd, dette kunne jeg ikke skrevet for 15 år siden, da hadde jeg vært enig med alle som synes 90 åringen er en "gammal dust" som lager storm i et vannglass, og at han bare skulle betalt boten og holdt kjeft.
Til slutt: Det er lite som skremmer meg mer enn mennesker og samfunn uten evne eller vilje til å vise skjønn. Det samfunnet liker jeg ikke tanken på å bo i. Det ville ikke vært morsomt å møte meg selv som lovens vokter slik jeg ville skjøttet en slik jobben for 15 år siden, den gang alt var svart hvitt og jeg var ute av stand til å skimte nyansene.
Han sier han føler seg forfulgt og at han har mistet troen på politi og rettsvesen. Det er skummelt. Når en ellers lovlydig borger opplever seg forfulgt og straffet altfor hardt for en bagatell, en lov som en gammel fisker ikke forstår vitsen med, som han sier: om jeg hadde en flytevest liggende løst i båten kunne jeg snublet i den og falt overbord. Om det skulle vært en lov, burde det ha vært et påbud om å ha vesten på, mener han.
Ja, om det skulle vært et påbud. Forbud og påbud er fort gjort å vedta, noe helt annet er hvordan de håndheves. Om et forbud eller påbud skal ha den tiltenkte virkning må det virke logisk og innlysende hvorfor det er vedtatt. Alle forstår at det er lurt å bruke redningsvest i båt og sikkerhetsbelte i bil, og at mange liv kunne vært spart om absolutt alle brukte det. Visjonen er null drepte på grunn av mangel på sikkerhetsbelte og vest. Å ha en nullvisjon høres vel og bra ut, det gode formålet er å spare liv, til glede for den forulykkede og de pårørende og for samfunnet som sparer tid og penger på at andre setter sine liv i fare i livredningsaksjoner.
Hvorfor har 90 åringen mistet troen på politi og rettsvesen? Hvorfor er han ikke glad for at noen bryr seg så mye om ham at de gjør seg bryet med å påse at han tar godt nok vare på seg selv og har flytevest i båten?
Hvorfor sier han ikke tusen takk og betaler de 600 kronene og tenker: jeg er lei meg for at jeg gjorde denne feilen?
Hvorfor sier han ikke: Jeg angrer, og skal aldri gjøre det mer, eller jeg skal sannelig huske vesten neste gang?
Hvorfor sier han ikke ydmykt unnskyld, men blir rasende sint i stedet?
Hvorfor er han ikke lei seg for alt det bryderi han har forårsaket for storsamfunnet, for all jobben han har generert for allerede overarbeidede embetsmenn?
Han er sint. Han er skuffet. Han har mistet troen på politi og rettsvesen. Hvorfor?
Jeg tror det handler om integritet.
Jeg tror det handler om at han opplever seg umyndiggjort.
Jeg tror det handler om at han blir behandlet av noen som viser mangel på respekt for hans egen dømmekraft.
Nå har jeg sagt det samme om igjen ved bruk av ulike ord - det handler om å ikke bli vist tillit til å ville sitt eget beste - jeg kunne fortsatt å vri på dette lenge.....men det er livsviktig, og politi og rettsvesen bør lytte når den modige 90 åringen snakker!
Dette er viktige tegn i tida, hør, hør!
Hvor er samfunnet vårt på vei?
Jeg mener det må være rom for å bruke skjønn, selv om det også så klart skal være likhet for loven! Hva med den tjenestemannen/kvinnen som "tok" 90 åringen på "fersken"? Måtte han/hun ta det videre? Var det ikke mulig å overse denne handlingen utfra kontekst? Jeg bare spør?
Og forventer vel egentlig ikke et svar, for det finnes ingen fasit. Loven sier det, og da er det likt for alle. Det er svaret jeg har fått når jeg har diskutert saken på sosiale medier. Dessuten: hvor kostbart ville det ikke blitt om han hadde falt overbord og det måtte settes igang søk etter liket, det burde han ha tenkt på. Dessuten: hvordan skulle det gått om polititet skulle vise skjønn, da er vi ikke langt unna korrupsjonen, osv, osv.
Vårt system er bygget på Kants pliktetikk, og hans kategoriske imperativ: "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov." (Wikipedia)
I de fleste tilfeller er dette fornuftig, men ikke alltid!
Det er stor forskjell på å barbere seg og å kutte av seg haka, som Kåre Willoch sa.
Jeg har selv vært så prektig og lovlydig at jeg aldri kastet en ispinne eller tyggis på bakken. Aldri tok sjansen på å bryte en eneste lov, verken ytre eller indre, og min indre lov var den strengeste og holdt meg godt innenfor de ytre. For å bli mer menneskelig og "likanes" øvde jeg meg i en periode å gjøre ting som å kaste litt søppel på bakken, slik at jeg visste andre måtte plukke det opp etter meg, jeg kjørte litt for fort når ingen så meg og andre småting. Hver minste ting gav meg kvaler, og jeg er fortsatt svært lovlydig, for det passer min psyke best. Allikevel, noe har skjedd, dette kunne jeg ikke skrevet for 15 år siden, da hadde jeg vært enig med alle som synes 90 åringen er en "gammal dust" som lager storm i et vannglass, og at han bare skulle betalt boten og holdt kjeft.
Til slutt: Det er lite som skremmer meg mer enn mennesker og samfunn uten evne eller vilje til å vise skjønn. Det samfunnet liker jeg ikke tanken på å bo i. Det ville ikke vært morsomt å møte meg selv som lovens vokter slik jeg ville skjøttet en slik jobben for 15 år siden, den gang alt var svart hvitt og jeg var ute av stand til å skimte nyansene.
torsdag 2. januar 2014
Når barnet reiser -
Vi har hatt tre måneder på å forberede oss på det. Og jeg har ant det lenger - de kommer til å reise - langt.
Hvordan det kjennes ut kvelden før de drar har jeg bare i kveld å kjenne på. Og da kommer tårene med en gang. De er i Sigdal med Leia i kveld. Jeg har ikke sagt farvel til den lille vakre hunden deres. Tenker at hun får det veldig bra sammen med folket og dyra på Slette.
Det kan hende vi ses igjen allerede i april, det er ikke lenge til.
Det er det andre alvoret som jeg kjenner på i kveld. Det at det kan hende de bosetter seg der for godt, at de stifter familie der og slår rot. Det skremmer meg så jeg ikke har ord for det. At vi kan skype og bruke Facebook er en dårlig trøst, men jeg bruker den flittig. "Verden er jo så liten i dag", sier folk, og sier jeg til meg selv.
"Jeg er så glad vi har gitt ham en plattform å ta av fra", sier jeg til meg selv og andre.
Jeg er så stolt av gutten min, og det er så uendelig vondt at han drar fra meg, og jeg unner ham det av hele mitt hjerte. Han er en verdensborger og det kommer ikke noe godt ut av å holde igjen en ekte utferdstrang.Han er klar for å prøve vingene, han skal ut og fly.
Hvordan det kjennes ut kvelden før de drar har jeg bare i kveld å kjenne på. Og da kommer tårene med en gang. De er i Sigdal med Leia i kveld. Jeg har ikke sagt farvel til den lille vakre hunden deres. Tenker at hun får det veldig bra sammen med folket og dyra på Slette.
Det kan hende vi ses igjen allerede i april, det er ikke lenge til.
Det er det andre alvoret som jeg kjenner på i kveld. Det at det kan hende de bosetter seg der for godt, at de stifter familie der og slår rot. Det skremmer meg så jeg ikke har ord for det. At vi kan skype og bruke Facebook er en dårlig trøst, men jeg bruker den flittig. "Verden er jo så liten i dag", sier folk, og sier jeg til meg selv.
"Jeg er så glad vi har gitt ham en plattform å ta av fra", sier jeg til meg selv og andre.
Jeg er så stolt av gutten min, og det er så uendelig vondt at han drar fra meg, og jeg unner ham det av hele mitt hjerte. Han er en verdensborger og det kommer ikke noe godt ut av å holde igjen en ekte utferdstrang.Han er klar for å prøve vingene, han skal ut og fly.
Abonner på:
Innlegg (Atom)