Utbrent - min historie fra 1997-98: Det året jeg var sykemeldt for første gang i mitt liv

Jeg har lest mange steder at det å "møte veggen" , å "gå utfor stupet", å ta "en Bondevik", "gå på en smell", "møte lettveggen" er klisjeer vi er lei av å lese om. I dag leste jeg en artikkel om å være utbrent og kom på min egen historie.

En dag i 1997 opplevde jeg det. Jeg jobbet i banken og fikk en telefon. Det var en privattelefon fra en venninne som skulle spørre om noe. Jeg svarte, og hun sa: "Jøss, hva er det med deg i dag, da?" Jeg hørte min egen stemme langt borte, og forsto hva hun mente, for jeg snøvlet. Ordene liksom satt fast og jeg måtte dra dem ut, ett for ett, sakte. Og så ble klumpen i halsen for stor og tårene kom og jeg måtte si hadet.
Jeg jobbet den gang som plasseringsrådgiver med eget kontor, og ventet en kunde snart. Jeg forsto at det ikke gikk, gråten stoppet ikke, og jeg kunne ikke snakke. Før på dagen, på morgenmøtet vårt, fikk vi høre at vi skulle flytte, kontoret skulle pakket sammen, alle permer og ting i esker og flyttes i andre lokaler. Jeg satt helt stille og hørte på, og i ettertid fortale en kollega av meg at jeg hadde blitt helt hvit i ansiktet, og at leppene mine ble blå. Selv kjente jeg bare en slags dump følelse inni meg, og så en fullstendig resignasjon. "Dette orker du ikke, dette kan du ikke være med på" sa en indre stemme, og jeg forsto at det var alvor.
Før jeg dro hjem, gikk jeg til sjefen min og fikk på en måte formidlet at jeg måtte reise, og at hun måtte få noen andre til å møte kunden min. Da slo også en ryggprolaps inn, og jeg klarte så vidt å gå ut av banklokalet og bort til parkeringshuset og bilen min. Jeg satte meg inn og kjørte, fullstendig desorientert og så full av gråt at det var så vidt jeg kunne puste. I bilen på motorveien hjemover, var jeg i krise, og den eneste tanken jeg hadde var å gjøre slutt på livet. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre i fjellveggen ved siden av Liertunnellen, så ville det være fort overstått.
Jeg var fullstendig tatt på senga, hadde ikke peiling på hva som skjedde meg, og ingen forsvarsmekanisme tilgjengelig. Jeg hadde knapt vært bort fra jobb på grunn av sykdom før, jeg var den som møtte opp med feber og kastet opp mellom kundene under begge svangerskapene, den som fødte for tidlig på grunn av svangerskapsforgiftning utløst av stress, jobben kom før alt, og arbeidsmoralen var på topp. I tillegg var jeg verneombud og sto på krava og barrikadene for meg selv om mine kollegaer. En nyttig idiot for alle, den som tok ansvar!

Krysset ved Liertoppen, der jeg kunne ta av til Tranby eller velge fjellveggen nærmet seg, og som du forstår siden du leser dette, så valgte jeg Tranby, og livet, den dagen. Beslutningen gjorde kroppen min, armene tok tak i rattet og vrengte over, og tårene flommet endelig. Det var ingen vindusvisker på øynene, men blunking tok det verste, og jeg kjørte til Legekontoret i Lierbyen. Der gikk jeg rett opp til ekspedisjonen og ba om å få en time hos fastlegen min. "Ja, han har en ledig time om tre uker", sa damen. "Det holder ikke, jeg må ha en time nå, eller i morgen tidlig" sa jeg i bankuniformen min. "Hva gjelder det?" sa damen. "Det skal du bare drite i", sa jeg, "bare gi meg den timen, du."

For første gang i mitt liv sto jeg opp for meg selv, jeg er ikke spesielt stolt over ordvalget, men at jeg krevde noe på egne vegne var en helt ny opplevelse, og det var godt. Jeg fikk time kl 8 morgenen etter.
Da jeg kom hjem, la jeg meg og sov i noen timer, sto opp, kunne ikke snakke, men kunne skrive lapper, så jeg visste at det ikke var noe feil med hjernen, kun taleevnen var borte. Og for en lettelse det var! Jeg var så stolt av kroppen min som hadde funnet på dette helt av seg selv, det var genialt! Da kunne jeg jo ikke snakke i telefonen heller, hvilken gave, som jeg hatet å snakke i telefonen, å så deilig å slippe det! Jeg kjente på en glede innvendig, men også på en usigelig smerte. Smerten var som en brann i hjertet, og jeg trodde jeg skulle brenne opp. Jeg la meg i badekar med kaldt vann kl 5 om morgenen, og trodde det var hjerteinfarkt. Dro til legen kl 8 og skrev lapper til han og han forsto alvoret og sendte meg til sykehuset for å ta prøver slik at han kunne utelukke svulst på hjernen. Hjertesmertene forsto han, (har jeg forstått i ettertid) var et panikkanfall, så han beroliget meg med at det ville gå over av seg selv i løpet av helga.

Dette er ikke en stor og dramatisk historie, men en liten og hverdagslig. Den er allikevel min egen eksistensielle krise. Jeg hadde alt på plass, mann, to sønner, akkurat fått ny jobb, nytt hus under bygging og hadde nettopp tatt to eksamener i finansteori og bedriftsøkonomi. Vitnemålet kom i posten etter at jeg var blitt sykemeldt, sammen med et brev fra min sjef, hvor hun fortalte at jeg hadde gjort det best i min region.

Dette skjedde samtidig med at banken var i omstilling, og mange fikk tilbud om "pakker" for å slutte. Jeg søkte på en slik pakke, men fikk avslag. Jeg var av de som banken hadde satset på med utdanning og som de ønsket å beholde videre. Jeg forsto at jeg aldri skulle komme tilbake. Ikke fordi jeg mistrivdes, for jeg var faktisk veldig glad i jobben min, i sjefen og i kollegaene.
Jeg visste at jeg aldri ville tilgi meg selv om jeg ikke benyttet denne muligheten til å gjøre store endringer i livet mitt. Jeg hadde som sagt blitt satset på i banken med utdanning. Sos.øk kurset på BI åpnet øynene mine og sinnet mitt for hvor kunnskapstørst jeg var. Denne kunnskapstørsten ble viktig for mitt seinere valg om å begynne å studere.
Jeg gikk sykemeldt, og spurte legen om det var ok at jeg meldte meg opp til ex.phil på Folkeuniversitetet i Drammen mens jeg gikk sykemeldt. Han sa at det kunne skape trøbbel i forhold til NAV. Ok, sa jeg, men hvis jeg hadde ønsket et treskjæringskurs eller strikkekurs, hadde det vært greit?
Siden min interesse er filosofi og ikke husflid, kunne ikke jeg forstå hvordan noen kunne mene at jeg ville finne livsgnisten igjen ved å gjøre ting jeg ikke likte! Men slik er systemet, noen synes å mene hva som gir meg energi, og vil presse meg inn i det. Legen var heldigvis klok og kjente meg godt og sa, bare gjør det, men ikke snakk høyt om det.
Da jeg seinere søkte om omskolering via NAV, fikk jeg avslag. "Det er ikke noe ved deg som tyder på at du ikke kan jobbe," var svaret.
I ettertid, ser jeg at dette er det viktigste avslaget jeg hittil har fått. Jeg ble ved det tvunget til å finne andre løsninger, å bli kreativ. Jeg tok opp studielån for første gang i en alder av 35 år, og vi solgte hytta vår på Blefjell. Vi hadde veldig lite penger, men du verden, vi klarte oss selv! Så begynte studiene, og tankene om hva vi skulle gjøre ut av gården vi skulle overta.

"Bare du er en stor nok kunstner så skal du altså forskjellsbehandles!!!"

Apropos Nerdrums fengselsstraff, skrev jeg dette på Facebook: "Jeg har fulgt skattesaken med interesse, og synes hele saken er en skam mot en stor kunstner som de prøver å stappe inn i en firkanta boks og skal følge samme regler som alle andre selv om ikke noe annet ved ham og det han driver med likner noen andre. Han er en enestående kunstner og stor i utlandet og det er flaut at Norge behandler ham så dårlig. Jeg synes vi skule hatt råd til å "holde oss" med en slik stor sjelden mann, og ikke putte ham i bur som en annen sirkusløve.....

Da fikk jeg en kommentar: "Ut fra det du skriver så mener du altså at bare du er en stor nok kunstner så gjelder ikke norsk lov!!!" Denne kommentaren ble slettet da jeg skulle kommentere den, og derfor kommenterer jeg den her. Han som skrev den har altså trukket den fra kommentarfeltet. Hvorfor det? Kanskje det har sammenheng med at det kom flere kommentarer som belyste saken fra flere kanter, og at den kommentaren var ment å provosere meg?

Mener jeg at bare man er stor nok kunstner, rik nok, flink nok idrettsutøver, berømt nok eller pen nok, så kan de heve seg over norsk lov? Mener jeg virkelig det?

På sett og vis, kanskje? Det trenger forklaring, og jeg behøver ikke gå lenger enn til meg selv, det er meg selv jeg kjenner aller best, og som faktisk er den eneste stemmen jeg har og kan snakke sant utfra. 

Det er mange måter å tjene penger på, og mennesker har ulike måter å jobbe på. Noen jobber jevnt og trutt, sine tilmålte timer hver dag, dag etter dag, helt til pensjonsalder, og er fornøyd med deg. Så har vi andre varianter. Noen kommer lett i "flow" eller "flyt" og kan jobbe et døgn i strekk uten hvile, eller holde på med et prosjekt i tre uker av gangen før de tar fri. Å jobbe kan defineres som det du gjør mellom starten og slutten av et bestemt prosjekt, eller det kan defineres som det du gjør 8 timer om dagen uavhengig av prosjektet. Det kan være det du gjør for å oppnå et mål du har satt det, en utdanning eller et jobbmål, eller en idrettsprestasjon, å skrive en roman eller å male et bilde. Man mobiliserer alt man har og går for målet. Hva som skjer etter at målet er nådd, vet man aldri. Hvor lang tid man må hvile etterpå før man får ny inspirasjon, om inspirasjonen i det hele tatt kommer, om den andre boka blir skrevet, det andre bildet malt, den neste rekorden på ski eller svømming kommer. Å ta seg helt ut kan være en skremmende opplevelse, jeg har selv opplevd det noen ganger, i utdanning og i utvikling av gården, og vet at den tomheten som kommer etter at et langvarig prosjekt er ferdig kan være skremmende. Vil jeg noen gang orke å gjøre noe slikt igjen? Så, etter å ha "hvilt", det vil si gjort noe annet i lang tid, kan lysten og motivasjonen komme tilbake, og man kan orke å gå på et nytt prosjekt. 
At man da har behov for å lagre, bunkre opp midler for å klare den uproduktive perioden, er for meg helt innlysende. 
At man så godt man kan prøver å ta ansvar selv for de dagene man ikke orker å være produktiv men må gjøre noe helt annet, mener jeg er en god ting, og viser at man evner å ta innover seg hvordan man selv funker og ta høyde for det uten å løpe til NAV når det butter. 
Slik jeg ser det, er Staten eller Systemet vårt laget for dem som jobber jevnt og trutt og fordeler energien sin jevnt utover, slik at den skal holde helt til man er pensjonist. Det er ikke alle som er skrudd sammen slik. Det er dem jeg taler saken til, fordi jeg selv kjenner på kroppen hvordan det er å være en slik. Etter stor innsats, som jeg ikke engang alltid får penger for, trenger jeg å trekke meg tilbake, kanskje lenger enn de tilmålte 3 ukers sommerferie som andre har. Jeg har små materielle krav, fordi jeg vet hvordan jeg selv virker. Energimengden varierer veldig, og jeg er ikke alene om det. Da jeg leste saken til Nerdrum, tenkte jeg at han prøvde å legge unna penger for å komme i møte klager på maling som fløt. Han visste om faren for det og prøvde å være i forkant. Det er sikkert altfor enkelt forklart, og jeg kjenner ikke detaljene. Men å sette den mannen i fengsel, sier for meg mye om at vårt samfunn går i retning totalitært styre, og det skremmer vettet av meg.

By og land....betraktninger etter et helgebesøk

"Å høre murringa fra kuene når de står og spiser høy, å kjenne lukta av melka på hendene når jeg tar av melkemaskinen, å høre lyden fra ei nybakt kumor når jeg kommer inn i fjøset og utfra den forstår at kalven jeg har ventet på har kommet siden sist jeg var innom....å spise frokost sammen etter melkinga, å høre "Salmer og sanger vi gjerne hører" på søndager, å ta en kaffekopp på trammen....å se graset ligge i ranker og vite at jeg har nok for til alle dyra etter førsteslåtten....."

Dette er utsagn fra bønder jeg har hørt i det siste. Disse vare følelsesbildene tror jeg kan være noe av forklaringen på hvorfor noen fortsatt velger å "jobbe dugnad" for å skaffe mat til befolkningen i Norge. Når maten ikke blir verdsatt i penger, kan man lure på hvordan det har seg at mange bønder allikevel fortsetter å drive gårdene sine.

Noen kjøper vesker til 30000 kroner og jakker til 10000 kroner, samtidig som de klager på at maten er dyr. Jeg tenker at vi er såpass "nyrike" her i landet at mange fortsatt ikke har fått "metta si" på statussymboler i form av materielle ting. Bønder har ofte alle tingene, og trenger kanskje ikke så mye penger som andre til forbruk. De har ofte tilgang på mat av egen produksjon eller det de kan bytte til seg fra naboer. De har plass rundt seg mer enn noen byboer kan drømme om, og kan nyte en stillhet og frisk luft som kan være misunnelsesverdig for en som er omgitt av bytrafikk med eksos og støy. Da blir ikke statussymboler så viktige, de skal jo også erstatte alt det en bonde har og kanskje tar som en selvfølge, og da ikke verdsetter slik han kanskje burde.

I byen fins det treningssentere og haller av alle slag, det skal erstatte naturen som man på landet har mye lettere tilgang til. Når folk på landsbygda også vil ha haller og treningsstudioer, er det kanskje fordi de ikke klarer å se og verdsette den naturlige tilgang de har til skog, fjell, sti og skiløyper der de er. Når bygdefolk skal ha alt de har i byen i tillegg til det de har av natur, blir det litt som å få i pose og sekk, kanskje?

Jeg tror vi som bor på landet og eier gårder også må tørre å vise fram alt vi har uten blygsel, og virkelig ta innover oss verdiene som ligger der i form av livskvalitet, selv om det kanskje er lite med penger.

Tabu: å være sint på foreldre i voksen alder

Et tabubelagt tema er å være sint på sine foreldre i voksen alder for noe som skjedde i oppveksten, det skulle man holde seg for god til, og som 50 åring ha lagt bak seg for lengst!

Diktene jeg har lagt ut på bloggen min ble skrevet mens jeg jobbet med mine prosesser i så måte, og da jeg fant dem igjen nå, synes jeg de står godt på egne bein og kan deles. For meg er dette prosesser de fleste går igjennom, i større eller mindre grad, og som det bør være mer åpenhet rundt, etter mitt syn. Det som er spesielt med min prosess, er at den ble del i en utdanning til terapeut. Da er det viktig å vite hva det dreier seg om, og å ha snudd de største steinene i eget liv for å kunne veilede og forstå andre.

Når det er sagt, forstår jeg også at jeg var et svært sensitivt barn, og er nå en svært sensitiv voksen. Det kan bety at inntrykkene kanskje ble noe sterkere enn hos en med noe tykkere hud, som er det vanligste.

Derfor: til alle mødre som på noe vis kan føle seg truffet på en negativ måte: vær klar over at det jeg skriver om er kjent for mange og ikke er et angrep på deg, men en uttrykksform for meg, og kanskje noe som enkelte kan kjenne seg igjen i som en god fellesskapsfølelse. Dette gjelder mange mødre og døtre, det vet jeg, og derfor åpner jeg opp for dette temaet via diktene mine.
Jeg takker alle som leser og "liker" og kommenterer, og takker for oppmerksomheten!

Fra venstre til høyre hjernehalvdel.

Skifte fra venstre til høyre hjernehalvdel. Nå kjenner jeg at jeg har vært i den venstre hjernehalvdel for lenge. I det skiftet som skjer, er det en periode med stillstand, og tilbaketrekning, og jeg tåler så lite. Da er det vanskelig å takle brå endringer, jeg har ikke motstandskraft og da heller ikke kraft til å kaste meg rundt og reagere adekvat. Det er en vond tilstand å være i, jeg har vært der før og vet at det heldigvis går over.

Pinsen 1982. Tanker skrevet ned av farfar f.15.11.1902 - d.26.12.1995

Lagnaden i livet kan være så forskjellig. Noen går tilsynelatende lett og lystig frem, men det kan nok være en eller annen skygge.
Andre kan ha vanskeligheter fra ungdommen av. En mobbing kan bidra til at man blir innadvendt for livet.
Begrepsforvirring er en skjebnesvanger tilstand. Propaganda skal man være kritisk til, idet det kan føre galt i vei.
Man får erfare at en lov kan lages nyskapning og med tilbakevirkende kraft. Dette føles som å bli stukket med et dolkestøt i ryggen. En journalist kan drepe mennesker med sin penn.
Det var å håpe at man alltid kunne ha tillit til en advokat.
Tilstanden kan bli slik at man søker bort fra livet. På uventet vis griper Gud inn og vender det hele om, slik at man kan bære motgangen, og leve livet i terrenget.

Å utvise skjønn

Å utvise skjønn. Den dagen det ikke skal være mulig å utvise skjønn håper jeg at jeg er død. Det er ikke noe som skremmer meg mer enn folk som ikke kan, vil eller evner å bruke skjønn. Prinsippfaste regelryttere som bare gjør jobben sin er de farligste mennesker som finnes. Hannah Arendt skriver om dette i sin bok om Adolf Eichmann-saken i Jerusalem. Han var ingen ond mann, han gjorde bare jobben sin.

Med skjønn mener jeg det å lytte til den annen part, å være ydmyk overfor kraften i de bedre argumenter, å kunne skifte mening om det kommer nye opplysninger i en sak som ikke var kjent da beslutningen ble tatt. Å være klar over at man skjelden har full oversikt, og å kunne gå tilbake og snu om det viser seg at beslutningen er tatt på et for tynt grunnlag.

Et samfunn som ikke en gang i blant utviser skjønn i enkeltsaker, er et totalitært samfunn. Der skal regler følges, uansett, det finnes ikke rom for vurderinger eller nåde. Ikke noe skal overses eller ses gjennom fingrene med. Alt skal dokumenteres og rapporteres, og form er viktigere enn innhold.

43 husstander i Lier som får en tilleggsskatt på 10-20000 kroner på grunn av at en bomstasjon skal plasseres mellom dem og resten av Liers befolkning. "Synd for deg, du hadde uflaks, og folk med uflaks har vi ikke bruk for i bygda vår". Myndighetene som nekter disse fri bane til skole, lege og andre kommunale tilbud på lik linje med andre innbyggere i kommunen kunne like godt ha sagt det. Jeg hørte om en arbeidsgiver en gang som fikk så mange søknader på en jobb at han delte bunken i to, kastet den ene halvdelen og brukte nettopp den argumentasjonen: "Folk med uflaks vil jeg ikke ansette."

Da jeg hørte at det er Staten som bestemmer om Lier kommune skal innvilge disse 43 husstandene fri passering eller ikke og har bestemt at det er forbudt å gjøre slike tilpasninger, blir jeg skremt. Og at det er et EUdirektiv som blir førende for at 43 husstander blir skadelidende på denne måten er helt ufattelig.

Er det virkelig slik at det er bestemt i Bryssel at folka som bor rundt Lahelldammen ikke skal få fri bane til tilbudene de er avhengige av i egen kommune?

Detaljstyring er jeg veldig skeptisk til, og dette kan ikke kalles annet. Slik jeg har forstått det jeg har lest om saken, er det ikke mulig her å utvise skjønn. Det er en farlig utvikling.

Hva blir det neste kommunen ikke kan bestemme selv?

Om Bergfløtt Arbeidskoloni og Landssekretær Laurits Grytten

Landssekretær Grytten
På 60 års dagen - 4.mai 1934
Fra
Bergfløtt arbeiderkoloni

Me helsar Deg Grytten med blomar og ord, me her som er svake og små.
Me burte er langt i frå heim, far og mor -
difor på Bergfløtt me stå.
Bergfløtt hev vore ei reddande borg,
Bergfløtt hev døyva so mangen ei sorg.
Bergfløtt Du grunnla på Gudstro og ord.
Difor for oss er Du stor.

Du kom her til Bergfløtt med ungdommens mot
Kraftig til lekam og sjel.
Du stod ved vår sida, Du tak for oss tok.
Du vilde oss alle so vel.
Du elska Ditt arbeid, Du elska vår stad,
Du elska oss alle, oss livsmot Du ga--.
Å kunne me syna i gjerning og ord:
Me elskar Deg kraftige bror.

Du dagleg er frå oss, dog dagleg so nær
i bøner til Himmelens Far.
Me sveik Deg so ofte, dog hev du oss kjær.
Du elska oss slik som me var.
Di` i vår tanke med heider Du står,
og når Du inn i dei sktier går
me vonar at medgangen mot Deg vil ty
og sorgene langt frå Deg fly.

Til Laurits Grytten
på 70 års dagen 4 mai 1944.

Tone: For Norge, kjempers fødeland

I fiskerbåten lærte du
en herlig sang av måken:
å stevne frem med modig hu,
ja, trosse tettte tåken!
Du våget mangen alvorsdyst
på Sunnmørs vilt forrevne kyst,
men da slo hjertet høut av lyst -
slik fart holdt gutten våken!

Som Peter kalte Herren dig
til større dåd å øve:
for hjemløst folk å rydde vei
og motgangs bølger kløve.
Du fikk det største kall på jord:
å legge ut på Herrens ord,
og seile frem med ham ved ror
- og Herrens løfter prøve!

En flokk av menn i dypest nød
du fikk det kall å lede,
og frelse dem fra synd og død
trygt inn til livets glede.
På Bergfløtt skapte du et hjem
hvor varme hjerter møtte dem.
Der strålte håpet atter frem,
for der var Gud til stede!

Så sunn og sterk på sjel og kropp
du var en far iblant dem.
Og brutte viljer reistes opp
fra lenkene som bandt dem.
Din seige vilje førte an
og drev til arbeid alle mann, -
men kjærligheten dyp og sann,
var det som innerst vant dem!

Du blev en venn for hjemløst folk,
de kjente hjertets stemme!
Så blev du deres egen tolk
for deres sak å fremme.
I syd og nord omkring du fòr
og talte varmt til oss som bor,
at vi vår neste her på jord
må aldri, aldri glemme!

På Herrens bud du gikk avsted
og kunde aldri svike.
Du sådde ut en hellig sed
i ordet om Guds rike.
Hvor før det torn og tistel sto`
nå edle vekster rikt skal gro, -
for kjærlighet og håp og tro
gir trivsel uten like!

Så trygg og traust du står i dag
blant alle dine kjære.
For trofast dåd og hjertelag
med dem vi vil dig ære.
Men selv du legger æren ned
hos Ham som for dig stred og led.
Hans løfter holdt i strid og fred.
Hans navn velsignet være!
         
Ingvald B. Carlsen

Lauritz Grytten in memoriam

Landssekretær i Norsk misjon blant hjemløse Laurits Grytten er død. En plutselig hjertelammelse satte siste fredag stopp på et langt og aktivt liv.
Landssekretær Grytten kom tidlig med i misjonens arbeid. Høsten 1910 reiste han ut til Bergfløtt i Lier for der sammen med sin hustru å bygge et hjem for hjemløse menn. Det var ingen lett oppgave han her gikk til. Det var noe nytt som skulle prøves, noe nytt ikke bar her i Norge, men i hele Norden. Tanken om en arbeidskoloni for hjemløse menn hadde lenge levd i manges sinn. Men en manglet mannen som hadde de praktiske og åndelige forutsetninger for å makte en slik oppgave. Grytten var mannen. Hele sin sterke arbeidskraft og personlighet la han i oppgaven. Han fikk oppleve å se hvordan stedet etter hvert vokste til en liten mønsterbedrift, samtidig som det bevarte det gode hjems fred og harmoni. Et opphold på Bergfløtt ble for mangen en hjemløs vandringsmann til et vendepunkt i deres liv. Det er mange i dag som med takknemlighet tenker på hva Grytten fikk være for dem, gjøre for dem.
Etter 16 år på Bergfløtt fulgte 16 års travel reisevirksomhet over det meste av landet. Grytten kunne tale de hjemløses sak som ingen annen. Alt han bar fram av opplysninger var førstehånds. Han kjente de hjemløses nød så og si på sin egen kropp. Derfor kunne han med tyngde tale deres sak.
Nå har vandringsmannens hjelper selv lagt vandringsstaven ned. Han er gått inn i den store hvile.
Guds fred over landssekretær Gryttens minne.

O. Bj.

Tanker om Bergfløtt Arbeidskoloni (Norsk misjon blant hjemløse)

Enslige, friske, arbeidsføre, alkoholskadde menn. De søkte frivillig om å bli tatt inn. Det blev snekkerverksted, malerverksted, blikkenslager- og skomakerverksted. Det var arbeidsplikt for alle. Arbeidet blev regnet som den beste terapi.
I 60 årene og utover blev misjonstanken fortrengt av S.O.S. og byråkratene, som fikk mere innflytelse på ledelsen i misjonen. Institusjonen blev overført til Staten og dermed var misjonstanken en Saga blott. Driften var lagt slik op at med minimal støtte fra det offentlige, kunne stedet gå godt med de midler som blev tilført fra de mange små foreninger rundt omkring i landet og med avkastningen fra have- gårdsbruket. I og med statsdrift steg pengeforbruket til uanede høider. Fungsjonærstanden økte merkbart. Arbeidsplikt blev forandret til arbeidstilbud. Almannamøte blev godtat og dermed kravmentalitet og uro i det hele tat.

Arkiveringstid

Innholdet i "Skrinet", det som farfar etterlot seg, med brev, bilder og annet han har samlet gjennom årene er i ferd med å komme "hjem".

Prosessen er satt igang med å deponere viktige vitnesbyrd fra krig og hverdagsliv, henholdsvis i Drammen Byarkiv og Riksarkivet på Kongsberg og på Sognsvann.

For meg som har hatt alle brevene i min varetekt, kjennes det både riktig og trygt å overlate de gamle, skjøre papirene i hendene til profesjonelle folk i offentlige arkiver til nytte for forskere og andre som har en faglig begrunnelse for å få tilgang til dem som kildemateriale.