Frank Aarebrot på Union Scene i Drammen 9.august 2017

Grønn politikk i Europa.

Jeg hadde hørt Frank Aarebrot live før, og ville ikke gå glipp av besøket hans i Drammen, et bra initiativ av MDG. Vi var flere grønne politikere tilstede, jeg møtte også flere senterpartister, som jeg selv er. Som vanlig når jeg er på interessante foredrag, tok jeg notater. Nå har jeg renskrevet dem, og her er et lite sammendrag, mitt inntrykk av kvelden med Frank Aarebrot. Sammendraget er selvsagt preget av hva som festet seg i min bevissthet, og ikke et fullstendig referat. Jeg er lei for at dette ble siste gang jeg hørte ham. Hvil i fred.

Nå går jeg og stemmer – dette er valgdagen, 11.september 2017.

Aarebrot fikk 40 minutter til innlegget sitt før debatten:

«Hvem er folket?» var første spørsmål før han tok oss med inn i sitt rike, sitt store kunnskapsrike, og lot oss opplyse av sitt milde, men sterke lys.

Nasjonen - vi – folket - folkestyre, litt historie.

Flere av de store landene i Europa ønsket folkestyre. Da måtte man finne ut hvilke kriterier man skulle benytte for å gjøre folk til statsborgere. Det vokste fram ulike måter å bestemme statsborgerskap på, utfra landenes konstitusjon. Frankrike var trygge på sitt terrritorium på slutten av 1800-tallet. I Frankrike ble statsborgerskap i en tidlig fase bestemt slik at den som hadde beina sine på fransk territorium på valgdagen kunne stemme. I Norge i dag må du ha bodd i landet i 7 år før du kan søke om statsborgerskap. Det kalles å definere statsborgerskapet territorialt.

Tyskland ønsket også folkestyre. På Napoleons tid var Tyskland delt opp i 40 tyske stater. Etter at de 40 statene var løst opp og samlet til et rike i 1870, var den nye nasjonen Tyskland utrygg på territoriet sitt. Da var det ikke så lett å definere statsborgerskapet territorialt. Språkforskere og diktere forsøkte å samle folket etter språket, «der den tyske tunge klinger». Påvirket av Hegel oppdaget etnografene en nasjon, og utviklet troen på en ånd i naturen som besjelet landet.

«La oss besjeles av den tyske ånd.»

De første grønne bevegelser i Europa springer ut fra denne tida, det var nasjonalromantikk i Hegels ånd. De første grønne partier var opptatt av naturvern og miljøvern, som for eksempel Alta- og Mardøla-aksjonen.

Som malurt i begeret når han snakket om naturvern, sa han til sitt grønne publikum:

«Du kan ikke sette osteklokke over naturen og tro den skal forbli slik den er!»

Aarebrot kom med en beskrivelse av næringslivet langt inne i fjordarmene og i kriker og kroker av landet hvor han humoristisk, og med snert, påpekte at kreativiteten strakk seg til «salg av moreller langs veien og «Zimmer frei» på låveveggen».

Han poengterte hvor mye kapital som er samlet på den norske landsbygda i form av gårdsbruk med bygninger og redskap og dyktige bønder.

«Hvorfor ikke gi støtte til å bygge slakteri eller ysteri på lik linje med en driftsbygning?»

«Da vil større del av verdiskapningen kunne skje der hvor folk bor. Slik det er nå, tilrettelegges det for at folk skal bo et sted og jobbe et annet.»

Aarebrot tok til orde for grønn politikk for bygdenæringer, realisere kapital, slippe fantasien løs og la det bli mer spennende å være med på det grønne skiftet!

Det kunne være en god retorikk for bygdene, mente han.

«Bøndene har samlet opp mye kapital, hvorfor ikke ha slakteri framfor løe?»

Så kom han inn på oljepolitikk.

«Hvorfor fatte politiske vedtak som er unødvendige?» spurte han, og fortsatte:

«Barentshavet blir ikke lønnsomt. Kapitalismen virker – investorer vil ikke investere i olje. Oljeleting er subsidiert.»

Til slutt mante han fram bilder av Lysets By, Paris, hvor hele byen er opplyst på kveldstid fordi det er butikker og barer i alle første etasjer i byen. Ingen har lov å bygge leiligheter på bakkeplan.

 «Det er derfor det er så lyst og levende i den byen», sa Aarebrot. Han snakket også om Gamla Stan i Stockholm, kontra Bar Code i Oslo. I gamla Stan er det mange inntrykk i løpet av en kort strekning. Det skaper trivsel for gående at det er mye å se på og variasjon i inntrykkene når man går langs gatene. I Bar Code i Oslo er inntrykkene tilpasset biltrafikk, og de trengs ikke så stor variasjon for bilene kjører jo fortere enn vi går.

Hvorfor han kom inn på arkitektur i siste del av foredraget, er jeg ikke helt sikker på, men interessant var det.

Jeg kommer alltid til å huske dette siste foredraget jeg fikk med meg av den store formidleren. Og tenke på ham hver gang jeg kjører forbi et skilt med moreller til salgs eller Zimmer frei på en låvevegg…

Sauebondens liv

Lake District, Buttermere, Middle Cragg Cottage

-Hvorfor lager dere ikke grill-lam av dem?
Spurte jeg da svigermor kom med et bittelite hjertesukk over kopplammene som skulle ha mat igjen.
Hun kvakk til som om jeg hadde slått henne, og blikket hun sendte var usigelig trist og sint på en gang.
-Å, nei, sauene skal da få leve et helt saueliv her på gården, svarte hun.
Det var flere ord enn hun pleide, og stemmen var uvanlig hard, med en sår undertone.
Jeg kjente det som jeg hadde tråkket på mange ømme tær – ja, ikke bare tråkket men trampet. Spørsmålet mitt hadde avslørt hvem jeg var, en bydame uten empati og med et verdisyn som slett ikke passet her på sauebruket til svigerforeldrene mine.
Jeg skjønte fort at uansett hva jeg sa, ville det bli verre, så jeg tidde.

Senere, i bilen hjem, hamret jeg løs på mannen min som så mange ganger før, når jeg hadde tråkket i salaten uten å forstå hvordan mine utsagn kunne såre svigermor og skape forakt hos svigerfar. Når jeg sa noe som for han var uhørt, skiftet han bare tema, overhørte bemerkningen og var over på noe annet på et blunk. Det var som å få døra rett i fleisen, avvisningen svei, og jeg ble ikke særlig klokere. Så i bilen hjem kom både tårer og anklager over hva slags folk dette var som kunne behandle meg slik. Det ble sagt så mye med en underforståtthet som jeg ikke forsto, ting som var selvfølgeligheter for dem var uforståelige for meg, og jeg tråkket feil gang på gang.

Etter hvert fikk jeg greie på hva et «saueliv» var. Det var at lammene skulle få gå på beite hele sommeren før de skulle slaktes på høsten. For meg var det ett fett om de ble slaktet før eller etter beitesesongen når de allikevel måtte fores med melkeblandingen som lammene uten mødre fikk, kopplammene.
Svigermor måtte blande tørrmelk og vann flere ganger i døgnet og helle oppi en beholder med smokker på, slik at lammene skulle få melken som fra søyemoras jur.
Det var ikke for å klage hun sa det, hun elsket jobben sin som sauebonde og husmor på gården. Det var jeg som tolket utsagnet som et sukk, fordi jeg ikke hadde giddet den jobben selv. Da hadde det blitt grilllam, og jeg hadde ikke forstått hvorfor jeg da hadde blitt sett skjevt på av alle de andre sauebøndene om jeg hadde vært en slik.

Jeg kom på historien nå, fordi jeg er i selve saueriket, det som må fortone seg som himmelen for en hver sau, i «The Fells» helt nord i England, ikke så langt fra grensen til Skottland. Vi kjørte fra Glasgow i dag og har nå kommet oss på plass i vår cottage, en gammel steinbygning med fire leiligheter på rad.
Det er fyr på peisen, det vil si, den før åpne peisen er erstattet med en ovn omkranset av autentisk murstein. Husvertinnen sa de hadde hatt sitt svare strev med å få bort lag på lag med maling og til slutt måtte sandblåse muren for å få den malingfri. Nå er den rustbrun med en vakker rustikk patina.
En sau breker utenfor, og jeg uttrykker bekymring for om porten til den lille vakre engelske hagen med blomstrende hortensia og et vell av andre stauder er lukket. Mannen min reiser seg og ser etter, jeg er jo så opptatt med å skrive dette....
Ja, da, porten er lukket. Ellers hadde blomstene vært god kveldsmat for sauefamilien som luntet forbi i kveldssola...

Jo, hvorfor mener jeg det må være paradis på jord for sauer her?
For det første: Det er ulve- og bjørnefritt. Ulven og bjørnen ble utryddet herfra for mange generasjoner siden, og har ikke blitt innført igjen til Storbritannia etter at det ble en øy.
Her er det grønt så langt øyet kan se. «The Fells», fjellene, er dekket som av et teppe i kamuflasjefarger, med det reneste vann til å stille tørsten med i en av de mange «Lakes» i bunnen av dalen. Langs de smale veiene, mellom de autentiske steingjerdene, ser det ut som noen har klippet. Veikantene er velpleid som den vakreste plen, beitet helt ned av de vandrende gartnerne som får sin takk i form av at de får bli til den deiligste mat på bordet til fastboende og turister som oss.
Før vi reiste hit hadde vi begge lest boka «Sauebondens liv» av James Reebanks. Den har fått et stort publikum og er en ufattelig vakker skildring av livet her i Lake District, «in The Fells», i form av små fortellinger som beskriver kulturen og livet her. Beskrivelsene er ikke ulike alt jeg hadde så vanskelig for å forstå da jeg først ble kjent med svigerfamilien min, som er sauebønder hjemme i Norge.
Jeg så at verdisynet var det samme der som her, mye ble klart når jeg leste boka, og jeg fikk ny forståelse og respekt for måten de ser verden på, om enn litt sent.

Sauebonden setter sin ære i å produsere kjøtt, og å drive avlsarbeidet slik at mengden kjøtt optimaliseres med hensyn til innsatsfaktorene. Like viktig er at sauen får leve hele saueliv. Det varierer noe, for de fleste er skjebnen å bli født om våren og slaktet som lam etter beitesesongen om høsten. For gode søyer er et saueliv å produsere lam år etter år, mens for enkelte premieværer, er sauelivet å bli fedre til hele generasjoner av lam. Værende byttes mellom besetninger slik at det ikke blir innavl, avlsarbeid er en viktig del av sauebondens liv.

I boka til Reebanks er det også andre verdier som betyr noe. Det går på eksteriør. Små detaljer med kvaliteten på pels og farge, ører og pannelugg som bare en kjenner kan skjelne, er viktig. Sauebøndene setter sin ære i å avle fram de mest perfekte eksemplarene, for dermed å få best mulig pris for værer og livdyr. Jeg har ikke hørt at det er så stort fokus på eksteriør på den måten på norske vanlige sauer, men det kan hende jeg tar feil, dette har jeg fortsatt lite greie på.

Beundring på avveie? Tanker om gründervirksomhet

25.juni 2017
Blogge på ferie, hvorfor ikke hjemme?
Jeg har fortsatt mye på hjertet. Virkelighetsoppfatninger. Bjørn Dæhlie og oss andre.

Hvorfor blir idrettshelter beundret og de samme heltene foraktet når de transformerer idretten til business?

For Bjørn Dæhlie er det den samme drivkraften han benytter om det er å vinne skirenn eller å inngå en god kontrakt i næringslivet. Når skiløperen ikke lenger er best i sporet, vil konkurranseinstinktet ikke bli borte, men transformeres til annen aktivitet. Om han velger å gå over i senior/turrenn-kategorien og konkurrere på hobbybasis, eller om han velger å gå over i næringslivet, er verdivalg som den enkelte tar.

Men hvorfor skal det ene valget applauderes og det andre valget fordømmes?

Det er hva jeg har grublet på siden Bjørn Dæhlie satte ord på det på frokostmøtet i Civita 15.juni 2017.
Min hypotese er: De som ville applaudert om Bjørn Dæhlie valgte «turrenn- seniorrenn på hobbybasis-varianten», er de samme som ikke skjelner mellom de ulike rollene og egenskapene den som starter en bedrift, og de som jobber der har, skal ha og må ha.

Slik jeg ser det, handler det om to verdisyn som forveksles.
Det ene er menneskerettighetssynet. Det handler om at alle mennesker er like mye verd, at det ikke er forskjell på «Kong Salomo og Jørgen Hattemaker», at «kongen også må gå på do», alt som forbinder oss som mennesker, alt som er felles for oss som art, alle behov vi har felles.
Det er noe vi alle er enige om, det er vår felles virkelighet, det er nedfelt ved lov, og selvsagt er det riktig. Grunnleggende behov har vi alle, og alle individer i hele verden har den samme verdi, vi er forbundet i vår menneskelighet og vår sårbarhet.

Så er det hva som får oss til å virke, til å stå opp hver dag, til å smile til verden, til å holde rytmen, hva som er drivkraften i det enkelte menneske. Hva er det som får hver enkelt av oss til å vibrere? Her begynner vi å skille oss fra hverandre.
Alle mennesker trenger trygghet og mening innenfor en gruppe, vi er født relasjonelle og avhengige. Mange finner sin naturlige plass fra fødselen av, og beveger seg aldri ut av den gruppa de er født inn i, men vokser og trives innen sitt naturlige miljø. De finner seg godt til rette, og etablerer seg med hus og familie og trygge jobber, de «legger seg på hylla» når de er 25. Andre forsetter å utforske verden og er i bevegelse hele livet. Noen har som mål å få gullklokke etter lang og tro tjeneste, mens andre finner mening i å skifte jobb hvert femte år. Noen har kanskje grunn til å bryte ut av en destruktiv gruppe, og prøver, men blir hanket tilbake av de sosiale normene, og tilpasser seg heller enn å bryte ut.

Gruppetilhørighet er felles for oss mennesker, vi er avhengige av hverandre, vi klarer oss ikke alene over tid, verken fysisk eller psykisk.

Mange er konforme, de trives der de er, med å  ikke skille seg ut, og de har det bra med det! Flott! Heldigvis!

Andre finner det, av ulike årsaker, uholdbart innenfor gruppa de er en del av, og bryter ut. Det kan for individet oppleves som å dø, for uten gruppa klarer vi oss ikke, også de som bryter ut er avhengig av andre. Det er derfor det er så mange som ikke gjør det, selv om de kanskje vet at de burde, det krever for mye av dem, et mot som kan være svært vanskelig å få tilgang til. Derfor skjer ofte et brudd først når det står om livet, enten fysisk eller sjelelig.
Når man bryter ut av en gruppe, må man være forberedt på faktisk å stå alene en periode, før man igjen finner likesinnede. Ved å stå alene får man testet egne krefter, kjent på egne grenser, man er nødt til å finne egenskaper i seg selv som man ikke visste at man hadde, da man levde innenfor tryggheten i gruppa.

Det ene er ikke bedre enn det andre, det er bare ulike måter å leve livet sitt på, å finne mening på.

Noen starter med sølvskje i munnen, mens andre må kjempe for tilværelsen helt fra start. Noen kommer skjevt ut etter traumatiske opplevelser, og trenger støtte for å komme seg inn på den rette vei, mens andre går noenlunde skadefri gjennom oppveksten med all den støtten de trenger, og behøver ikke bruke krefter på å holde seg på sporet, de har integrert de solide rammene.
Det kan godt hende Bjørn Dæhlie har hatt både sølvskje og gode rammer tidlig i livet slik at han har kunnet konsentrere seg om å perfeksjonere skisporten. Jeg vil nesten tro det.
Å bli verdensmester krever en god start, eller en bemerkelsesverdig evne til å reise seg etter ekstreme påkjenninger, det finnes eksempler på det også.

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor denne hetsen fra opinionen når skiløperen lykkes som næringslivsmann?
Hvorfor heies han ikke på lenger?
Hvorfor feirer vi ikke bragdene hver gang han gjør en god forretningstransaksjon eller starter en ny bedrift?
Hvorfor er det ikke positivt at han bidrar til samfunnet med verdiskaping?

Alle involverte i en bedrift er viktige.
Som i en motor må alle tannhjulene passe perfekt i hverandre, og smøres og holdes ved like for at motoren skal gå. Om et av tannhjulene blir ødelagt, må det skiftes ut. Om motoren kollapser, hjelper det ikke om tannhjulene er i orden, i tilfelle må de settes inn i en ny motor.
Men hva er en motor?
En grunder er som en motor. Han tiltrekkes av en oppgave som skal løses, et behov som skal dekkes i et samfunn. Han ser behovet og forstår at her må det krefter til, her må det tenkes nytt, for å sørge for at en viktig jobb blir gjort, her er en oppgave som kan gjøres på en bedre måte. Den kreative sjelen forstår at han ikke klarer dette alene, og starter prosessen med å finne energien som skal til –  i form av investeringer i maskiner, bygninger og arbeidskraft. Den som gjør dette, har en drivkraft som er så stor at den kan gi arbeid til flere. For at noen vil jobbe i bedriften, må de ha tro på, og tillit til at foretaket vil generere penger nok til at de får en anstendig lønn, og ellers gode arbeidsvilkår.

Den som har initiativet og drivkraften kan på denne måten bli viktig i mange menneskers liv.

Å være en slik krever egenskaper som ikke er enhver forunt å ha, eller å skaffe til veie.

Det betyr ikke at det initiativrike mennesket har et større menneskeverd enn andre.

Det betyr imidlertid at de egenskapene en grunder har dyrket fram er unike.

Å kaste seg ut i det ukjente, å ta risiko, å sette utfor den bratteste bakken på ski, å holde et foredrag for mange mennesker, å vise fram et kunstverk, å ha så stor tro på egne evner at det smitter over på andre, «å tro man er noe», i det hele tatt å utsette seg for andres kritiske blikk og kommentarer, krever et stort mot.

Det motet kan alle jobbe med seg selv og få fram, men det er ikke alle som synes det er verd strevet, de har det bra som de har det, eller de ser ikke muligheten for det i eget liv. Mange som ikke tar skrittet, men som har et ønske om det, og som innerst inne vet at de også kunne gjort det, innser kanskje at motet mangler. Da hender det at selvforakten kommer ut som misunnelse, eller «beundring på avveie» som det også kan kalles. (Katrine Aspaas lanserte dette for en tid tilbake, i forbindelse med Raushetens Tid.)

Har beundringen et sted på veien fra idrettshelt til grunder/næringsdrivende blitt forstyrret eller blokkert, slik at det har foregått en negativ, ufullstendig transformasjon?

Kan det være denne «forkrøplede beundringen» Bjørn Dæhlie og hans like opplever?

Dag 14

Så har to uker gått. Kort oppsummert har jeg gjennomgått hele manus to ganger – sett noen foredrag og filmer –  badet og solt meg – spist lunsj og middag med og mest uten selskap – malt et par akvareller – lest flere bøker, fant en fantastisk roman i hylla utenfor rommet mitt,"Når sypressene hvisker" av Yvette Manessis, og jeg har lest "Kvinnen med rødt hår" av Orhan Pamuk. Den første boka fra Erikousa, gresk øy, den andre fra Tyrkia. Meget lesverdige begge to. Jeg har skrevet blogg – surfet på nettet - skrevet kort – en gang sendte jeg seks kort uten å skrive adresse! Hadde skrevet dem på stranda, og skulle føre på adresser på rommet. Hadde satt på frimerke, og så en postkasse, puttet dem oppi, og kom så på at adressen manglet....
Jeg har kjent på følelsen av å ha all tid til egen disposisjon, å bestemme alt selv – ta alle avgjørelser – gjort min verden liten – ikke hatt gjøremål utover det jeg har funnet på – vært trygg – funnet ut at jeg alltid finner på noe – å kjede meg vet jeg ikke hva er – trenger en PC, bøker, og et reisemaleskrin. Har ikke shoppet noe som helst – veldig uvant – pleier å bringe med meg noe lokalt hjem...det er fordi kofferten allerede var nær maxgrensen pga bøkene og utstyret ellers. Har brukt så og si alle klærne, men kunne hatt med mindre og vasket litt underveis. Bruker ikke stort i varmen.
Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem, heldigvis.
Dette har vært en nyttig erfaring – en barriere er brutt. Jeg vet jeg klarer meg bra hvor som helst, bare jeg har noe å skrive og lese på i tillegg til de ytre dagligdagse rammene.
Så gjelder det å få den boka ferdig og utgitt! Jeg lurer på hva som kommer etter den – det venter et liv etter boka som jeg ikke vet stort om.... Den første boka har vært tung å jobbe med, men det går sakte framover, og må ta den tida det tar.

Dag 13

Ingen fugl på antennen i dag – de har virkelig sluppet taket. Jeg beveger meg av egen kraft og vilje, og kjenner at engasjement er tilbake – det kjentes ikke sånn ut da jeg dro for snart to uker siden. Da var jeg redd det aldri skulle komme tilbake, jeg blir redd når kreftene tar slutt. Og så fant jeg heldigvis ut hva jeg måtte gjøre. Denne gangen var det å reise bort alene – neste gang kan det være noe annet som hjelper, en annen mangel i livet som må dekkes. Jeg har også som intensjon å kjenne litt bedre etter, å være litt i forkant – å stoppe opp før kroppen sier så kraftig i fra som nå.
Gleder meg til å reise hjem i morgen, det er nok nå. Gleder meg til å se kjøkkenhagen min og ikke minst – det fine andelslandbruket – se hva som har kommet opp av jorda siden jeg dro. Jeg sådde ruccolasalat, plukksalat, grønnkål, småagurker, sukkererter, bondebønner, blomkarse, asters, ringblomster, og så lagde jeg masse stiklinger av pelargonier. Jeg er spent på hvordan det har gått, og de hjemme har passet godt på plantene mine!
Katten er sur, har Øystein sagt på telefon. Å, stakkars, han skjønner jo ikke at jeg plutselig er borte, kanskje han tror jeg aldri kommer tilbake! Får jo ikke forklart ham at jeg snart kommer hjem. Men ingen fare, han har alle de andre på gården, det er bare det at det er jeg som er mennesket hans. Ikke han som er katten min, men jeg er mennesket hans. Katter er underfundige! Skjeggen, som han heter, er kompromissløs og ber om det han trenger for å ha det bra. Han sier fra på en tydelig måte og blir sur om jeg ikke forstår, han furter! Han kan bli sjalu og fornærmet, sint, glad og fornøyd. Han kan klore eller bite om han blir klappet feil. Man skal være sensitiv og ta signalene – da går det bra. Noen klapper katten bare for å være hyggelig, liksom litt venstrehåndsarbeid som de tror han liker uten å tone seg inn. Da smeller han til, og jeg må unnskylde om jeg ikke har rukket å advare gjesten. Det er litt flaut.
Han er ikke farlig, bare sensitiv, sier jeg da. Og slipper ut katten.

Bjørn Dæhlie og næringsliv i postoljetida

Dag 12 ettermiddag
Engasjementet er på plass – og det er overskyet i dag, en perfekt dag for refleksjon.
Næringsliv er jeg opptatt av. Hva er næringsliv? Det vet du vel, tenker du kanskje...og ja, jeg vet jo det.
Men det er tydeligvis ulik oppfatning av hva som er innafor og utafor. For noen går skillet mellom realøkonomi og finansøkonomi. Produksjon eller kontorarbeid, praktisk eller teoretisk, å «jobbe på gølvet» eller «flytte papir», å «tåle møkk på henda» eller å være «snobb med slips».
En grunder, hva er det?
En som starter på null og jobber seg opp og fram. Gjelds det om man har utdanning, eller skal man helst bare ha «livets skole»?
Bjørn Dæhlie har startet en debatt som jeg synes er interessant. Han hadde lagt merke til at han som skiløper ble beundret og hyllet, mens han som forretningsmann og næringslivsaktør nærmest ble hånet og forfulgt av media.
En kommentar under linken til Dæhlie fanget oppmerksomheten min:
«Du må jo gi litt tilbake til samfunnet, etter hva samfunnet har sponset deg med gjennom flere år for å oppnå egen drøm. Det er det du flyter på nå!"
Først syntes jeg det var drøyt, Bjørn Dæhlie har da virkelig jobbet hardt for å komme dit han er og fortjener hver en krone, tenkte jeg. Tenk på all den treninga og alle forsakelsene, tenkte jeg. Du bør hylles like mye som forretningsmann som skiløper, tenkte jeg.
Så spurte jeg om hun som hadde kommentaren kunne definere ordet «grunder» for meg:
«En grunder er en som har en ide og skaper noe utfra det, der er Dæhlie innenfor definisjonen, men etikken hans er ikke bra. Jeg kan forstå mange andre gründere som klager og syntes det er urimelig med formuesskatt, men han fikk sponset sin merkevare av staten. Det har de fleste andre ikke fått, derfor syntes jeg ikke han kan klage på dette.»
Jeg leser og grubler og utvider perspektivet – det er ikke dumt, men slitsomt. Jo mer jeg finner ut, jo mer skjønner jeg at jeg ikke vet...
Jeg har alltid heiet på gründere, kanskje fordi jeg er en selv og vet hva som skal til?
All usikkerheten, bekymringer om økonomi og det å være redd for å bli tatt for noe man ikke helt vet at man eventuelt har gjort feil – det er noe kafkask over grunderlivet. Man beveger seg på en eller annen kant, på den ene siden er avgrunnen, på den andre siden trygghet og et godt liv.
Det kan hende man må holde ut i mange år på den tynne grensen. Der er det stille. Få går dit. Og kommer noen uforvarende dit, så skynder de seg inn på trygg grunn igjen, mens du går der og balanserer alene. Folk tør ikke snakke til deg, de er redd for å bli med i dragsuget hvis du mislykkes i prosjektet. De vil ikke at du skal vite at de synes synd på deg. De lurer på om du har blitt gal eller syk eller noe slikt som frivillig setter deg selv i den stillingen. Og du står og står i det helt til krampa tar deg. Akkurat da du er i ferd med å gi opp, skjer det noe som gjør at du får håp, og så orker du å stå i det litt til...og litt til.... men så er det slutt, du orker ikke mer og slipper taket
Og da skjer det – du har enten klart det eller faller
Har du klart det, kommer du inn i et vakuum. Du lever i en uvirkelig boble – og kan ikke tro at du er i sikkerhet. Vi opplevde det etter at vi hadde vært utsatt for forfølging av skattevesenet i fem år.
Hele historien kan leses på nettet. Tar ikke den her nå.
Det er på bakgrunn av egne opplevelser med etablering av vår virksomhet at jeg føler med og heier på dem som får det til. Det jeg kanskje ikke ser, er at alle ikke sliter slik som vi har gjort, vi har bygget stein på stein og satset alt gjennom flere år og har masse gjeld som vi gleder oss over at krymper litt år for år. At vi har vært nødt til å være kreative å hente gratis møbler på Finn – og handle alt dekketøy på IKEA. Jeg har malt  «kunsten» på veggene sjøl og vi har slett ikke hatt råd til de håndverkerne vi kanskje burde brukt, mesterfirma med norske fagarbeidere. Alt er i orden med de vi har brukt også, men det er altså utenlandsk arbeidskraft som driver på en enklere måte enn de helnorske og gjennomregulerte firmaene, og kan tilby lavere pris.
Jeg kjenner jeg blir redd når jeg skriver dette. Senterpartiet går inn for norske forhold til alle arbeidere, og jeg husker hvordan Jonas Gahr Støre ble omtalt da han benyttet et polsk firma til å male huset sitt. Men så skal ikke jeg bli statsminister...
Allikevel. Jeg kjenner at jeg går med frykt hele tida for å ha gjort noe galt. Noe jeg ikke vet hva er, men som systemet plutselig kan komme å arrestere meg for.
Er det en regel som er brutt? Et skjema som er fylt ut feil, eller som mangler et kryss?
Så tenker jeg på de som driver business som er dårligere stilt enn oss, vi har tross alt både utdanning og kan språket. Hvordan klarer de å orientere seg i dette landskapet som blir stadig mer komplisert og innfløkt? Stadig mer kontroll og skjemavelde, stadig flere som skal passe på de som prøver å få til verdiskaping for seg selv og sine ansatte.
Det er deilig å skrive dette – og veldig skummelt å skulle dele det. Jeg vil veldig gjerne ha tilbakemelding fra deg som orker å lese hele innlegget, og som har tanker å dele rundt dette.
Jeg tror det er viktige spørsmål å beskjeftige seg med i tida som kommer, postoljetida.

Dag 12

Fuglene sitter ikke så lenge av gangen på antennen lenger, det er akkurat som de sier:
Nå trenger du oss ikke lenger slik du gjorde, så nå kan vi slappe av litt, vi behøver ikke å være der for deg hele tida. Vi var krykkene dine, men nå som du kan gå selv, så slipper vi taket.
Det er slik det skal være.
I skolemedisinen kan man få beskjed om at en sykdomstilstand er kronisk, og at man må fortsette med en medisin livet ut.
Som om legen ikke tror at mennesker evner å endre seg.
Som at pasientene, om de fikk hjelp til å forstå hva som har forårsaket tilstanden, ikke kan bidra til at kroppen kan bli i stand til å helbrede seg selv.
En sykdomstilstand handler om ubalanse.
Det er noe vi har fått for mye eller for lite av.
Det kan være næringsrelatert, slik at vitamintilskudd i en periode kan hjelpe, eller å endre matsammensetningen.
Kanskje har det vært for mye kjøtt og for lite grønnsaker, for mye bearbeidet mat framfor fersk mat laget fra bunnen. For mye «død mat» med mye konserveringsmidler i, sånn mat som holder seg i måneder og år, framfor mat som råtner og mugner, det vil si har sunne levende bakterier i seg.
Det kan også være mangler ved det emosjonelle som viser seg i et sykdomsutbrudd. Giftige relasjoner som det er vanskelig å komme ut av, ubearbeidede hendelser fra fortiden som har vokst seg store og lammet deler av følelseslivet eller utviklet seg til generell angst.
Det kan være at man har stagnert intellektuelt, at man har behov for opplysning, å lære nye ting, å være student i voksen alder, å tilegne seg kunnskap som man har gått glipp av fordi man har valgt en utdanning ut fra fornuft heller enn etter hjertet. Behovet blir ikke borte, det bare hviler til tida er inne til at muligheten for å få det tilfredsstilt er til stede. Å utfolde seg kreativt, å uttrykke seg skriftlig eller muntlig eller kunstnerisk gjennom tegning og maling kan være et skrikende behov hos noen – livsviktig å stille.
Motstand mot all endring kommer. Den kan være svært sterk, og det kan hende det er den legene ikke har tro på at menneskene kan overvinne. Og kanskje er det slik. Kanskje klarer ikke alle å overvinne motstanden mot endring. Og at det er derfor det ikke brukes skattepenger på alternative behandlere som kan hjelpe folk til å overkomme motstanden slik at de selvhelbredende kreftene kan virke.
Farmasi-industrien er stor og mektig. Og takk og lov for at vi har medisiner – jeg har fått livet mitt reddet av både kirurgi og medisiner selv, og det jeg skriver her er på ingen måte ment som en sverting av skolemedisinen.
Det er bare det at piller helst skal fungere som krykke i en tidsbegrenset periode, ikke skape avhengighet ved å gi inntrykk av at tilstander ikke kan helbredes når de kan det, og holde folk fanget i avmakt for at de intet kan gjøre for å forbedre sin livskvalitet uten bruk av kjemikalier. Kroppen er som et avansert kjemilaboratorium, der alt henger sammen med alt.
Man tilfører gjerne kroppen kjemiske stoffer kunstig, fordi et organ eller en kjertel av en eller annen grunn har blitt for svakt til å produsere hormonet eller stoffet selv. Det man i visse tilfeller kunne gjort, var å styrke organet slik at det igjen ble i stand til å ta over jobben.
Når kroppen blir vant til det kjemiske stoffet eller det kunstige hormonet, og kroppen virker som før, vil folk bli lettet og fornøyd.
Den kjertelen eller organet som skulle gjort jobben er kanskje allerede operert bort, eller blir det, da den ved ikke å bli brukt, ikke lenger har en hensikt.
Kirurgi er ofte løsningen i vårt samfunn, skjær bort det som ikke funker, og fortsett livet som før.
For all del, gjør ingen endringer. Fortest mulig tilbake til jobb, fortest mulig tilbake til det vante levemønsteret, den samme maten, de samme rutinene. Selv om kroppen skriker at dette er feil for meg!
Jeg er priveligert. Jeg kan ta pauser når kroppen er ute av balanse. Jeg kan jobbe med meg selv og lytte. Prøve å finne ut hva som gjorde at tilstanden oppsto. Ta en time-out.
Jeg har tatt valg i livet som har brakt meg hit. Jeg har gått på en del smeller og fått dyrekjøpte lærepenger. Så sitter jeg her på et rom på Kreta og skriver. Behovet for å uttrykke meg er stort. At noen leser gjør det meningsfullt. At noen gir tilbakemeldinger er som honning for sår hals – det er lindring. Jeg kommer meg til hektene dag for dag. Har sagt ja til massasje på stranda – det gode har kommet til meg uten anstrengelse, når jeg bare tillater det. Jahar åpnet opp for alt det gode livet har å by på – og da kommer det til meg. Ikke nødvendigvis i det ytre, men som gode gledesbobler innvendig, og som følelser som stiger opp som et press bak øynene når jeg tillater det å skje.
Ta deg selv på alvor i sommer, kjenn etter hva kroppen ønsker – og gi den det! Du blir belønnet!
Ha en herlig søndag for kropp og sjel!

Dag 11

Dag 11
Ønsket mitt ble oppfylt, jeg spiste middag med fire andre i går!
Hadde en koselig kveld! Det går an – kanskje jeg ikke var klar før nå. Når du virkelig ønsker deg noe vil hele universet sørge for at du får det til, kanskje ikke på den måten du hadde sett for deg, men essensen i ønsket vil bli oppfylt.
Det er i grunnen bare å være klar på hva man ønsker seg, man kan risikere å få det...
Vaner. Hvor lang tid går det før en vane er etablert? Rammene rundt livet er viktige. Det varierer hvor tjukke rammene er. Noen har tynt rammeverk med stort rom for individualitet, andre har brede livsrammer, kanskje også med passepartout som begrenser utfoldelsen. For noen er de tykke livsrammene synonymt med trygghet, for andre føles de som en tvangstrøye. Har man vokst opp med for vide eller for trange rammer i forhold til sin individuelle personlighet, går mye av livet med til å justere disse i ettertid. For at man skal kunne vokse som menneske, må rammeverket være fleksibelt. Rammene må tillate ekspansjon, eller krympe om de er for vide, slik at individet kan føle seg trygg før det starter vekstprosessen.
I autoritære regimer er folk programmert til å leve innenfor et tjukt rammeverk som begrenser det individuelle i stor grad. Det er regler for alt fra klesdrakt til aktiviteter, hva man gjør og når. Hvilken mat som spises når, og når man faster. Det gjør at individet slipper å tenke selv, det er bare å slippe seg ut i fellesskapet og gjøre som andre. Noen ganger kan det være deilig å herme, gjøre som de rundt.
Det er slitsomt å ta valg hele tida. Når jeg er alene merker jeg det. Jeg må bestemme alt, skal jeg lage kaffe, skal jeg gå ut, skal jeg skrive, skal jeg vente litt, eller bade, sole meg, være på rommet...etter hvert former det seg rammer også her. Jeg våkner til stort sett samme tid hver dag, og vi at jeg vil ha kaffe på morgenen. Og juice. Og så liker jeg å dusje, da våkner kroppen. Kaffe og juice, banan og et par kjeks på senga, da holder det til lunsj. Det er ikke så forskjellig fra hjemme, men siden det er bare meg her og ingen ser hva jeg gjør eller kommenterer, så kan friheten kjennes nesten overveldende. Man kan være redd for den friheten. Hva gjør jeg hvis ingen ser meg? Hvordan vil jeg oppføre meg om jeg får gjøre akkurat som jeg vil? Det virker som at noen tror at man da blir utflytende, slem og umoralsk.
«Du kan ikke gjøre som du vil!» har jeg får høre iblant når jeg har snakket om personlig frihet. «Hvorfor ikke», sier jeg da. Det er ikke så lett å svare på, og folk kan bli satt ut.
Jeg kan ved slike tilfeller ikke la være å tenke på hva vedkommende selv har lyst til, og er redd for at skal skje om han slipper seg selv fri....
Det er mange som ikke opplever å ha fri vilje. De opplever at det er andre som har hendene på rattet, at de er passasjerer i eget liv, sitter i baksetet og kan intet gjøre annet enn å prøve å påvirke sjåføren om de synes ferden går for fort eller sakte. De tør ikke sette seg i førersetet selv, og opplever seg som offer for andres viljer og ønsker.
Det kan være deilig å overlate styringa til andre iblant. Å dilte med litt, å være en i flokken. Det er også et valg man kan ta, og kanskje bør ta innimellom. Det er slitsomt å være den som tar initiativ hele tida, godt å være med på aktivitet initiert av andre.
Jeg har ansvaret for at denne dagen blir god, slik at jeg kan legge meg i kveld og være fornøyd med valgene jeg har tatt. Jeg må også være forberedt på at alle valgene ikke tar meg dit jeg vil, og lære av det. Livet pågår her og nå, og det er valgene jeg har tatt som har ført meg hit, og valgene jeg kommer til å ta som fører meg videre. Valg har konsekvenser, de må jeg også være klar for å ta når de kommer, på godt og vondt. (...og jeg tryner skikkelig innimellom, det er prisen for å leve et prøve- og feileliv! Det gjelder bare å reise seg opp, plastre skrubbsåra og traske videre...)
Ta gode valg for deg selv i dag! (....og faller du, så reis deg opp og gå videre!)

Dag 8,9,10

Akkurat da jeg hadde gitt opp å se fuglen på antennen, dukket den opp, og så en til. Jeg tenkte at jeg ikke kan skrive uten at morgenfuglen har kommet, og så slo jeg fra meg tanken som absurd:

 -hva er det for slags tanker, det finnes ingen sammenheng mellom deg og den fuglen, fuglen er bare en «Skybert» som du har skapt deg fordi du er alene! Da du hadde besøk var ikke fuglen viktig, og ikke dagboka heller. Da hadde du nok med å leve, uten å betrakte og beskrive det du gjorde.

Det er heller ikke behov for å beskrive det vi gjorde da, fordi det var som det skulle være, alt sammen og alt skjedde perfekt i øyeblikket, ikke noe å fordøye i mange dager – bare gode timer, gode samtaler – som jeg kjenner at sjelen sier ja, ja til, innholdet nærer og gir gode vibber, som de pressede appelsinene om morgenen gjør for kroppen.
«Løs opp de gamle knutene og lag ikke nye» var et råd jeg fikk, og sats på utvikling isteden for innvikling.
Ja, takk, det gir mening. Og nå sitter begge fuglene der igjen, de fløy en tur – de bare viste seg fort i stad for at jeg skulle starte skrivingen....der kom overtroen igjen...
Dagene er blitt betraktelig varmere siden jeg kom, og på stranda er det fullt og jeg må være tidlig ute for å være sikker på å få en solseng. Forresten, det er ikke helt sant, folk kommer og går, så en seng får jeg alltids.
Jeg er brun, men ikke solbrent.
Er lei av å spise alene, fikk smaken på selskap et par dager, og merker godt forskjellen.
Måltidene er kjipe alene, jeg er ikke så flink til den lille praten med kelnere og andre som jeg tenker de mer drevne alenereisere er. Det kunne vært fint å ha noen kjente jeg møtte til måltider og at vi ellers hadde dagen til egen disposisjon.

...og nå starter resten av dagen. Ha en god dag du og!

To uker på Kreta

Dag 6 og 7
Kvart over sju, morgenfuglen og jeg er våkne. Jeg ble glad da du satt der i dag også, lille fugl! Og så har du fått besøk. Dere er to. Den andre sitter på en antennestang som peker opp, du sitter på den som peker horisontalt. Dere tar morgentoalettet i kor, hyggelig å ha selskap – det ser ut som dere utveksler måter å komme til innunder fjærene på, dere liksom stopper opp litt og prater og så er dere i gang igjen. Pusser og pusser. Er det lus dere har? Eller er dere bare renslige, eller kanskje dere er forfengelige? Hva er på moten i år for spurver? ...og i neste øyeblikk var de fløyet. Hva skulle de i dag, tro? Hva bringer dagen? Det handler vel for det meste om mat, vil jeg tro, hvor finner dere det dere trenger? Bakeren på hjørnet kaster kanskje ut noen tørre skalker til dere, og så kan det hende mark og insekter er lettest å få tak i på morgenen, og særlig etter regn, som det var i går.

Jeg skrev kort i går, gammeldagse postkort. Jeg har fått så mange hyggelige postkort gjennom årene, og nå er det lenge siden jeg har skrevet noen selv. Det bugner av kort i butikkene, det må være en del som fortsatt tar seg tid til å skrive dem, selv i vår Internetttid. Da må man velge hvem man skal skrive til. På Facebook og blogg tar man med alle. Jeg synes det er lettvint å sende til alle, verre å velge ut noen få. Hvem skal velges bort, hvem er nær akkurat nå, hvem fortjener et håndskrevet kort, eller hvem vil sette pris på det? Hva er kriteriene for å bli tildelt et av de dyrebare håndskrevne isteden for å være en del av hopen som er henvist til felles budskap på Facebook?
Og vil det endre seg, hvem som er innafor og utafor? Blant dem jeg har sendt kort til denne gangen er noen på Facebook, andre ikke. Det hadde litt å gjøre med hva som nettopp hadde skjedd i livet mitt, noen hadde jeg behov for å si noe til, takke for noe, fortelle noe, noen hadde jeg fått mange kort av uten å hatt anledning til å sende tilbake, og  benyttet sjansen. Utvalget kunne lett vært et annet – med unntak av mamma. Hun må få kort.
Før skrev jeg hundre julekort. Brukte mye tid og omtanke i det. Så ble det julebrev, likt til alle. Så ble det Facebook. Likt til alle de tusen vennene. Ja, jeg har over tusen venner. Det er hyggelig – alle er jo ikke venner på ordentlig, slike som jeg ser jevnlig og ber eller blir bedt hjem til. Eller går på kafé med, eller tekster med, eller tar kontakt med om det er noe – eller som tar kontakt med meg for en prat.
Hva har det gjort med relasjonene våre, det at vi plutselig har tusen å dele med isteden for en håndfull?
Noen sier: «Bedre med noen få gode venner å drikke kaffe med enn tusen på Facebook.»
Ja, takk, begge deler sier Ole Brummen i meg. Jeg er så heldig at jeg har begge deler. Jeg har en hel teatersal, meg selv på scenen, (hvor selvopptatt det enn må høres ut, det er du som har hovedrollen i ditt liv, jeg i mitt, sånn er det med den saken.) I salen sitter publikum, noen helt nær, på første rad, og så fordeler de seg bakover og oppover og på siden, alle har hvert sitt perspektiv til det som foregår på scenen. Medspillere, motspillere og statister kommer og går – avhengig av hva de handler om, hva temaet er der på scenen. Så utspiller livet seg som det teaterstykket det er – på godt og vondt. Alle som ser på har sin opplevelsesverdi det som skjer, utfra sin plass i livet mitt akkurat da. Noen ganger sitter de på første rad og får med seg alt, hvert ord og hver tåre av sorg eller glede, andre ganger har de plass litt lenger unna og må tolke fordi de ikke får med seg alt. Dermed blir det som forgår på scenen tolket og analysert, vridd og vendt på, slik at det passer med hver enkelt sin virkelighetsoppfatning, sin måte å se verden på.
Wow dette var mye på en liten morgenstund!
Nå må jeg drikke kaffen før den blir kald.
Ha en strålende tirsdag!

To uker på Kreta

Dag 6
Klokka er halv åtte og kirkeklokkene har nettopp ringt, det er søndag. Vet ikke hvordan tradisjonen her er, går de i kirken så tidlig på morgenen, tro? Stillheten brytes ellers av fuglekvitter, hanegal og en mannsstemme som sier noe høyt.
Natta har vært hel. Jeg skulle gjerne hatt en drøm å huske – men nei. Fuglen kom nettopp. Hei!
Der fløy den igjen. Var bare innom og sa hei. Det er noe det også. Å bare si hei. At det er noen som bryr seg – den vet ikke hvilken rolle den spiller som jeg tildeler den – jeg vet ikke engang om det er samme fugl hver dag – det blir litt som kelneren i restauranten eller dama i butikken – det behøver ikke være den samme hver gang. De har allikevel en rolle i livet mitt nå, viktigere enn ellers fordi jeg er alene. De jeg handler med eller spiser hos, har en fordel av å være hyggelige mot meg. Fuglen har ikke noe igjen for å sette seg på antennen utenfor verandadøren min, den vet ikke engang at jeg ser den, eller at jeg dikter om den, at den har en rolle i mitt liv akkurat nå. Hadde det vært andre her å prate med, hadde jeg ikke lagt merke til den. Da hadde rollen dens ikke fantes, den hadde vært ubetydelig for meg. Jeg tenker på vår egen rolle som vertskap på gården. For noen er hvordan vi spiller vertskapsrollen veldig viktig, og det blir langt merke til alt vi gjør, hvert hei og hver gest. For andre som kommer i grupper eller par, er vi ubetydelige, det merkes ikke at vi gjør det vi skal, med mindre vi gjør noe helt uventet eller merkelig. De har nok med seg og sitt.
Slike ting blir tydelig for meg nå – jeg bytter rolle med dem som reiser alene, og blir kanskje litt ekstra oppmerksom når jeg møter gjester i gårdsplassen hjemme, eller går en annen vei og håper jeg ikke blir oppdaget, som jeg noen ganger gjør når jeg henter posten, det er ikke alltid jeg er i modus til interaksjon.
Fuglen har kommet tilbake og pusser fjærene, det er på tide med morgenritualet, jeg setter på kaffen og tar en dusj. Takk for praten.

To uker på Kreta

Dag 4 og 5
Der sitter fuglen igjen, gitt. På antennen, som om den sier hei, hvor har du vært?
Jeg har vært og det er det. Jeg er, jeg gjør ikke stort. På stranda i dag konsentrerte jeg meg om å se fargen på vannet - hvordan den endret seg fra grønn der åsen speilet seg til den lyse blåfargen med litt gult i der sola treffer vannet, og den mørke blå stripa der hvor vannet møter himmelen.
Et par fanget oppmerksomheten min. De var middelaldrende, litt eldre enn meg, ja, egentlig tror jeg de var minst ti år eldre. Han var normalt bygd og hun var dobbelt så stor som ham. Og hun hadde så vondt i beina at hun nesten ikke klarte å gå. Å, det var så vondt å se på. Til slutt tok han badevesken hennes så hun ihvertfall skulle slippe å bære den. Men som hun bar - hele seg og hva skjulte seg i alt fettet og beina som var som tømmerstokker? Sånne tanker kan jeg få når jeg betrakter folk. Kroppene forteller sine historier.
Selv har jeg ting jeg ikke klarer å gi slipp på fortsatt, og en litt for tung kropp. Jeg kjenner at jeg har vondt for å kaste, at jeg spiser opp all maten på tallerkenen selv om jeg er mett. Jeg prøver å øve på å kjenne når jeg er mett, men det er sannelig ikke lett. Det er akkurat som jeg dytter på litt ekstra for sikkerhets skyld, er livredd for å bli sulten, for da blir jeg kvalm. Akkurat som jeg mister dømmekraften når jeg blir sulten, nesten så jeg tror jeg skal dø. Jeg husker pappa også var sånn. Og da ble vi sure, han og jeg, hvis vi ikke fikk mat med en gang. Stakkars mamma. Enda jeg vet at maten kommer, det har jeg visst i hele mitt voksne liv. Det er irrasjonelt å bli så redd for ikke å få mat i tide, og begrensende. Nesten som en avhengighet, og det er jo det. De fleste er jo avhengig av mat, selv om jeg har hørt folk som lever kun på lys...stusselig det også, da. Mat er jo veldig godt, og jeg er glad i både å spise og lage mat. Jeg fornektet matinteressen i forrige blogg, det er bare å si det som det er: mat betyr mye for meg, og jeg liker å spise ute. Ikke bare en gang for dagen, jeg har tatt meg selv i å ville gå ut mer. Det som er kjedelig er å spise i leiligheten. Det er stusselig. Å gå ut er hyggelig. Jeg får dessert og en snaps på huset, det er deilig! Jeg aksepterer min kompakte kropp og tenker at den får være slik den er så lenge det er nødvendig. Slik som med røykingen. Jeg røkte så lenge jeg trengte det. Får forresten lyst på en røyk igjen når jeg er alene på restaurant og andre tenner opp, ute. Det er elleve år siden jeg røykte sist. Tror ikke jeg tør å ta en, er redd for den nikotinavhengigheten. Alkohol går greit. Ett glass vin eller øl er nok, og ikke nødvendig, men godt, noen ganger to. (Og en gang i blant fler - da gjerne i lystig lag).

På stranda jeg var på i dag, er det en kirke på hvert av nesene som omkranser lagunen hvor det også renner ut en elv fra fjellene med krystallklart kaldt vann slik at det blir kalde strømmer som kjennes når man bader. Det er nesten paradisisk.

To uker på Kreta 6-20. juni 2017

Dag 0.
Jeg skriver på mitt splitter nye tastatur til iPad, for en glede! Liten og nett ble den nå, fin å ha med på tur. Tenk, jeg skriver på flytoget!
På vei til 14 dager inn i det ukjente – et nytt rom åpner seg, det blir spennende å se hva som finnes der... og hvordan det skal innredes og organiseres.
Jeg er på tur!

Dag 1.
Våkner 7 og står opp. Åpner verandadøren og ser tåkeskyene lette over fjellene i bakgrunnen. Lenge har jeg hørt fuglene, noen dyrehyl som jeg ikke kan identifisere, og nå galer en hane langt unna. Småfuglene er nær og intense i sin sang, som hjemme. Enda her bor jeg midt i byen, bilene har så vidt begynt å kjøre forbi på veien utenfor leiligheten, og jeg hører menneskestemmer. Stemmene er så langt unna at jeg ikke kan høre språket. Vinden er ennå kjølig etter natten. Disen bærer imidlertid i seg det som kan se ut som en varm dag. Det kan bli skikkelig varmt her, drosjesjåføren fortalte at gårsdagen var den første varme sommerdagen i år. Men den ulidelige varmen kommer først rundt den 20 juni, da reiser jeg hjem. Det ser ut som dette kan være en perfekt tid å reise på. Passe varmt, passe med folk. På flyet var det stort sett eldre mennesker og barnefamilier med små barn. Naturlig nok. Det er de som kan ta fri på denne tida. Også jeg. Jeg føler meg priveligert. Dette har jeg drømt om lenge. Å reise. Bare jeg. Å være på et sted lenge. Å ikke være nødt til å dra på sightseeing, å oppleve masse. Å ha med PC en. Å finne ut hvem jeg er alene. Jeg er i gang med det nå. Jeg sto opp tidlig. Jeg ville ha kaffe med melk. Jeg sitter ute og skriver. Jeg er glad for tastaturet til iPaden. Det er godt å skrive på selv om det er lite. Nesten som en reiseskrivemaskin.
Jeg er her for å jobbe på manus. Og ha ferie. Jeg ville se om det var miljøforhandlinger som skulle til.
Jeg begynner med dagbok. Her kan jeg skrive det som er, ikke sortere og disiplinere, som er
utfordringen.
-Bli litt mer sofistikert, mamma, sa sønnen min. Hva betyr det?
Har jeg blitt for grov, har tida gjort meg vulgær, tar jeg vare på de rette tingene, eller kaster jeg gullet og beholder gråstein?
Slike ting lurer jeg på. Evner jeg å slipe diamanten, eller klarer jeg bare å hogge grovt til?
Jeg er her for å finne ut disse tingene. Og å sole meg. Og bade.
Hvorfor skriver jeg boka «Bær meg ikke ut på bygda»?
Boka om Mata Hari av Paolo Coelho viste meg noe. Hva var forbrytelsen, spurte han. Hun hadde ikke gjort noe annet galt enn å være en fri kvinne, forsyne seg av livet i store biter, være glad i klær og luksus, stille seg til rådighet for menn, samt at hun var en lystløgner. Moralen den gangen og nå,
tillot ikke et slikt levesett. Hun ble mistenkt for å ha vært spion – dømmekraften var ikke god, hun var impulsiv og lettlivet og fikk fiender.
Hva har dette med farfar å gjøre?

Jo, hva var forbrytelsen?

Han ville gjøre det beste ut av en situasjon, ville ta ansvar, og trodde han gjorde det ved å samarbeide med isteden for å motarbeide okkupasjonsmakta. Drosjesjåføren sa i går at den som motarbeidet tyskerne da de forsøkte å okkupere Hellas, risikerte represalier som gikk utover lokalbefolkningen. Hvis en tysker ble skutt, ville de ta hevn ved å drepe tjue sivile. Var det riktig å gjøre motstand da? Han stilte seg det spørsmålet.
Jeg skravlet i vei med drosjesjåføren, han ville skrive bok selv, sammen med datteren på elleve år.
Han hadde fortalt så mange eventyr for henne da hun var liten som de sammen skulle samle til en
bok. Mange ønsker å skrive en bok.
Mata Hari ble enten beundret eller misunt. Hun fant aldri kjærlighet, voldtekten hun ble utsatt for som sekstenåring preget det korte livet hennes. Hun ble kynisk og nytelsessyk, og til slutt skutt.

Nå fløy fuglen. Til jeg hadde hentet iPad. Lenge nok satt den der og pusset fjærene sine, som for å speile meg, jeg var nettopp ferdig med å børste håret etter dusjen og vaske solbrillene rene for solkrem da jeg la meg på senga for å hvile etter anstrengelsen...der satt den, hvit og delikat oppå en slags antenne som jeg har utsikt til gjennom verandadøren. Det er fortsatt litt dis over fjellet, og snøen ligger på de høyeste toppene mens man bader i havet. Jeg også – litt i kaldeste laget, men forfriskende. Jeg har gjort alt jeg skulle allerede første dag, gått tur og funnet stedene jeg husket fra forrige gang, jeg har leid solseng, fått massasje og badet. Dessuten vet jeg om en eneste person her – den norske hotelleieren på det forrige hotellet vi bodde på – og ham treffer jeg på utenfor butikken rett ved leiligheten. Vi avtalte å møtes for en kaffe en annen dag. Pussig. Første dagen. Hva skjer så?
Jeg må ha mat. Alene på restaurant – det skjer snart.

Dag 2
Jeg spiste kyllingsouvlaki med tzatziki og pommes frites på restauranten i går. Jeg husker da jeg leste dagbok fra en reise til England med foreldrene mine da jeg var 12 år. Da skrev jeg utførlig om maten vi spiste. Litt som nå, jeg tar bilde av mat og legger ut på Facebook. Veldig kjedelig. Å sitte alene på restaurant var ikke ille i det hele tatt, men litt kjedelig. Like greit å spise på rommet.  Jeg kommer nok til å ta et måltid ute hver dag, middag lager jeg ikke på rommet. Det blir salat og brød her. På stranda i går fikk jeg massasje. Å være alene er sårbart og sterkt på en gang. Ingen til å se etter strandbagen når jeg bader for eksempel. Jeg tar med minst mulig ut, bare litt kontanter, ikke kort med mindre jeg har kontroll over veska hele tida. I dag er det overskyet foreløpig, klokka er halv ti. Det regnet i natt, og airconditionen var ikke nødvendig. Det er deilig temperatur. I dag har jeg allerede sett ferdig en film om lebensbornbarn som jeg sovnet fra i går. Å se film på senga om morgenen – ville ikke gjort det hjemme, men bryter noen grenser her. Har også lest i Skriveboka og boka av Astrid Hognestad om Jung, den om kreativitet og livskriser, samt skrevet litt på boka allerede. Er i flyten og skrev også noen ord til Helene, om hun kjenner seg igjen på noen av stedene vi var på forrige gang, jeg tok noen bilder. Har laget kaffe og drukket av koppen jeg kjøpte i går. Jeg har også skaffet olje, balsamico, salt og pepperbøsser til salater. Begynner å bli bra utstyrt nå! Blir litt sløv av å ha butikken så nærme, kan bare gå hver gang jeg mangler det minste. Men deilig!
Fuglene synger og jeg skriver, det blir en bra dag!
Spist på restaurant i regnvær – kyllingsalat maten her er fantastisk.
Kjedelig å være alene – og vanskelig å disiplinere meg.
Laget salat i dag også. Tent lys.
Hatt massasje.
Sett på Net-flix og skrevet - satser på en soldag i morgen.

Dag 3
Sola skinner, himmelen er blå over fjellet jeg ser ut av vinduet, eller verandadøren er det. I går satt det masse folk på naboverandaen, så da var jeg ikke der ute i det hele tatt. Det er ikke det at jeg er folkesky, men liker ikke å bli ufrivillig vitne til andres samtaler som det ikke er meningen jeg skal være del av. Lærer noe om å bo tett, hvor viktig det er at folk har mulighet til å skjerme seg. En skillevegg mellom verandaen hadde vært på sin plass.
Kaffen er klar, og jeg ligger på senga etter dusj, klokka nærmer seg åtte. Har bestemt meg for å gjøre dagboknotatene om til blogg. Tror jeg trenger å kommunisere. Veldig rart å være helt alene og ikke snakke på en stund. Sikkert sunt. Tankevekkende og lærerikt for meg. Hopper i det og publiserer.

Bruk versus vern av skau

I dag har jeg vært på skauen. Odelsskauen min. Det kjennes rart å skrive, min skau...

I 1995 ble det snauhogd et felt i skauen min, grana var hogstmoden og vel så det, og det skulle bygges kårbolig på gården. Jeg gråt da jeg kom på skauen og så det skamferte området. Helt grusomt, jeg visste ikke før da hvor knyttet jeg var til trærne som nå hadde blitt ofret til materialer til det nye huset. Den skauen hadde vært der i hele mitt liv, og jeg elsket å gå gjennom den opp til tømmerkoia.
Det var heldigvis mye skau igjen.

Men i 2002 skulle det igjen bygges, og et nytt felt ble merket av til hogst. Denne gangen var det nesten verre enn forrige gang, for det var hogd helt fra veien og langs stien opp til det første feltet som ble snauhogd.

Ny sorgreaksjon, og denne gangen var det så ille at det gikk minst et par år før jeg ville dra på hytta igjen. Området var helt snaut - bortsett fra noen store furuer som var satt igjen for å frø seg. Da jeg endelig tok mot til meg og dro dit igjen, hadde det nettopp vært et fælt vindvær og de fleste furuene hadde falt. De lå i kors og krok og røttene hadde tatt med seg store torvplater da de deiset overende.
Jeg må også nevne all kvisten som lå igjen og gjorde stien nesten uframkommelig. Ikke nok med at trærne var borte, stien var også ødelagt, slik jeg oppfattet det. Jeg ble sint på skogsmaskiner og grove mannfolk som hogg snaut uten fintfølelse og estetikk. Virkelig. Kunne det være nødvendig? Hvorfor kunne de ikke hogd hvert enkelt tre nennsomt med motorsag og dra tømmeret ut med hest på snøen om vinteren slik farfar gjorde?

I dag tok jeg noen bilder av skauen slik den ser ut nå. Trærne har nådd anselig høyde, vi passet selvsagt på at det ble plantet nye grantrær på snauhogsten. De har vokst seg fine, og furuene fikk visst også gjort jobben sin før de veltet omkull, det er mange fine selvsådde furutrær innimellom grana og bjørkene. Masse fin blåbærlyng har det blitt etter hogsten, det rene eldorado for den som er glad i å plukke bær. Dessuten har vi fått utsikt! Vi kan se helt over til andre siden av bygda, virkelig en forbedring - før så vi bare rett inn i nærmeste granlegg.

Da jeg kom opp til hytta i dag og så sauene som beita og koste seg, ble jeg glad. Beitet har blitt bedre etter hogsten. Det har kommet mer sollys på bakken rundt hytta, som er det siste feltet som ble hogd for et par tre år siden. Der er det fortsatt snaut, vi har ikke plantet til noe der. Tanken er at vi med tida, kanskje kan bygge et anneks til tømmerkoia der.

Jeg har hørt foredrag hvor det har blitt sagt at det ikke bør hogges tømmer i det hele tatt i Norge, at den norske skogen bør vernes, som regnskogen, for å binde CO2.
Jeg har også hørt at det er en vesensforskjell på tømmeret i Norge og i regnskogen. I den norske skogen er det like mye biomasse under som over bakken.
Røttene går langt ned og trærne vokser fort. I regnskogen vokser røttene bortover og ikke nedover, og når trærne blir hogd kommer det ikke noe opp igjen, det blir ørken, eller det dyrkes opp og må vannes kunstig.
Når vi bygger hus i tre, bindes CO2 i huset som bygges, og så vokser det opp nye trær som binder ny CO2. På den måten er det fornuftig å drive skogen bærekraftig, det vil si, ikke ta ut mer enn tilveksten.
Det er nok av ravinedaler og ulendt terreng i Norge hvor trær ikke blir hogd, men står til de detter ned. Da bevares de artene som er avhengig av døde trær for overlevelse.

Slik jeg forstår det, pågår det en drakamp mellom de som vil drive og de som vil verne skogen.

Bærekraftig bruk av skog er fornuftig i mine øyne, selv om jeg også har følelser knyttet til trær som hogges og landskap som maltrakteres. Det er bare det at naturen ordner opp i dette selv, det gjelder bare å ha litt tålmodighet. Jeg ser det samme når vi er på befaringer i planutvalget, det er fryktelig når det hogges snaut, og folk reagerer følelsesmessig på det, mangekjenner på et slags eierskap til den skogen de bor nær og bruker som rekreasjonsområde, året rundt.
Som skogeier har jeg grått mine modige tårer, men også kjent gleden ved å se ny, frisk skog vokse til igjen, og gi nytt perspektiv og utsikt på kjøpet.
       

Om konkurranse, måling og overvåkning i arbeidslivet. NPM Tanker i januar 2017

Jeg har startet året med å høre en del foredrag. Felles for foredragsholderne er en slags resignasjon og refleksjon over hvordan samfunnet har utviklet seg de siste 15-20 år, siden bølgen av økonomisk liberalisme kastet seg kraftfullt over landet, og systemet, New Public Management, ble innført i både privat og offentlig sektor.

Jeg husker den dagen bølgen rammet meg.

Det skjedde under mitt arbeid som kundebehandler i bank på 1990-tallet. Fram til den dagen jeg husker så godt, var jeg en glad og enkel arbeider som lot meg drive av de små vennligsinnede kampanjene vi hadde tid om annet, med en liten premie i andre enden til ukas selger. Det kunne være et vinglass som det da var interessant å vinne flere av, eller en bag med logo på, en T-skjorte eller annet. Det var også priser i form av god omtale på neste regionsfest til det kontoret som gjorde det best, og en mulighet for opprykk eller et personlig tillegg i lønnsforhandlingene til den som hadde utmerket seg positivt.

Det var altså en konkurransekultur, men en vennligsinnet og morsom en, slik jeg oppfattet det. Vi fungerte som team, og alle hjalp hverandre. Det eneste som kunne være litt ugreit, var de personlige tilleggene. Det hendte at en god selger fikk tillegg to år på rad, og de andre kunne bli litt misunnelige. Men samtidig visste de at det kunne bli dem neste gang, om de sto på og var positive og blide.

Bølgen kom. I form av måleinstrumenter. Det var noe som het personlige handlingsplaner og budsjetter. Det var nytt.

Dessuten ble det innført at alle på kontoret skulle rullere i arbeidsoppgavene og gjøre alt. Den utadvendte selgeren skulle ta sin tørn back-office, og den innadvendte kontordama skulle sitte i front og betjene kunder. Vi som likte å sitte i front og betjene kunder, snakke og gi råd, måtte plutselig punche alle bilagene salget genererte selv. Hun som hadde arbeidsplassen sin bak en vegg, skjermet fra kunder og mas og trivdes med punchejobben sin, måtte ut å selge.

Det verste var, at jeg opplevde at målingen gjorde at tilliten arbeidsgiver hadde hatt til meg var borte, jeg følte meg mistenkeliggjort. Plutselig måtte jeg måtte tenke ut hvor mange kontoer og spareavtaler jeg trodde jeg kom til å selge, lage et budsjett, og vipps, så hadde jeg forpliktet meg til et visst antall. Samtidig med at jeg da måtte gjøre alt selv, fra å komme i kontakt med kunden, avdekke behov, få ham til å signere kontrakten, og til slutt punche bilagene. Alt jeg gjorde skulle telles, noteres på et skjema, og leveres inn til sjefen hver uke.

Det var spareprodukter jeg likte å selge, slik som Boligsparing til ungdom, som jeg selv synes var gode tilbud. Det var også produkter som banken påla meg å selge. Det var produkter som jeg ikke sto inne for selv, og da ikke anbefalte mine kunder, om de ikke spesielt ba om det selv. Det produktet jeg husker spesielt, var et langsiktig pensjonsspareprodukt som vi ble pålagt å selge til ungdom i etableringsfasen. De skulle spare månedlig til pensjonsalderen fra de var 25 år! Lurt for banken, selvsagt, men, slik jeg så det, umoralsk å selge til ungdom i etablering, de fikk ikke ut pengene før de var 67 år.

Før innføringen av måling- og overvåkningsregimet, solgte jeg veldig bra, jeg var månedens selger flere ganger. Jeg solgte det til kunden som jeg syntes han hadde nytte av, uavhengig av noen tall på et ark. Plutselig ble jeg altså pålagt å selge så og så mange av produkter jeg ikke hadde sans for selv, og målt på det. Om jeg ikke oppfylte budsjettet på alle produktene, var jeg ikke lenger god. Det gikk en stund, og salget mitt gikk ned. Vissheten om at hver underskrift medførte flere minutters utfylling av skjema og punching, gjorde at min motivasjon falt som en stein.

Ikke lenger etter ble jeg utbrent, og forlot banken for alltid. Det var riktignok flere grunner til at jeg gikk på en smell den gangen, men at innføringen av New Public Management bidro negativt, er jeg sikker på.  Siden det har jeg levd livet uten måleinstrumenter og overvåkningsregimer av noe slag, fått utført mye, og holdt meg frisk.