-Hvorfor lager dere ikke grill-lam av dem?
Spurte jeg da svigermor kom med et bittelite hjertesukk over kopplammene som skulle ha mat igjen.
Hun kvakk til som om jeg hadde slått henne, og blikket hun sendte var usigelig trist og sint på en gang.
-Å, nei, sauene skal da få leve et helt saueliv her på gården, svarte hun.
Det var flere ord enn hun pleide, og stemmen var uvanlig hard, med en sår undertone.
Jeg kjente det som jeg hadde tråkket på mange ømme tær – ja, ikke bare tråkket men trampet. Spørsmålet mitt hadde avslørt hvem jeg var, en bydame uten empati og med et verdisyn som slett ikke passet her på sauebruket til svigerforeldrene mine.
Jeg skjønte fort at uansett hva jeg sa, ville det bli verre, så jeg tidde.
Senere, i bilen hjem, hamret jeg løs på mannen min som så mange ganger før, når jeg hadde tråkket i salaten uten å forstå hvordan mine utsagn kunne såre svigermor og skape forakt hos svigerfar. Når jeg sa noe som for han var uhørt, skiftet han bare tema, overhørte bemerkningen og var over på noe annet på et blunk. Det var som å få døra rett i fleisen, avvisningen svei, og jeg ble ikke særlig klokere. Så i bilen hjem kom både tårer og anklager over hva slags folk dette var som kunne behandle meg slik. Det ble sagt så mye med en underforståtthet som jeg ikke forsto, ting som var selvfølgeligheter for dem var uforståelige for meg, og jeg tråkket feil gang på gang.
Etter hvert fikk jeg greie på hva et «saueliv» var. Det var at lammene skulle få gå på beite hele sommeren før de skulle slaktes på høsten. For meg var det ett fett om de ble slaktet før eller etter beitesesongen når de allikevel måtte fores med melkeblandingen som lammene uten mødre fikk, kopplammene.
Svigermor måtte blande tørrmelk og vann flere ganger i døgnet og helle oppi en beholder med smokker på, slik at lammene skulle få melken som fra søyemoras jur.
Det var ikke for å klage hun sa det, hun elsket jobben sin som sauebonde og husmor på gården. Det var jeg som tolket utsagnet som et sukk, fordi jeg ikke hadde giddet den jobben selv. Da hadde det blitt grilllam, og jeg hadde ikke forstått hvorfor jeg da hadde blitt sett skjevt på av alle de andre sauebøndene om jeg hadde vært en slik.
Jeg kom på historien nå, fordi jeg er i selve saueriket, det som må fortone seg som himmelen for en hver sau, i «The Fells» helt nord i England, ikke så langt fra grensen til Skottland. Vi kjørte fra Glasgow i dag og har nå kommet oss på plass i vår cottage, en gammel steinbygning med fire leiligheter på rad.
Det er fyr på peisen, det vil si, den før åpne peisen er erstattet med en ovn omkranset av autentisk murstein. Husvertinnen sa de hadde hatt sitt svare strev med å få bort lag på lag med maling og til slutt måtte sandblåse muren for å få den malingfri. Nå er den rustbrun med en vakker rustikk patina.
En sau breker utenfor, og jeg uttrykker bekymring for om porten til den lille vakre engelske hagen med blomstrende hortensia og et vell av andre stauder er lukket. Mannen min reiser seg og ser etter, jeg er jo så opptatt med å skrive dette....
Ja, da, porten er lukket. Ellers hadde blomstene vært god kveldsmat for sauefamilien som luntet forbi i kveldssola...
Jo, hvorfor mener jeg det må være paradis på jord for sauer her?
For det første: Det er ulve- og bjørnefritt. Ulven og bjørnen ble utryddet herfra for mange generasjoner siden, og har ikke blitt innført igjen til Storbritannia etter at det ble en øy.
Her er det grønt så langt øyet kan se. «The Fells», fjellene, er dekket som av et teppe i kamuflasjefarger, med det reneste vann til å stille tørsten med i en av de mange «Lakes» i bunnen av dalen. Langs de smale veiene, mellom de autentiske steingjerdene, ser det ut som noen har klippet. Veikantene er velpleid som den vakreste plen, beitet helt ned av de vandrende gartnerne som får sin takk i form av at de får bli til den deiligste mat på bordet til fastboende og turister som oss.
Før vi reiste hit hadde vi begge lest boka «Sauebondens liv» av James Reebanks. Den har fått et stort publikum og er en ufattelig vakker skildring av livet her i Lake District, «in The Fells», i form av små fortellinger som beskriver kulturen og livet her. Beskrivelsene er ikke ulike alt jeg hadde så vanskelig for å forstå da jeg først ble kjent med svigerfamilien min, som er sauebønder hjemme i Norge.
Jeg så at verdisynet var det samme der som her, mye ble klart når jeg leste boka, og jeg fikk ny forståelse og respekt for måten de ser verden på, om enn litt sent.
Sauebonden setter sin ære i å produsere kjøtt, og å drive avlsarbeidet slik at mengden kjøtt optimaliseres med hensyn til innsatsfaktorene. Like viktig er at sauen får leve hele saueliv. Det varierer noe, for de fleste er skjebnen å bli født om våren og slaktet som lam etter beitesesongen om høsten. For gode søyer er et saueliv å produsere lam år etter år, mens for enkelte premieværer, er sauelivet å bli fedre til hele generasjoner av lam. Værende byttes mellom besetninger slik at det ikke blir innavl, avlsarbeid er en viktig del av sauebondens liv.
I boka til Reebanks er det også andre verdier som betyr noe. Det går på eksteriør. Små detaljer med kvaliteten på pels og farge, ører og pannelugg som bare en kjenner kan skjelne, er viktig. Sauebøndene setter sin ære i å avle fram de mest perfekte eksemplarene, for dermed å få best mulig pris for værer og livdyr. Jeg har ikke hørt at det er så stort fokus på eksteriør på den måten på norske vanlige sauer, men det kan hende jeg tar feil, dette har jeg fortsatt lite greie på.
