Jeg får gjøre det jeg er kommet hit for - å selge det jeg har skrevet - og det å skrive mens jeg sitter her roer nervene og det er kanskje lettere å komme bort om folk ser at jeg er engasjert i mitt eget og ikke ser ut i rommet, tenk om jeg møtte blikket til noen som ikke vil bli sett...
Det sitter to karer på krakken rundt søylen og de er i rette alderen for denne historien...så blir jeg brått avbrutt:
"For en jobb du har gjort!" Damen kommer rett bort og virker begeistret, sier hun har lest om boka i avisa, jeg spør om hun har lest boka, men - nei, jeg leser lite bøker - men far har jo bursdag snart...jeg kjøper en til han, jeg! Beslutningen er tatt, og jeg skriver hilsen til far.
Første bok er signert og kunden sendt i kassa for å betale, jeg har gledet et annet menneske - da er dagen allerede reddet for min del.
Senterkundene flyter omkring som båter på vannet, i god avstand til hverandre, som om de var programmerte til å nå en destinasjon opp rulletrappa eller bortover forbi bakeren eller ut på gata fordi det bare er fem minutter igjen på parkometeret.
Det er lettere å kjøpe bok til far enn til seg selv. De fleste synes nok...
"Jeg skal ha en, signert!" Før jeg har rukket å kikke opp fra skribleriene er han der, -dette er spennende lesning! En annen kommer til. -Den har jeg lest! Den er spennende!
Jeg skriver hilsen i boka og avslutter med Alt godt.
Senterlederen kommer innom, tar bilde og er enig med meg i at det er bedre å sitte og skrible litt og være opptatt med mitt, enn å sitte der og speide etter mulige "ofre"...
-Dette er ei bok folk må komme frivillig etter, sier jeg, jeg kan ikke gå ut og selge den aktivt som det skulle vært geitost eller flatbrød på Bondens Marked. -Hei, vil du smake?
Noen smiler idet de går forbi, møter blikket et lite sekund - før de haster videre.
Der kommer en gammel venn, så koselig! Hun stopper for å slå av en prat. Hun og kusinen hennes var innom dagen før boklanseringen (de hadde tatt feil av dagen, men hyggelig det, for da fikk vi en god prat i fred og ro). Både hun og kusinen kjøpte boka da, og begge hadde lest og likt boka, for en glede!
Jeg husker å ha lest om en forfatter som skulle signere bøker. Han ble plassert ved et bord helt innerst i butikklokalet med en twistskål og en bunke med bøker foran seg. Han beskrev opplevelsen som et mareritt hvor det virket som bokhaugen vokste til et fjell det ble umulig å bestige, i takt med at twisten i skåla forsvant....
Jeg sitter rett utenfor butikklokalet, bak et koselig bord med hvit duk og bøkene dandert foran og ved siden av meg, og med twistskåla på plass! Det er koselig å sitte her, særlig etter at jeg var inne og kjøpte denne blokka så jeg kan skrive dette.
Noen som har lest boka stopper opp og snakker om det at jeg ikke har navngitt folk eller steder i boka.
Det ville kanskje vært av interesse rent lokalt, men ellers i landet ville det ikke spilt noen rolle. Jeg ønsker at boka skal være like aktuell og gyldig i hvilken bygd og by som helst og at alle skal kunne dikte sin egen farfar og familie inn i min bok.
Der gikk det to bøker ut -
Svusj!
Så utrolig moro!
Og en ny prat på kjøpet.
To kjøper til fedrene sine.
Jeg skriver tre navn i en bok. En dame ber meg om det, hilsenen er til de voksne barna hennes. De vet fortsatt ikke dette om sine besteforeldre, og nå skal de få boka slik at moren lettere kan snakke med dem om den gamle historien. Hun ble født under krigen og har båret på hemmeligheten siden. Nå vil hun fortelle, og håper de vil høre. Selv ville hun ikke høre på sin far da han ville fortelle. Det er hun lei seg for.
To damer kommer og kjøper bok til seg selv. Jeg skriver hilsen. Den ene kaller boka en "avskammingsbok". Nytt ord, hurra! Jeg har skrevet en avskammingsbok!
Og så var det bare en halvtime igjen. -Det pleier å komme noen etter signeringen og kjøpe bøker, sier damen i bokhandelen. Fordi temaet er følsomt, er det ikke alle som vil gi seg til kjenne overfor meg. Hun forteller videre om en episode da bøkene om "Nådeløse nordmenn" av Eirik Weum kom ut. Da kom en dame på over nitti år og ba om hjelp til å finne navnet til mannen sin i den ene boka. Hun brøt sammen da hun fant navnet, og var livredd for at barna hennes skulle få greie på det.
Nå kom den snille damen i bokhandelen og spurte om jeg ville ha mer og drikke, jeg hadde allerede fått både kaffe og vann og twist...Jeg tok imot en kopp kaffe til, og der kom det en ny dame bort. Hun kikket interessert bak på en bok, og jeg spurte forsiktig om hun hadde hørt om den, -ja, jeg har lest om den i avisa, men jeg har ikke satt av denne måneden...så jeg får komme igjen siden. Så hviskende - venninna mi har det vondt på grunn av dette enda...
-Lykke til! hører jeg en si på vei ut av magasinet, og ser det er en som har kjøpt før.
-Er historien fra Lier? Var ikke det sånn nazibygd a? Hun kikker nysgjerrig på meg, og på boka, - det var det første jeg fikk høre da jeg kom flyttende dit fra Vestlandet.
-Du får hilse broren din, vi gikk sammen på skolen, sier en lys stemme og hjelper meg til å slippe å svare hun med nazibygda.
-Jeg kjøper boka di, jeg, og gir til far!
Det er jo ingen grunn til at jeg skal selge flere bøker enn det som er vanlig på slike signeringer, selv om jeg har et hemmelig håp om at denne gangen skal det virkelig gå unna - at jeg selger alle de 30 som er bestilt til anledningen.
Å sitte sånn, er en fabelaktig måte å jorde seg på, brutal og direkte. Jeg solgte mange bøker, men ikke 30. Opplevelsen var god og jeg gleder meg til neste gang. Jeg ser det ble en avslutning som kunne vært skrevet av en førsteklassing: "Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag."
