Brutaliteten i norsk politikk, og et skråblikk på NAV- skandalen.

«Vi må forholde oss til brutaliteten i norsk politikk»

hørte jeg i en redegjørelse om overgangen fra kommunal til statlig skatteinnkreving, forstått som den avstand og standardisering som skjer, når skatte- og ligningskontorene skal bevege seg fra kommunale til statlige, og de som jobber der ikke kjenner til verken folk eller bedrifter som de er satt til å innkreve skatter og avgifter fra. Ved et lokalt skattekontor kan man ta menneskelige hensyn når det er grunn til det. Staten er imidlertid rå på innkreving, der tas ingen smålige hensyn, det har ingen hensikt å ta kontakt med dem for å forklare en vanskelig situasjon for hvorfor man trenger utsettelse eller oppdeling av beløpet over litt lengre tid.

Hva synes folk om dette?

Endringen skjer stort sett under radaren for vanlige folk, det er ikke holdt mange åpne møter om man ønsker sentralisering av skatteinnkrevingen eller ikke, så vidt meg bekjent.

Grunnen til endringen, er effektivisering av kontroll med skattekriminalitet og unnlatelse av betaling av arbeidsgiveravgift. Så over til nok en aktuell sak, nemlig:

NAV-skandalen

Det er blitt kjent at flere titalls mennesker har sonet i fengsel for å ha oppholdt seg utenlands mens de mottar midlertidige ytelser fra NAV, som syke- eller arbeidsavklaringspenger.

Grunnen er at NAV og myndighetene ikke hadde forstått at EØS-reglementet krever fri bevegelsesfrihet, også mens man er under midlertidig understøttelse av det offentlige.

Eller forsto de det, men med viten og vilje holdt kunnskapen tilbake?

Eller trodde de ikke at situasjoner ville oppstå, som gjorde at regelen om at

«Det internasjonale regelverket går foran det norske, dersom det er motstrid mellom de to regelsettene» ville tre i kraft? 

Jfr Per Olaf Lundteigen i Senterpartiet sin merknad til Stortingsmelding nr 40 av 16. juni 2017, som han ikke fikk med regjeringen og Ap på, fordi det at EØS-regelverket trumfet norske regler var så betent. (VG 01.11.19)

Da Norge ble en del av EØS og det indre marked i 1994, var vel betingelsene de samme som det kommer fram nå?

Det viser seg altså, at når det kommer til konflikt, trumfer EØS norsk rett. Vi har sett det allerede innenfor arbeidslivsforordninger (Holship). De samme regler gjelder innenfor energiforsyning (ACER), der har vi riktignok ikke hatt en slik konflikt ennå, og altså velferdsordningene, hvor konsekvensene ved konflikt nå viser seg i all sin gru. Spesielt ille for alle dem som er rammet av feiltolkningen, men også for den norske stat som er skyldig i tragiske menneskeskjebner og gjenstand for enorme erstatningskrav i kjølvannet av skandalen.

Var disse konsekvensene kjent for våre myndigheter og aktivt fordekt? Visste de at å gjøre konsekvensene kjent på forhånd ville vekke massiv motstand mot EU-medlemskap og kritikk av EØS-avtalen, og derfor holdt sannheten tilbake i den tro at den ikke ville bli oppdaget?

Hvorfor er ikke EU-tilhengere generelt, og i regjeringen og Ap spesielt, ærlige, og sier det som det er? Omtrent slik ser jeg for meg at det ville sett ut, fritt etter min (begrensede) forståelse og (utvidede) fantasi:

EU-tilhengernes budskap til det norske folk,

Vi ønsker at Norge skal bli fullverdig medlem av EU. Det er det vi har jobbet for helt siden forrige folkeavstemming i 1994. Selv om flertallet sa NEI, så mener vi at dere tok feil. De fleste av oss mener fortsatt JA, men forstår at vi må få dere med på en annen måte, vi får dere jo ikke med gjennom gode argumenter. Vi mener at EU er en fredsbevarende og solidarisk union, som virker etter intensjonen den ble stiftet etter, å unngå krig, aldri mer krig i Europa. Da må vi samarbeide, ikke motarbeide hverandre.

Vi mener at det er nødvendig at norske lønninger og velferdsordninger synkroniseres med det generelle lønns- og velferdsnivået i Europa for øvrig.

Vi trodde vi kunne slippe unna med å ha særnorske krav til aktivitet og tilstedeværelse ved utstedelse av de høye velferdsytelsene, og at vi kunne se bort fra EØS-regelen om at det er fri bevegelse uansett om man er i arbeid, er uføretrygdet, eller går på midlertidige trygdeytelser.

Det er slik vi ville at det skulle være!

Dessverre ble det oppdaget nå, og vi er redde for at dere, det norske folk, har gjennomskuet vår dekkoperasjon også ved andre tilfeller, hvor EØS-avtalen trumfer norsk rett, og gjør at nasjonalstaten avstår suverenitet på stadig flere områder.

Vi ønsker at lille Norge skal bli et fullverdig medlem av EU, vi er redd vi ikke klarer å inngå bilaterale kontrakter på egen hånd. Vi tror ikke norske varer er interessante for EU, de kjøper bare av oss fordi de da får tilgang til vårt matmarked. Vi mener at vårt næringsliv er avhengig av EØS-avtalen for å kunne handle med de andre landene og få tilgang til EU sitt indre marked. Vi ofrer gjerne landbruket i Norge, alt vi dyrker her kan vi importere fra land hvor landbruksprodukter er det eneste de har å selge, dessuten vil det bli billigere for oss. Vi er så rike og har så mye annet vi kan drive med. Dessuten er landbruket i Norge lite effektivt, dyrt og ulønnsomt. Vi kan bli et naturreservat for hele Europa, med ulv og skog, "Europas grønne lunge". Vi kan også sørge for å bli "Europas grønne batteri" ved å selge kraft og anlegge vindmølleparker i urørt norsk natur. 

Klimamessig skal vi være best i klassen, vi skal nå klimamålene våre ved å gå foran med et godt eksempel, og fase ut oljeutvinningen. Det er også på tide at andre land nå får tjent seg rike på oljereservene sine, slik som Argentina (Klassekampen 2.november "En sort framtid".)

Vi som er rike må vise måtehold, og dele.

Etterord:

Det kan hende alt dette er fornuftig, uunngåelig, og bra for oss i det lange løp. Har vi strengt tatt noe annet valg enn å synkronisere oss mot lønns-, pris- og velferdsnivå i resten av Europa?

Jeg liker imidlertid dårlig å bli manipulert. Om synkronisering med Europa er meningen, ønsker jeg å bli tatt på alvor og fortalt det med rene ord. Det samme gjelder alle reformene som kommer som kastet på oss, politireform, kommunesammenslåinger og regioninndelinger som blir forsøkt solgt inn ved nytale, fordreining av virkeligheten og ved å fordekke uheldige konsekvenser.

Snakk tydelig til meg, så skal jeg lytte!

Inntrykk etter Arne Johan Vetlesens foredrag: "Krisen mellom menneske og natur" på Skjervheimseminaret 2019

Skjervheimseminaret 2019: Mot og overmot

Aristoteles dygder ble innfallsvinkelen til den som åpnet seminaret:

• ·       Mot
• ·       Rettferd
• ·       Måtehold
• ·       Visdom

Midt mellom overmot og feighet, er det gode motet, og den som praktiserer det, befinner seg på den gylne middelvei.

En god definisjon av en modig mann, synes jeg dette var, det likner på en strofe fra Håvamål, men jeg vet ikke opphavet sikkert:

«Ein modig mann er gladlynt og full av von».

Arne Johan Vetlesen: Krisen i relasjonen mellom menneske og natur.

Vetlesen fortalte om sønnen sin som sa «hei og hadet» til trærne da de var på skogtur da sønnen var liten, og hvordan vanen raskt ble utradert i en såkalt «vellykket» sosialisering, hvor man av kamerater og voksne lærte at trær ikke kunne snakke tilbake, og at det dermed var irrasjonelt, dumt og barnslig å snakke til dem.

Jeg husker selv at vi sa «hei og hadet» til hytta da vi kom og dro derfra, og jeg tror det var jeg som dro i gang det…

I min senere utdanning som psykodramaterapeut, har jeg lært kunsten å intervjue objekter som trær, veggklokker, bilder, blomstervaser og dyr, nettopp for å få klienten/intervjuobjektet ut av vanetenkningen, ut av det rasjonelle og inn i følelsene som del av terapien. Å gå bak forsvarsverkene, å «lure» den bevisste hjernen på den måten, viser seg ganske så virkningsfullt, og kan gi verdifull informasjon om tidlige traumer og fortrengte minner. Klokka på veggen som var der den gangen, kan ha svar på det ordløse gjennom følelsesutbrudd som av den voksne etter hvert kan oversettes til ord som skulle vært uttrykt, men som aldri ble sagt den gangen det hendte.

I litteraturen kalles det å tiltale objekter beskjeling, og benyttes som et litterært grep for å få liv i teksten. Så barnets naturlige «hei og hadet» til trær og hytter og annet burde kanskje ikke plukkes av som en uvane?

Kanskje vi heller skulle lære av naturmennesker som bruker kraftdyr i sin åndelige praksis, lytter til naturen, ser tegn og bruker sansene på helt andre måter enn våre tillærte, vellykkede sosialiseringsprosesser medfører? Vi lever mer og mer adskilt fra naturen, natur er noe vi skal ha herredømme over, noe vi skal utnytte, mens urbefolkninger er en del av naturen, avhengig av den og lever i pakt med den.

Vi kommer oss snarest mulig inn i den kulturelle folden, konformiteten, det veltilpassede, det rasjonelle, normaladferden i samfunnet.

En krise gir en mulighet til å forandre seg, slik at krisen blir avverget.

På 80-tallet truet farer som skogsdød, sur nedbør og hull i ozonlaget. Siden Brundtlandrapporten i 1987 har vi hatt en utvikling til det bedre på disse punktene, men alt annet har blitt verre.

Vi omgås naturen med det absolutte skille mellom natur og de man kan kommunisere med direkte, mennesket alene. Det er kun mennesket som er et mål i seg selv, som har verdi i seg selv. Antroposentrisme er ikke-menneskelig natur. Økonomi gjennomsyrer organisasjonene, institusjonene og systemet. Utvikling er uløselig knyttet til økonomisk vekst i tråd med den kapitalistiske økonomiske samfunnsmodell i de vestlige land. Globaliseringen har gjort at det er denne type økonomi som er gjort gjeldende på alle kontinenter. Kina har blitt en stor aktør i den globale kapitalistiske markedsøkonomien.

Yasuni nasjonalpark i Equador har større biodiversitet enn Amazonas. I 2007 lanserte Equadors daværende president, Rafael Correa initiativet Yasuni-ITT som et klimatiltak. Hensikten var å opprette et internasjonalt fond for å la være å utvinne olje og andre naturressurser der, og sikre de naturlige livsvilkårene for menneskene i området. Det var for at Equador ikke skulle tape penger på å bevare regnskogen sin, det ble ansett som viktig for hele verden. Dessverre hadde det ikke kommet inn mer enn 1% av det nødvendige pengebeløpet i 2013. I 2016 startet full kommersiell utnyttelse av nasjonalparken.

Dakota Access Pipeline ble gjennomført med Trump. De har hatt syv store lekkasjer siden 2016. Great Barrier Reef blekner og skadene påvirker fisk, skilpadde og sjøfugler. Amazonas brenner under Bolsonaro for at kvegbøndene skal overleve økonomisk ved å anlegge plantasjer og dyrke soya for eksport. Utvikling betyr arbeid, som igjen betyr eksport i den globale økonomien. Det gir et enormt press på naturområder og biodiversitet. Det finnes mange ikke utnyttede ressurser, og vår samfunnsmodell insisterer på at utvikling må skje rasjonell bruk av naturressurser for økonomisk vekst. Økt produktivitet og vekst i overskuelig framtid…økt vekst betyr arbeidsplasser, det gir levebrød. Hensynet til norske arbeidsplasser må gå først, ifølge LO – det er snakk om folks levebrød!

Det som gir lønnsarbeid og penger er slikt arbeid som skader livsgrunnlaget – det er ikke liv laga på lang sikt!

Økonomi trumfer økologi. Økologi burde ha forrang over økonomi etter realitetsprinsippet. Hva er sannhet?

Vi etablerer sannhet ved å komme til enighet. Livsgrunnlag har forrang overfor levebrød og arbeidsplasser.

At naturen er ressurser for våre menneskelige formål, er usant.

Naturressurser er et reservoar for våre menneskelige formål. Vi behandler det som noe erstattelig, som noe unnværlig, framfor å ha verdi i seg selv.

Det er moralsk og normativt galt og forkastelig å betrakte dyr og natur som ressurs for våre formål.

Det er en faktuell feil å betrakte noe som erstattelig og unnværlig som i virkeligheten er uerstattelig og uunnværlig, som skog og matjord.

Om man redder et liv her, kan man da ta et liv der? Blir det balanse i regnskapet da?

Det vi ikke kan sette tall på, pengeverdi på, det som er kvalitativt, ikke kvantitativt, faller utenfor.

Hva er klima?

Hva driver forverringen?

Endret arealbruk er en gjennomgående driver for global oppvarming og naturtap.

Det er ikke teknisk. Alle har opplevd å komme tilbake til et sted man ikke har vært på en stund, og sett de utvidede veiene, åsen som er flatehogget, den ekspanderende arealbruken. Det som var der forsvinner, friskt land forsvinner, det gir tapt. Naturtap betyr at det vi kunne håpe på å se eller høre forsvinner, alle former for liv stilner, og fører til økosorg.

Alt med evnen til selvbevegelse er definisjonen på liv.

Det barnlige blikket, tilgangen til verden. Alt som er, har en verdi, er en berikelse. Å bevare det som er utsatt for fare er en opprinnelig moralimpuls. Kulturen avlærer dette, det forsvinner.

Framtidsfrykt, klimaangst, økosorg.

Barna burde ikke behøve å bekymre seg, men har fått det i fanget.

HÅP er appellkraft fra barn og unge overfor voksne. Dere overlater oss en samfunnsmodell på gal kurs, som har akselerert. Hvis dere overlater det å stanse til oss, er det for sent.

Kloden klarer seg, menneskets livsbetingelse?

Vi har skapt problemer for oss selv, vi må rydde opp!

Dikotomien menneske – natur

Miljøbevegelsen utøver kapitalismekritikk, hovedskillet må være å frikoble klima fra kapitalen, å endre vårt kapitalistiske system på en fundamental måte.

Business as usual er ikke bærekraftig, vi må forlate vekstprinsippet. Hva er alternativet til markedsøkonomien? Er klimaproblemet for stort for partipolitikken?

Politiske implikasjoner: Er klimaproblemet for stort for demokratiet?

Økologi er et overordnet prinsipp. Er det udemokratisk å ta tak i det globale? Det er kollektivt suicidalt når mennesker ødelegger liv.

Global oppvarming smelter isene og gir mulighet for mer utvinninga av fossilt, som igjen gir mer global oppvarming….osv

Trenger vi et annet politisk system for å være på høyde med alvoret?

Håper at demokratiet viser seg egnet til å ta seg av alvoret!

Et innslag fra publikum:

Klimatruslene truer vår felles eksistens – vi må redde livet rundt oss – vi må redde oss selv.

Vi har en offer – overgriper mentalitet inni oss, et traume, og frykt for å miste ligger til grunn. Alle drives av frykt og sinne mot det som truer livsgrunnlaget, arbeidsplassene.

Vi trenger å komme ut av traumetilstanden, vi trenger å dyrke naturen inni oss, naturen i mennesket. Istedenfor å anse oss som skilt fra naturen, må vi igjen forene oss med naturen, mennesket er natur!

Tilbake til foredraget til Vetlesen, fritt fortalt og med noen egne ord innimellom:

Vi må gjøre noe, men må ha et flertall av folket bak oss.

Økosorg, melankoli.

Antroposen – sorg over tap av ikke-menneskelig liv. Urfolk vet noe om øko-sorg som vi har noe å leve av.

Ensomheten blir reell, ikke metafysisk.

Man må finne roen inni seg for å bli fylt, hvilepunktene i seg selv må bli større. Folk har redsel for døden, vår egen og klodens.

Vi må godta at noe blir borte – ikke gå under av ødeleggelse og død. Liv- død- liv -kretsløpet går i sirkler. Noe må dø for at noe nytt skal vokse fram, slik er naturen.

«Nytt liv av daude gror», heter det i salmen «No livnar det i lundar» av Elias Blix.

Vi må navigere etter stjernelyset – vi må ikke miste håpet!

Sansene våre må vi forvalte selv.

Hvordan kan demokratiet fungere når det ikke er vekst?

Vi må få forståelse og aksept for å gå ned på levestandard, vi må ha mer politikk! Vi må tenke globalt og handle lokalt, endre egen adferd og påvirke de rundt oss.

Besteforeldreaksjonen, barnehager med miljøfokus, miljøbevissthet, kompost, høner – foreldre ønsker dette for sine barn.

 «Jeg løfter mine øyne mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra?»

Politikkens utilstrekkelighet?

Fortvilelse og håp.

Det er altfor seint å gi opp!

Vi må treffe den gylne middelvei – vi må være modige!

En gruppe unge studenter avsluttet seminaret med dette slåttestevet:

Eg e liten eg

Slåttestev frå Voss 

Eg e liten eg, men eg vauga meg,

eg e liten eg , men eg vauga meg.

Da e ingjen i lagje so rokka meg.

Å di lurvabrok!

Å di lurvabrok!

Eg ska hengja deg opp pau ein oppsinga krok!

Eg e liten eg men eg vauga meg

Om forsoningsprosessen mellom de på rett og gal side i Norge under andre verdenskrig.

Semesteroppgave i språkpsykologi ved UiO høsten 2013.

«Den som sparer på sånt søppel burde vært skutt i knehasane». 

Kommentaren falt da jeg fortalte noen venner om funnet av en kopp fra Porsgrund Porselen med hakekors på, under opprydding etter farfars død. Jeg har aldri glemt kommentaren, den rammet hardt. Jeg forsto at krigen ikke var slutt, og at jeg

 måtte fortsette å bære på hemmeligheten alene.

Det stigmaet av skam og skyld, som ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig naturlig nok ble påført medlemmene av det politiske partiet Nasjonal Samling, har vist seg i noen grad å fortsatt hefte ved etterkommerne. Stigmaet kommer til uttrykk blant annet via språket.

«93000 nordmenn ble etter krigen etterforsket på grunn av mistanke om at de var skyldige i landssvik. Hver sjuende eller åttende norske husstand ble antakelig berørt av straffeprosessene, ved at familiemedlemmer var blant de mistenkte. 49ooo av de mistenkte ble dømt, resten ble frikjent, eller straffeforfølgningen mot dem ble innstilt. Blant de dømte finner vi de aller fleste av NS` medlemmer.» (Borge 1998).

Problemstilling

Hvordan er det i Norge i dag å være etterkommer etter de dømte NS-medlemmene? I denne oppgaven utforskes, ved hjelp av språket, styrken i stigmaet som hefter ved de som var på «gal side» under krigen og deres etterkommere i dag.

Har konflikten løst seg og blitt et bleknet minne, eller er den fortsatt et betent sår?

Seierherrenes versjon av historien er den gjeldende. Der det finnes vinnere, finnes imidlertid også tapere. Albert Camus skrev i 1945 at nasjoner som forsømmer sine politiske utrenskinger, samtidig forspiller en sjanse til nasjonal fornyelse (Rousso 1991). Hvilken måte disse utrenskingene foregår på, har vist seg å ha stor betydning for partene på begge sider. Hun har tatt for seg artikler skrevet om dette temaet, og analysert ordbruken i et språkpsykologisk perspektiv for å vise i hvilken grad konflikten mellom vinnerne og taperne fortsatt gjelder i dag. Til slutt i oppgaven tok hun for seg et nytt ord som har dukket opp det siste året, «flawsome» eller på norsk, «feiltastisk» som et språklig eksempel på en ny vei å legge ut på inn i framtida, inn i «raushetens tid».

Faglige referanser og teori

Det drøftes funn i artikler og faglitteratur på bakgrunn av forelesningene i psyk2500 om sosiale representasjoner og ideologi, hvor stoffet er hentet fra artikkelen til Gillespie «Social Representations, Alternative Representations and Semantic Barriers» og boka «Fellesskap og individualisme» av Nafstad og Blakar. Noe blir også drøftet i henhold til Rommetveits (2007) tegntrekant. I tillegg til pensumbøkene det er hentet teorier fra, brukes data fra doktorgradstudien «I rettsoppgjørets lange skygger» fra 2012 av Baard Borge. Studien bidrar med data fra intervjuer av 376 etterkommere etter NS-medlemmer og sier noe om hvordan de er blitt preget av sine foreldres valg. En av artiklene han bygger sin studie på er «Forsoningen som uteble. Norges oppgjør med landssvikerne.» (Borge 2012)

Ideologi

Tekstene etter Nafstads og Blakars definisjon av begrepet ideologi undersøkes.

«De rådende ideologiene understøtter status quo og neglisjerer andre sider av oss. Ideologiene får oss også ofte til å akseptere sosiale institusjoner, meningsstrukturer og verdisystemer som kan implisere alvorlige problemer og mangler for ulike grupper mennesker, særlig for svake og marginaliserte grupper (Jost mfl.2001, Montero 1994, 1997). Marginaliserte grupper har som oftest heller ikke makt og innflytelse til å synliggjøre sin situasjon og sine levekår. De når ikke fram med sin virkelighetsforståelse.» (Nafstad 1986) Nafstad og Blakar, 2011 s.138

I den offentlige diskurs er fellesskapsverdier viktige.

«Den andre i relasjonen får lov til å være et subjekt så lenge hun/han har de samme mål som en selv». (Nafstad og Blakar 2011.)

I relasjonen mellom «de gode nordmenn» og «landssvikerne», er «landssvikerne» «den andre». Med sitt valg om å støtte okkupasjonsmakta sluttet NS-medlemmene å være et subjekt. Å vinne en krig skaper samhold og fellesskap i en befolkning, og historien som dannes, bidrar til oppbyggingen av en ny nasjon.

«Den rette siden har størst potensial for å fremme forsoning, fordi den fremdeles har et moralsk og politisk hegemoni over dem som tapte krigen.» (Borge 2012)

Borges ord om moralsk og politisk hegemoni stemmer godt overens med det Blakar skriver om ideologi. Blakar peker på paradokset, at den dominerende og aksepterte ideologien, representerer de herskende sin måte å organisere samfunnet på. Dermed vil det være mest fruktbart at et utspill om forsoning kommer fra den «rette» siden (Blakar 2006).

«To label is to classify» (Maddux, Snyder & Lopez 1987 Forelesning Psy2500 2013).

“Classifying things one way rather than another has important implications for the way we behave towards such things” (Reznek, 1987 Forelesning Psy2500 2013).

De to sistnevnte utsagnene er relevante, for hvordan «landssviker» -begrepet brukt ukritisk om alle på «feil» side, har hindret forsoning. Ved å stå fram som NS-medlem eller etterkommer, risikerer man å ikke å bli hørt, fordi begrepet «NS-medlem» forbindes med «landssviker». Begrepene i seg selv stigmatiserer hele gruppen, og står i veien for språklig argumentasjon, som en semantisk barriere (Gillespie 2008).

Kollektive representasjoner eller sosiale representasjoner har endret seg fra å være totale i tidligere tider, til å bli mer fragmenterte og mangfoldige, kun som en av mange måter å forstå fenomener på i vår moderne tid (Gillespie, Moscovici 2008). Allikevel tenker jeg at begrepene «NS-medlem» og «landssviker», omsluttes av et hegemoni, og forstås som det alle er enige om, common sense, det som tas for gitt. For at et hegemoni skal oppløses og endres, må noen stille spørsmål ved det selvsagte, og prosessen går gjerne gjennom en polemisk fase, hvor det dannes et fiendebilde av motparten før tanken eller ideen kan bli frigjort (Forelesning Psyk2500 2013). Om noen skulle stille spørsmål ved det selvsagte her, måtte det kanskje skje ved en splittelse innen hegemoniet i «onde» og «naive» landssvikere. Man kunne da skille mellom de som var erklærte nazister, og som satte sine ideer aktivt ut i livet ved å delta i okkupasjonen med makt og bruk av vold, angiveri og sensur, og de som var passive medlemmer av det politiske partiet NS av ulike pragmatiske grunner, og ikke fullt ut forsto hva de dermed ga sin støtte til.

En differensiering er hva Eirik Veum (2013) i boka «Hirden» forsøker å gjøre ved å navngi de medlemmene av NS som deltok i vold, mishandling og drap. Tanken er at de som ikke er navngitt da kan bli fri mistanken og stigmaet. I en samtale mellom Veum og lederen av Simon Wiesenthal Center i Jerusalem, Efraim Zuroff, gjør Zuroff det klart at Norge bør ta inn over seg at de var aktivt med i nazistenes ugjerninger.

«Se til å få åpnet arkivene deres. Personvern og familiers ære er ikke viktig. Sannheten er viktig. Få frem opplysninger, og la alle få vite alt ... Deres landssvikere var involvert, og det var mange av dem. Hvordan skal dere nordmenn lære? Hvordan skal dere unngå at det skjer igjen når dere skjuler sannheten?»»  (Veum 2013, s 27)

Majoritetens forståelse av en minoritet er også eksempel på en representasjon (Moscovici 2011). Etterkommerne etter landssvikerne har utfra Borges forskning (2012) et annet syn på seg selv som minoritet enn det de opplever at majoriteten ser dem som. De vet at landssvikere er like ulike i personlighet som andre grupper, og må samtidig leve med stigmaet som ligger i selve begrepet, som få bryr seg med å differensiere. Samtidig kan det hende at de som er bærere av stigmaet i dag, har polemiske forestillinger om de andres forestilling om deres minoritetsgruppe (Forelesning psy2500 2013). Kollektive representasjoner er oppfatninger som deles av et helt samfunn. En kollektiv representasjon er at nazisme er feil, og noe som skal bekjempes med alle midler om det er mistanke om at den er i ferd med å oppstå i et samfunn. Det er brukt ord som «psykopatenes diktatur» (Nissen 1947) om ideologien, og psykopati kommer også innunder en kollektiv representasjon som kategoriseres som en personlighetssykdom som skal behandles eller bekjempes i et samfunn. Det er noe djevelsk og ondt. En forestilling om nazisme og psykopati, er at de kan dukke opp i forkledning, og via falske representasjoner eller propaganda, forføre og forlede mennesker til å ta feil valg. Ideologier fungerer som mekanismer hvis formål er å opprettholde maktrelasjoner. Det kan også være noe som er utspekulert eller har et annet formål enn sannhet og godhet. (Forelesning psyk2500 2013)

Metode

For å se hvordan «klimaet» i Norge i dag er for om mulig å bygge bro over den gamle konflikten mellom «vinnere og tapere» etter krigen, i et språkpsykologisk perspektiv, har jeg i denne oppgaven valgt tekster med ordene: «NS-*» og «forson*» i seg. Jeg har brukt Retriever som søkemotor, og fått med ord som: NS-medlem, NS-barn, NS, i kombinasjon med ordene forsoning eller forsone. Ved at begge ordene er tilstede i samme artikkel, er det sannsynlig at forfatteren har tenkt at det han skriver skal være et bidrag for eller mot forsoning av vinnere og tapere etter 2. verdenskrig.

Avisene, mange av dem hadde vært arena for nazipropaganda under krigen, var ikke snaue i sin fordømmelse den gangen. Blakar skriver at pressen representerer den fjerde statsmakt, og bør være objektiv og nøytral. Han hevder videre at «problemet er ikkje først og fremst at det kanskje er nokon som framleis for alvor trur at dette er tilfellet. Men at denne festtalepåstanden har som implisitt premiss at dette er mogleg (og ønskeleg).» (Blakar 2006)

Jeg har valgt å se hva Aftenposten, landets største avis, med et opplag på 225 981 i 2012, skriver om frigjøringsjubileene 50, 60 og 65 år etter krigen, det vil si i mai 1995, mai 2005, og i mai 2010. Jeg kunne også valgt å ta med flere aviser for å sammenlikne språkbruk. Et unntak fra en annen avis er med, kun overskriften i artikkelen av Jan Zahl: «Avstraffelse: Ja. Forsoning: Nei.» i Dagsavisen 26.05.2005. Jeg valgte å ta med tittelen fordi den viser et helt klart svart/hvitt bilde av splittelsen som fortsatt gjaldt i mai 2005, 60 år etter krigen.

Aftenposten trykket 5 artikler i mai 1995, 1 artikkel i mai 2005 og 1 artikkel i mai 2010 med de valgte søkeordene. Se referanseliste.

Analyse av artiklene 

Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved UiO, «Utsoningens ufullstendighet».

Hagtvet beskriver i sin artikkel en «kamp om fortolkningsmonopol» og «kamp om erindring», og han beskriver og sammenlikner de to markeringene: 20 års jubileet etter Vietnamkrigen og 50 års jubileet etter andre verdenskrig. Ordet «kamp» gir assosiasjoner til krig, og kan si noe om at krigen fortsetter på et subtilt nivå, 50 år etter.

Rommetveit beskriver en tegntrekant som består av begrepene tegn – ting – tanke for å tydeliggjøre tre aspekter ved ord: Ordets konkrete form, fenomenet det beskriver og de mentale forestillingene som knytter seg til ordet. Gjennom tidene kan det tenkes at ordet «kamp» har gitt ulike assosiasjoner. Det er nærliggende å tenke at de som opplevde krigen får assosiasjoner som bombenedslag og skyting, flyalarm, blendingsgardiner, portforbud, nevekamp, skyting og blod, mens vi i dag heller ser for oss kamp om monopoler, fagforenings kamp, likestillingskamp, eller å vinne kampen mot kreft (Rommetveit 2007).

I begge tilfeller snakker Hagtvet om «gjenåpning av sår og kamp om fortolkningsmonopol». 

Ord som «gjenåpning av sår» viser til at dette er gamle skader som kanskje ikke har leget seg slik man hadde ønsket, slik at en gjenåpning er nødvendig.

Et sår som gror på en frisk måte, etterlater seg kun et arr som blekner med tida, i likhet med minnet om hva som skapte arret. Her er det sannsynligvis snakk om gjenåpning av sår som i stedet har blitt til traumer som fortsatt verker. Om vi skal bruke tegntrekanten på ordet «sår» eller «såret» vil også dette ordet ha annen betydning jo lenger unna krigen vi kommer, både i tid og geografisk avstand. Assosiasjonene til «såret» var mer konkret den gangen det var krig i Norge, alle visste om noen som hadde blitt såret, soldater som kom hjem uten et bein eller et øye, eller hjelpere som reiste ut til fronten for å pleie sårede soldater. I dag vil det å være «såret» kanskje mer assosieres til relasjoner mellom mennesker, man kan bli såret over en kommentar fra en annen, av å bli avvist eller forlatt, med mindre man snakker om ulykker eller krigsherjede områder hvor mennesker fortsatt blir såret fysisk. (Rommetveit 2011 s 62)

I en krig vil det være sår på begge sider. Nordmenn som ble tatt til fange av tyske og norske nazister, vil ikke bli minnet på sine skrekkopplevelser. NS-medlemmer som ble stilt til ansvar for det nazistene gjorde, og ble tatt til fange etter krigen vil heller ikke bli minnet på ydmykelsene og stigmaet de opplevde å bli påført. Alle vil helst glemme, og temaet er omgitt av taushet. Men går det an å tie bort krigstraumer uten at det får konsekvenser?

Hagtvet sammenlikner uka rundt frigjøringsjubileet, 8 mai 1995 med 20 års markeringen etter Vietnamkrigen og benytter igjen metaforer som språklig virkemiddel: «... at det aldri har vært ført en dyptgående nasjonal samtale mellom haukene og duene i Vietnam-spørsmålet. Intensiteten i reaksjonen avslører at det heller ikke er skjedd noen forsoning.»

Ordene «hauker» og «duer» brukes som metaforer for partene i Vietnamkrigen. Dette synet tyder på en polemisk ideologi som viser tilstanden i krigsspørsmålet, hvor «hauk og due» altså brukes som metafor for to gjensidig utelukkende syn på virkeligheten. «Polemisk» kan bety at ulike grupper er i opposisjon til hverandre, og innehar vidt forskjellige forestillinger. Typisk er at de har sterkt negative, gjensidig utelukkende forestillinger om de andres forestillinger. Eksempel kan være «Den kalde krigen»: amerikansk syn på kommunismen og kommunismens syn på amerikansk frihetsdemokrati. Det må skje en forsoning mellom de to synene før det kan bli et hegemoni eller frigjorte tanker, slik at oppfatningene kan leve fritt side ved side med respekt begge veier. (Forelesning Psyk2500 2013).

Alternative representasjoner er representasjoner av andres representasjoner, «de tror … de mener». Å være en del av en stigmatisert gruppe vil innebære å ha forestillinger om hvordan andre ser på den gruppa man selv er en del av, og på den måten kan fiendebilder oppstå, fryktbaserte og mer eller mindre grunnløse. Jo mindre åpenhet, jo større frykt og rom for forestillinger om «de andre». Det er sannsynlig at NS-etterkommerne forventer avvisning fra «de andre», om de tilkjennegir sin gruppetilhørighet (Gillespie, 2008).

At krigen fortsatt foregår på et subtilt plan, viser bruken av ordet «kamp» om erindringen, og «intensiteten i reaksjonen» som «avslører» at det heller ikke er skjedd noen forsoning». Hagtvet fortsetter: «Det er her parallellene melder seg. Et overraskende paradoks med vår egen 50-årsmarkering er at den også synes å ha revet opp sårene.» Nok en gang brukes sårmetaforen, «revet opp sårene», mer brutalt enn den forrige, «gjenåpning». Sårene rives opp, og det skaper andre bilder enn «gjenåpning». En «gjenåpning» peker på noe som er intendert, kontrollert og planlagt, «oppriving» av sår derimot, peker på noe som skjer ukontrollert og impulsivt, ikke intendert. Det kan, ut fra dette, spekuleres i: Hvem har interesse av at sårene gjenåpnes? Kan det hende at det er fordi ingen har interesse av at de gamle sårene gjenåpnes at de til slutt rives opp? Og av hvem?

Terroranslaget mot Norge 22.07.2011 kom som lyn fra klar himmel, og rev opp gamle sår. «Aldri mer 9. april» ble til «Aldri mer 22. juli». Kan denne sjokkartede hendelsen ha en sammenheng med tausheten, fortielsen og tabuene som har preget etterkrigstida?

Hagtvet fortsetter: «Norge opptrer som den store forsoner i internasjonal politikk, men makter tilsynelatende ikke å gjennomføre et frigjøringsjubileum i forsoningens ånd – 50 år etter.» Han trekker så to konklusjoner ut fra dette, at «Vi vil kjempe den annen verdenskrig om igjen til siste medlem av krigsgenerasjonen er borte … Det er en dyp motstand mot å rokke ved noen av de tradisjonelle fortolkningene av vår krigshistorie ...»  Hagtvet sier «Norge» opptrer som «den store forsoner» i internasjonal politikk. «Staten Norge» blir med en slik bruk av ordet, et aktivt handlende subjekt. En stat er en sosial, kulturell konstruksjon, og implisitt i dette er at noen må handle på vegne av staten. Hvem som opptrer på vegne av staten, og dermed på vegne av alle statsborgerne som «den store forsoner», og hvilke holdninger, verdisyn og menneskesyn de bringer inn i forsoningsprosessene, kan være interessant. I et hegemoni er det implisitt at innbyggerne tar for gitt at de folkevalgte har de «rette» verdier og holdninger. De representerer befolkningen gjennom sine verv, og gjennom språket vil man kunne gjøre seg opp en mening om politikerne er dem de utgir seg for, eller om deres sanne jeg er skjult bak en fasade av noe annet. Å bli ført bak lyset av propaganda er noe de som har opplevd krigen husker godt, kanskje spesielt de som lot seg forføre til å bli medlemmer av NS-Nasjonal Samling. (Nafstad og Blakar 2011 s137)

Ole Jacob Malm: Forsoning 8. mai? Bare på vilkår! Aftenposten 05.05.1995

Artikkelen til motstandsmannen Professor Ole Jacob Malm, handler om at en eventuell forsoningsprosess må forgå «på vilkår», underforstått, på seierherrens vilkår. Malm advarer mot de gale signaler forsoning med NS-medlemmene kan gi de unge.

«Et ufravikelig vilkår for forsoning er at tidligere landssvikere innrømmer at de tok feil og angrer. Forsoning med sensur, rasisme, tortur og drap må derimot aldri komme på tale. Forbrytelser mot menneskerettighetene har ingen foreldelsesfrist!»

Malm bruker helt i starten av sin artikkel ord som «advarer, gale signaler, ufravikelig vilkår» og utropstegn, som introduksjon til det som kommer senere i artikkelen. Han roper nærmest, «varsko her!», som for å vekke leseren for det som kommer. Det ser ut til at Malm mener at å strekke ut en hånd til taperne, vil være det samme som å gi aksept til de forbrytelser mot menneskeheten som Hitlers naziregime gjorde seg skyldige i.  De fiendtlige følelsene som landsmenn ennå nærer for hverandre blir satt ord på, og bekreftet av Malm med ordet «nei»: «Nei, nå må vi ikke la følelser ta overhånd og sende gale signaler til yngre slekter!»

Malm sier det er viktig fortsatt, at det er «gamlingene» fra 9 april-generasjonen, her representert ved ham selv, som har retten på sin side til å både tenke, mene og si noe om forsoning: «Ungdommen må få vite hva gamlingene fra 9. april-generasjonen som kjempet mot NS og tyskerne, tenker og mener om "forsoning". Det «de andre» mener om forsoning er ikke er verd å lytte til, det kan til og med være farlig å høre hva de har å si, fordi det kan bidra til å «sende gale signaler til yngre slekter!» Med «yngre slekter» i flertall med utropstegn bak, kan det være nærliggende å tolke det dithen at den andre siden ikke skal komme til orde så lenge han er talsmann, og også etter det.

Kirsti Kolle Grøndal sin tale ved 50 års jubileet 8 mai 1995.

Hun sa om forsoning at:

«Fredsfeiringen også bør inneholde et ønske om forsoning.»

Dette er ingen artikkel, men et referat fra talen Kolle Grøndal holdt. Den er derfor allerede tolket av journalisten. Barna til tidligere NS-medlemmer ble brukt som «eksempel på behovet for forsoning.» Fredsarbeid og forsoning omtales som «eksempel på et behov», et «bør» og et «ønske». Ordene som ble brukt er uten handlingsintensjon, og uten forpliktelse for Norge, her representert ved Stortingspresidenten. Da er det vanskelig å vite om budskapet nådde fram til dem som skulle ha det. Med en kommunikasjonshandling mener Blakar «å gjøre noe felles med eller å gjøre noe kjent for andre. En kommunikasjonshandling preges av at det er en aktiv, intenderende og kontrollerende instans mellom ting og tegn» (Blakar 2006 s 49)

Det presiseres i talen at «Kampen mot rasehat og usunn nasjonalisme, må fortsette», som om det skulle finnes en motsetning mellom å forsone seg med fortida og det å fortsette kampen for det gode i framtida. Referatet fortsetter med å sette to saker opp mot hverandre, den ene som mer viktig enn den andre. «Men det betyr at vi i dag bør være mer opptatt av å bekjempe intoleransen og likegyldigheten i vår egen tid, framfor å fordømme feil som ble begått for 50 år siden, sa hun.» De som begikk feil for 50 år siden og deres etterkommere burde kanskje også omfattes av den bekjempelse av intoleranse Kolle Grøndal snakker om? I talen ligger et «bør» som et normativt uttrykk om at «nok får være nok», nå «settes strek». Slik jeg ser det, er det ingen åpning her for å løse opp på hegemoniet som ligger fast, status quo fastslår et svart-hvitt skille mellom vinnerne og taperne fortsatt. Et spørsmål å stille utfra dette kan være: Hvordan kan Norge sine representanter for fred og forsoning bekjempe intoleransen og likegyldigheten i vår egen tid om de samtidig tar så lett på en konflikt som har splittet folk i landet helt siden andre verdenskrig?

Berge Furre i Aftenposten 20.mai 1995. «Tida lækjer visst ikkje alle sår»

Med ordet «visst» i tittelen på artikkelen, kan det tyde på at Furre sier noe om en illusjon som brast, og at det er en erfaring han har hatt som har ført til det. Svaret viser seg lenger ned i artikkelen, han har blitt invitert til å svare på spørsmål etter et foredrag om apartheid i Sør-Afrika, og blir svar skyldig på spørsmål om hvordan Norge har håndtert konflikten mellom vinnere og tapere etter andre verdenskrig.

«Eit teppe av forteiing har heile tida blitt lagt over "den andre sida". Vi på "rette sida" fekk tala om det vi hadde opplevd, følt, tenkt. Dei andre skulle teia - om smerte, sorg, urett, anger.»

Med «vi på rette sida» viser han sin egen posisjon, han er selv del i «viet» han snakker om. «Fikk» hen speiler på en tillatelse noen har gitt, mens de andre «skulle» tie. Slik det sies her, ser det ut som en norm som noen har blitt enige om, en uskreven regel, «som samfunnets rådende common sense-forståelse av den sosiale og materielle verden.» (Billig 1991, 1997, van Dijk 1998) Nafstad og Blakar 2011 s 136. En vanlig påstand er at «all atferd er kommunikasjon». Rommetveit (2007) innvender at det er altfor generelt, og at det faktisk ikke stemmer. Han hevder at kommunikasjon må være en villet handling, og ha en «intensjon om å gjøre noe kjent». Kan likegyldighet ut fra denne teorien vises i handling? Hva er likegyldighet? Å overse, tie, ikke gi respons på ytringer, å ikke trykke avisinnlegg, alle disse handlingene kan være kommunikasjonshandlinger som kan være tegn på likegyldighet. (Forelesning Psy2500 2013) Mange personer har skrevet klokt om likegyldigheten, og hvilke følger det kan ha for mennesker å bli utsatt for den, her er to av dem:

Den irske dramatikeren George A. Shaw (1856-1950) skrev i The Devil`s Disciple (1901), act II:

«The worst sin toward our fellow creatures is not to hate them, but to be indifferent to them: that`s the essence of inhumanity.”

Elie Wiesel (1928-), jødisk forfatter, filosof og humanist sa: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.»

Furre skriver videre om den «manglande forsoninga og åpenheten mellom dei som var på "feil" side og dei som var på "rett" side i Noreg under krigen.» Og han spør om det er for seint å nå forsoning. «Kan ikke de bra NS-folk vinnes tilbake, har vi lidt nederlag». Ved ordet «de bra» anerkjenner Furre at det var forskjell på gode og dårlige NS-folk også, slik det var forskjell på bra og dårlige folk på den rette sida. Han snakker om «nederlag» om vi ikke klarer å vinne de «bra NS-folka» tilbake. De som i tilfelle da lider nederlag, er «vi» som Furre har definert før som de på «rett» side. Det er tydelig at Furre gjerne vil bidra til en forsoning, og går langt i å legge premisser til grunn for at den kan komme i gang. Han inviterer til dialog, men kan bli stoppet av de semantiske barrierer som han vil møte ved å tale en stigmatisert gruppe sin sak. (Gillespie, 2008, Psyk2500 2013) Furre fortsetter: «Kvardagsforsoninga har foregått heile tida - stille og lite synleg».

Furre mener at folk vil vite forskjell på «de gode» og «de dårlige» NS-folka. Som tida går vil folk vise sitt sanne jeg, og da skjer forsoning ved at vennskap oppstår og man blir dømt utfra hvem man er i dag og ikke utfra hva foreldrene eller besteforeldrene gjorde. Noen evner bedre enn andre å ta den annens perspektiv, de har empati. Kan et helt folk utvise empati? Furre viser til at tilleggs straffene fra folket uten lov og dom kunne være verre enn fengselsstraffene, og går langt i å argumentere for at NS-folka var vanlige folk: «Det var ikkje lågpanna, halvkriminelle utskott som melde seg til NS. Dei fleste var heller vanlege menneske … Kanskje er vi eit uforsonleg folk - eigentleg? Det fall ord om "forsoning" i somme av talene kring 8. mai».

Furre stiller spørsmål ved vår evne til forsoning som folk. Ordet «eigentleg» impliserer at vår uforsonlighet ikke nødvendigvis er bevisst, men noe vi bærer i oss, dypt inne i folkesjela. Det kan tyde på at det må graves dypt for at vi igjen skal kunne framstå som ett folk, å finne en felles plattform å se oss selv fra. Furre sammenlikner Norge med Sør-Afrika ved å beskrive forsoningsprosessen der mellom svarte og hvite. Så blir han utfordret på et foredrag han er invitert til, og skulle svare på spørsmålene: «Kva med oss? Korleis har vi stelt oss med forsoning? Kring femti tusen norske var med i NS - med familie eit par hundre tusen, ein større del av folket enn vi brukar tenkja på.» Ved å sammenlikne konflikten mellom vinnere og tapere i Norge med svart og hvit i Afrika, løfter Furre temaet opp på et nivå som synliggjør et nytt alvor og dybde i konflikten. Han fikk spørsmålet om hvordan vi har løst vår konflikt, sannsynligvis fordi de ønsket å lære noe av fredsnasjonen Norge som de selv kunne bruke i sin forsoningsprosess. Furre viser her at han kom i beit for svar, og viser også alvoret ved å tallfeste hvor mange mennesker det gjaldt den gangen, et par hundre tusen, «ein større del av folket enn vi brukar tenkja på.» Implisitt i dette utsagnet kan være: Norge har ingen forsoningsprosess å vise til, og kan ikke være til hjelp.

Per Lønning: Frigjøringsjubileet ga ikke det forløsende, gjør kirkejubileet? 26.05.1995

Lønning kritiserer i denne artikkelen kirkens rolle i å bidra til en offentlig forsoning av motpartene etter krigen. Han sier det har skjedd mye forsoningsarbeid mellom enkeltpersoner og i lokalmiljøer, men at det offentlige oppgjøret fortsatt gjenstår.

«At oppgjøret i flere henseender ble opplevd som tilfeldig og at mange kjente seg rammet urimelig, er en sak vi som rettssamfunn ikke har råd til å benekte. Mest iøynefallende er den belastning som rammet barn og unge - også mange født årevis etter krigen - de måtte rett og slett bøte for foreldres valg. En usalighet av mobbing!» Bruk av ordet «mobbing» etterfulgt av utropstegn viser følelsene Lønning legger i «urimeligheten». Han fortsetter med: «udifferensiert bruk av ordet "landssviker" har tjent til å institusjonalisere et umulig kvalitetsskille mellom personlig integritet hos "alle" på den ene siden og "alle" på den andre. Ordbruken her viser det gjeldende hegemoniet, hvor Lønning peker på manglende differensiering, og hevder at: «Dette tør være en hovedgrunn til at mange i dag krymper seg for den skyldbekjennelse det offisielle samfunn synes å forlange som adgangsbillett.» Lønning peker på ydmykelsen som alle på feil side opplever. Å be om unnskyldning er vanskelig når man oppfatter seg uthengt og urimelig behandlet, slik mange gjorde i rettsoppgjøret. Han har møtt mange gamle NS-medlemmer, og har gjennom sin erfaring opplevd at nesten alle helhjertet beklager det de var med på: «... ekte beklagelse av fortiden … dersom vi i fremtiden vil trues av nye nazistiske fremstøt, da er det ikke de gamle NS'ere og deres barn det kommer fra.»

Det er tabu i vårt samfunn å utlevere mennesker som ikke er der til å forsvare seg, og de døde. De døde skal hvile i fred, og i «vær varsom» -plakater innen media, skal man ikke «angi», eller «forråde» sine slektninger eller venner, «de kan simpelthen ikke utlevere nålevende og avdøde venner til det de opplever som etisk deklassering.» På den måten holdes sannheten nede, og den som prøver å nyansere ved å stå fram med sin historie risikerer å bli uthengt eller utfryst selv på grunn av uetisk handling mot egen familie eller venner. To av kirkens menn tok allikevel sjansen: «Fremtredende kirkeprofiler som prost Henrik Ljostveit i Larvik og biskop Kristian Schjelderup tok risken på å bli uthengt som "silke-front" ved å tale forsoningens sak.»

Aftenposten 10.05.2005: Halvor Tjønn: Krigens bitterhet fortsatt levende. Åpent møte i Oslo. 

Fra møtet skrev Halvor Tjønn denne artikkelen. En kvinne fortalte om det samfunnsmessige vakuum barndommen ble tilbrakt i, og at «det å delta i feiringen av 17. mai var en av flere ting man var utelukket fra. Skammen fra foreldrene ble bragt videre til barna». En annen deltaker snakket om integrasjon og de ressurser som var lagt ned de siste 30 år for å integrere innvandrerne i det norske samfunnet, men at man «aldri har sett noen lignende innsats for å trekke dem som sto på den gale siden under krigen tilbake til fellesskapet.» Professor Øystein Sørensen sa at nordmenn flest ikke har funnet noen grunn til å beklage rettsoppgjøret etter krigen, og konkluderte med at «… I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast». Rettsoppgjøret etter krigen har blitt en del av det norske hegemoniet, og status quo bekreftes her av Sørensen. «Nordmenn flest» er «seierherrene», og de som forvalter sannheten om krigen. Å tale «nordmenn færrest» sin sak blir stoppet av semantiske barrierer som ofte rammer den som skal tale en minoritets sak, og særlig sterkt når minoriteten er en stigmatisert gruppe (Gillespie 2008.) Sørensen gjør et forsøk på differensiering ved å endre navnet på forbrytelsen fra «landsforræderi» til «forsøk på å omstyrte statsforvaltningen». Han mente at de da ville fått sin straff, men «forræderstempelet ville ikke ha blitt hengende ved dem i den grad det ble.» Det blir kun en hypotese for hva som kunne vært gjort, og kan ikke bøte på det stempelet de fikk, men allikevel gjøre noe for ettermælet til de som er døde til hjelp for etterkommerne om det innføres i historiebøker som ikke ennå er skrevet.

Aftenposten 8 mai 2010: Lars-Ludvig Røed: «Med krigen i bagasjen.»

«Da de tyske styrkene i Norge kapitulerte 8. mai for 65 år siden, var Grete Faremo ikke født. Men krigen har preget henne hele livet.» Denne artikkelen skrevet av Lars-Ludvig Røed ved 65-års markeringen etter krigen, bekrefter hegemoniet og stadfester status quo. Den omhandler ofrene for naziregimet og Odd Faremo, Grete Faremo sin far, representerer dem som ble utsatt for nazistenes grusomheter, og som ble minnet på det i resten av sitt liv. Faremo ble arrestert av Gestapo i 1943, ble torturert og fikk en dødsdom, satt to år i konsentrasjonsleir og ble reddet i siste liten av medfanger.

Dette en typisk krigshistorie som er fortalt av mange vitner før, Odd Faremo er nok et tidsvitne som kan fortelle om grusomhetene, og det er svært viktige historier. I denne oppgaven var jeg dessuten også ute etter en forsoningsdel, og den uteblir i denne artikkelen. Derfor er omtalen kort.

Diskusjon

Det var kun en artikkel i mai 2005 og en i 2010 med de utvalgte søkeordene. Det kan bety at det var en sterk utvelgelsesprosess fra redaksjonens side, eller at det rett og slett ikke ble skrevet flere. Det ser ut til at forfatterne av artiklene i Aftenposten stort sett er enige om at det er lite som tyder på at det pågår en forsoningsprosess-  og eksisterer den, går den i tilfelle sakte, eller står i stampe. Ordene som ble brukt den gang for å karakterisere landssvikerne kommer nå og da til overflaten igjen. Nå dukker de opp som noe forfattere vil vise oss, og som vi bør vite om slik at vi kan ta avstand fra den måten å karakterisere mennesker på, slik at vi bedre kan gjenkjenne fenomenet om det skulle oppstå igjen. Ord som «krapyl, avskum, undermålere, mislykka, dugalause, tapere, halvkriminelle» (Agderposten, 2012) ble brukt den gangen. Artiklene viser at slike ord er borte fra beskrivelsene av NS-medlemmer i dag. Allikevel er min konklusjon at ordbruken eller mangelen på ord, fortsatt gjør en åpen debatt vanskelig. De følelsesladde, stigmatiserende ordene som først ble brukt til å beskrive NS-medlemmer er nå transformert til et udefinerbart tåketeppe av skam og skyld. Tausheten som fortsatt følger fenomenet er nå mer et utslag av kunnskapsløshet enn av hat eller likegyldighet. Opplevelsen for de etterkommerne som er berørt av dette, er dog den samme, og bøker om krigen selger som bare det fortsatt. Det er et paradoks: Folk leser om det, og samtidig ties det i hjel. Det er risikofylt å spørre noen om hvordan det var under krigen. Jeg har fått en del kommentarer i min research til oppgaven som: «Er ikke det tiet i hjel, da?» eller: «Det er få i dag som vet hvor besteforeldrene deres sto under krigen» eller: «Du skal være klar over at du stikker hodet ditt inn i et vepsebol» eller: «Det snakker vi ikke om i vår familie.»

Utfra det jeg har lest og det jeg har blitt fortalt, ser det ut til at de som ønsket å tie i hjel NS-medlemmenes historie vant. NS-familienes historier ble tiet i hjel. Folk som ikke opplevde krigen kjenner ikke deres historie fordi det ble tabu å fortelle om det. Det skal god språklig argumentasjon til for å nyansere bildet av NS-medlemmer/landssvikere/nazister som annet enn personifiseringen av «de onde». Berge Furre er den som best lykkes i sitt forsøk på differensiering innen NS-medlemmene i det han sier i sin artikkel: «Kan ikke de bra NS-folk vinnes tilbake, har vi lidt nederlag». Det ser ut til at nederlaget er et faktum. De siste av NS-medlemmene er snart døde.

Framvekst av nye ord

Ordet «feiltastisk» kommer av ordet «flawsome» og dukket opp i media i 2012. I sin artikkel «Vi er feiltastiske» i Aftenposten 18.11.12 skriver Kathrine Aspaas

«For hva skjer i kulturer der den som feiler straffes? Jo, der befinner det seg mye rart under teppene og i skapene. Det letes etter syndebukker og det store spørsmålet er: «Kan jeg skylde på noen?» Helt til alt sammen tyter frem - samtidig. Hvordan blir en finanskrise til? En BBC-skandale? En CIA-skandale? Ved at mange nok holder tett om det som ikke fungerer. Hva er det som kjennetegner oppryddingen etter 22. juli-massakren her hjemme? Jo, uforsonlighet, skam, skyld og en smertefull jakt på syndebukker.»

Jeg velger å avslutte med dette nye konstruerte ordet, «feiltastisk», som et eksempel på at det kanskje må skapes noe helt nytt, noe ingen har tenkt på før, for at et fenomen skal kunne ses i et nytt lys. Kanskje kan forsoningsprosessen mellom vinnerne og taperne etter andre verdenskrig i Norge også komme i gang og avsluttes ved at man møtes i et helt nytt begrep som verken ydmyker, straffer eller skaper syndebukker.

Referanseliste

Blakar, Rolv Mikkel (2006): «Språk er makt». Oslo: Pax forlag A/S

Blakar, Rolv Mikkel og Nafstad, Hilde Eileen (2009): «Fellesskap og individualisme». Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Rommetveit, Ragnar (2000): «Språk, tanke og kommunikasjon». Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Borge, Baard Herman (2012): «I rettsoppgjørets lange skygger». Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori. Avhandling for graden philosophiae doctor (pH. D). Institutt for sammenliknende politikk. Universitetet i Bergen.

Almassen, B og Skaar, E. (red.) (1998): Artikkel 1: «Forsoningen som uteble. Norges oppgjør med landssvikerne» i «Forsoning eller rettferdighet». Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Veum, Eirik (2013): «Nådeløse nordmenn.  Hirden 1933-1945» Oslo: Kagge Forlag AS

Nissen, Ingjald (1975) «Psykopatenes diktatur» Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)

Avisartikler:

Hagtvet, Bernt (1995, 4. mai).  Utsoningens ufullstendighet.  Aftenposten, s 18

Malm, Ole Jacob (1995, 5.mai).  Forsoning 8. mai? Bare på vilkår! Aftenposten, s 15

Grøndahl, Kirsti Kolle (1995, 9.mai).  Nei til intoleranse. Aftenposten, s 3

Furre, Berge (1995, 20.mai).  Tida lækjer visst ikkje alle sår. Aftenposten, s 9

Lønning, Per (1995, 26.mai). Frigjøringsjubileet ga ikke det forløsende, gjør kirkejubileet? Aftenposten, s 10

Tjønn, Halvor (2005, 10 mai).  Krigens bitterhet fortsatt levende. Aftenposten, s 9

Røed, Lars-Ludvig (2010, 8 mai). Med krigen i bagasjen. Aftenposten, s 10

Analyse (2012, 10 november). Retorikken som stjeler menneskeligheten fra oss. Agderposten s 53

Aspaas, Kathrine (2012, 18.november). Vi er feiltastiske! Aftenposten, s 2-3

Referanser på Internett:

http://quotes.liberty-tree.ca/quote_blog/George.Bernard.Shaw.Quote.8AD5

http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-1986/wiesel-bio/

Førerløse biler, til hvilken pris?

Jeg hørte på radioen i dag morges om den nye hverdagen vi står overfor, med ufattelige muligheter med innføring av førerløse biler. Du vil kunne få en bil til å hente deg hvor som helst når som helst, og kjøre deg dit du skal. En førerløs bil kan hente barn i barnehagen og kjøre dem til arbeidsplassen til foreldrene, ble det sagt. Også at barn selv kan sette seg i bilen og frakte seg selv til fritidsaktiviteter. Å stå i kø, vil ikke lenger være en ulempe, for du kan lene deg tilbake og jobbe i bilen, eller ta en liten lur.

Alt dette ble formidlet med entusiasme!

Jeg ble ikke smittet av den entusiasmen. Hva som skal til av netthastighet ble overhode ikke nevnt i innslaget. Jeg har hørt at vellykket, omfattende bruk av førerløse biler vil bli avhengig av ekstremt høyhastighets nett overalt, for at de førerløse skal kunne manøvrere trygt blant andre biler, syklister og fotgjengere. Det kreves perfekt fininnstilt teknologi, bedre enn noe vi har sett hittil.
I det siste har jeg hørt to foredrag om hva som venter oss ved innføring av 5G nett, og hva som kan bli konsekvensene av innføringen.
Det vekker ikke min entusiasme overfor førerløse biler, og bidrar slett ikke til framtidsoptimisme, slik jeg ser det blir prisen for høy for helsa vår når sendere blir montert hver 200-500 meter og 20.000 satelitter skytes opp i atmosfæren for å sende signaler dit hvor de andre senderne ikke rekker. Hver kvadratmeter at jorda skal dekkes av 5G, slik at altså blant annet førerløse biler skal kunne bli en realitet og et reelt alternativ til tradisjonelle kjøretøy, slik jeg har forstått det.
Har jeg blitt gammel og bakstreversk, eller bidrar livserfaringen til en vanlig person over midten av livet med sunn skepsis?
Er dette bare noe nytt som jeg av gammel vane er skeptisk til, og som vil gå seg til etter hvert som jeg får vent meg til det?
Alt nytt vekker en viss motstand i starten, men så venner man seg til det smått om senn, og til slutt er det som om det alltid har vært slik. Og utvikling er nødvendig, liv er utvikling, alternativet er død.
Den utviklingen vi ser i innføring av stadig raskere nett, er imidlertid urovekkende. Allerede nå merker mange helseutfordringer ved økende stråling fra alt det trådløse vi omgir oss med, smarttelefoner, pader, i tillegg til det vanlig strømnettet med lamper, ovner og elektriske apparater som også gir utslag. Til sammen blir det massiv stråling, og det påvirker både livskvalitet og søvn spesielt for sensitive personer, men ettersom det samlede trykket øker, vil det omfatte stadig flere.
Jeg leser lite om innføring av 5 G i media foreløpig, hva kommer det av?

"Armageddon - Halleluja!" fra foredrag med forfatter Dag Hoel 15.05.19

«Fra Hanvold til Trump» var tittelen på foredraget til Dag Hoel på Folkeakademiet 15. mai 2019.05.19. Her er et resyme, skrevet av Tone B. Bergflødt

Jeg ble interessert med en gang jeg så det annonsert, og husket dessuten forhåndsomtalen jeg fikk av Aina Johnsen Rønning for en tid tilbake. Det var hun som hadde sørget for å få Hoel inn som foredragsholder. Dag Hoel er dokumentarfilmskaper og forfatter av dokumentarbøker. Aina innledet med å fortelle om sin oppdagelse av temaet, og nysgjerrigheten det vakte etter å få vite mer. Hun hadde funnet skriftsteder i Bibelen som bekreftet teorien vi skulle få høre om. Så kom Hoel på talerstolen. Jeg var glad og forventningsfull for å være tilstede.

Forfatteren startet med å fortelle om en 30 mil lang pilegrimstur han var på fra Jerusalem til Damaskus i 2011, og som han skrev boka «Veien fra Damaskus» etter, den kom ut i 2012.

 - Jerusalem er Guds «pidestall», bindeleddet mellom Gud og mennesker, byen skal være hovedstaden i verden, fra Jerusalem skal Jesus regjere verden. Men først må det skje en rekke hendelser, og de er beskrevet i Bibelen. Mange mennesker tror fullt og fast på profetiene, og tolker naturkatastrofer, værfenomener og det meste annet som tegn på at «nå skjer det!». Hoel fortsatte:   -Jødene er Guds utvalgte folk. Vår (menneskenes) frelse avhenger av at vi trøster jødene. Jo mer vi hjelper jødene, jo bedre ligger vi an i Guds regnskap. Jødene er Guds folk, Israel er Guds land. De kristne sionistene sin trosverden, er også en politisk tilnærming til verden. -Hva betyr dette? Hva bor i dette universet? spør Hoel, før han fortsetter med å fortelle fra boka som det skal handle om i dette foredraget, «Armageddon – Halleluja!», som ble utgitt i 2014:

Boka handler blant annet om kristensionismen som er særlig utbredt i USA, Texas er arnestedet for denne måten å se kristendommen på. Også ulike steder i Norge finnes kristensionister. Hoel dro til Israel på chartertur sammen med en del av dem, blant andre Jan Hanvold fra Drammen. Forfatteren beskriver et møte med predikanten ved bassengkanten på hotellet. Hanvold ba til Gud fra solsenga, høyt ut i lufta, og Hoel ble fascinert. Senere beskriver forfatteren møtet mellom de to, hvor Hanvold tilkaller Jesus og er sikker på å ha omvendt Hoel. Forfatteren er ikke like overbevist, men lar tiden vise hvordan omvendelsen har lyktes.

-Religion er opium for folket, sier Hanvold til Hoel. -Gud vil ikke bare ha ritualer og tekster, han vil ha sjeler og følelser, troen må virke i oss for å være ekte! Forfatteren undrer: -Hvordan vet man at Gud interesserer seg for de troende? Og hvor kommer tilliten fra, tilliten til total overgivelse?

-Kun overgivelse kan redde deg, sier Hanvold, og ber en frelsesbønn.

Hoel fortsetter foredraget med å fortelle om sionismen, og de politiske dimensjoner som følger:         -Sionisme kan defineres som jødisk nasjonalisme, som en lengsel etter et hjemland. Den politiske sionismen oppsto tidlig på 1900-tallet. Jøder som var forfulgt i Europa skulle få et land i Palestina. Kristen sionisme betyr ikke at de er Israelvenner, men at etableringen av staten Israel er Guds inngripen i historien, en fullbyrdelse av en profeti som skjer i 1948. Det er et Guds mirakel, og man må tro det! sier Hoel, og fortsetter: - Jødene er Guds utvalgte folk, og vår frelse går gjennom aktiv støtte til jødene. Det som legitimerer jødenes rett til Israel, er avtalen mellom Abraham og Gud i 1.Mosebok. Der står det at hans ætt skal få dette landet, området fra Nilen til Eufrat. Det området er rettmessig jødisk, mener kristensionistene.

Hoel fortsetter: -Fram til på midten av 1800-tallet, mente man at teologi er redskapet for å forstå verden. Så dukket det opp sterke utfordrere til det synet. Charles Darwin kom med evolusjonsteorien om artenes opprinnelse, og tyske teologer begynte med bibelforskning som rokket ved Bibelen som Guds stemme, og som åpnet for fortolkning, at vi måtte forstå Bibelen som et bilde. Vi fikk en naturvitenskapelig og liberal revolusjon. Motreaksjonen til liberalismen, var å gå tilbake til å lese tekstene som absolutte sannheter. Fundamentalismen vokste, og dannet sterke miljøer i USA, det ble den dominerende teologiske retningen.

-Kreasjonisme betyr at man mener at verden bare er 6000 år gammel, og det synet vokste seg inn i fundamentalismen. Denne måten å se verden på er generelt sett avtagende, men står allikevel sterkt i USA i dag, forklarer Hoel, før han går videre:

-Bibelen leses som en historiebok som forteller hva som har vært og hva som skal komme. De troende ser Bibelen som «Guds reguleringsplan» og den er like vanskelig å endre som i kommunen! Forfatteren gjør stoffet forståelig ved å trekke det ned til noe jordnært og bruker humor, jeg er glad for å være her og høre dette!

Videre forteller han:

-Jødene eier Israel, og skal hjem. De lever nå i diaspora, det vil si de lever spredt i hele verden. Jeg trengte mer forklaring, og fant på Wikipedia: «Diaspora (fra gresk «spredning», «dispersjon», eller såing av frø) er en bevegelse, utvandring eller spredning av et folk («expats») fra deres opprinnelige sted eller fra deres forfedres land.»

Hoel holder publikum i ånde, historien fenger: -Da Israel ble etablert i 1948, ble dette sett på som fullbyrdelsen av en profeti. Etableringen utløste en euforisk stemning, en hellig tid. Når jødene vender hjem, så settes det i gang en kosmologisk kjedereaksjon. Jødene skal bebo og gjenerobre hele landet som Gud og Abraham gjorde en avtale om. At det bor palestinere der, er kun en midlertidighet, alt er jødisk, sier Hoel, og gir oss mer å tenke over:

-Man må endre fortellinger når profetiene ikke går i oppfyllelse. En teori for oppfyllelse av en profeti, er at Russland ved Putin vil angripe Israel, de vil gå i allianse med araberlandene og Irak. Dette er troppebevegelser det står om i Bibelen. Antikrist har vært foreslått å være både Obama, Gorbatsjov (på grunn av fødselsmerket hans) og Paven.

I sine samtaler med kristensionistene, har Hoel lagt merke til at mange blant dem er sterkt kritisk til annerledes troende. Katolikker og muslimer slås i hartkorn. Hoel undrer seg: -Trengselstida, hvor lang er den? 7 år? 70 år? Har den begynt? Det florerer flere parallelle forståelser. Alt skal avgjøres ved endetidsslaget ved Armageddon. Da møtes hærene og det går ille med de gode, helt til Jesus stiger ned, og utsletter kommunistene og muslimene. Så starter 1000 års riket, hvor Jesus styrer verden fra Jerusalem, jrf Ragnarok i norrøn mytologi, hvor Tor bekjemper Midtgardsormen.

-I følge apokalyptikken, sier Hoel, skal trengselstida initieres av opprykkelsen (1. Tessaloniker 4, 16-18). -Det betyr at alle de troende, som har et åpent og ærlig forhold til Gud, blir henta opp til himmelen i ett løft! Det vil si helt konkret! Det vil forsvinne folk fra middagsbordet, fra klasserommet, fra bussen, flyet, fra biler og torg! På jorda er kun de ynkelige igjen, som må lide seg gjennom trengselstida (Matt 24:4-12), som er kaotisk og grusom med krig, hungersnød og naturkatastrofer.

Jeg slo opp ordene, «opprykkelsen» og «trengselstida» på Wikipedia, og fant stedene i Bibelen hvor dette står omtalt. Jeg reflekterer, og tenker at det er kanskje ikke er så rart at disse profetiene har så stor oppslutning i vår tid, med klima- og miljøkrise, og at noen tror trengselstida ikke er så langt unna…men hva så?

Disse tankene kom, og ble med videre ettersom Hoel fortalte: -Det var stor eufori i 1948. En ny eufori oppsto i 1967 etter 6-dagers krigen, hvor Israel ble mye større med Golan, Vestbredden og Sinai, i tråd med forventninger i miljøet. Dette førte til en massiv omvendelse til denne måten å forstå verden på. Kristensionismen er tankegods som lever i kristne miljøer, det er ikke egne menigheter, og den fikk altså en boost i 1967, også blant baptister.

Hoel tar oss fram til vår tid: -«The late Great Planet Earth» kom som bok i 1970 og film i 1979, flere eksempler på at tankegodset gjennomsyrer populær-kulturen er Bob Dylan og Johnny Cash sine tekster, sier forfatteren. -Da President Jimmy Carter framforhandlet fredsavtale mellom Israel og Egypt som gjorde at Israel frasa seg land, ble han lagt for hat. President Reagan var imidlertid enig i tankegodset. -I 2014 kom filmen, «Left behind» med Nicolas Cage. Den beskriver hvordan de har det som blir igjen, etter at mennesker plutselig har forsvunnet i opprykkelsen.

Hoel kommer med tall, svimlende tall: -Rundt 100 millioner amerikanere, ca 1/3 av befolkningen er farget av dette, ca 50 millioner er såkalt «hard core». -De ser på politisk virksomhet som underordnet Guds plan. President Donald Trump tilpasser sin politikk til befolkningen. Halvparten av velgerne mener at Jesus vil komme tilbake innen 40 år. Forfatteren fortsetter: -Trump pleier vennskap med Saudi-Arabia for å imøtekomme velgerne sine. Han mener at Usa sammen med Israel bør bombe Iran. -Forventa aggresjon fra Iran mot Israel blir da framprovosert, slik at nye profetier kan bli fullbyrdet. Et skritt i den retning, var da Trump besluttet å anerkjenne Jerusalem som hovedstad i Israel, og flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Trump gjorde dette for å pleie en viktig del av velgerne sine. I Norge ville Siv Jensen flytte den norske ambassaden til Jerusalem, riktignok før de kom i regjerning, opplyser Hoel oss.

-Trump har anerkjent annekteringen av Golanhøyden, Israel skal vokse. Fredsarbeid i området blir sett på som å motsette seg Guds plan. Karmel-instituttet samler inn penger til bosetting for at det jødiske folk skal få et større område. FN mener de israelske aktivitetene med å etablere nye bosettinger er i strid med internasjonal lov.

Dag Hoel forteller oss om boka «22.juli profetien», skrevet av Jeremy Hoff, som kom ut første gang i 2015, og kom ut i ny utgave i 2016. -Boka handler om en teori om en underliggende årsak til attentatet, og at Breivik handlet på oppdrag fra Gud. Oslo-avtalen fra 1993 mellom PLO og Israel, mellom palestinere og jøder, skulle innledes ved Israels tilbaketrekning fra Gazastripen og Jeriko. Logikken er, ifølge de troende: Siden å avstå land ikke inngår i Guds plan, snarere tvert imot, straffer Gud de som fikk avtalen i stand, representanter fra Arbeiderpartiet, gjennom Breiviks ugjerninger.

Forfatteren fortsetter å fortelle om sine observasjoner av mye fremmedfrykt i de kristensionistiske miljøene. Han stiller spørsmålet: - Hvor skal palestinerne gjøre av seg? Svaret er at palestinerne ikke skulle vært der fra starten. Man kan lese om dette i 4. Mosebok. Israelfolket var i 40 år på vei til Kaanans land. Gud snakket til Moses at han skulle drive ut alle som bodde i landet fra før, og bosette seg der. Hoel forteller: -Fordi jødene ikke gjorde jobben den gangen, må de leve med plagen nå, det vil si, bo side om side med muslimene og palestinerne. Målet er at Palestina skal utryddes.

-Det er en stor bevegelse nå, som handler om at folk vil ta del i det hellige, at de vil leve i en hellig tid, i undrenes tid, det er nå det skjer! Jødene får tingene til å skje, det er nesten som en rus over det hele.

Forfatteren nevnte abortsaken og homofiles rettigheter, som eksempler på liberale ideer som fundamentalistene slår tilbake mot. Jfr. delstaten Alabama, hvor abort nylig ble forbudt.

Hoel fortsetter: -Visjon Norge samler inn store pengebeløp, de har mange trofaste følgere som donerer. Hvorfor? Kirkene i USA samler inn betydelige pengebeløp, hvor blir det av pengene? Iblant avsløres forkynnere i å berike seg selv, i å omgi seg med overdådig luksus. -Mennesker som gir, vil kjøpe seg fri, de vil vinne frelse.

Det er ikke bare politisk islam som finnes, foredraget og boka til Dag Hoel viser at kristendommen også i høyeste grad kan være politisk. Jeg anbefaler boka «Armageddon Halleluja!» for deg som er interessert i temaet, og ønsker å få en oversikt over dette landskapet. Jeg har til nå ikke lyktes særlig godt i det. Det har i stor grad for meg vært tåkelagt. Etter å ha hørt foredraget og lest boka, kan jeg øyne konturer og følge en slags rød tråd i denne historien, og nyhetene blir mer interessante å følge med i framover. Vi lever i spennende tider.

Tusen takk til forfatteren, Dag Hoel, og til Folkeuniversitetet ved Aina Johnsen Rønning for arrangementet.

Jeg elsker livet mitt som det er

Nylig var jeg på sykehuset for en samtale om to smerteanfall jeg har hatt i det siste, som jeg kjente igjen som gallesteinanfall. Denne gangen ble jeg ikke redd, men det gjorde like fordømt vondt. Forrige gang dette skjedde var for rundt to år siden. Jeg sto da i en fryktelig stresset situasjon hvor jeg trodde at boka mi ikke skulle bli ferdig, noen gang. Det ville for meg vært en katastrofe, jeg hadde investert så mye i det prosjektet, og dratt så mange med meg inn i det. Jeg måtte ta en pause fra arbeidet, gjøre helt andre ting. Så løsnet det, og boka kom ut for et år siden.

Denne gangen sto jeg også i en svært vanskelig livssituasjon som jeg brått ble kastet ut i. Anfallene kom, kroppen reagerte med smerte på det jeg sto i.

Den første gangen jeg var på sykehuset til samtale, var legen helt bestemt på at det beste var å operere bort hele galleblæra. Det var ikke noe annet å gjøre, og da ville alle plager bli borte, sa han. Han var i ferd med å sette opp time for kirurgi, da jeg sa nei takk. Jeg kjente inni meg at det ikke var aktuelt med noen operasjon, dette ville jeg at kroppen skulle ordne opp i selv. Jeg visste at det var stress, tanker, ord og gjerninger som hadde fått symptomene til å framtre, og jeg visste at det kunne helbredes med kjærlighet og omsorg for meg selv. Det lille barnet i meg var vettskremt og skrek så høyt det kunne for å få min oppmerksomhet. Når skriket kommer i form av et gallesteinanfall, så lytter man…

Mitt nei til operasjon, ble et ja til en nødvendig endring i måten jeg lever livet mitt på.

Det har nå gått to år uten anfall. Etter forrige sjau, fikk jeg intensiv akupunkturbehandling og passet på å spise lite og ofte, heller enn sjeldne, store måltider. Jeg fikk beskjed på sykehuset om å unngå fett, og det gjorde jeg i starten. På ferietur i Lake District i England, falt jeg for fristelsen å smake på en lokalprodusert, feit og utrolig god pølse, men da måtte jeg sone med et anfall som gjorde at vi måtte snu fra en tur vi skulle på, ta smertestillende, gå rett i seng og sove til det var over.

Det var det siste anfallet jeg hadde. I mellomtiden er boka blitt ferdig, og freden har senket seg i livet.

Så slo lynet ned igjen, og kroppen reagerte spontant med å utløse liknende anfall som jeg husket fra sist. Denne gangen ble jeg kjørt rett til legevakta, jeg ville ikke prøve å holde det ut. Der fikk jeg en sprøyte og smertestillende tablett. Rett hjem i senga og sove det av meg. Våknet dagen etter, det var over. Da blir man så lykkelig over å være i live, at man glemmer alt annet.

Det gikk imidlertid ikke mer enn en snau uke før neste anfall kom. Ny tur på legevakta, jeg orker ikke være martyr og skulle lide i stillhet lenger. Da undersøkte de om jeg kunne bli operert med det samme, men heldigvis var dette i påsken, og de hadde ikke tid. Hjem igjen, ny smertestillende, og så fikk jeg god omsorg noen dager, ro, hvile og kjærlig omtanke. Jeg skulle få et brev etter påske med time til samtale på sykehuset. Akkurat da hadde jeg nok sagt ja til å få organet fjernet. Når smerten er på det verste, gjør man hva som helst. Det er som tortur, uten at jeg noen gang har opplevd det, med det mener jeg uutholdelig smerte som får deg til å gå med på hva som helst.

Noen sammenlikner gallesteinsanfall med å føde. Å føde er det mest meningsfulle jeg har gjort, tre ganger har jeg vært så heldig å oppleve fødsel. Smerten er stor, men man tåler det utroligste når smerten er meningsfull og resultatet er så ønsket og vakkert som et nyfødt barn. Da er også smerten fort glemt.

Dagen kom for avtalen på sykehuset. Jeg hadde vært smertefri et par uker, og gallesteinene holdt seg i ro. Jeg spiser det jeg vil, men passer på å ikke bli stapp mett. Det funker for meg. Pølser spiser jeg fortsatt ikke, etter episoden i Lake District. Kanskje jeg prøver en på 17 mai…

Jeg hadde forsvaret på plass, jeg ville ikke ha operasjon denne gangen heller. Jeg satt i gangen og ventet, og lurte fælt på hvordan jeg skulle målbære mitt ønske. Så blir jeg møtt av en smilende lege som så visst ikke hadde tenkt å operere bort noe som helst! Han humret litt da jeg fortalte hvor redd jeg hadde vært for å bli presset til operasjon, slik jeg opplevde å bli forrige gang. Han hørte på meg, og var enig i at slike anfall kunne være stressutløst. Det kunne være en katarr i magesekken i tillegg, for mye syre, som også blir utløst av stress.

 -Selv om det morsomste jeg vet er å operere ut galleblærer, gjør jeg det jo ikke i utrengsmål, humret han videre, og jeg følte meg både bekreftet og trygg. Vi snakket litt videre, og da sa han at det slett ikke er noen garanti for å bli smertefri om man opererer bort galleblæra, de hadde til og med tilfeller hvor de hadde operert bort galleblærer uten steiner i. -Jeg opererer helst ikke bort «psykiske» galleblærer, sa den kloke doktoren.

Jeg tror mange lar seg operere fordi smerten og avmakten de kjenner er uutholdelig, og at de tror at følelsene blir borte sammen med organet, om man skjærer organet hvor symptomene oppstår bort med kniv.

Jeg har også hatt symptomer i skjoldbruskkjertelen, som regulerer stoffskiftet. Mitt var i en periode altfor høyt, og da var også operasjon på tale.

Jeg forsto også da at en operasjon ikke ville løse mine problemer, de måtte jeg ta tak i selv, på andre måter.

Bak en stor fysisk smerte, ligger det følelser og ubearbeidede hendelser som ved å løses, kan få den fysiske smerten til å forsvinne. Men den kommer tilbake, om en ny uutholdelig livssituasjon skulle oppstå. Da kanskje i et annet organ, et organ som står i forbindelse med følelseskonflikten som ligger bak. Det finnes kunnskap om dette, mange retninger man kan gå for økt bevissthet om disse sammenhengene. Selv er jeg utdannet innen psykologi og psykodrama. Aller mest har jeg lært av livet selv, jeg har kjent uutholdelig smerte på kroppen, og forstått at helbredelse innebærer endring av livsstil, og økt bevissthet om tanker, ord og gjerninger. Yoga og pust er gode metoder for meg.

Kropp, sinn, følelser, sjel, tanker, ord og handlinger samspiller på finstemt vis, og ubalanse merkes som symptomer, som et kompass som viser oss at endring må skje. Signalene kommer sterkere og sterkere, helt til vi ikke lenger kan overhøre stemmen, den overdøver alt annet om vi ikke lytter. Da tvinges vi i kne av vår egen kropp, og heling kan begynne. Det er magisk, og enormt stort å oppleve.

Jeg er takknemlig for livet mitt som det er.