Skjervheimseminaret
2019: Mot og overmot
Aristoteles
dygder ble innfallsvinkelen til den som åpnet seminaret:
- ·
Mot
- ·
Rettferd
- ·
Måtehold
- ·
Visdom
Midt mellom
overmot og feighet, er det gode motet, og den som praktiserer det, befinner seg
på den gylne middelvei.
En god
definisjon av en modig mann, synes jeg dette var, det likner på en strofe fra
Håvamål, men jeg vet ikke opphavet sikkert:
«Ein modig
mann er gladlynt og full av von».
Arne
Johan Vetlesen: Krisen i relasjonen mellom menneske og natur.
Vetlesen
fortalte om sønnen sin som sa «hei og hadet» til trærne da de var på skogtur da
sønnen var liten, og hvordan vanen raskt ble utradert i en såkalt «vellykket»
sosialisering, hvor man av kamerater og voksne lærte at trær ikke kunne snakke
tilbake, og at det dermed var irrasjonelt, dumt og barnslig å snakke til dem.
Jeg husker
selv at vi sa «hei og hadet» til hytta da vi kom og dro derfra, og jeg tror det
var jeg som dro i gang det…
I min
senere utdanning som psykodramaterapeut, har jeg lært kunsten å intervjue objekter
som trær, veggklokker, bilder, blomstervaser og dyr, nettopp for å få klienten/intervjuobjektet
ut av vanetenkningen, ut av det rasjonelle og inn i følelsene som del av
terapien. Å gå bak forsvarsverkene, å «lure» den bevisste hjernen på den måten,
viser seg ganske så virkningsfullt, og kan gi verdifull informasjon om tidlige
traumer og fortrengte minner. Klokka på veggen som var der den gangen, kan ha
svar på det ordløse gjennom følelsesutbrudd som av den voksne etter hvert kan
oversettes til ord som skulle vært uttrykt, men som aldri ble sagt den gangen
det hendte.
I
litteraturen kalles det å tiltale objekter beskjeling, og benyttes som et
litterært grep for å få liv i teksten. Så barnets naturlige «hei og hadet» til
trær og hytter og annet burde kanskje ikke plukkes av som en uvane?
Kanskje vi
heller skulle lære av naturmennesker som bruker kraftdyr i sin åndelige
praksis, lytter til naturen, ser tegn og bruker sansene på helt andre måter enn
våre tillærte, vellykkede sosialiseringsprosesser medfører? Vi lever mer og mer
adskilt fra naturen, natur er noe vi skal ha herredømme over, noe vi skal
utnytte, mens urbefolkninger er en del av naturen, avhengig av den og lever i
pakt med den.
Vi kommer
oss snarest mulig inn i den kulturelle folden, konformiteten, det
veltilpassede, det rasjonelle, normaladferden i samfunnet.
En krise
gir en mulighet til å forandre seg, slik at krisen blir avverget.
På
80-tallet truet farer som skogsdød, sur nedbør og hull i ozonlaget. Siden Brundtlandrapporten
i 1987 har vi hatt en utvikling til det bedre på disse punktene, men alt annet
har blitt verre.
Vi omgås
naturen med det absolutte skille mellom natur og de man kan kommunisere med
direkte, mennesket alene. Det er kun mennesket som er et mål i seg selv, som
har verdi i seg selv. Antroposentrisme er ikke-menneskelig natur. Økonomi
gjennomsyrer organisasjonene, institusjonene og systemet. Utvikling er uløselig
knyttet til økonomisk vekst i tråd med den kapitalistiske økonomiske
samfunnsmodell i de vestlige land. Globaliseringen har gjort at det er denne
type økonomi som er gjort gjeldende på alle kontinenter. Kina har blitt en stor
aktør i den globale kapitalistiske markedsøkonomien.
Yasuni
nasjonalpark i Equador har større biodiversitet enn Amazonas. I 2007 lanserte
Equadors daværende president, Rafael Correa initiativet Yasuni-ITT som et
klimatiltak. Hensikten var å opprette et internasjonalt fond for å la være å utvinne
olje og andre naturressurser der, og sikre de naturlige livsvilkårene for
menneskene i området. Det var for at Equador ikke skulle tape penger på å bevare
regnskogen sin, det ble ansett som viktig for hele verden. Dessverre hadde det
ikke kommet inn mer enn 1% av det nødvendige pengebeløpet i 2013. I 2016 startet
full kommersiell utnyttelse av nasjonalparken.
Dakota Access
Pipeline ble gjennomført med Trump. De har hatt syv store lekkasjer siden 2016.
Great Barrier Reef blekner og skadene påvirker fisk, skilpadde og sjøfugler.
Amazonas brenner under Bolsonaro for at kvegbøndene skal overleve økonomisk ved
å anlegge plantasjer og dyrke soya for eksport. Utvikling betyr arbeid, som
igjen betyr eksport i den globale økonomien. Det gir et enormt press på
naturområder og biodiversitet. Det finnes mange ikke utnyttede ressurser, og
vår samfunnsmodell insisterer på at utvikling må skje rasjonell bruk av
naturressurser for økonomisk vekst. Økt produktivitet og vekst i overskuelig
framtid…økt vekst betyr arbeidsplasser, det gir levebrød. Hensynet til norske
arbeidsplasser må gå først, ifølge LO – det er snakk om folks levebrød!
Det som
gir lønnsarbeid og penger er slikt arbeid som skader livsgrunnlaget – det er
ikke liv laga på lang sikt!
Økonomi
trumfer økologi. Økologi burde ha forrang over økonomi etter
realitetsprinsippet. Hva er sannhet?
Vi
etablerer sannhet ved å komme til enighet. Livsgrunnlag har forrang overfor
levebrød og arbeidsplasser.
At naturen
er ressurser for våre menneskelige formål, er usant.
Naturressurser
er et reservoar for våre menneskelige formål. Vi behandler det som noe
erstattelig, som noe unnværlig, framfor å ha verdi i seg selv.
Det er
moralsk og normativt galt og forkastelig å betrakte dyr og natur som ressurs
for våre formål.
Det er en
faktuell feil å betrakte noe som erstattelig og unnværlig som i virkeligheten
er uerstattelig og uunnværlig, som skog og matjord.
Om man
redder et liv her, kan man da ta et liv der? Blir det balanse i regnskapet da?
Det vi
ikke kan sette tall på, pengeverdi på, det som er kvalitativt, ikke
kvantitativt, faller utenfor.
Hva er klima?
Hva driver
forverringen?
Endret
arealbruk er en gjennomgående driver for global oppvarming og naturtap.
Det er
ikke teknisk. Alle har opplevd å komme tilbake til et sted man ikke har vært på
en stund, og sett de utvidede veiene, åsen som er flatehogget, den
ekspanderende arealbruken. Det som var der forsvinner, friskt land forsvinner,
det gir tapt. Naturtap betyr at det vi kunne håpe på å se eller høre
forsvinner, alle former for liv stilner, og fører til økosorg.
Alt med evnen
til selvbevegelse er definisjonen på liv.
Det
barnlige blikket, tilgangen til verden. Alt som er, har en verdi, er en
berikelse. Å bevare det som er utsatt for fare er en opprinnelig moralimpuls.
Kulturen avlærer dette, det forsvinner.
Framtidsfrykt,
klimaangst, økosorg.
Barna
burde ikke behøve å bekymre seg, men har fått det i fanget.
HÅP er
appellkraft fra barn og unge overfor voksne. Dere overlater oss en
samfunnsmodell på gal kurs, som har akselerert. Hvis dere overlater det å
stanse til oss, er det for sent.
Kloden
klarer seg, menneskets livsbetingelse?
Vi har
skapt problemer for oss selv, vi må rydde opp!
Dikotomien
menneske – natur
Miljøbevegelsen
utøver kapitalismekritikk, hovedskillet må være å frikoble klima fra kapitalen,
å endre vårt kapitalistiske system på en fundamental måte.
Business
as usual er ikke bærekraftig, vi må forlate vekstprinsippet. Hva er alternativet
til markedsøkonomien? Er klimaproblemet for stort for partipolitikken?
Politiske
implikasjoner: Er klimaproblemet for stort for demokratiet?
Økologi er
et overordnet prinsipp. Er det udemokratisk å ta tak i det globale? Det er
kollektivt suicidalt når mennesker ødelegger liv.
Global oppvarming
smelter isene og gir mulighet for mer utvinninga av fossilt, som igjen gir mer
global oppvarming….osv
Trenger vi
et annet politisk system for å være på høyde med alvoret?
Håper at
demokratiet viser seg egnet til å ta seg av alvoret!
Et
innslag fra publikum:
Klimatruslene
truer vår felles eksistens – vi må redde livet rundt oss – vi må redde oss
selv.
Vi har en
offer – overgriper mentalitet inni oss, et traume, og frykt for å miste ligger
til grunn. Alle drives av frykt og sinne mot det som truer livsgrunnlaget, arbeidsplassene.
Vi trenger
å komme ut av traumetilstanden, vi trenger å dyrke naturen inni oss, naturen i
mennesket. Istedenfor å anse oss som skilt fra naturen, må vi igjen forene oss
med naturen, mennesket er natur!
Tilbake
til foredraget til Vetlesen, fritt fortalt og med noen egne ord innimellom:
Vi må
gjøre noe, men må ha et flertall av folket bak oss.
Økosorg,
melankoli.
Antroposen
– sorg over tap av ikke-menneskelig liv. Urfolk vet noe om øko-sorg som vi har
noe å leve av.
Ensomheten
blir reell, ikke metafysisk.
Man må
finne roen inni seg for å bli fylt, hvilepunktene i seg selv må bli større.
Folk har redsel for døden, vår egen og klodens.
Vi må
godta at noe blir borte – ikke gå under av ødeleggelse og død. Liv- død- liv -kretsløpet
går i sirkler. Noe må dø for at noe nytt skal vokse fram, slik er naturen.
«Nytt liv
av daude gror», heter det i salmen «No livnar det i lundar» av Elias Blix.
Vi må
navigere etter stjernelyset – vi må ikke miste håpet!
Sansene
våre må vi forvalte selv.
Hvordan
kan demokratiet fungere når det ikke er vekst?
Vi må få
forståelse og aksept for å gå ned på levestandard, vi må ha mer politikk! Vi må
tenke globalt og handle lokalt, endre egen adferd og påvirke de rundt oss.
Besteforeldreaksjonen,
barnehager med miljøfokus, miljøbevissthet, kompost, høner – foreldre ønsker
dette for sine barn.
«Jeg løfter mine øyne mot fjellene, hvor skal
min hjelp komme fra?»
Politikkens
utilstrekkelighet?
Fortvilelse
og håp.
Det er
altfor seint å gi opp!
Vi må
treffe den gylne middelvei – vi må være modige!
En gruppe
unge studenter avsluttet seminaret med dette slåttestevet:
Eg e liten eg
Slåttestev frå Voss
Eg e liten eg, men eg vauga meg,
eg e liten eg , men eg vauga meg.
Da e ingjen i lagje so rokka meg.
Å di lurvabrok!
Å di lurvabrok!
Eg ska hengja deg opp pau ein oppsinga krok!
Eg e liten eg men eg vauga meg
