"Bekjennelser fra en Juletyrann", av Tone B. Bergflødt, fra boka "Menneskemøter - en antologi", Skriveakademiet 2018

 

Fuck Christmas

var følelsen jeg våknet med etter å ha ødelagt julekvelden for ti mennesker. Min egen familie. Jeg så det allerede da oppvaskbenken i stål ble preget av stoffet jeg brukte til å pusse sølvet med. Det var en slags beholder med et eller annet etsende som skulle gjøre sølvet blankt, jeg gidder ikke å sitte og gnu på hver enkelt bestikkdel som jeg gjorde før, den gangen jeg var en datter.

Nå er jeg en mor, og har ingen datter å sette til slikt, derfor blir det å ty til beholderen med væske. Da bare dyppes bestikket ned i væsken, lokket skrus på og den snus på hodet. Etter to minutter tas den lille kurven opp og sølvtøyet skylles under rennende vann. Det ble stygge flekker på kjøkkenbenken av stål som ikke gikk vekk. Jeg ødela stålkjøkkenbenken fordi sølvet skulle være blankt. Jeg ofret en kjøkkenbenk som det vil koste mange tusen å skifte, for det blir i hvert fall ikke gjort før vi skal pusse opp hele kjøkkenet - og det blir lenge til, kanskje aldri. I hvert fall – sølv skal det være, og blankt sølv til jul, koste hva det koste vil.

Mor kom en halvtime før tida. Jeg hentet eplegløgg til henne. Det unge paret som var i huset, satte seg og holdt henne med selskap. Selv holdt jeg på i kjøkkenet for å gjøre alt perfekt. Det hadde jeg brukt hele dagen på. Og dagen før det, og flere uker før det igjen. Samtidig som jeg hadde laget meg en frist for å få manus avgårde før jul, jeg ville ha fri.

I hvert fall ikke sitte kl 7 om morgenen første juledag og skrive dette, som en botsøvelse for det som skjedde i går, julaften.

Flere i familien min hadde sagt ja til å komme, jeg ble glad da. Vi ser dem ikke så ofte, jeg har ikke så mye energi til overs til å være sosial. Men i alle fall. Jeg ble glad da de takket ja, og da de kom, akkurat da de skulle, og alt var bra. De fikk også gløgg, og det var da jeg så at husets folk manglet. Et av barna som var med foreldrene spurte som vanlig:

-Hvor er fetteren min?

Og jeg måtte som vanlig si:

-han er nok på rommet sitt og skifter, eller på do, eller noe slikt.

For husets folk er sjelden på plass når gjestene kommer, selv om de kommer, nettopp, sjelden. Jeg rakk så vidt å kjenne en liten irritasjon – det skulle ikke vært nødvendig å be de som bor i huset å komme, de visste vel at det var julaften og at vi skulle ha gjester klokka fem!

Jeg var sliten fra før av å være arbeidsleder. Å motta hjelp er ikke for amatører. Jeg blir sliten av å dele opp oppgavene og porsjonere ut.

Hvorfor kunne de ikke bare se selv hva som skulle gjøres?

 

 

(Så kom jeg ned til kjøkkenet i dag morges og så at noen hadde ryddet ut av oppvaskmaskinen og satt i nytt, uten at jeg hadde sagt det! Eureka!)

 

Kakao med krem. En juletyrann må være ekstra snill med seg selv etter et utbrudd. Det hjelper ikke å slå seg selv i hodet i lang tid. I går slo jeg meg selv i hodet en stund. Så sa jeg unnskyld og mente det. Så ble jeg tilgitt av den ene sønnen min, med gjør det ikke igjen!

Akkurat som det er noe jeg selv bestemmer!

I går var en sånn gang – og alle de gangene det skjer, at jeg renner over eller sprekker, eller kall det hva du vil. Og så få høre, gjør det ikke en gang til!

Nei, det vil jeg ikke om jeg kan unngå det. Jeg visste ikke hvor nærme grensen jeg var før situasjonen var der, at kulturkollisjonen ikke lot seg stoppe. Det var når moren min sa til mannen min:

-Å, der er du, deg har jeg visst ikke sett.

Han hadde satt seg i en stol litt utenfor gruppa, og jeg skjønte at han ikke hadde håndhilst på gjestene. Da hadde hun jo ikke sagt at hun ikke hadde sett ham. For meg er det vanlig høflighet og folkeskikk. Håndhilse i det aller minste!

Der han kommer fra letter de knapt på øyelokket om det kommer en gjest. Gjesten gis lite oppmerksomhet, og liksom bare glir inn. Jeg er vant til en viss oppstandelse, at gjester blir vist god og varm oppmerksomhet når de kommer og at vertskap er å få dem til å føle seg velkommen. Det er ikke han vant til på samme måte, selv om gjester selvsagt er velkomne der også.

Det var da det sprakk.

Jeg snakket med utestemme og kommanderte mannen til å gå rundt å hilse. Jeg husker ikke særlig mer. Men det gjorde inntrykk på gjestene. Så mye at den ene lot være å spise mat. Hun fikk nok allerede før maten av meg og det stivpyntede bordet med nupereller fra farmor og fandens oldemor, sølv og krystall som ble byttet ut med vanlige glass fordi krystallen hadde blitt grå i skapet.

Hun satt i stua for seg selv og ble symptombærer sammen med meg. Å være tradisjonsbærer alene ble for tungt for meg, og lasset veltet og rammet alle i en viss radius fra utbruddet, det vil si alle rundt det julepyntede bordet med sølvtøy, glasskåler fra oldefar og glassvase fra hjemmet til mormor. Alt skal fram på julaften alt og alle skal ha oppmerksomhet, og det er eg

alene som skal sørge for det. De andre bryr seg katta. De er ikke interessert i historien, hvor

alle tingene kommer fra og alt det.

Hvorfor i all verden holder jeg på?

Å ofre liv og helse for å holde på de fuckings tradisjonene som gjør hjemmet og samværet til

et skuespill og tvangshelvete.

I dag er den røde tradisjonsduken byttet ut med en grønn som er ny i dette huset selv om det

kommer fra en annen familie og sikkert har sett mye den også, så er den ny her.

Sølvet er byttet ut med stål og dekketallerknene er fjernet. Jeg synes det er moro å dekke pent

en gang i året, men så holder ikke kreftene alltid hele løpet ut. Å skulle være kokk, dekoratør og vert på en gang blir for mye, selv om sønnene skrelte poteter og støvsugde.

Hva har juletyrannen lært?

Ja, si det. Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang, om det blir noen neste gang?

Det er ikke sikkert noen vil feire julaften sammen med meg neste gang. Da må det skje

endringer, og jeg er den som må gjøre dem. Definere hva jeg blir så sliten av å unngå det eller

få hjelp. Endre rammene for julefeiringen slik at jeg holder det ut og andre trives.

Nyttårsaften noen år etter.

Det er den siste dagen i året. Jeg har funnet fram dette brevet fra et annet liv i en annen tid, og

reflekterer over status nå. Ingen brå vulkanutbrudd eller kulturkollisjoner dette året. Mindre aktivitet og selskapelighet. Færre forventninger til meg selv og andre. Større romslighet og

evne til å ta tingene som de kommer.

Stor takknemlighet over at helsa holder, og at alle rundt oss tilbringer juledagene slik de liker

det best. Tida for de store familiesamlingene hver dag i romjula er definitivt over.

Tradisjonene har sittet godt her på gården, og det har lyktes meg å løse opp i dem, en etter en,

slik at det nye året kan ønskes velkommen av en noenlunde uthvilt husfrue i stedet for en

utslitt hysteriker.

Med dette ønsker jeg deg som har lest helt hit en nyttårsaften etter ditt ønske, og et fredfullt

nytt år, fullt av gode opplevelser og en slump magi.

De beste hilsner fra Tone B.

 

Jula 2020, en årskavalkade fra Tone B. på Renskaug.

Adventsstunden med kongefamilien i slottskapellet fikk fram tårene, når følelsene kommer opp og fram, først da kan jeg sette meg til tastaturet og få tak i noen øyeblikk fra året som har gått. Hjertedøra står på gløtt, jeg benytter den lille åpningen til å skrive årets julebrev.

Januar: Etter en jul med kun vegan-mat, fordi høsten 2019 brakte store galleplager og flere sykehusinnleggelser, var jeg i ganske bra form. Jeg husker spesielt folkevalgtsamlingen på Sundvollen. Henrik Syse snakket klokt til oss, og jeg fikk en viktig samtale med en person jeg lenge hadde ønsket å snakke med. Ellers et bra program, fint å se alle, og være en del av et fellesskap. Vi fikk en nydelig middag, og jeg turte ikke spise kjøtt, men tilbehøret var godt. Studentsønnen bestemte seg for å studere hjemme dette semesteret, veldig hyggelig for oss!

Februar: Jeg var på Toten og holdt foredrag om boka «Farfars skrin», under overskriften «Etterdønninger», og fikk overnatte hos en forfatterkollega i et koselig hus. Hun hadde lagd nydelig vegetarmat på kvelden etter foredraget, og frukttallerken og chiapudding til frokost. Vi spilte Transformation Game både på kvelden og morgenen etter. Samme kveld reiste jeg med fly rett til Danmark for å være sammen med sønn og barnebarn mens mora var på reise. Tenk, jeg reiste fritt og uanstrengt med fly til et land som nå virker veldig langt borte…

Mars: Galleoperasjonen ble gjennomført. Så kom koronaen, kun få dager etter at jeg var tilbake fra sykehuset. Jeg skulle holde meg i ro inne uansett, så for meg var det ingen forskjell, det var faktisk helt ok at alle avtaler ble avlyst. Alle arrangementer i vertsgården ble også avlyst den 12.mars.

April: Jeg skulle vært på «Internasjonalt seminar i Lofoten» og snakket om boka mi, to foredrag, med flybilletter og opphold dekket pluss honorar. En drøm for meg, jeg hadde gledet meg til den turen. Et par andre foredrag ble også avlyst. Jeg talte 40 dager uten å se i avtaleboka mi, det var som en bibelsk ørkenvandring. Jeg skrev en tekst om det, og fikk den antatt i Antologien «Kjærlighet i koronaens tid». På gården lagde vi kjøkkenhage, en koronakjøkkenhage. En merkelig optimisme rammet oss, nedstengningen utløste ekstra energi og tid til slikt vi aldri hadde rukket før. Studentsønnen skulle vært på reise, men alle utenlandsreiser ble kansellert. Da ble det hjemmepåske i stedet, en skuffelse for ham, men koselig for oss.  

Mai: Selveste 8. mai var jeg på riksdekkende TV, ble intervjuet i God Morgen Norge. Jeg visste ikke før etterpå at det hadde vært et mål for meg å snakke om boka «Farfars skrin» på TV. En milepæl var nådd. Vi feiret 17. mai hos mor på Hallingstadtunet, og så på traktortoget fra balkongen. Det kom en liten åpning i grenserestriksjonene, og vi fikk besøk av familien med barnebarnet fra Danmark i noen dager, og feiret 32 årsdagen til vår eldste sønn. Det var høydepunktet den måneden.

Juni: Hyggelige besøk av venninner, og turer til Fjellbu, tømmerkoia etter farfar. Tur til venninne i Fredrikstad, med masse god prat og kultur.

Juli: Studentsønnen og samboeren flyttet til Trondheim i slutten av måneden. Vi fikk en tur til Veitastrond, besøkte våre gode venner, et høydepunkt. Dokkestue og hønsehus kom på plass, og vi kjøpte tre moskusender.

August: Vårt andre barnebarn ble født den 12. og vi fikk til en liten tur for å hilse på med 10 dagers karantene da vi kom hjem. Jeg tok også koronatest da vi kom i land, for sikkerhets skyld, og for å ha prøvd hvordan det var. Kommunestyret kom i gang igjen, sykemeldingsperioden var over. Vi fikk nye folk på gården, og det så ut til å gå fint.

September: De nye startet kafe i slutten av måneden. Utvalgsmøter og kommunestyret tok mye tid. Jeg meldte meg også på et koronakurs i «Akademisk tenkning og skriving», og fikk jammen plass, selv om jeg ikke var et direkte koronaoffer. De hadde noen plasser til overs. Student igjen, 58 år! Godt å skjerpe hjernen igjen med akademiske øvelser, og få tankene bort fra korona og framtidig salg av gården.

Oktober: Det sosiale livet mitt skjedde i gårdskafeen, jeg synes det var stas med kafe, og hyggelig å treffe folk uforpliktende der. Det ble mange gode møter mellom studieøktene.

November: Så strammet myndighetene inn igjen. Smitterestriksjonene gjorde det vanskelig å drive kafe, så det ble startet catering. Smitten økte ytterligere, og det ble enda strengere, med det resultat at vi stengte kafe og catering. Det ble for mye å holde styr på både overnattingsgjester og kafegjester, og da prioriterte vi overnattingsgjestene. Den delen av bedriften går som før, men arrangementer bestemte vi å si nei til på ubestemt tid.

Desember: Vi var tilbake på scratch, kafedriverne flyttet og vi måtte tenke nytt igjen. En god venn dukket tilfeldig opp, hun hoppet rett inn i rollen som frokostvert i et par uker. Jeg var midt i eksamensforberedelser i studiene. Jeg har gjennom åra lært meg å skjerme meg for alt som skjer utenom det jeg selv holder på med, ellers hadde det ikke blitt verken bok eller noe annet av verdi fra min hånd. Så kom studentsønn hjem på juleferie, og vi har hatt noen koselige førjulsdager, han med sin eksamen, jeg med min.  

I fjor var alle tre sønnene med sine respektive familier hjemme til jul, og vi var 18 til bords. Fint minne å ta fram i år, som vi kun blir oss tre i huset, pluss mormor. De to familiene i Danmark kommer ikke i år. Vi savner barnebarna, og håper å kunne besøke dem snart.

Det går mot salg av gården. Vi håper å få til en ordning hvor vi flytter inn i kårboligen for noen år, før vi flytter videre til noe mindre. Vemodig å tenke på at alt vi har bygget opp skal over i andres hender, ut av familien. Men slik er livet, det blir ikke alltid som man har forestilt seg. Det viktigste er at barna skaper seg gode liv der de er. Vi må forberede pensjonstilværelsen, som selvstendig næringsdrivende må vi sørge for oss selv, og gjøre det vi må for å klare oss. Vi tok et valg for rundt tjue år siden om å hoppe av det regulerte arbeidslivet, og har vært fornøyd med friheten det har gitt oss, et mangfoldig og spennende liv. Øystein har jobbet for tre, og jeg har fått utfolde meg med bokskriving og politikk.

Et stort kapittel i livsboka går mot sin ende, jeg takker for alt som har skjedd og ikke skjedd, og ser fram til å bla om til et nytt kapittel, når tida er inne.

Med dette ønsker jeg alle mine Facebookvenner

Gledelig jul og Godt Nyttår!

Hva er verre enn døden?

 

Et overnattingsbesøk og nominasjonen til finalen i Ulest, vekket skrivelysten, ja, vitaliteten min. Under følger resultatet til deg som er interessert og orker.

Og her kan du stemme på boka «Farfars skrin – i skyggen av NS»: https://www.facebook.com/bookisofficial/photos/a.394574957629490/1034534290300217/

Jeg lyttet nylig til et intervju/samtale mellom to terapeuter på nettet. Som terapeut er jeg, naturlig nok, mer enn gjennomsnittlig interessert i nytt innen psykologifaget.

Intervjueren gikk rett på sak, første spørsmål var:

-          Hva er verre enn døden?

Ved en slik start på en samtale, rettet jeg meg opp i stolen og spisset ørene…

-          Et traume er et ran av vitalitet – å være levende død. Verre enn døden er å være levende død.

Jeg smakte på setningen, og kunne ikke annet enn å si meg enig.

Det har vært perioder i livet hvor jeg har kjent det slik, og hvor jeg har berget meg igjennom fordi jeg vet det er forbigående. Hva når det ikke er det? Hva når periodene med vitalitetstap går over i hverandre og blir til en sammenhengende lidelse?

-          Når føler du deg mest levende?

Spørsmålet fikk meg til å reflektere. Ikke når er du lykkelig, men når føler du deg levende. Ja, det er hva det handler om, å føle seg levende. Jeg innså det, brått og inderlig. Og svaret fra intervjuobjektet kunne vært mitt eget:

-          Når jeg ved språkets hjelp sprenger grensene for hva jeg vet – da føler jeg meg levende.

Ja! Akkurat sånn er det. Nye innsikter, ny kunnskap, ny lærdom, når jeg opplever det, kjenner jeg liv!

Det skjer når jeg leser bøker og aviser, når jeg samtaler med andre, når jeg ser film og serier, ser nyheter, får impulser fra omverden.

Kanskje skjer det aller mest når jeg blir invitert inn i en annens univers, gjennom fortrolige samtaler som venn eller i terapeutrollen, eller som forfatter, når folk som har lest boka mi tar kontakt og deler fra sitt eget liv, fra sin egen historie.

Hannah Arendt var en tysk/amerikansk statsviter, ofte omtalt som politisk filosof. Hennes mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme, å vise nazismens og kommunismens felles røtter. (Wikipedia)

Når jeg hører eller leser om henne eller noe av henne, skjerpes sansene…

-          Hannah Arendt sier at vi som terapeuter har et ansvar for å fortelle beretningene fra terapirommet videre, å vise verden at virkeligheten er verre enn krim.

Vi må skrive bøker som merkes, det er vårt ansvar å lide, ikke distansere oss. Vi skal ikke holde det ut. I vårt samfunn prøver vi å late som det ikke er så ille som det faktisk er. Vi må prøve å forstå det uforståelige, forstå uten å akseptere. Ondskap ligger utenfor det forståelige.

Forståelse av ondskap og traumer kan ikke puttes inn i en teori. Det skal ikke begripes, det finnes verre ting enn døden, ondskapens handling og konsekvens.

Wow! For en tirade, for en innsikt, for en glede, nå kjenner jeg at jeg lever, jeg forstår til fulle hva hun sier, det er et under!

-          For å forstå ondskap må vi interessere oss for hva det er. Vi må forstå forråelsesprosessen som kommer i forkant. Man tenker kanskje «jeg orker ikke mitt barn, jeg vil slå mitt barn», og blir forskrekket over egne tanker. Så spinnes tanken inn i ondskapen av en egen logikk, så det blir noe bra, på en måte…den man elsker tukter man…

Dette er begripelig, slik kan jeg faktisk forestille meg at en voldsspiral kan starte.

-          Hva legitimerer ondskap? Det paradoksale er at den som er blitt utsatt for vold og overgrep må helbrede seg selv. Den krenkede må jobbe seg ut av krisen selv. Det er hinsides urettferdig at den som har vært utsatt for ondskap som barn selv må jobbe seg ut av traumene!

Det finnes ikke gode eller onde mennesker, men gode og onde handlinger. Ofte er det et utslag av tankeløshet eller tanker om egen vinning som fører til onde handlinger, en slags naiv ondskap.

Jeg tenker på et uttrykk har hørt brukt: Er vedkommende ond eller dum? Noen ganger kan det være vanskelig å skille, og det kan skje den beste, at vi gjør dumme ting. Det er når det dumme blir gjort bevisst, at det blir ondt, tenker jeg.

-          Hendelser og minner kan dukke opp i dissosiative små glimt, man kan ikke huske det, men kan bli trigget av hva som helst. Det kan være en lukt, en lyd, en sang, noe visuelt, et sted, en person, og det kan skje når som helst.

Jeg tenker at det er slike øyeblikk som er liv, at noe aktiveres, vitaliseres, noe man kan utforske videre, en flik av et forheng som løsner, slik at man kan dra det forsiktig fra, og avdekke nytt indre landskap…

-          Traumer står i veien for det livet man vil leve. Språket kan hjelpe – lettelsens kraft er den kraften som oppstår når du kan fortelle dine minner. Veien fram til minnene er det vanskeligste terapeutiske arbeidet. Man vil så gjerne fortelle, man lengter så etter tårene, hele livet har kanskje bestått i å holde følelsene på avstand!

«Men hva er det med deg da? Hørte jeg stemmen til venninnen min liksom langt borte fra. Det enkle spørsmålet var dråpen i begeret som allerede var fullt av tårer jeg aldri hadde grått. Nå presset de på. Jeg fikk bare sagt:- Ha det, snakkes siden, før jeg la på.» (Fra boka «Farfars skrin» s.65-66)

Denne lille sekvensen fra boka «Farfars skrin» måtte med nå. Min egen erfaring av et livsviktig gjennombrudd, et øyeblikk hvor sløret til mitt skjulte indre ble trukket fra, og noe i meg brast. For meg var det så alvorlig at jeg vurderte å kjøre i fjellveggen. Jeg hadde aldri kjent livet bryte seg fram som på den kjøreturen hjem fra jobb, og det skremte nesten vettet av meg. Men livskraften var sterkere enn dødslengselen, og derfor er jeg ikke redd lenger når nye traumer står for tur til å bli forløst, og jeg i forkant av det kjenner meg livløs, ja nærmest død innvendig. Da holder jeg ut, og lengter etter en forløsning, som jeg vet kommer når jeg minst venter det.

I dag skjedde det etter å ha hatt en venninne på overnattingsbesøk, vi fikk skravlet oss igjennom mye, og hun hadde nettopp lest en bok som hadde gjort inntrykk, og fortalte fra den.

Vi er begge terapeuter, og var enige om at vi må tåle å høre om overgrep, må ikke snu oss vekk. Vi må tåle barnets fortelling, tåle å høre, tåle å se.

Det var da jeg kom på intervjuet som jeg hadde notater fra, Hannah Arendts påminnelse til oss terapeuter: dere har plikt til å fortelle videre, skrive bøker som gjør vondt, lide med de som lider.

Jeg skrev boka «Farfars skrin – i skyggen av NS». Jeg er tredje generasjons etterkommer. Det er ikke min smerte jeg kjenner, men den nedarvede smerten fra farfar, farmor og far. Selv har jeg hatt en god barndom. Samtidig er den min. Den sitter i hver celle i kroppen på meg, og det er opp til meg å frigjøre meg fra den.

Jeg kjenner mennesker som selv har opplevd det smertelige, vold og overgrep. De er bærere av sin egen smerte, og jeg ser hvor vanskelig den er å bære. Det er derfor vi har psykologer, terapeuter, sjelesørgere og andre som kan lytte til og romme berettelsene. Men hjelper det i lengden om historiene blir igjen i det lukkede rom?

Er det ikke slik som Hannah Arendt sier, berettelsene må ut! De må fortelles! Smerten og lidelsen må deles! Vi har ikke lov å lukke øynene og ørene! Det de måtte tåle, måtte oppleve, det må vi i det minste tåle å høre om!

Jeg kjenner folk som går med smerter i kroppen fordi de har spenninger som de aldri kan slippe, de er i konstant alarmberedskap, noe i dem tror de skal dø, eller noen andre kommer til å dø, eller noe forferdelig kommer til å skje, om de slipper seg nedpå. De har gått sånn i over femti år, ja mange går slik livet ut!

Noen av dem har historier som min, skamfulle familiebakgrunner, andre har selv vært utsatt for overgrep og vold. De kan ikke fortelle om det, for da vil folk se på dem som ofre, og det vil de ikke. De forteller det kun til noen få, men så er ikke det nok. De hadde hatt bruk for å slippe hemmeligheten helt ut i offentligheten! Men hvem klarer det uten å bli sett på som et offer, og bli synes synd på?

Å skrive en bok, slik jeg var i den heldige situasjonen å kunne gjøre, er slett ikke innen rekkevidde for alle. Da må man ha god støtte rundt seg, både økonomisk og terapeutisk, og et hav av tid!

Hva skal de gjøre som bærer tungt, og ikke får satt fra seg den emosjonelle ryggsekken sin?

Nylig fikk jeg tips om to forskingsprosjekter som ble lagt ut i 2018. Om noen vet noe om dem, er jeg interessert i det! Her er kopi av teksten fra Kunnskapsdepartementet:

Skal forske på bearbeidelse av fortiden

Nyhet | Dato: 17.10.2018 | Kunnskapsdepartementet

Dette innholdet er mer enn 1 år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Når det er begått urett mot enkelte grupper i samfunnet, slik som mot kvinnene som hadde relasjon til tyskerne under krigen, kan skadevirkningene sitte i lenge. Nå skal to forskningsprosjekter bidra til bearbeidelse av det som skjedde.

– Vi vet at kvinner som involverte seg med tyske soldater under krigen, ble trakassert og internert i dagene som fulgte etter krigen. Norske myndigheter har beklaget behandlingen kvinnene fikk. Nå er det viktig at vi lærer av det, slik at lignende ikke skjer igjen. Vi trenger kunnskap om hvordan vi på best mulig måte kan bearbeide fortiden, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.

Det skal forskes på fortidsbearbeidelse, med utgangspunkt i erfaringer som er gjort. Men forskningsoppdraget skal ikke begrenses til bestemte grupper eller konflikter. Forskerne skal gi anbefalinger om prosesser og tiltak for bearbeidelse, forsoning og tillit i samfunnet. Det kan også hjelpe etterlatte å komme videre.

– Barn av NS-medlemmer hadde en vanskelig oppvekst på grunn av sine foreldres handlinger. I en utredning gjort av Holocaust-senteret, kommer det frem at mange NS-barn opplevde en rekke uformelle sanksjoner. Barna tilhørte en gruppe som ble kollektivt stigmatisert i etterkrigstiden. Men vi vet ikke nok om myndighetenes behandling av barna. Derfor vil regjeringen også her lyse ut et forskningsprosjekt, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.

Begge forskningsoppdragene skal lyses ut i høst.

Jordbær til besvær, før og nå

"Jeg står ved vekta og tar imot bøtter og baljer, kasser og hva selvplukkerne enn har funnet det for godt å fylle med jordbær, rett fra åkeren.

Sommerjobben i år er å veie bæra for selvplukkerne, og passe på at de som plukker betaler for seg. Det er som å ha kommet til himmelriket. 

Alt er bedre enn å plukke jordbær, det føles som å være i helvetes forgård, som den ultimate straff."

Tankene ble til ord i disse dager, hvor jordbærbønder kritiseres massivt for å frakte plukkere verden over, fordi nordmenn ikke er motiverte for å gjøre jobben. 

Og hvorfor det? Minnene strømmer på:

Å gud som jeg hatet den jobben! Svetten som silte under den brennende sola, myggen som beit, og kleggen! Brennesla som brant, ryggen som verket….det eneste positive var at den ble brun... Og var det ikke sol, så var det regnet som silte og gjørma som skvatt rundt gummistøvlene og bæra som var våte og sleipe og som råtna om det fuktige været varte lenge. Dagene besto i å sitte på huk, eller gå tvekroket i timesvis hver dag, bare avbrutt av å bære kassene til veiestedet hver gang kassa ble full. Tolv kurver i hver, grønne sprø plastkurver med hull i bunnen. Kurvene satte vi fra oss i ranna etter hvert som de fyltes, og så samlet vi dem sammen i ei kasse til slutt. Jordbær plukket vi på akkord, det var slett ikke snakk om noen timesbetaling den gangen jeg var aktiv i jordbæråkeren på 70-tallet. Var du rask på labben kunne du tjene godt, var du treig, ble det mindre. Og hvis du rasket med deg «rått og røti» forstått som kart og råtne bær, ble det tilsnakk og du måtte selvsagt sortere bæra før det kunne leveres til grossist. Hvis det ikke ble oppdaget, fikk bonden trekk i oppgjøret, og dårlig rykte. De plukkerne som slurvet, kunne selvsagt ikke regne med jobb neste år.

Jeg skriver dette i dag, nær femti år etter somrene hjemme på gården hvor faren min drev med «mangesysleri», det vil si, dyrket mye forskjellig i løpet av året. Jeg husker jordbær, salat, blomkål, broccoli, kruspersille, squash, rosenkål, agurker, tomater, paprika, pelargonia, julestjerner, evighetsblomster, erteblomster, sukkererter, bønner.

Alt skulle sås, prikles, plantes, noe skulle bindes opp, lukes, hakkes, tynnes. Så skulle varene høstes, plukkes og skjæres, renses, buntes, pakkes, plastes, veies, og til slutt, kjøres til grossist eller kjøpmann. Der ble kassene med grønnsaker og bær tatt imot, veid og registrert, og pappa fikk en kvittering på det han hadde levert. Så kom oppgjøret etter at alt var kontrollert, og det ble trekk i oppgjøret om ikke kvaliteten holdt mål.

Blomkålen skulle være blendahvit, og fri for visne blader, salaten friskt grønn, sprø og fast, jordbæra modne og røde, men ikke overmodne, kruspersillen mørkegrønn og spenstig, agurkene tynne og rette, ikke bitre og tykke, tomatene blanke og faste, rosenkålen akkurat passe stor og tett, de store og løse ble sortert ut sammen med de små, squashen heller ikke for stor, i det hele tatt, alt skulle være høstet i rett øyeblikk og håndtert med kyndig hånd og blikk.

Dette er kunnskap som nedarves, man vokser opp med det, og «får det i henda», som taus kunnskap som vanskelig læres i løpet av en sommerjobb i tre uker en sommer.

Hvorfor importerer vi arbeidere i norsk landbruk?

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv og min erfaring for å svare på det. Jeg vokste opp i ei tid hvor det var en selvfølge at barna på gården hjalp til med det som skulle gjøres. Selv startet jeg å jobbe på akkord rundt ti års alder, og lærte meg fort sammenhengen mellom arbeid og penger. Ønsket jeg meg noe, var det bare å jobbe til jeg hadde penger nok.

Den gleden det var å kjøpe for egne penger, gjorde det verd strevet, og jeg ser det var verdifull læring i det som i dag vil være helt uakseptabelt barnearbeid. Selve jobben var imidlertid uutholdelig kjedelig, og jeg kunne ikke komme meg fort nok til sommerjobb i butikk, så snart jeg var seksten.

Deretter jobb i bank. Jeg oppdaget at livet kunne være lett, nesten magisk å få penger bare ved å møte opp, sminket, og med fine klær og hæl på skoa.

Akkurat som ikke bankfolk jobber? Jeg synes jeg hører kommentarene, så jeg kommer deg her i forkjøpet, du som måtte føle deg truffet, eller i disse dager, til og med krenket!

Jo da, vi jobbet! Jeg husker da de lange køene foran kassa, alle timene med nattsafetelling i kjelleren, i dårlig luft og pengestøv som kilte i nesa, og vi røyka på spiserommet og i lokalet etter stengetid – i dag er det uakseptabelt omtrent alt vi gjorde!

Men for meg var dette lek, ikke jobb! Jeg visste hva jobb var. Det var for meg å få møkk på henda, å bøye ryggen, å bli våt av svette eller regn, jobb var slikt som foregikk ute, ikke tørt og svalt inne! 

Jeg var motivert av penger når jeg jobbet ute, når jeg jobbet inne, var det av ren lyst, og sammenhengen mellom arbeidet jeg gjorde og pengene jeg fikk, ble borte for meg. Lønna kom jo inn på konto uansett hva jeg gjorde i løpet av timene på jobb, om det var mange kunder eller få, vi kunne til og med strikke og lese ukeblad i smug i stille perioder, gjemt bak skranken... og lønna kom jammen for det! Rein magi for en som var vant til å jobbe på akkord...

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg veit ikke helt selv, hadde bare behov for å si akkurat dette, akkurat nå.

 

 

 

#MyAltStory

#MyAltStory

Hvor startet min alternative historie?

Det første som faller meg inn, er møtet med Suchada. En thailandsk massør som jobbet ved et massasjeinstitutt jeg fikk behandlinger ved. Hun så meg som en grønn spire, og fortalte meg det hun så, og jeg forsto språket og visste det hun sa var sant. Så kommer jeg på den gangen på Finnskogtoppen hvor de hadde healing på behandlingsmenyen, og jeg fikk en opplevelse av forløsning på benken der som satt i lenge. Det var på den tida jeg forsto at folk kunne se ting jeg ikke kunne se, og de kunne fortelle meg ting om meg selv jeg ikke var bevisst, men som kroppen visste at stemte. Bekreftelsen kunne arte seg som gåsehud over hele meg, eller spontane tårer eller latter. Da hadde behandleren streifet sjelen min med ord, musikk eller berøring. Ordene, musikken eller berøringen virket som plumbo i et tett rør, det bobler litt, før det stillestående vannet tar noen runder rundt avløpet, og fosser ut av vasken med et slags sukk eller slurp.

Som mottaker vet man når healing virker, men hvordan kan det veies og måles slik at myndighetene blir fornøyd?

Det er slikt som dette en gruppering på Stortinget, med en farmasøyt fra Høyre i spissen, vil avgiftsbelegge.

Jeg kom på en episode til. Hun var den første healeren jeg var hos. Hun tok 400 kroner for 3 timers konsultasjon, og tida kunne ikke vært et minutt kortere. Da jeg kom inn i stua hennes, hilste hun ved å dytte meg forsiktig rundt i rommet. Jeg syntes det var merkelig, men lot henne holde på, lot meg føre rundt i rommet en stund, før hun ga seg, ba meg sette meg i sofaen og sa «her var det ikke mye motstand». Hun hadde fått en viljeløs, formbar geleklump inn i stua si. Jeg var totalt overgitt det som skjedde meg, og det var slik jeg følte det der ute i verden også. Det viste hun meg altså som det første hun gjorde under behandlingen. Det var som en løve som lekte med musa, og visste at her kan jeg holde på akkurat slik jeg vil med byttet mitt. Forskjellen var at jeg slett ikke skulle spises, men lære noe om meg selv. Musa skulle lære av løven. Byttedyret skulle lære av rovdyret.

For meg er dette kanskje essensen av det jeg har opplevd og lært gjennom min erfaring med det alternative, å lære å forsvare meg, å beskytte meg, å finne tilbake til instinkter og forsvarsmekanismer som hadde blitt borte gjennom barne-, ungdoms- og voksenår. Jeg kjenner nå min egen historie så godt at jeg kan gå tilbake og se at det faktisk er det som har skjedd.

Samfunnet likte meg nok bedre slik jeg var før, lydig, pliktoppfyllende, akkurat passe på alle måter, verken tynn eller tykk, høy eller lav, sint eller glad, helt på gjennomsnittet i ett og alt. Fulgte alle råd, regler og påbud til punkt og prikke, en prektig borger.

De første hjelperne jeg oppsøkte etter sammenbruddet, var legen, presten og psykologen. Alle tre fantastiske hjelpere, de reddet liv den gangen da dette skjedde. Legen sørget for å ta alle prøver for å utelukke alvorlig sykdom, gi meg sykemelding og time hos fysioterapeut for prolapsen. I tillegg var han en klok mann, og det viktigste han gjorde for meg og min familie, var å gi av sin tid og livsvisdom. Han skrudde av takstameteret på et kvarter pr pasient, og satt med meg en St.Hansaften hvor jeg var stum og kun kommuniserte med lapper. Jeg var redd for å være til bry, men han sa at bare han rakk en fotballkamp til kl 20 på kvelden, var han fornøyd, jeg var siste pasient og kunne sitte der så lenge jeg trengte det.

For en lege! Jeg følte jeg hadde verdi, han ga meg verdighet ved den handlingen, og jeg kan aldri få takket ham nok for det.

Den neste hjelperen var presten. Han tok meg imot i kirken, utenfor kontortid, og så lenge som jeg trengte det. Han kjente bygda, familien og historien, og kunne se meg og det jeg strevde med i mitt miljø. Jeg fikk komme igjen flere ganger til samtale. En uvurderlig gave.

Så kom psykologen inn i bildet. Hun var den tredje jeg kom til, de to første forsto jeg ikke hva mente, de bare satt og hørte på meg, uten å gi noe tilbake, det virket meningsløst for meg. Jeg trengte en som lyttet, ja, men som også ga meg både bekreftelser og motstand. Den ene jeg var hos tror jeg satt og sov…da føler man seg ikke særlig mye verd…han bekreftet ved å være passiv det jeg kom for, en følelse av verdiløshet og en selvfølelse under null, en retraumatisering.

Den tredje, en kvinne midt i livet, ble min vei inn til mitt eget indre, hun klarte å få hull på byllen, klarte å få meg på sporet av mitt eget indre liv - jeg visste ikke engang at noe sånt fantes. Jeg var ufødt rent psykologisk som 35 åring, nærmest som et barn på rundt 10 år. Noe hadde skjedd som hadde gjort at det indre livet hadde stivnet. Fysisk artet det seg som prolaps i ryggen, jeg var dønn stiv, null fleksibilitet.

Psykologen kom inn til meg ved å bruke eventyr som metafor, det forsto 10 åringen, og den terapeutiske kontakten ble opprettet.

Etter rundt ett år med jevnlige samtaler, sa hun at hun hadde lært meg det hun kunne, men at det var nå jobben begynte. – Intellektet ditt ligger et hestehode foran følelsene, sa hun, og fortsatte: -De følelsene må fram og bearbeides, og da må du oppsøke andre enn meg. Det finnes mange alternative behandlere som jobber med følelser.

Starten på prosessen min var hos lege, prest og psykolog, alle godkjente av samfunnet som «de rette» hjelperne. Jeg er dypt takknemlig for vårt gode helsevesen og den norske kirke.

Men så var altså ikke reisen slutt ved dette. Den hadde bare så vidt begynt…

En tiåring i en 35 årings kropp, klarer seg ikke alene der ute. Min redning ble en hel hærskare av hjelpere som dukket opp på min vei, nesten som for Dorothy i «Trollmannen fra Oz.» Langs «The Yellow Brick Road» møtte jeg sjamanen, healeren, massøren, gestaltterapeuten, psykodramaterapeuten, naprapaten, refleksologen, numerologen, astrologen, osteopaten, og mange, mange flere. Alle disse trådde til, mot betaling selvsagt, for å «oppdra» meg til et gangs menneske som var i stand til å ta vare på meg selv. I tillegg til, og samtidig med, dette, ble universitetsstudiene, terapeututdanningen og lesing av hundrevis av bøker avgjørende for å bli kjent med meg selv.

Hvor skulle jeg ellers fått denne hjelpa, om ikke innenfor det alternative? Hvor henvender man seg i det offentlige helsevesen for å få hode og kropp til å henge sammen? I psykiatrien? Jeg var jo ikke syk, men trengte råd, veiledning og kunnskap formidlet av andre som selv hadde gått veien. Hvor finner man dem innen det offentlige?

Styrken i de alternative tilbudene er at man gis mulighet til å lete seg fram til man finner sin egen vei. Målet er å finne sin egen stemme, og det er avgjørende at man treffer på folk som kan lokke den fram, uten å påføre en sine egne svar, eller samfunnets ensretting, som fort kan bli påført innen systemet, fordi de som jobber der som helsepersonell har noenlunde samme utdanning og menneskesyn. Mangfoldet blir borte om det blir så dyrt å oppsøke de alternative at få har råd, hvilket fort kan bli konsekvensen om merverdiavgift på alternativ behandling innføres.

Avgjørende for min tilfrisking var også å skrive dagbok. Krona på verket var å gjøre dagboka om til det som ble til boka «Farfars skrin», og å få den utgitt på forlag.

Her er ord fra en anmeldelse av boka, i den beskriver jeg min reise:

«Anbefalar alle å lesa denne, for dette er ei viktig bok om forståelse og forsoning i norsk krigshistorie. For som det står så fint i boka; «Skammen går videre i generasjoner når det skammelige ikke blir snakket om.»

Her er hele anmeldelsen:

https://bokblogger.com/2020/07/02/farfars-skrin/

En tydelig bro mellom det offentlige helsevesen og det alternative, ble synlig for meg da jeg overvar legen Audun Myskja og healeren Joralf Gjerstad, «Snåsamannen», i samtale på et stort arrangement på Lillehammer 31.januar i 2019.

Jeg blogget om arrangementet i ettertid, og det ble delt av nær to tusen mennesker etter at Myskja selv delte det som sammendrag fra kvelden.

Her er blogginnlegget:

https://tonebb.blogspot.com/2019/02/refleksjoner-fra-inspirasjonskvelden-31.html

Jeg håper den broa blir stående, og at de alternative behandlerne fortsatt kan yte tjenester som folk flest har råd til å benytte. Og vær så snill, ikke sett mine gode hjelpere og meg i samme bås som de som gir kosmetisk kirurgi. Vi hører ikke hjemme der.

IKKE FJERN MOMSFRITAK FOR ALTERNATIV/KOMPLEMENTÆR BEHANDLING

Vennlig hilsen psykodramaterapeut og forfatter Tone B. Bergflødt

Stena-saken, følelser og fakta

Så var jeg ikke helt ferdig med Stena-saken allikevel. Jeg trodde jeg hadde sagt mitt ved innlegget i Lierposten på torsdag.

Det virvles opp underliggende årsaker til mitt sterke engasjement. Det handler om den gangen min far mistet kvotene for å levere grønnsaker fra gården. En av årsakene til det, var at semitrailerne til BAMA var for store til å kunne kjøre på den smale gårdsveien, og de kunne slett ikke snu i gårdsplassen. Vi produserte heller ikke nok på våre arealer til at vi var interessante som leverandører.

Dette var den gangen mange av de små grønnsaksprodusentene og «mangesysleri-brukene» måtte gi tapt for gårdene med store monokulturer, som både hadde volum og vei som gjorde det bryet verd for semitrailerne til BAMA og ta turen.

Vi tok over gården i 2004, og startet da med ammekuer, korn og grasproduksjon på god grønnsaksjord. På den måten skjedde det at korn ble dyrket der det burde vært grønnsaker, gras der det burde vært korn. (Nå skal det sies at hos oss har det med åra utviklet seg vekselbruk med naboer som har både korn og grønnsaker) Dette er eksempel på strukturrasjonalisering, og det har medført at mye grønnsaksjord har blitt benyttet til annet de seinere åra. Rasjonaliseringen har også medført at fjellgårder og seterdrift i stor grad har blitt nedlagt, med det resultat at vanskelig tilgjengelige grasressurser som kun kan bli menneskemat gjennom drøvtyggermager ikke blir høstet, og landet gror igjen. 

Hvor vil jeg hen med dette? Jo, følg med videre:

Nå er det tydelig at avfallshåndteringen i Lier står for tur i rasjonaliseringens tegn.

Jeg kjenner i kroppen at den forrige rasjonaliseringsprosessen på vår gård sitter i. Det er kanskje uheldig å dra fram mine følelser rundt dette når Høyre, FrP og V kommer med sine fakta i Stena-saken. Beslutninger skal tas på grunnlag av fakta, ikke følelser....

De faktaopplysningene som kommer fram i innlegget, er dokumenterte avvik i eksisterende avfallsmottak i Lier fra flere år tilbake, som brukes for å vise hvor dårlig avfallshåndteringen hos de eksisterende anleggene er i dag. Om dette gjelder fortsatt, er det alvorlig. De som tar imot avfall er underlagt strenge retningslinjer, og de må følges. Det blir allikevel helt feil å erstatte de eksisterende anleggene med et nytt, om det viser seg å være så vanskelig å få rettet feilene. Det er tiltakshaverne som er ansvarlig for å drive etter de retningslinjer som er gitt. At tilsynsmyndighetene ikke har sanksjonert før, om avvikene fortsatt ikke er rettet opp, er svært uheldig. Men vil dette løses ved å få en ny aktør? Hva om det nye anlegget heller ikke klarer kravene de skal drive etter?

Det eneste jeg kan se vi har av fakta vedr Stena Recycling, er at det ved et søk på nettet, er rapportert ca en brann i året ved deres anlegg rundt om i landet. Russisk rulett er brukt som metafor i omtalen av plasseringen av Stena Recycling sitt anlegg på Lyngås, og den er treffende. Det kan avfyres mange bomskudd før kammeret med skarpt fyres av, og dreper den våpenet er rettet mot.

Hvorfor får jeg vondt i magen hver gang denne saken kommer opp? Er jeg drevet av frykt?

Ja, jeg tror det. Den samme frykten som de som protesterer mot vindmøller i uberørt natur, den samme frykten som de har som ikke vil bore etter olje i sårbare områder, den samme frykten som de som i sin tid ikke ville legge elva i rør.

For meg er det rene vannet i elva hellig grunn. Den største innsatsfaktoren ved all grønnsaks-, frukt og bærproduksjon i bygda kan ikke gambles med.

De nåværende avfallsanleggene ligger også nær elva. Det er uheldig. De hadde ikke fått etablere seg der i dag. Disse anleggene bør ettergås i sømmene, og pålegges tilstrekkelig gode rutiner slik at de kan drive forsvarlig innenfor de rammene som gis. Men de fyller bøndene i Lier sitt behov for avfallshåndtering. Om ikke det var tilfellet, ville vel bøndene være de første til å ønske Stena Recycling velkommen til å etablere seg i Grønne Lier?

Trafikkbelastningen over Kirkelinna og Ringeriksveien er ikke nevnt med et ord i innlegget. Det er mer enn merkelig, eller kanskje ikke? Det er i alle fall et stort engasjement i befolkningen mot den økte trafikken et slikt anlegg vil medføre.

Ut av skapet - igjen? Nei, det kjennes som å slå inn åpne dører, skal jeg være helt ærlig.

I morgen lanseres appen W-CALL, jeg siterer fra hjemmesiden: «en digital markedsplass for uavhengige veiledere innen en rekke fagområder».

Jeg er en av de uavhengige veilederne som har blitt invitert til å være med.

I dag, dagen før lanseringen, kommer det til meg at jeg gjerne vil skrive litt om veien hit.

Ved morgenens monotone arbeid ved kjøkkenbenken, ble jeg brått klar over at jeg neppe hadde vært der jeg er i dag uten mine møter med ulike behandlere innen alternativ behandling. Jeg hadde heller ikke vært der jeg er i dag uten livsviktig hjelp fra det offentlige helsevesenet.

Når jeg sier «er der jeg er i dag», betyr det rett og slett å være i live.

Når jeg i tillegg til å være i live også har et rikt liv, kan jeg takke min egen nysgjerrighet på livet, og oppdagelsen av det åndelige og spirituelle i tilværelsen for det. Den nysgjerrigheten ble vekket da jeg var 35, og har gitt meg et liv og en vei kun jeg kunne ha levd. De valgene jeg har tatt har vært bare mine, og har vært basert på det man kaller «å følge hjertet». Det er det letteste valget jeg har tatt, fordi det ikke framsto som noe valg, men en nødvendighet den gangen for 18 år siden, men med de mest utfordrende konsekvensene.

Jeg kunne ikke ane hvilken reise jeg bega meg ut på da, og som nå altså har vart i 18 turbulente år.

Det har vært storm og orkan, med skibbrudd og nær drukningsdød, man har blitt kastet av synkende skip og blitt skylt halvdød i land. Man har karret seg til folk og hvisket HJELP, og noen har hørt at hviskingen egentlig var et skrik.

Man har også skreket, da man måtte det, da hvisking kunne ført til den visse død.

Jeg skriver i tredjeperson fordi dette fortsatt er nært og sårt etter 18 år.

Reisen har også bydd på seilturer i solgangsbris, og rett og slett stillstand - liggende på ryggen i bunnen av en robåt, voggende i blikkstille vann. Det har vært landgang i smule viker og i fargerike havner med liv og latter.

Til sammen har det blitt et liv, og nå opplever jeg å være midt i stormens øye, i denne merkelige tida vi alle deler.

I dag tar jeg et skritt jeg har vegret meg for, og gledet meg til, lenge. Jeg viser den åndelige delen av  meg. De som kjenner meg blir ikke overrasket, men det kjennes viktig å uttale det. Jeg står fram som et helt menneske, og anerkjenner også det spirituelle i livet fullt ut.

Jeg tar meg selv og mine opplevelser på alvor, trosser frykten for å bli mistenkeliggjort og avvist, latterliggjort og kneblet.

Jeg gjør dette i et fellesskap med andre, alle med sine evner, sin tro og sin tvil.

Mennesker som likner meg selv, og som likner de som så og hørte meg da livet var uutholdelig. De gangene det offentlige helsevesen ikke var et alternativ å vende seg til for livshjelp, men som var der når man hadde valgt livet, og ville reddes medisinsk også.

Jeg vil gi tilbake nå, jeg vil være en av dem, en av dem som var der når nøden var som størst, en av dem som lyttet og kom med lindrende ord når smerten var for stor, men også en av dem som praktiserte «tøff kjærlighet» og grensesetting de gangene det var det som skulle til for å få meg ut av destruktive tankebaner.

Jeg har studert psykologi ved universitetet i Oslo, psykodrama ved Norsk Psykodrama Akademi, og jeg har tatt utallige kurs og workshops innen ulike retninger som gestaltterapi, reiki, enneagram, familiekonstellasjoner, ulike skrivekurs og yoga. Jeg har vært på retreats og fått velværebehandlinger, men også nødvendig og smertefull kroppsterapi hos naprapat, osteopat, fysioterapeut, kiropraktor, psykomotorisk fysioterapeut, akupunktur, triggerpunkt, rosenterapeut og healer, og mange fler.

I 2017 sto jeg ved et veiskille, skulle jeg fullføre bokprosjektet mitt, eller skulle jeg la det dø?

Jeg visste samtidig at døde boka, døde jeg, det vil si, sannsynligvis ikke momentant, men mer sannsynlig ved en eller annen sykdom eller ulykke. Jeg visste med meg selv at å drepe den drømmen ville være fatalt. Det høres sikkert uforståelig ut, men slik er det å følge hjertet, da vet man slikt.

Jeg fikk også et forvarsel av en fotterapeut som oppdaget at jeg flasset under den venstre foten. Hun hadde sett slik stressutløst hudflassing før, og spurte, - si meg, hva driver du egentlig med? -Jeg skriver en bok, svarte jeg som sant var. -Du kommer til å bli syk om du fortsetter, sa hun, og spurte videre, -er det verd det?

-Ja sa jeg, det er det. I visshet om at syk kom jeg til å bli uansett, men om jeg fullførte var det en viss mulighet for å overleve. Ja, slik var det. Å, gud for en påkjenning det var. Jeg får nesten ikke puste når jeg skriver dette.

Jeg er en overlevende, en overlever.

Hvorfor?

For å komme til denne dagen?

Jeg må gi mening til det som skjer i livet mitt selv, livet som sådan er ikke nok for meg, jeg må finne sammenheng og mening.

Denne dagen minner meg på nettopp den vanskelige perioden i 2017, og at jeg da meldte meg på et kurs som skulle bli avgjørende for å komme i havn med boka. Jeg deltok på Michael Winger og Guro E. Johansen sitt «Jeg ser deg» akademi. 11 helger i Oslo med opplæring i det de kan innen healing, reading, meditasjon, ispedd kraftfulle møter og opplevelser, hjalp meg over kneika, og førte meg til det stedet i meg selv som jeg måtte til for å få mot og kraft til å ferdigstille, og å stå fram med boka i offentligheten ved utgivelsen. Forlaget som trodde på meg, var selvsagt av avgjørende betydning, takk til forlegger Geir Felling Andersen for at du så meg, trodde på meg og historien som ble til boka «Farfars skrin».

Alternative behandlere blir iblant, eller faktisk ganske ofte, av folk med sterke stemmer i media, stemplet som «useriøse, uetiske, kvakksalvere, slike som lurer penger fra folk, og direkte farlige for såkalt svake sjeler».

Ja vel. Jeg forstår at noen dessverre har hatt dårlige opplevelser og erfaringer med useriøse alternative behandlere, jeg har møtt et par selv. Det er allikevel like dumt «å helle babyen ut med badevannet» innen alternativ medisin og behandling, som det ville vært å dømme alle offentlig godkjente kirurger utfra han fra Sørlandet som gjorde mange livsødeleggende feil, ble flyttet fra sykehus til sykehus, og som fikk holde på lenge med det før han ble stoppet.

Når det er sagt, har mine egne erfaringer med det offentlige helsevesen alt i alt vært svært gode. Vi er heldige som bor i et land med et velfungerende helsevesen som passer så godt på oss. For meg er det ikke snakk om et enten eller, men et både og. Vi trenger det offentlige, og vi trenger det alternative. De to retningene utfyller hverandre, og må til for å gi tilstrekkelig hjelp og omsorg til hele mennesket med kropp, sjel og ånd.

Jeg takker med dette Michael Winger for at han gir ansikt til det alternative på en god måte, og den innsatsen han gjør for å hjelpe folk i nød. Pårørende i «savnet-sakene» som har mistet sine, og lever uten å finne svar, de som trenger hjelp til åndelige og spirituelle spørsmål, og som bare blir avfeid og avvist av andre, de som kommer til ham og mottar healing, og sånne som meg, som deltar på kurs over tid, og folk som har utbytte av å delta på åndelige møter rundt om i landet.

Gratulerer og takk til Michael Winger og Marianne Andersson Brodahl for den innsatsen som ligger bak etableringen av W-CALL. Jeg takker for å ha blitt invitert til å være en av veilederne i W-CALL, og skal gjøre mitt beste for å hjelpe de som henvender seg til meg gjennom W-CALL appen.

"Regjeringen ønsker store krise-fullmakter – foreslår ny coronalov" overskrift i VG 200320

Jeg har i dag, 20.mars 2020, delt flere innlegg på Facebookveggen min som handler om den utvidede fullmakten regjeringen ønsker Stortingets tilslutning til.

Det som skjer nå, er som om året 1940 skulle kommet i reprise. Forskjellen er at krigen denne gangen står mellom selve menneskeheten og et bitte lite virus. Sykdommen som viruset forårsaker, har brått har blitt en verdensomspennende trussel, i likhet med en verdenskrig. Den rammer alle på en eller annen måte, direkte eller indirekte, uten unntak. Erkjennelsen av at vi alle er forbundet med, og avhengige av hverandre, framstår klarere enn noen gang.

Handlingene som trusselen medfører av ekstreme statlige inngrep i samfunnsliv og enkeltpersoners liv, er langt på vei de samme som unntakstilstanden innført da Norge ble okkupert av fremmed makt i 1940.

Når jeg leser forordningene som er foreslått i 2020, slår det meg hvor likt det er det jeg leste i rettsdokumentene i Riksarkivet, og det jeg ellers leste av litteratur som research til boka «Farfars skrin – i skyggen av NS», utgitt på Prego Mobile forlag i 2018.

Det jeg ønsket å vise ved å skrive boka, var at mange av dem som meldte seg til tjeneste for landet (ja, det var det de faktisk trodde de gjorde) i en vanskelig tid ved å melde seg inn i partiet Nasjonal Samling, blant andre min farfar, var oppriktig opptatt av å gjøre en god jobb for landet ved å bidra til å sørge for å «holde hjula i gang».

Den 19. mars 2020 sto denne overskriften i Bondebladet: «Vår viktigste oppgave nå er å sørge for at hjulene holdes i gang for alle som produserer mat. Aldri har vel bonden vært viktigere.»

Det blinket i øynene som skarpe flashbacks fra alle avisforsidene jeg pløyde gjennom under arbeidet med boka. Ordene i Bondebladet anno 2020, dekket hele forsidesiden, det var krigstyper, underskrevet av lederen i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes.

Det er på høy tid med økt fokus på beredskap, og på viktigheten av å ha en sterk nasjonalstat. Når det kommer til kriser som denne, må alle land først og fremst sørge for egne innbyggere. For å lykkes med det, må hvert land ha gode beredskapsplaner innen helse, militært, og for matproduksjon og - distribusjon. Koronakrisen kan tjene som en alvorlig og nødvendig test på hvordan Norge er rustet til å takle kriser, denne vi står midt oppi nå, og kriser som kommer.

Tilbake til starten av innlegget, og hvorfor jeg skriver dette:

Grunnen til at flere juseksperter nå går ut og advarer mot å gi utvidede fullmakter til regjeringen i denne krisesituasjonen er, slik jeg forstår det, at Norge da i praksis går fra å være et demokrati til å bli et diktatur, riktignok i en begrenset periode, men allikevel som et farlig eksperiment. Statsministeren forsikrer at de utvidede fullmaktene skal «anvendes med klokskap». Det tviler jeg ikke på at hun mener, med hele sitt hjerte. Historien viser imidlertid at i kriser som denne, kan frykten ta overhånd, dømmekraften svekkes, og uheldige og forhastede beslutninger tas, og da helt uten motforestillinger fra en opposisjon. Det kan medføre at myndighetene samlet eller som enkeltpersoner kan komme til å gjøre overgrep mot befolkningen eller mot enkeltpersoner, som vanskelig lar seg forsvare i ettertid.

Er Norge villig til å ta den sjansen?

Psykisk lidelse eller fysisk sykdom?

«Pasient til lege: Yes, det er noe fysisk galt!»

Dette seiersropet kom som en respons på at pasienten hadde fått påvist lavt stoffskifte, og var sjeleglad at det ikke var noe psykisk.

Overskriften tilhører en kronikk skrevet av Kaveh Rashidi i A-magasinet 14. februar 2020.

Noe som synes på en blodprøve er mye lettere å forholde seg til enn den psykiske ubalansen som kommer i forkant av den fysiske manifesteringen, dette har jeg selv erfart. Etter mitt syn, er en fysisk manifestasjon som kalles sykdom, og kan avleses i en blodprøve, et bevis på at man ikke har lyttet til kroppens signaler i tide. Det betyr at man rett og slett ikke har vært sensitiv nok, og modig nok til å sette de grenser og ta de valg man burde ha gjort for å unngå utvikling av uønsket fysisk sykdom.

Selv står jeg overfor en operasjon fordi jeg ikke har lyttet godt nok til egen kropp. Jeg har innerst inne visst at jeg drev rovdrift på meg selv, men ikke hatt tilgang til hvordan jeg skulle valgt annerledes.

Hva kommer det av at jeg bedriver omsorgssvikt overfor meg selv? Hvorfor har jeg ikke alltid tilgang til NOK-punktet i livet?

Det er spørsmål jeg stiller meg. Jeg er fortvilet over at jeg har behandlet min kropp så lite medfølende og kjærlig, at et organ har blitt utslitt og må fjernes, fordi det ikke lenger oppfyller sin rolle i min kropp, og stadig sier fra om at det ikke orker mer. Jeg sørger over denne tilstanden, er skamfull og lei meg for at jeg ikke klarer å holde kroppen intakt med alle sine organer lenger enn til 58 års alder.

Det er stress, bekymringer og overvekt som har tatt knekken på galleblæra mi. Alt er mitt ansvar, og det er nesten ikke til å bære. Jeg vet ikke om jeg er alene om å tenke slik, stiller jeg altfor store krav til meg selv? Tar jeg på meg for stort ansvar? Hvem ellers skulle tatt det ansvaret?

Jeg ble rørt av legen som ikke benyttet anledningen til å rette en pekefinger mot meg, da jeg tilsto at jeg hadde forsøkt en gallerens-kur som siste krampetrekning for å se om det kunne være mulig å slippe den operasjonen, å kunne beholde galleblæra allikevel, å kunne gjøre noe selv.

Da jeg i stedet opplevde å få nok en galleblærebetennelse etter forsøket, var det nok til å overbevise meg om at en operasjon er det eneste rette, jeg bøyer meg endelig for det uunngåelige.

Kroppen responderte på rensen med forhøyet CRP, betennelsesmålet som skal være mellom 0-10 var over natta på 75. Ikke så ille det, men min erfaring er at den verdien kan øke fort, og at det er om å gjøre å komme i gang med antibiotika med det samme. Jeg fikk penicillin, og altså bare medfølelse fra legen. Han forsto godt at jeg ville gjøre et siste forsøk på å «bevare meg vel» og hel, med galleblæra intakt noen år til.

Denne teksten er farvel til et lite organ som har tjent meg trofast og lenge, men som nå har gitt opp å rope, gitt opp å varsle at jeg må gjøre ting annerledes. Opprøret har kulminert i en stille murring, en smerte som lar seg dempe greit med Voltaren, og bakterier som slås effektivt tilbake av Bactrim, to tabletter, to ganger i døgnet. Og en henvisning rett inn på sykehuset om blæra allikevel skulle ha krefter igjen til et siste, fortvilte smerteskrik i løpet av helga, og jeg må ha morfin.

Jeg ber om tilgivelse for at jeg har behandlet deg så dårlig, hvil i fred, kjære, elskede galleblære. Jeg skulle ønske jeg hadde lyttet til deg mens du bare var en psykisk lidelse, og ikke behøvde å danne krystaller og smerter for å få meg til å snu. Jeg klarte det ikke, jeg var for opptatt med andre, «viktigere» gjøremål.

At det er lettere å få aksept, tilhørighet og hjelp av samfunnet og helsevesenet når den psykiske ubalansen har manifestert seg i fysisk sykdom, er en stor svakhet ved vårt system, som også Kaveh Rashidi skriver i sin kronikk. Han skriver videre: «Med de psykiske diagnosene følger gjerne tabu, stigma og utenforskap.»

Jeg skulle ønske mine livsutfordringer, eller kall det gjerne psykiske lidelser, kunne vært løst på et lavere nivå, uten bruk av skalpell under full narkose.

FFF - Fat Female Forty

FFF Fat Female Forty (Fiftyseven for min del, heldigvis) er den humoristiske(?)forkortelsen de bruker internt på sykehuset når de får inn en overvektig, middelaldrende dame med galleproblemer. Det fikk jeg høre ved en av innleggelsene i vinter.

En slik nedlatende omtale av en utrolig smertefull og alvorlig tilstand, tyder på at gallesykdom også er en skammens sykdom. I læreboka og på Google står det at den rammer stort sett overvektige kvinner etter fertil alder, og kan det derfor være slik at sykdommen dermed har lav status? For det opplever jeg at den har. Man ser på utseendet at pasienten har forsynt seg av livets goder på alle måter, det er en slags grådighetssykdom, og den er selvforskyldt, og dermed foraktes de som pådrar seg tilstanden. Dette er selvsagt satt på spissen, jeg vet om både tynne folk og barn som har galleproblematikk. Men at sykdommen ofte settes i sammenheng med at man har spist for mye fett, tror jeg stemmer som en generell oppfatning. 

En liten digresjon:

I det siste har jeg sett på Netflixserien The Crown. Der er en scene hvor statsminister Anthony Eden får et smerteanfall på toget. «Han har gallestein!» utbrøt jeg fra sofaen i det samme, og det viste seg å stemme. Han vred seg i smerter, og fikk injisert morfin. Senere i filmen så vi ham på sykehuset hvor han fikk blokket ut gallegangen slik at gallesteinen kunne passere. Han gikk også med amfetaminsprøyte i veska, som han satte på seg selv når anfallet var i emning. Til slutt måtte han resignere og gå til dronningen for å få sykemelding. Det foregikk omtrent slik: 

Statsminister Eden framfører sitt ærend, stående i formell audiens, og at han skal reise bort på rekreasjon, hvormed dronningen spør, eller nærmere fastslår «du reiser vel ikke så langt, så jeg kan få tak i deg?». Eden svarer at legen har forordnet en reise til Seychellene. Dronningen kaster litt på hodet og repliserer med et fnys: «Seychellene, hva foreskriver han da for oss andre?» Eden blir stille noen sekunder og sier lavt: «Det gjelder livet mitt». Dronningen trykker på knappen som viser at audiensen er over.

Etter at jeg selv har fått galleblærebetennelse og gallestein, forstår jeg hva Anthony Eden slet med, og andre sliter med, stort sett i stillhet. For dette får du ikke greie på før du er rammet av det selv, og forteller om det. Da viser det seg at forbausende mange forteller om seg selv eller noen de kjenner som vet veldig godt hva dette handler om. Som mange ting ellers i livet, kom denne sykdommen overraskende på meg, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det, hvor alvorlig det var eller om det gikk an å bli frisk fra det. Det eneste jeg fikk høre, var at jeg burde operere bort galleblæra, med en gang.

Jeg syntes det var drastisk å operere bort et organ etter et par anfall, og ville helst prøve å leve slik at galleblæra kunne friskmeldes. Dermed tok jeg selv ansvar for egen galleblære, og det gikk bra, jeg var fri for anfall fram til våren 2019. Da var det hendelser i livet mitt som satte sjokk i meg, og anfallene var slik at jeg måtte på legevakta to ganger i løpet av påsken. En ugrei sommer fulgte, med store utfordringer, både relasjonsmessig og jobbmessig. En ørebetennelse gjorde meg døv på et øre og ga seg ikke før etter flere antibiotikakurer. Høsten kom, uten at problemene var løst. Øret ble bra, men så begynte anfallene igjen. Første gang ble det konstatert galleblærebetennelse, samt gallestein som satt fast i gallegangen. Smertene var ubeskrivelige, og smertelindringen var morfin rett i armen på sykehuset. Jeg følte meg lett som en fjær da gallesteinen ble operert ut uten kniv, men med en lang slange gjennom munnen og ned i gallegangen som ble blokket ut, slik at steinen kunne passere.

Jeg er altså flink til å produsere gallesteiner, og har flere av dem liggende på vent i galleblæra. De begynner å røre på seg av ulike årsaker, det verste jeg kan gjøre er å spise fett eller stresse. Da mobiliseres det der inne i galleblæra, og jeg får beskjed. Så kraftig beskjed at jeg må komme meg på legevakt så fort som bare det.

Til sammen har jeg hatt tre inn- og ut-innleggelser på sykehuset siden oktober, tre antibiotikakurer, pluss diverse turer til fastlege for kontroll. For hver gang symptomene melder seg, synker jeg lenger ned i et svart hull, og det er tyngre og tyngre å komme seg opp igjen. Jeg er satt opp til operasjon i mars, men må da være betennelsesfri, de opererer ikke folk med betennelse i kroppen.

Så jeg lever fettfritt, melkefritt og melfritt for tida. Bruker tid på å finne ut av det med maten og er spent etter hvert måltid hvordan kroppen tar imot det den får.

I en alternativ medisinbok jeg har, står dette når jeg slår opp på gallestein, og jeg kjenner meg så veldig godt igjen i beskrivelsen, også at tilstanden henger sammen med depresjon, et liv som dette er utmattende og gledesløst til tider:

Lever II levergange og gallegange, gallekolikk, gulsott, hepatitt, leverbetennelse, gallesten, depresjon.

Storhjernebarken.

Det er en feminin identitetskonflikt med en følelse av ikke å vite hvor man hører til, hvor man skal være eller ikke vite hva man skal beslutte seg til.

Julebrev 2019 – Nyttårsbrev 2020

Jeg begynte på et julebrev før all faenskapen satte i gang for alvor, kom ikke lenger enn dette:

Den jula Skjeggen døde

Den jula alle kom hjem

Den jula jeg var syk

Den jula jeg forsto at livet mitt må endres drastisk om jeg skal leve lenge

Den siste jula på gården?

Den siste jula i det store hvite huset?

Den jula jeg hørte Bugge Wesseltoft

Den jula jeg gikk med rød kjole allerede andre søndag i advent, ikke lilla

I tillegg til min miserable helsetilstand, ble altså katten min, Skjeggen, sjuk.

Den begynte å blø fra nesa og ble liksom forkjølet. Vi var hos dyrlegen og tok røntgen, i tilfelle det hadde satt seg noe fast i nesa hans. Det var ingen fremmedlegemer der, og dyrlegen mente det var herpes eller kreft. Jeg sørger over min gode venn gjennom 11 år. Han var en flott type, og jeg er glad for å ha vært mennesket hans. Hvil i fred under kastanjetreet, kjære Skjeggen.

Skjeggen er død. Han vekte meg i natt, han mjauet utenfor soverommet.

Godt Nyttår, kjære deg, som tar deg tid til å lese