Formuesskatt - hvorfor?

Hvorfor?

-          Sier barnebarnet, når han ikke forstår en beskjed gitt av voksne, noe han blir bedt om å gjøre/ikke gjøre, at vi skal hit eller dit og han skal bli med.

Jeg ser forskjellen på ansiktsuttrykket og kroppsspråket de gangene han virkelig ikke forstår beskjeden, og trenger utdypende forklaring, kontra de gangene han utmerket godt forstår, men er uenig, og vil diskutere, eller kverulere.

I møte med formuesskatten blir jeg 5 år, og spør:

-            Hvorfor?

Fordi jeg virkelig ikke forstår beskjeden gitt av «de voksne», det vil si de vi har valgt til å styre landet og sørge for oss gjennom god, rettferdig politikk.

Til nå har ordet «formuesskatt» for meg vært et begrep uten mening, fordi det ikke har rammet meg selv, og jeg har hatt vanskelig for å se at rike folk skulle ha noe problem med å betale en liten prosent av sine store formuer, jeg har tenkt at de har så mye at det ikke vil merkes i det hele tatt.

Brått ble begrepet virkelig for meg, da jeg nylig fikk regningen inn i nettbanken. Jeg skal ut med et, for meg, betydelig beløp i formuesskatt, delt på to, så det ikke skal se så voldsomt ut, nå i høst. Et avdrag i september, et i oktober.

Vi har hatt regnskapsfører i alle år siden vi startet bedrift, før det var jeg vanlig lønnsmottaker, skrev selvangivelsen selv, førte regnskap over alt jeg brukte, hadde egen sparekonto, og full kontroll. Når vi begge frigjorde oss fra faste jobber, måtte jeg «kaste inn håndkleet» i alt som hadde med inntekt, skatt, gjeld, moms, og alt som handlet om penger å gjøre, jeg kunne ikke lenger overskue det hele – og stolte blindt på dem som kunne det.

Så solgte vi odelsgården min, et sårt kapittel i livet. Den hadde vært hjem og arbeidsplass for familien vår i 30 år, helt til det ble klart at ingen av barna ville ta livsverket videre. Vi valgte å dele det vi satt igjen med av penger for livsverket vårt, når gjelden var innfridd, i to bosteder. Med gamle foreldre, familie og venner i hjemlandet og tre barnebarn i nabolandet, ble det et naturlig valg.

Nå kan man kanskje tenke, hva er det hun er i ferd med å klage på nå, med leilighet og hus både her og der? Hvem har råd til det? (Hvis jeg kaller det hus og hytte, er det kanskje lettere å assosiere seg med)

Ja, hvem har råd til det, jeg innser at vi er heldige, som veldig mange andre, men er vi å betrakte som "rike"?

Hva vil det si å være "rik"?

Det spørsmålet hadde jeg aldri trodd jeg skulle stille, fordi jeg aldri har tenkt på meg selv som noe i nærheten av å være rik.

I hvert fall ikke på penger!

Jeg kan si meg rik på familie, venner, opplevelser, samtaler, bøker, filmer, teaterforestillinger, mat og drikke og alt hva livet har å by på, men jeg har aldri et øyeblikk tenkt på at jeg skulle være rik på penger!

Vi startet med to tomme hender begge to. Tok våre utdanninger, jeg kun videregående og studfag før jeg og begynte å jobbe, han ingeniørutdanning. Vi etablerte familie, bygde hus og jobbet noen år, før livet krevde endringer. Vi solgte selvbygget hytte og kuttet ned på alt av forbruk, og levde noen år under «fattigdomsgrensa», da vi begge sa opp jobbene våre for å realisere oss selv. Han bygget opp firma og gårdshotell, jeg tok utdanning, tok vakter i psykiatrien, hadde klienter i terapi, skrev bok, malte bilder og hadde verv i politikken. Mye penger hadde vi aldri, men livet føltes meningsfullt.

Som sagt før i teksten, kom dagen da vi valgte å selge livsverket vårt, fordi vi innså at ingen av våre sønner ville overta odelsgården, som vi hadde bygget videre på.

Så til poenget med denne teksten, nemlig formuesskatten.

Jeg liker ikke risiko. Da vi hadde solgt, kjøpt, solgt igjen og kjøpt, (fornuftig nok, ikke for alle pengene) og endelig landet i våre to boliger i to land, trodde jeg vi kunne puste ut. Etter to hofteoperasjoner og utmattelse etter store påkjenninger med salg av odelsgården, det er ingen lett avgjørelse å ta, var det uaktuelt for meg å gå inn i arbeidslivet igjen som 63 åring. Jeg har en liten AFP som trådte i kraft ved 62, og en liten pensjon fra banken jeg jobbet i som trådte i kraft ved 63, pluss honoraret fra vervet som medlem i forliksrådet. Dette gir ca 10.000 kroner i måneden til sammen, jeg er konkret, for du vet ikke hva jeg synes er lite eller mye. Alle forstår at jeg da må tære på sparepengene til folketrygden trer inn ved 67 år, som er 4 år til.

Vi valgte å kjøpe rimelige boliger, og heller ha litt på konto for å spe på den lave pensjonen.

Nå opplever jeg at formuesskatten tar halvparten av det jeg «tjener».

Hvorfor?

Jeg blir brått 5 år igjen, og synes bare alt er urettferdig, jeg kjenner jeg blir liten og sint.

Men så er jeg ikke alene.

Det snakkes fort om «milliardærene», eller «landets rikeste» når ordet formuesskatt nevnes.

Hvordan i alle dager havnet jeg i den gruppa??

Jeg har overhodet aldri identifisert meg med «de rike», tvert imot!

Hvis det er slike som meg og min mann det siktes til i spørsmålet om formuesskatt, da gjelder det mange!

Jeg velger å stanse her, med dette diktet: 

Likegyldighet - et dikt av Martin Niemöller

Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.

Om mine møter med NAV - på godt og vondt

Etter å ha lest noen innlegg på Facebook om menneskers hjerteskjærende kamper mot NAV, fant jeg igjen et innlegg fra 2014, om min egen kamp etter et kraftig sammenbrudd - men som heldigvis løste seg. (Jeg delte den historien i forrige post.)

Tre grunner til at jeg ikke ble varig ufør, men kom tilbake til livet og arbeidslivet:

1. Fordi jeg var ung, 35 år gift, med to barn, og godt nettverk, samt at jeg fikk god oppfølging av en varm, forståelsesfull, klok, men også streng og tydelig lege i det året jeg var sykemeldt.

2. Fordi jeg fikk avslag på alle søknader om støtte fra NAV. og de fandenivoldske kreftene jeg fikk av det, jeg skulle da for helvete klare meg selv!

3. Fordi jeg fulgte rådene til legen, og gjorde drastiske endringer i livet, både i arbeidslivet og privat, gikk ned i levestandard, solgte hytta, som gjorde at jeg gradvis fikk krefter og livsmot tilbake, og ikke trengte så høy inntekt. 

Jeg husker legen sa til meg at jeg var heldig som fikk sammenbruddet så tidlig, fordi jeg da fortsatt kunne komme meg igjen, og endre kursen i livet mitt. -De fleste som fikk en slik smell var 50-60 år, og mange av dem hadde ikke krefter til å starte på noe nytt, sa han. 
Det ser ut til å stemme ganske godt. De som klapper sammen etter et langt arbeidsliv, men for tidlig for å motta pensjonsytelser, og i tillegg må kjempe mot NAV for å få penger til livsopphold, ja, de synes jeg virkelig synd på. 
Jeg føler med alle i den situasjonen, og leser sterke tekster skrevet av folk som har havnet i vanskelige livssituasjoner på slutten av et langt arbeidsliv, men før pensjonsrettighetene trer inn som en reddende engel. Jeg føler med dem, som i sine innlegg viser både bitterhet og sinne over behandlingen de får av NAV, og måten de(ikke)blir møtt på, når de virkelig trenger hjelp. 
Jeg hadde en fantastisk lege den gang jeg trengte hjelp, og jeg har heldigvis klart meg uten offentlige ytelser, bortsett fra det ene året med sykemelding fra 35 til 36 år. 

Da jeg i fjor, i en alder av 62, måtte operere hofte nummer 2, og var dødssliten etter salg av gården, flyttinger og alt hva det medførte av både psykisk og fysisk belastning, og forsiktig spurte om muligheten for førtidspensjon/uføretrygd de siste årene, ble jeg blankt avvist av to unge leger. Jeg kunne fortalt mye om de opplevelsene- det kommer kanskje i en ny post etter hvert, når det er modent for skriving og deling. Jeg byttet fastlege to ganger i prosessen, og den tredje har jeg heldigvis ikke hatt behov for å oppsøke enda - jeg klarer meg fint og går dit jeg vil med to hofteproteser!
Nå skal det sies at jeg fikk en liten pensjon allikevel, fra privat oppsparing- så da klarer jeg meg fram til den offentlige pensjonen trer i kraft fra 67 år. Jeg kommer ikke til å spørre om noe mer fra den norske stat. Jeg har gjort mitt, og jobber forresten fortsatt for dem, i kraft av å være meddommer i forliksrådet med møte annenhver uke, og får noen «knapper og glansbilder» for den jobben, som jeg liker, for den er svært givende i kraft av å få innblikk i andres skjebner, på godt og vondt.. 
Takk til dere som inspirerte meg til å skrive dette. 

Å huske noe, eller dikte?

 I går fikk jeg impulsen jeg har ventet på, til å skrive igjen. Jeg skjønte det da jeg ble påståelig overfor en episode som jeg delte med mannen min, og vi var uenige om. Begge husket episoden, selv om den skjedde for over 40 år siden, men med helt forskjellig innhold og slutt. Jeg sov på det, og innså i dag morges at jeg ikke kunne være sikker på at min versjon var den rette, enda jeg var skråsikker i går, og til og med anklaget min mann for å være begynnende senil om han ikke husket det slik jeg gjorde!

I dag har jeg kommunisert på nettet med en venn i England og en skribent-kollega på Facebook, og fått ny innsikt. Sommeren har vært helt topp, med masse gode opplevelser med familie og venner. Den eneste jeg har savnet innimellom, er meg selv. I det daglige får jeg som regel nok av mitt eget selskap, og elsker å se, snakke med og ha FaceTime med både barn, barnebarn og venner. Nå er jeg fylt opp av gode øyeblikk, og ser fram til høsten og en slags hverdag. 

Denne søndagen er jeg helt alene, og fikk først panikk ved tanken. Jeg sendte meldinger til noen gode venner, mest for å forsikre meg om at de fortsatt er der, tilgjengelige for et treff når det passer oss begge. 

Så kjente jeg hvor deilig det er å styre dagen selv, særlig når trangen til å skrive dette meldte seg. Å skrive uten mål og mening, bare ta det som kommer her og nå, det er lenge siden sist. 

Robotstøvsugeren gjør jobben sin og det er overskyet, heldigvis, sola kan stresse meg mer enn noe. Jeg kjenner når jeg har fått "dosen" av sol, og lageret med D-vitamin er fullt for høsten. Da frister ikke bikini og solstol, men skygge og pc eller bok. 

Det var alt for nå, riktig god søndag til deg som leser!