Tanker etter å ha sett den danske serien "Familier som vores" på nrk.

 "Europa vil brenne". Sa en jeg kjenner for rundt ti år siden, og flyttet til en annen verdensdel. Jeg kom på dette utsagnet igjen da jeg så den danske serien "Familier som vores" som ble lansert på nrk den 1.januar. Det har heldigvis ikke kommet til "brann" i Europa ennå, men uroligheter, klima- og miljøkatastrofer og framvekst av ekstreme høyrepartier ser vi på nyhetene nærmest hver dag. 

Serien gjorde et dypt inntrykk, og jeg kan relatere mye til eget liv, med flyttinger og nyetableringer i nærmeste familie, selv om vi slett ikke har opplevd samme tragedie som i serien, at hele landet er i ferd med å synke i havet. 

Vi er trygge i Norge. Og i Danmark i uoverskuelig framtid, håper jeg. Men en liten tvil har kommet. Hvor langt unna en klimakatastrofe er de mest utsatte landene i Europa? Hvor fort stiger havet? Hva vil filmskaperne vise oss, eller forberede oss på?

Å forlate alt kjent. Å miste hjem, familie, venner, tradisjoner, språk, historie, sanger. Hva gjør det med folk? Hva kjennetegner dem som  klarer seg i nytt land, lærer seg nytt språk, skaffer kontakter, venner, jobb? Hvem klarer ikke å tilpasse seg og går dukken? 

I serien følger vi flere familier og enkeltskjebner som vikles inn i hverandre. Vi ser hvordan enkelte tar irrasjonelle valg som blir skjebnesvangre for flere, og bestemmende for hvor de havner. 

Noen betraktninger fra meg på en søndag i januar 2025, trygt i egen stue, i Norge. 

Hva julekaktusen fortalte

 9. januar 2025

Det første blogginnlegget i det nye året. Jetlagen er på det nærmeste borte, og søvnmønsteret har stabilisert seg etter USA-turen i jula, selv om jeg fortsatt er noe trøtt og vil sove lenger om morgenen. Det kan jo også være vintermørket som forårsaker det.

I dag har jeg hatt en sjau med stueplantene. Jeg har lenge sett at de to store kaktusene etter farfar har hengt slapt nedover kanten på pottene, og ikke blomstret som de pleier på høst og vinterstid. I dag tok jeg fatt i dem, og så at selve rota var begynt å råtne, og at det bare var å prøve å redde noen av de strammeste greinene før det var for seint.

Jeg har det slik med planter at de «snakker» til meg i sitt eget språk, som noe i meg mener å forstå. Jeg har nok en «magisk tenkning» rundt plantespråket. Jeg kan også tolke dyrespråk magisk, for eksempel kan synet av et ekorn eller et rådyr fortelle meg noe om mitt underbevisste, det er som om en beskjed derfra blir oversatt til en tanke som mitt bevisste selv kan tolke og forstå, og sinnsstemningen kan endres på et øyeblikk.

Nå var det de to jule- eller novemberkaktusene som snakket til meg, gjennom å være døende. Jeg overtok begge kaktusene etter at farfar døde i 1995, og har altså holdt liv i dem i de 30 årene som har gått siden den gang. De har vært igjennom flere flyttinger, og har klart seg, til og med blomstret de stedene vi har bodd, forresten, jeg husker ikke om de bar blomster i Drammen. I hvert fall har jeg sett dem sture her i leiligheten i Lier siden vi kom hit. Det var akkurat som de sa: «Nå orker vi ikke å venne oss til nok et nytt sted, nå gir vi opp».

Jeg frigjorde grenene fra røttene i dag. De som så friskest ut satte jeg i potter med jord, jeg fant råd om hvordan på Google. Jeg satte også noen greiner i vann for å se om de utvikler røtter, slik at jeg kan plante dem i jord seinere.

Så får jeg bare vente og se hvordan dette går. Vil noen avleggere klare seg og vokse videre, eller var dette slutten på de 60-70 år gamle kaktusene etter farfar, og dermed på tide for meg å gi slipp på minner om ham?

Jeg har forresten to julekaktuser som har blomstret i vinter, og har trodd de var nye, det vil si fått eller kjøpt, uten at jeg husker mer om når eller hvem jeg eventuelt skulle ha fått dem av. Da jeg så nærmere etter, akkurat nå, var stammen på disse tykk og så ut som skilpaddeskjell, lik stammen på de to som nå er døde. Jeg husker ikke om dette er avleggere etter farfar sine, men mistenker det, og blir glad ved tanken! Nok en gang endret sinnsstemningen min seg, fra sorg til lettelse, og håp om en videreføring av det som er verdifullt i familiehistorien. Det vonde har jeg kvittet meg med, og ønsker det nye året velkommen med denne innsikten.

12. desember 2024

 Vi er halvveis i advent, og vår julereise nærmer seg. Jeg kjenner at spenningen stiger dag for dag, og skrivelysten og kreativiteten lider under det. Jeg legger derfor ut det siste innlegget i min lille adventsblogg i dag, og ønsker deg som leser en fortsatt fin adventstid og god jul når den tid kommer!

Men så har jeg allikevel litt på hjertet i dag. Artisten Sol Heilo ble i går frastjålet en tilhenger med masse utstyr hun er avhengig av i sin jobb som artist og kunstner. Jeg delte innlegget hennes på min side, og oppfordret mine venner til å dele. Så ser jeg en kommentar under innlegget: om hun har låst hengeren. Det vet jeg ikke, men hadde det spilt noen rolle, i og med hele hengeren har blitt tauet bort?

Vi hadde to grove innbrudd i løpet av tida vi drev vertsgården. Jeg husker den lammende følelsen da vi oppdaget det. Jeg mistet mer enn det som ble stjålet den gangen, nemlig tilliten til folk og tryggheten i eget hus. Nå hadde jeg kanskje i overkant mye av begge deler, kanskje hadde tilliten jeg alltid har hatt til folk på et tidspunkt gått over i naivitet, og tryggheten i livet over i resignasjon. 

Disse hendelsene er historie nå, og lærdommen er at jeg har fått en mer balansert tillit til folk, og mer realistisk trygghet i livet. Jeg utsetter meg for noe mer risiko, og tåler spenning bedre enn på lenge. Jeg er allikevel påpasselig med det meste jeg gjør, og passer godt på det jeg eier. 

Jeg håper Sol Heilo får tilbake tilhengeren sin med innhold, og at du slipper å oppleve tyveri og innbrudd i juletida. Pass godt på det du har, ikke vær naiv!

Alt godt fra Tone B.

11. desember 2024

 Hva skjer en onsdag midt i adventstida når jula skal feires utenlands? Et av målene for dagene som gjenstår, er å "spise oss ned", slik at kjøleskapet er mest mulig tømt før vi drar. Litt av en måsetting, vi er heldige som har så nok av alt, at å begrense seg er en dyd. 

Vi har noen hyggelige vennetreff å se fram til, og pakking! Hva tar en med seg dit hvor temperaturen varierer mellom 20 varme og 5 kalde grader?? Det blir som ekstremvariant av norsk vår og høst! Badedrakt og ullgenser! Ja, ja, egentlig ikke så uvant for meg som prøvde isbad i Drammen forrige vinter...

I disse dager er strømmen dyr, og variasjonen fra landsdel til landsdel er stor. Nå er det vel ordninger som jevner ut det folk faktisk må betale, men allikevel, noe uopprettelig har skjedd med strømpolitikken, slik det ser ut. Nok om det, jeg har undret meg over dette lenge.

Litt pludring om smått og stort i bloggen i dag, jeg tar fram amerikakofferten, finner fram badedrakta og ullgenseren, gleder meg til tapas hos gode venner i kveld, og ønsker deg nok en fin førjulsdag!

 

10. desember 2024

 Om en uke reiser vi til Eirik i USA. Derfor har juleforberedelsene allerede vart en stund for min del. Da blir det tydelig hva som er viktig - å se familie og venner, og å spise noen av de tradisjonelle rettene.

Til jul gleder jeg meg aller mest til å treffe sønn og svigerdatter, og feire jul sammen! At det også blir et avbrekk fra vinteren, kommer som en deilig bonus! 

Robotstøvsugeren jobber på, strever litt med dørstokkene, men tar sats og kommer seg over med pust og pes. Jeg reflekterer over livet, hvordan det stadig er i endring. Noen ganger er endringene store, nærmest å regne som paradigmeskifter. Det tar tid å tilpasse seg en helt ny tilværelse, og jeg kjenner fortsatt på det etter alle flyttingene. Jeg kjenner også på det å bryte juletradisjoner ved å reise utenlands. Første gang vi gjorde det, var i 2015, da besøkte vi Eirik og Håkon i Chile. Da ble alle tradisjoner brutt, og etter det har det vært lettere å gjøre endringer i julefeiring, pynting og matlaging. Tradisjonene skrelles av, lag for lag, og det er spennende å se hva som blir igjen år for år, hva som betyr noe, hva det følger glede med å opprettholde. Jeg tok bilde av det pyntede julebordet før julekålen, og kjente på gleden over å ta fram nisseserviset enda et år, jeg prioriterer plass i skapet til det, selv om det kun brukes til jul. 

Jeg bakte de tre brødsortene i år, men la merke til at det gikk mest av grovbrødet. Så får vi se hva som skjer neste år, om vørterkaka og hvetekaka blir historie, som det hjemmebryggede ølet, den hjemmelagde fårerullen, det selvhugde juletreet og julekortskriving har blitt, sammen med mange andre ting jeg ikke kommer på i farta. Stresset forsvinner sammen med tradisjonene, det er en velsignelse. Sånn som jeg holdt på før! Jeg blir flau ved tanken på alt jeg gjorde før jul, jeg opprettholdt tradisjoner som om det gjaldt livet! Ikke rart det ble noen "melt-downs" i blant...

Kos deg med juleforberedelser du som leser, ha en fin tirsdag!

9. desember 2024

 Dagen derpå, det er mandag. Stua er satt tilbake til utgangspunktet, bordplater tatt bort, bestikk og servise lagt i skuffer og skap. Men adventsstemningen holdes igjen, med julestjerne, hyasinter, adventslys og røkelse på lilla løper.

Det gikk lite mat i går! Vi reflekterte over det til frokost i dag, Øystein og jeg. Det vil si, suppen gikk det en del av, det var brød og pålegg som det ble spist lite av. Jeg mener å huske fra årene før at det virkelig har vært stort innhogg av mat i dette måltidet. Forskjellen fra da til nå, er at vi alle var yngre, mer aktive og dermed spiste mer. Den gangen hadde vi dessuten våre tre halvvoksne sønner hjemme til jul.

Jeg husker det var stas med julemat, julekaker, marsipan og klementiner. Mor og far kjøpte en kasse med klementiner til jul, og vi barna satt foran barne-tv, skrelte og spiste. Dessuten fant vi en klementin i julestrømpa første juledag, gjerne sammen med en liten boks med rosiner og en sjokoladeplate.

Nå kommer sola inn vinduet og setter meg i en annen stemning, tilbake til her og nå. 

Jeg bruker litt tid på å nullstille meg etter et selskap, det krever fokus og forberedelser i forkant, og da blir det en utpust som varer til livet igjen tar tak, og der skjedde det....

En melding på telefonen, og nå har jeg nettopp vært og hentet en vintage julegave til Eirik, som han ønsket seg, tilfredsstillende å finne noe brukt på Finn. 

Nyt vakker ettermiddagssol!

8. desember 2024

 Årets "julekål" er servert og fortært på nisseserviset, i år igjen. Jeg er glad og takknemlig for familien som stilte opp, og gjorde at tradisjonen fortsatt holdes levende. "Julekål" har vært servert i jula på gården så lenge jeg kan huske, og lenge før det. Retten, som er ei suppe, består av kraft fra koking av rull og sylte, og ribbefett. Om vi stopper der, heter det "mølje", den serveres med et spesielt flatbrød, "møljebrød", som fortsatt selges under det navnet, og spises med gaffel. I vår familie blir mølja utvidet med finsnittet kål, karve og kjøttboller, derav navnet "julekål", og spises som suppe med skje. Ved siden av, har vi julens brød, vørterkake og hvetekake, edamerost, geitost, sylte og rull, og gjerne et par andre oster med marmelade til. 

Å være vertskap for denne tradisjonen er vi glade for, selv om vi ikke lenger bor på gården. 

Jeg tar fram juleduker som jeg husker fra barndommen, i dag fikk jeg greie på at min mormor hadde brodert den ene, min mor den andre, bestefar den tredje. Ellers dukker det opp lysestaker etter farmor og farfar, sølvskjeer etter oldemor og oldefar, og diverse minner i julepynten etter folk i familien som har feiret jul før oss. 

En velsignet stund, akkompagnert av den lave duren fra oppvaskmaskinen, med beina høyt, jeg fordøyer dagens selskap med å skrive dette, og takker dere alle som spanderte denne andre søndagen i advent med oss!

Ha en fin kveld!