Beundring på avveie? Tanker om gründervirksomhet

25.juni 2017
Blogge på ferie, hvorfor ikke hjemme?
Jeg har fortsatt mye på hjertet. Virkelighetsoppfatninger. Bjørn Dæhlie og oss andre.

Hvorfor blir idrettshelter beundret og de samme heltene foraktet når de transformerer idretten til business?

For Bjørn Dæhlie er det den samme drivkraften han benytter om det er å vinne skirenn eller å inngå en god kontrakt i næringslivet. Når skiløperen ikke lenger er best i sporet, vil konkurranseinstinktet ikke bli borte, men transformeres til annen aktivitet. Om han velger å gå over i senior/turrenn-kategorien og konkurrere på hobbybasis, eller om han velger å gå over i næringslivet, er verdivalg som den enkelte tar.

Men hvorfor skal det ene valget applauderes og det andre valget fordømmes?

Det er hva jeg har grublet på siden Bjørn Dæhlie satte ord på det på frokostmøtet i Civita 15.juni 2017.
Min hypotese er: De som ville applaudert om Bjørn Dæhlie valgte «turrenn- seniorrenn på hobbybasis-varianten», er de samme som ikke skjelner mellom de ulike rollene og egenskapene den som starter en bedrift, og de som jobber der har, skal ha og må ha.

Slik jeg ser det, handler det om to verdisyn som forveksles.
Det ene er menneskerettighetssynet. Det handler om at alle mennesker er like mye verd, at det ikke er forskjell på «Kong Salomo og Jørgen Hattemaker», at «kongen også må gå på do», alt som forbinder oss som mennesker, alt som er felles for oss som art, alle behov vi har felles.
Det er noe vi alle er enige om, det er vår felles virkelighet, det er nedfelt ved lov, og selvsagt er det riktig. Grunnleggende behov har vi alle, og alle individer i hele verden har den samme verdi, vi er forbundet i vår menneskelighet og vår sårbarhet.

Så er det hva som får oss til å virke, til å stå opp hver dag, til å smile til verden, til å holde rytmen, hva som er drivkraften i det enkelte menneske. Hva er det som får hver enkelt av oss til å vibrere? Her begynner vi å skille oss fra hverandre.
Alle mennesker trenger trygghet og mening innenfor en gruppe, vi er født relasjonelle og avhengige. Mange finner sin naturlige plass fra fødselen av, og beveger seg aldri ut av den gruppa de er født inn i, men vokser og trives innen sitt naturlige miljø. De finner seg godt til rette, og etablerer seg med hus og familie og trygge jobber, de «legger seg på hylla» når de er 25. Andre forsetter å utforske verden og er i bevegelse hele livet. Noen har som mål å få gullklokke etter lang og tro tjeneste, mens andre finner mening i å skifte jobb hvert femte år. Noen har kanskje grunn til å bryte ut av en destruktiv gruppe, og prøver, men blir hanket tilbake av de sosiale normene, og tilpasser seg heller enn å bryte ut.

Gruppetilhørighet er felles for oss mennesker, vi er avhengige av hverandre, vi klarer oss ikke alene over tid, verken fysisk eller psykisk.

Mange er konforme, de trives der de er, med å  ikke skille seg ut, og de har det bra med det! Flott! Heldigvis!

Andre finner det, av ulike årsaker, uholdbart innenfor gruppa de er en del av, og bryter ut. Det kan for individet oppleves som å dø, for uten gruppa klarer vi oss ikke, også de som bryter ut er avhengig av andre. Det er derfor det er så mange som ikke gjør det, selv om de kanskje vet at de burde, det krever for mye av dem, et mot som kan være svært vanskelig å få tilgang til. Derfor skjer ofte et brudd først når det står om livet, enten fysisk eller sjelelig.
Når man bryter ut av en gruppe, må man være forberedt på faktisk å stå alene en periode, før man igjen finner likesinnede. Ved å stå alene får man testet egne krefter, kjent på egne grenser, man er nødt til å finne egenskaper i seg selv som man ikke visste at man hadde, da man levde innenfor tryggheten i gruppa.

Det ene er ikke bedre enn det andre, det er bare ulike måter å leve livet sitt på, å finne mening på.

Noen starter med sølvskje i munnen, mens andre må kjempe for tilværelsen helt fra start. Noen kommer skjevt ut etter traumatiske opplevelser, og trenger støtte for å komme seg inn på den rette vei, mens andre går noenlunde skadefri gjennom oppveksten med all den støtten de trenger, og behøver ikke bruke krefter på å holde seg på sporet, de har integrert de solide rammene.
Det kan godt hende Bjørn Dæhlie har hatt både sølvskje og gode rammer tidlig i livet slik at han har kunnet konsentrere seg om å perfeksjonere skisporten. Jeg vil nesten tro det.
Å bli verdensmester krever en god start, eller en bemerkelsesverdig evne til å reise seg etter ekstreme påkjenninger, det finnes eksempler på det også.

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor denne hetsen fra opinionen når skiløperen lykkes som næringslivsmann?
Hvorfor heies han ikke på lenger?
Hvorfor feirer vi ikke bragdene hver gang han gjør en god forretningstransaksjon eller starter en ny bedrift?
Hvorfor er det ikke positivt at han bidrar til samfunnet med verdiskaping?

Alle involverte i en bedrift er viktige.
Som i en motor må alle tannhjulene passe perfekt i hverandre, og smøres og holdes ved like for at motoren skal gå. Om et av tannhjulene blir ødelagt, må det skiftes ut. Om motoren kollapser, hjelper det ikke om tannhjulene er i orden, i tilfelle må de settes inn i en ny motor.
Men hva er en motor?
En grunder er som en motor. Han tiltrekkes av en oppgave som skal løses, et behov som skal dekkes i et samfunn. Han ser behovet og forstår at her må det krefter til, her må det tenkes nytt, for å sørge for at en viktig jobb blir gjort, her er en oppgave som kan gjøres på en bedre måte. Den kreative sjelen forstår at han ikke klarer dette alene, og starter prosessen med å finne energien som skal til –  i form av investeringer i maskiner, bygninger og arbeidskraft. Den som gjør dette, har en drivkraft som er så stor at den kan gi arbeid til flere. For at noen vil jobbe i bedriften, må de ha tro på, og tillit til at foretaket vil generere penger nok til at de får en anstendig lønn, og ellers gode arbeidsvilkår.

Den som har initiativet og drivkraften kan på denne måten bli viktig i mange menneskers liv.

Å være en slik krever egenskaper som ikke er enhver forunt å ha, eller å skaffe til veie.

Det betyr ikke at det initiativrike mennesket har et større menneskeverd enn andre.

Det betyr imidlertid at de egenskapene en grunder har dyrket fram er unike.

Å kaste seg ut i det ukjente, å ta risiko, å sette utfor den bratteste bakken på ski, å holde et foredrag for mange mennesker, å vise fram et kunstverk, å ha så stor tro på egne evner at det smitter over på andre, «å tro man er noe», i det hele tatt å utsette seg for andres kritiske blikk og kommentarer, krever et stort mot.

Det motet kan alle jobbe med seg selv og få fram, men det er ikke alle som synes det er verd strevet, de har det bra som de har det, eller de ser ikke muligheten for det i eget liv. Mange som ikke tar skrittet, men som har et ønske om det, og som innerst inne vet at de også kunne gjort det, innser kanskje at motet mangler. Da hender det at selvforakten kommer ut som misunnelse, eller «beundring på avveie» som det også kan kalles. (Katrine Aspaas lanserte dette for en tid tilbake, i forbindelse med Raushetens Tid.)

Har beundringen et sted på veien fra idrettshelt til grunder/næringsdrivende blitt forstyrret eller blokkert, slik at det har foregått en negativ, ufullstendig transformasjon?

Kan det være denne «forkrøplede beundringen» Bjørn Dæhlie og hans like opplever?

Dag 14

Så har to uker gått. Kort oppsummert har jeg gjennomgått hele manus to ganger – sett noen foredrag og filmer –  badet og solt meg – spist lunsj og middag med og mest uten selskap – malt et par akvareller – lest flere bøker, fant en fantastisk roman i hylla utenfor rommet mitt,"Når sypressene hvisker" av Yvette Manessis, og jeg har lest "Kvinnen med rødt hår" av Orhan Pamuk. Den første boka fra Erikousa, gresk øy, den andre fra Tyrkia. Meget lesverdige begge to. Jeg har skrevet blogg – surfet på nettet - skrevet kort – en gang sendte jeg seks kort uten å skrive adresse! Hadde skrevet dem på stranda, og skulle føre på adresser på rommet. Hadde satt på frimerke, og så en postkasse, puttet dem oppi, og kom så på at adressen manglet....
Jeg har kjent på følelsen av å ha all tid til egen disposisjon, å bestemme alt selv – ta alle avgjørelser – gjort min verden liten – ikke hatt gjøremål utover det jeg har funnet på – vært trygg – funnet ut at jeg alltid finner på noe – å kjede meg vet jeg ikke hva er – trenger en PC, bøker, og et reisemaleskrin. Har ikke shoppet noe som helst – veldig uvant – pleier å bringe med meg noe lokalt hjem...det er fordi kofferten allerede var nær maxgrensen pga bøkene og utstyret ellers. Har brukt så og si alle klærne, men kunne hatt med mindre og vasket litt underveis. Bruker ikke stort i varmen.
Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem, heldigvis.
Dette har vært en nyttig erfaring – en barriere er brutt. Jeg vet jeg klarer meg bra hvor som helst, bare jeg har noe å skrive og lese på i tillegg til de ytre dagligdagse rammene.
Så gjelder det å få den boka ferdig og utgitt! Jeg lurer på hva som kommer etter den – det venter et liv etter boka som jeg ikke vet stort om.... Den første boka har vært tung å jobbe med, men det går sakte framover, og må ta den tida det tar.

Dag 13

Ingen fugl på antennen i dag – de har virkelig sluppet taket. Jeg beveger meg av egen kraft og vilje, og kjenner at engasjement er tilbake – det kjentes ikke sånn ut da jeg dro for snart to uker siden. Da var jeg redd det aldri skulle komme tilbake, jeg blir redd når kreftene tar slutt. Og så fant jeg heldigvis ut hva jeg måtte gjøre. Denne gangen var det å reise bort alene – neste gang kan det være noe annet som hjelper, en annen mangel i livet som må dekkes. Jeg har også som intensjon å kjenne litt bedre etter, å være litt i forkant – å stoppe opp før kroppen sier så kraftig i fra som nå.
Gleder meg til å reise hjem i morgen, det er nok nå. Gleder meg til å se kjøkkenhagen min og ikke minst – det fine andelslandbruket – se hva som har kommet opp av jorda siden jeg dro. Jeg sådde ruccolasalat, plukksalat, grønnkål, småagurker, sukkererter, bondebønner, blomkarse, asters, ringblomster, og så lagde jeg masse stiklinger av pelargonier. Jeg er spent på hvordan det har gått, og de hjemme har passet godt på plantene mine!
Katten er sur, har Øystein sagt på telefon. Å, stakkars, han skjønner jo ikke at jeg plutselig er borte, kanskje han tror jeg aldri kommer tilbake! Får jo ikke forklart ham at jeg snart kommer hjem. Men ingen fare, han har alle de andre på gården, det er bare det at det er jeg som er mennesket hans. Ikke han som er katten min, men jeg er mennesket hans. Katter er underfundige! Skjeggen, som han heter, er kompromissløs og ber om det han trenger for å ha det bra. Han sier fra på en tydelig måte og blir sur om jeg ikke forstår, han furter! Han kan bli sjalu og fornærmet, sint, glad og fornøyd. Han kan klore eller bite om han blir klappet feil. Man skal være sensitiv og ta signalene – da går det bra. Noen klapper katten bare for å være hyggelig, liksom litt venstrehåndsarbeid som de tror han liker uten å tone seg inn. Da smeller han til, og jeg må unnskylde om jeg ikke har rukket å advare gjesten. Det er litt flaut.
Han er ikke farlig, bare sensitiv, sier jeg da. Og slipper ut katten.

Bjørn Dæhlie og næringsliv i postoljetida

Dag 12 ettermiddag
Engasjementet er på plass – og det er overskyet i dag, en perfekt dag for refleksjon.
Næringsliv er jeg opptatt av. Hva er næringsliv? Det vet du vel, tenker du kanskje...og ja, jeg vet jo det.
Men det er tydeligvis ulik oppfatning av hva som er innafor og utafor. For noen går skillet mellom realøkonomi og finansøkonomi. Produksjon eller kontorarbeid, praktisk eller teoretisk, å «jobbe på gølvet» eller «flytte papir», å «tåle møkk på henda» eller å være «snobb med slips».
En grunder, hva er det?
En som starter på null og jobber seg opp og fram. Gjelds det om man har utdanning, eller skal man helst bare ha «livets skole»?
Bjørn Dæhlie har startet en debatt som jeg synes er interessant. Han hadde lagt merke til at han som skiløper ble beundret og hyllet, mens han som forretningsmann og næringslivsaktør nærmest ble hånet og forfulgt av media.
En kommentar under linken til Dæhlie fanget oppmerksomheten min:
«Du må jo gi litt tilbake til samfunnet, etter hva samfunnet har sponset deg med gjennom flere år for å oppnå egen drøm. Det er det du flyter på nå!"
Først syntes jeg det var drøyt, Bjørn Dæhlie har da virkelig jobbet hardt for å komme dit han er og fortjener hver en krone, tenkte jeg. Tenk på all den treninga og alle forsakelsene, tenkte jeg. Du bør hylles like mye som forretningsmann som skiløper, tenkte jeg.
Så spurte jeg om hun som hadde kommentaren kunne definere ordet «grunder» for meg:
«En grunder er en som har en ide og skaper noe utfra det, der er Dæhlie innenfor definisjonen, men etikken hans er ikke bra. Jeg kan forstå mange andre gründere som klager og syntes det er urimelig med formuesskatt, men han fikk sponset sin merkevare av staten. Det har de fleste andre ikke fått, derfor syntes jeg ikke han kan klage på dette.»
Jeg leser og grubler og utvider perspektivet – det er ikke dumt, men slitsomt. Jo mer jeg finner ut, jo mer skjønner jeg at jeg ikke vet...
Jeg har alltid heiet på gründere, kanskje fordi jeg er en selv og vet hva som skal til?
All usikkerheten, bekymringer om økonomi og det å være redd for å bli tatt for noe man ikke helt vet at man eventuelt har gjort feil – det er noe kafkask over grunderlivet. Man beveger seg på en eller annen kant, på den ene siden er avgrunnen, på den andre siden trygghet og et godt liv.
Det kan hende man må holde ut i mange år på den tynne grensen. Der er det stille. Få går dit. Og kommer noen uforvarende dit, så skynder de seg inn på trygg grunn igjen, mens du går der og balanserer alene. Folk tør ikke snakke til deg, de er redd for å bli med i dragsuget hvis du mislykkes i prosjektet. De vil ikke at du skal vite at de synes synd på deg. De lurer på om du har blitt gal eller syk eller noe slikt som frivillig setter deg selv i den stillingen. Og du står og står i det helt til krampa tar deg. Akkurat da du er i ferd med å gi opp, skjer det noe som gjør at du får håp, og så orker du å stå i det litt til...og litt til.... men så er det slutt, du orker ikke mer og slipper taket
Og da skjer det – du har enten klart det eller faller
Har du klart det, kommer du inn i et vakuum. Du lever i en uvirkelig boble – og kan ikke tro at du er i sikkerhet. Vi opplevde det etter at vi hadde vært utsatt for forfølging av skattevesenet i fem år.
Hele historien kan leses på nettet. Tar ikke den her nå.
Det er på bakgrunn av egne opplevelser med etablering av vår virksomhet at jeg føler med og heier på dem som får det til. Det jeg kanskje ikke ser, er at alle ikke sliter slik som vi har gjort, vi har bygget stein på stein og satset alt gjennom flere år og har masse gjeld som vi gleder oss over at krymper litt år for år. At vi har vært nødt til å være kreative å hente gratis møbler på Finn – og handle alt dekketøy på IKEA. Jeg har malt  «kunsten» på veggene sjøl og vi har slett ikke hatt råd til de håndverkerne vi kanskje burde brukt, mesterfirma med norske fagarbeidere. Alt er i orden med de vi har brukt også, men det er altså utenlandsk arbeidskraft som driver på en enklere måte enn de helnorske og gjennomregulerte firmaene, og kan tilby lavere pris.
Jeg kjenner jeg blir redd når jeg skriver dette. Senterpartiet går inn for norske forhold til alle arbeidere, og jeg husker hvordan Jonas Gahr Støre ble omtalt da han benyttet et polsk firma til å male huset sitt. Men så skal ikke jeg bli statsminister...
Allikevel. Jeg kjenner at jeg går med frykt hele tida for å ha gjort noe galt. Noe jeg ikke vet hva er, men som systemet plutselig kan komme å arrestere meg for.
Er det en regel som er brutt? Et skjema som er fylt ut feil, eller som mangler et kryss?
Så tenker jeg på de som driver business som er dårligere stilt enn oss, vi har tross alt både utdanning og kan språket. Hvordan klarer de å orientere seg i dette landskapet som blir stadig mer komplisert og innfløkt? Stadig mer kontroll og skjemavelde, stadig flere som skal passe på de som prøver å få til verdiskaping for seg selv og sine ansatte.
Det er deilig å skrive dette – og veldig skummelt å skulle dele det. Jeg vil veldig gjerne ha tilbakemelding fra deg som orker å lese hele innlegget, og som har tanker å dele rundt dette.
Jeg tror det er viktige spørsmål å beskjeftige seg med i tida som kommer, postoljetida.

Dag 12

Fuglene sitter ikke så lenge av gangen på antennen lenger, det er akkurat som de sier:
Nå trenger du oss ikke lenger slik du gjorde, så nå kan vi slappe av litt, vi behøver ikke å være der for deg hele tida. Vi var krykkene dine, men nå som du kan gå selv, så slipper vi taket.
Det er slik det skal være.
I skolemedisinen kan man få beskjed om at en sykdomstilstand er kronisk, og at man må fortsette med en medisin livet ut.
Som om legen ikke tror at mennesker evner å endre seg.
Som at pasientene, om de fikk hjelp til å forstå hva som har forårsaket tilstanden, ikke kan bidra til at kroppen kan bli i stand til å helbrede seg selv.
En sykdomstilstand handler om ubalanse.
Det er noe vi har fått for mye eller for lite av.
Det kan være næringsrelatert, slik at vitamintilskudd i en periode kan hjelpe, eller å endre matsammensetningen.
Kanskje har det vært for mye kjøtt og for lite grønnsaker, for mye bearbeidet mat framfor fersk mat laget fra bunnen. For mye «død mat» med mye konserveringsmidler i, sånn mat som holder seg i måneder og år, framfor mat som råtner og mugner, det vil si har sunne levende bakterier i seg.
Det kan også være mangler ved det emosjonelle som viser seg i et sykdomsutbrudd. Giftige relasjoner som det er vanskelig å komme ut av, ubearbeidede hendelser fra fortiden som har vokst seg store og lammet deler av følelseslivet eller utviklet seg til generell angst.
Det kan være at man har stagnert intellektuelt, at man har behov for opplysning, å lære nye ting, å være student i voksen alder, å tilegne seg kunnskap som man har gått glipp av fordi man har valgt en utdanning ut fra fornuft heller enn etter hjertet. Behovet blir ikke borte, det bare hviler til tida er inne til at muligheten for å få det tilfredsstilt er til stede. Å utfolde seg kreativt, å uttrykke seg skriftlig eller muntlig eller kunstnerisk gjennom tegning og maling kan være et skrikende behov hos noen – livsviktig å stille.
Motstand mot all endring kommer. Den kan være svært sterk, og det kan hende det er den legene ikke har tro på at menneskene kan overvinne. Og kanskje er det slik. Kanskje klarer ikke alle å overvinne motstanden mot endring. Og at det er derfor det ikke brukes skattepenger på alternative behandlere som kan hjelpe folk til å overkomme motstanden slik at de selvhelbredende kreftene kan virke.
Farmasi-industrien er stor og mektig. Og takk og lov for at vi har medisiner – jeg har fått livet mitt reddet av både kirurgi og medisiner selv, og det jeg skriver her er på ingen måte ment som en sverting av skolemedisinen.
Det er bare det at piller helst skal fungere som krykke i en tidsbegrenset periode, ikke skape avhengighet ved å gi inntrykk av at tilstander ikke kan helbredes når de kan det, og holde folk fanget i avmakt for at de intet kan gjøre for å forbedre sin livskvalitet uten bruk av kjemikalier. Kroppen er som et avansert kjemilaboratorium, der alt henger sammen med alt.
Man tilfører gjerne kroppen kjemiske stoffer kunstig, fordi et organ eller en kjertel av en eller annen grunn har blitt for svakt til å produsere hormonet eller stoffet selv. Det man i visse tilfeller kunne gjort, var å styrke organet slik at det igjen ble i stand til å ta over jobben.
Når kroppen blir vant til det kjemiske stoffet eller det kunstige hormonet, og kroppen virker som før, vil folk bli lettet og fornøyd.
Den kjertelen eller organet som skulle gjort jobben er kanskje allerede operert bort, eller blir det, da den ved ikke å bli brukt, ikke lenger har en hensikt.
Kirurgi er ofte løsningen i vårt samfunn, skjær bort det som ikke funker, og fortsett livet som før.
For all del, gjør ingen endringer. Fortest mulig tilbake til jobb, fortest mulig tilbake til det vante levemønsteret, den samme maten, de samme rutinene. Selv om kroppen skriker at dette er feil for meg!
Jeg er priveligert. Jeg kan ta pauser når kroppen er ute av balanse. Jeg kan jobbe med meg selv og lytte. Prøve å finne ut hva som gjorde at tilstanden oppsto. Ta en time-out.
Jeg har tatt valg i livet som har brakt meg hit. Jeg har gått på en del smeller og fått dyrekjøpte lærepenger. Så sitter jeg her på et rom på Kreta og skriver. Behovet for å uttrykke meg er stort. At noen leser gjør det meningsfullt. At noen gir tilbakemeldinger er som honning for sår hals – det er lindring. Jeg kommer meg til hektene dag for dag. Har sagt ja til massasje på stranda – det gode har kommet til meg uten anstrengelse, når jeg bare tillater det. Jahar åpnet opp for alt det gode livet har å by på – og da kommer det til meg. Ikke nødvendigvis i det ytre, men som gode gledesbobler innvendig, og som følelser som stiger opp som et press bak øynene når jeg tillater det å skje.
Ta deg selv på alvor i sommer, kjenn etter hva kroppen ønsker – og gi den det! Du blir belønnet!
Ha en herlig søndag for kropp og sjel!

Dag 11

Dag 11
Ønsket mitt ble oppfylt, jeg spiste middag med fire andre i går!
Hadde en koselig kveld! Det går an – kanskje jeg ikke var klar før nå. Når du virkelig ønsker deg noe vil hele universet sørge for at du får det til, kanskje ikke på den måten du hadde sett for deg, men essensen i ønsket vil bli oppfylt.
Det er i grunnen bare å være klar på hva man ønsker seg, man kan risikere å få det...
Vaner. Hvor lang tid går det før en vane er etablert? Rammene rundt livet er viktige. Det varierer hvor tjukke rammene er. Noen har tynt rammeverk med stort rom for individualitet, andre har brede livsrammer, kanskje også med passepartout som begrenser utfoldelsen. For noen er de tykke livsrammene synonymt med trygghet, for andre føles de som en tvangstrøye. Har man vokst opp med for vide eller for trange rammer i forhold til sin individuelle personlighet, går mye av livet med til å justere disse i ettertid. For at man skal kunne vokse som menneske, må rammeverket være fleksibelt. Rammene må tillate ekspansjon, eller krympe om de er for vide, slik at individet kan føle seg trygg før det starter vekstprosessen.
I autoritære regimer er folk programmert til å leve innenfor et tjukt rammeverk som begrenser det individuelle i stor grad. Det er regler for alt fra klesdrakt til aktiviteter, hva man gjør og når. Hvilken mat som spises når, og når man faster. Det gjør at individet slipper å tenke selv, det er bare å slippe seg ut i fellesskapet og gjøre som andre. Noen ganger kan det være deilig å herme, gjøre som de rundt.
Det er slitsomt å ta valg hele tida. Når jeg er alene merker jeg det. Jeg må bestemme alt, skal jeg lage kaffe, skal jeg gå ut, skal jeg skrive, skal jeg vente litt, eller bade, sole meg, være på rommet...etter hvert former det seg rammer også her. Jeg våkner til stort sett samme tid hver dag, og vi at jeg vil ha kaffe på morgenen. Og juice. Og så liker jeg å dusje, da våkner kroppen. Kaffe og juice, banan og et par kjeks på senga, da holder det til lunsj. Det er ikke så forskjellig fra hjemme, men siden det er bare meg her og ingen ser hva jeg gjør eller kommenterer, så kan friheten kjennes nesten overveldende. Man kan være redd for den friheten. Hva gjør jeg hvis ingen ser meg? Hvordan vil jeg oppføre meg om jeg får gjøre akkurat som jeg vil? Det virker som at noen tror at man da blir utflytende, slem og umoralsk.
«Du kan ikke gjøre som du vil!» har jeg får høre iblant når jeg har snakket om personlig frihet. «Hvorfor ikke», sier jeg da. Det er ikke så lett å svare på, og folk kan bli satt ut.
Jeg kan ved slike tilfeller ikke la være å tenke på hva vedkommende selv har lyst til, og er redd for at skal skje om han slipper seg selv fri....
Det er mange som ikke opplever å ha fri vilje. De opplever at det er andre som har hendene på rattet, at de er passasjerer i eget liv, sitter i baksetet og kan intet gjøre annet enn å prøve å påvirke sjåføren om de synes ferden går for fort eller sakte. De tør ikke sette seg i førersetet selv, og opplever seg som offer for andres viljer og ønsker.
Det kan være deilig å overlate styringa til andre iblant. Å dilte med litt, å være en i flokken. Det er også et valg man kan ta, og kanskje bør ta innimellom. Det er slitsomt å være den som tar initiativ hele tida, godt å være med på aktivitet initiert av andre.
Jeg har ansvaret for at denne dagen blir god, slik at jeg kan legge meg i kveld og være fornøyd med valgene jeg har tatt. Jeg må også være forberedt på at alle valgene ikke tar meg dit jeg vil, og lære av det. Livet pågår her og nå, og det er valgene jeg har tatt som har ført meg hit, og valgene jeg kommer til å ta som fører meg videre. Valg har konsekvenser, de må jeg også være klar for å ta når de kommer, på godt og vondt. (...og jeg tryner skikkelig innimellom, det er prisen for å leve et prøve- og feileliv! Det gjelder bare å reise seg opp, plastre skrubbsåra og traske videre...)
Ta gode valg for deg selv i dag! (....og faller du, så reis deg opp og gå videre!)

Dag 8,9,10

Akkurat da jeg hadde gitt opp å se fuglen på antennen, dukket den opp, og så en til. Jeg tenkte at jeg ikke kan skrive uten at morgenfuglen har kommet, og så slo jeg fra meg tanken som absurd:

 -hva er det for slags tanker, det finnes ingen sammenheng mellom deg og den fuglen, fuglen er bare en «Skybert» som du har skapt deg fordi du er alene! Da du hadde besøk var ikke fuglen viktig, og ikke dagboka heller. Da hadde du nok med å leve, uten å betrakte og beskrive det du gjorde.

Det er heller ikke behov for å beskrive det vi gjorde da, fordi det var som det skulle være, alt sammen og alt skjedde perfekt i øyeblikket, ikke noe å fordøye i mange dager – bare gode timer, gode samtaler – som jeg kjenner at sjelen sier ja, ja til, innholdet nærer og gir gode vibber, som de pressede appelsinene om morgenen gjør for kroppen.
«Løs opp de gamle knutene og lag ikke nye» var et råd jeg fikk, og sats på utvikling isteden for innvikling.
Ja, takk, det gir mening. Og nå sitter begge fuglene der igjen, de fløy en tur – de bare viste seg fort i stad for at jeg skulle starte skrivingen....der kom overtroen igjen...
Dagene er blitt betraktelig varmere siden jeg kom, og på stranda er det fullt og jeg må være tidlig ute for å være sikker på å få en solseng. Forresten, det er ikke helt sant, folk kommer og går, så en seng får jeg alltids.
Jeg er brun, men ikke solbrent.
Er lei av å spise alene, fikk smaken på selskap et par dager, og merker godt forskjellen.
Måltidene er kjipe alene, jeg er ikke så flink til den lille praten med kelnere og andre som jeg tenker de mer drevne alenereisere er. Det kunne vært fint å ha noen kjente jeg møtte til måltider og at vi ellers hadde dagen til egen disposisjon.

...og nå starter resten av dagen. Ha en god dag du og!