Betraktninger fra en boksignering "Farfars skrin - i skyggen av NS" 2018

Jeg får gjøre det jeg er kommet hit for - å selge det jeg har skrevet - og det å skrive mens jeg sitter her roer nervene og det er kanskje lettere å komme bort om folk ser at jeg er engasjert i mitt eget og ikke ser ut i rommet, tenk om jeg møtte blikket til noen som ikke vil bli sett...
Det sitter to karer på krakken rundt søylen og de er i rette alderen for denne historien...så blir jeg brått avbrutt:
"For en jobb du har gjort!" Damen kommer rett bort og virker begeistret, sier hun har lest om boka i avisa, jeg spør om hun har lest boka, men - nei, jeg leser lite bøker - men far har jo bursdag snart...jeg kjøper en til han, jeg! Beslutningen er tatt, og jeg skriver hilsen til far.
Første bok er signert og kunden sendt i kassa for å betale, jeg har gledet et annet menneske - da er dagen allerede reddet for min del.
Senterkundene flyter omkring som båter på vannet, i god avstand til hverandre, som om de var programmerte til å nå en destinasjon opp rulletrappa eller bortover forbi bakeren eller ut på gata fordi det bare er fem minutter igjen på parkometeret.
Det er lettere å kjøpe bok til far enn til seg selv. De fleste synes nok...
"Jeg skal ha en, signert!" Før jeg har rukket å kikke opp fra skribleriene er han der, -dette er spennende lesning! En annen kommer til. -Den har jeg lest! Den er spennende!
Jeg skriver hilsen i boka og avslutter med Alt godt.
Senterlederen kommer innom, tar bilde og er enig med meg i at det er bedre å sitte og skrible litt og være opptatt med mitt, enn å sitte der og speide etter mulige "ofre"...
-Dette er ei bok folk må komme frivillig etter, sier jeg, jeg kan ikke gå ut og selge den aktivt som det skulle vært geitost eller flatbrød på Bondens Marked. -Hei, vil du smake?
Noen smiler idet de går forbi, møter blikket et lite sekund - før de haster videre.
Der kommer en gammel venn, så koselig! Hun stopper for å slå av en prat. Hun og kusinen hennes var innom dagen før boklanseringen (de hadde tatt feil av dagen, men hyggelig det, for da fikk vi en god prat i fred og ro). Både hun og kusinen kjøpte boka da, og begge hadde lest og likt boka, for en glede!
Jeg husker å ha lest om en forfatter som skulle signere bøker. Han ble plassert ved et bord helt innerst i butikklokalet med en twistskål og en bunke med bøker foran seg. Han beskrev opplevelsen som et mareritt hvor det virket som bokhaugen vokste til et fjell det ble umulig å bestige, i takt med at twisten i skåla forsvant....
Jeg sitter rett utenfor butikklokalet, bak et koselig bord med hvit duk og bøkene dandert foran og ved siden av meg, og med twistskåla på plass! Det er koselig å sitte her, særlig etter at jeg var inne og kjøpte denne blokka så jeg kan skrive dette.
Noen som har lest boka stopper opp og snakker om det at jeg ikke har navngitt folk eller steder i boka.
Det ville kanskje vært av interesse rent lokalt, men ellers i landet ville det ikke spilt noen rolle. Jeg ønsker at boka skal være like aktuell og gyldig i hvilken bygd og by som helst og at alle skal kunne dikte sin egen farfar og familie inn i min bok.
Der gikk det to bøker ut -
Svusj!
Så utrolig moro!
Og en ny prat på kjøpet.
To kjøper til fedrene sine.
Jeg skriver tre navn i en bok. En dame ber meg om det, hilsenen er til de voksne barna hennes. De vet fortsatt ikke dette om sine besteforeldre, og nå skal de få boka slik at moren lettere kan snakke med dem om den gamle historien. Hun ble født under krigen og har båret på hemmeligheten siden. Nå vil hun fortelle, og håper de vil høre. Selv ville hun ikke høre på sin far da han ville fortelle. Det er hun lei seg for.
To damer kommer og kjøper bok til seg selv. Jeg skriver hilsen. Den ene kaller boka en "avskammingsbok". Nytt ord, hurra! Jeg har skrevet en avskammingsbok!
Og så var det bare en halvtime igjen. -Det pleier å komme noen etter signeringen og kjøpe bøker, sier damen i bokhandelen. Fordi temaet er følsomt, er det ikke alle som vil gi seg til kjenne overfor meg. Hun forteller videre om en episode da bøkene om "Nådeløse nordmenn" av Eirik Weum kom ut. Da kom en dame på over nitti år og ba om hjelp til å finne navnet til mannen sin i den ene boka. Hun brøt sammen da hun fant navnet, og var livredd for at barna hennes skulle få greie på det.
Nå kom den snille damen i bokhandelen og spurte om jeg ville ha mer og drikke, jeg hadde allerede fått både kaffe og vann og twist...Jeg tok imot en kopp kaffe til, og der kom det en ny dame bort. Hun kikket interessert bak på en bok, og jeg spurte forsiktig om hun hadde hørt om den, -ja, jeg har lest om den i avisa, men jeg har ikke satt av denne måneden...så jeg får komme igjen siden. Så hviskende - venninna mi har det vondt på grunn av dette enda...
-Lykke til! hører jeg en si på vei ut av magasinet, og ser det er en som har kjøpt før.
-Er historien fra Lier? Var ikke det sånn nazibygd a? Hun kikker nysgjerrig på meg, og på boka, - det var det første jeg fikk høre da jeg kom flyttende dit fra Vestlandet.
-Du får hilse broren din, vi gikk sammen på skolen, sier en lys stemme og hjelper meg til å slippe å svare hun med nazibygda.
-Jeg kjøper boka di, jeg, og gir til far!
Det er jo ingen grunn til at jeg skal selge flere bøker enn det som er vanlig på slike signeringer, selv om jeg har et hemmelig håp om at denne gangen skal det virkelig gå unna - at jeg selger alle de 30 som er bestilt til anledningen.
Å sitte sånn, er en fabelaktig måte å jorde seg på, brutal og direkte. Jeg solgte mange bøker, men ikke 30. Opplevelsen var god og jeg gleder meg til neste gang. Jeg ser det ble en avslutning som kunne vært skrevet av en førsteklassing: "Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag."

Godt nytt år i februar - velkommen 2018

Jeg ble nærmest blåst rett tilbake til den tida da en ryggprolaps under graviditet forårsaket enorme smerter, og jeg samtidig var så glad over å være i live at det ikke gjorde noe. Bildene av meg selv på skrivesalen under eksamen sto helt klart for mitt indre blikk da osteopaten trykket på den fastlåste klumpen i korsryggen min. Det jeg husket best fra situasjonen, i min høygravide tilstand, var at toalettet var i kjelleren, og at jeg gikk med krykker, og ikke kunne gå mer enn en gang ned og opp trappa for da hadde jeg ikke rukket å skrive ferdig. Det var en helt klar sammenheng mellom manipuleringen og bildet.

Jeg lar skravla gå når jeg får behandling, det er like viktig som manipuleringen. Jeg får satt ord på traumet – for det er nettopp det det er, slik at det kan løses opp både mentalt og kroppslig.

En periode i livet trodde jeg ikke jeg skulle bli så gammel. Jeg husker jeg var hos en astrolog som snakket om ting som skulle skje etter jeg var seksti år, og jeg ble så glad at tårene trillet. Så gammel hadde jeg ikke drømt om å bli!

Jeg husker jeg leste under studiene at mange psykopater hadde mistet moren sin før de var elleve år, og at tapet av mor kunne ha en sammenheng med personlighetsforstyrrelsen. Da bestemte jeg meg for å leve til yngstemann var elleve. Lenger klarte jeg ikke å se for meg.

Så ble han elleve, og jeg levde jo forsyne meg enda!

Og det var vel heller ikke noe som skulle tilsi at jeg skulle legge meg ned riktig ennå.

Det var kanskje da bokplanene begynte å ta form. Jeg måtte jo leve til boka var ferdig skrevet. Nå er snart boka ferdig skrevet. Men nå kommer det jo et barnebarn! Jeg må jo leve for å bli kjent med ham! Og sånn holder jeg på, og holder meg gående...

Et helt nytt lite menneske som ikke hadde vært til hvis det ikke var for sønnen vår og kjæresten hans. Som ikke hadde vært til uten foreldrene sine. Og foreldrene våre. Og foreldrene deres. Og så videre. Siste ledd i en lang suksesshistorie! Noe så fantastisk! Det er ikke til å tro.

Og nå har osteopaten altså tatt tak i den sammenvokste klumpen nederst i ryggen min, den som i atten år har gjort at jeg ikke klarer å krumme ryggen eller bøye meg framover og så langt som de andre på yogaen klarer. Det er en grunn – og vi har begynt å jobbe med saken. 

Du verden, for et liv, for en lykke! 

Frank Aarebrot på Union Scene i Drammen 9.august 2017

Grønn politikk i Europa.

Jeg hadde hørt Frank Aarebrot live før, og ville ikke gå glipp av besøket hans i Drammen, et bra initiativ av MDG. Vi var flere grønne politikere tilstede, jeg møtte også flere senterpartister, som jeg selv er. Som vanlig når jeg er på interessante foredrag, tok jeg notater. Nå har jeg renskrevet dem, og her er et lite sammendrag, mitt inntrykk av kvelden med Frank Aarebrot. Sammendraget er selvsagt preget av hva som festet seg i min bevissthet, og ikke et fullstendig referat. Jeg er lei for at dette ble siste gang jeg hørte ham. Hvil i fred.

Nå går jeg og stemmer – dette er valgdagen, 11.september 2017.

Aarebrot fikk 40 minutter til innlegget sitt før debatten:

«Hvem er folket?» var første spørsmål før han tok oss med inn i sitt rike, sitt store kunnskapsrike, og lot oss opplyse av sitt milde, men sterke lys.

Nasjonen - vi – folket - folkestyre, litt historie.

Flere av de store landene i Europa ønsket folkestyre. Da måtte man finne ut hvilke kriterier man skulle benytte for å gjøre folk til statsborgere. Det vokste fram ulike måter å bestemme statsborgerskap på, utfra landenes konstitusjon. Frankrike var trygge på sitt terrritorium på slutten av 1800-tallet. I Frankrike ble statsborgerskap i en tidlig fase bestemt slik at den som hadde beina sine på fransk territorium på valgdagen kunne stemme. I Norge i dag må du ha bodd i landet i 7 år før du kan søke om statsborgerskap. Det kalles å definere statsborgerskapet territorialt.

Tyskland ønsket også folkestyre. På Napoleons tid var Tyskland delt opp i 40 tyske stater. Etter at de 40 statene var løst opp og samlet til et rike i 1870, var den nye nasjonen Tyskland utrygg på territoriet sitt. Da var det ikke så lett å definere statsborgerskapet territorialt. Språkforskere og diktere forsøkte å samle folket etter språket, «der den tyske tunge klinger». Påvirket av Hegel oppdaget etnografene en nasjon, og utviklet troen på en ånd i naturen som besjelet landet.

«La oss besjeles av den tyske ånd.»

De første grønne bevegelser i Europa springer ut fra denne tida, det var nasjonalromantikk i Hegels ånd. De første grønne partier var opptatt av naturvern og miljøvern, som for eksempel Alta- og Mardøla-aksjonen.

Som malurt i begeret når han snakket om naturvern, sa han til sitt grønne publikum:

«Du kan ikke sette osteklokke over naturen og tro den skal forbli slik den er!»

Aarebrot kom med en beskrivelse av næringslivet langt inne i fjordarmene og i kriker og kroker av landet hvor han humoristisk, og med snert, påpekte at kreativiteten strakk seg til «salg av moreller langs veien og «Zimmer frei» på låveveggen».

Han poengterte hvor mye kapital som er samlet på den norske landsbygda i form av gårdsbruk med bygninger og redskap og dyktige bønder.

«Hvorfor ikke gi støtte til å bygge slakteri eller ysteri på lik linje med en driftsbygning?»

«Da vil større del av verdiskapningen kunne skje der hvor folk bor. Slik det er nå, tilrettelegges det for at folk skal bo et sted og jobbe et annet.»

Aarebrot tok til orde for grønn politikk for bygdenæringer, realisere kapital, slippe fantasien løs og la det bli mer spennende å være med på det grønne skiftet!

Det kunne være en god retorikk for bygdene, mente han.

«Bøndene har samlet opp mye kapital, hvorfor ikke ha slakteri framfor løe?»

Så kom han inn på oljepolitikk.

«Hvorfor fatte politiske vedtak som er unødvendige?» spurte han, og fortsatte:

«Barentshavet blir ikke lønnsomt. Kapitalismen virker – investorer vil ikke investere i olje. Oljeleting er subsidiert.»

Til slutt mante han fram bilder av Lysets By, Paris, hvor hele byen er opplyst på kveldstid fordi det er butikker og barer i alle første etasjer i byen. Ingen har lov å bygge leiligheter på bakkeplan.

 «Det er derfor det er så lyst og levende i den byen», sa Aarebrot. Han snakket også om Gamla Stan i Stockholm, kontra Bar Code i Oslo. I gamla Stan er det mange inntrykk i løpet av en kort strekning. Det skaper trivsel for gående at det er mye å se på og variasjon i inntrykkene når man går langs gatene. I Bar Code i Oslo er inntrykkene tilpasset biltrafikk, og de trengs ikke så stor variasjon for bilene kjører jo fortere enn vi går.

Hvorfor han kom inn på arkitektur i siste del av foredraget, er jeg ikke helt sikker på, men interessant var det.

Jeg kommer alltid til å huske dette siste foredraget jeg fikk med meg av den store formidleren. Og tenke på ham hver gang jeg kjører forbi et skilt med moreller til salgs eller Zimmer frei på en låvevegg…

Sauebondens liv

Lake District, Buttermere, Middle Cragg Cottage

-Hvorfor lager dere ikke grill-lam av dem?
Spurte jeg da svigermor kom med et bittelite hjertesukk over kopplammene som skulle ha mat igjen.
Hun kvakk til som om jeg hadde slått henne, og blikket hun sendte var usigelig trist og sint på en gang.
-Å, nei, sauene skal da få leve et helt saueliv her på gården, svarte hun.
Det var flere ord enn hun pleide, og stemmen var uvanlig hard, med en sår undertone.
Jeg kjente det som jeg hadde tråkket på mange ømme tær – ja, ikke bare tråkket men trampet. Spørsmålet mitt hadde avslørt hvem jeg var, en bydame uten empati og med et verdisyn som slett ikke passet her på sauebruket til svigerforeldrene mine.
Jeg skjønte fort at uansett hva jeg sa, ville det bli verre, så jeg tidde.

Senere, i bilen hjem, hamret jeg løs på mannen min som så mange ganger før, når jeg hadde tråkket i salaten uten å forstå hvordan mine utsagn kunne såre svigermor og skape forakt hos svigerfar. Når jeg sa noe som for han var uhørt, skiftet han bare tema, overhørte bemerkningen og var over på noe annet på et blunk. Det var som å få døra rett i fleisen, avvisningen svei, og jeg ble ikke særlig klokere. Så i bilen hjem kom både tårer og anklager over hva slags folk dette var som kunne behandle meg slik. Det ble sagt så mye med en underforståtthet som jeg ikke forsto, ting som var selvfølgeligheter for dem var uforståelige for meg, og jeg tråkket feil gang på gang.

Etter hvert fikk jeg greie på hva et «saueliv» var. Det var at lammene skulle få gå på beite hele sommeren før de skulle slaktes på høsten. For meg var det ett fett om de ble slaktet før eller etter beitesesongen når de allikevel måtte fores med melkeblandingen som lammene uten mødre fikk, kopplammene.
Svigermor måtte blande tørrmelk og vann flere ganger i døgnet og helle oppi en beholder med smokker på, slik at lammene skulle få melken som fra søyemoras jur.
Det var ikke for å klage hun sa det, hun elsket jobben sin som sauebonde og husmor på gården. Det var jeg som tolket utsagnet som et sukk, fordi jeg ikke hadde giddet den jobben selv. Da hadde det blitt grilllam, og jeg hadde ikke forstått hvorfor jeg da hadde blitt sett skjevt på av alle de andre sauebøndene om jeg hadde vært en slik.

Jeg kom på historien nå, fordi jeg er i selve saueriket, det som må fortone seg som himmelen for en hver sau, i «The Fells» helt nord i England, ikke så langt fra grensen til Skottland. Vi kjørte fra Glasgow i dag og har nå kommet oss på plass i vår cottage, en gammel steinbygning med fire leiligheter på rad.
Det er fyr på peisen, det vil si, den før åpne peisen er erstattet med en ovn omkranset av autentisk murstein. Husvertinnen sa de hadde hatt sitt svare strev med å få bort lag på lag med maling og til slutt måtte sandblåse muren for å få den malingfri. Nå er den rustbrun med en vakker rustikk patina.
En sau breker utenfor, og jeg uttrykker bekymring for om porten til den lille vakre engelske hagen med blomstrende hortensia og et vell av andre stauder er lukket. Mannen min reiser seg og ser etter, jeg er jo så opptatt med å skrive dette....
Ja, da, porten er lukket. Ellers hadde blomstene vært god kveldsmat for sauefamilien som luntet forbi i kveldssola...

Jo, hvorfor mener jeg det må være paradis på jord for sauer her?
For det første: Det er ulve- og bjørnefritt. Ulven og bjørnen ble utryddet herfra for mange generasjoner siden, og har ikke blitt innført igjen til Storbritannia etter at det ble en øy.
Her er det grønt så langt øyet kan se. «The Fells», fjellene, er dekket som av et teppe i kamuflasjefarger, med det reneste vann til å stille tørsten med i en av de mange «Lakes» i bunnen av dalen. Langs de smale veiene, mellom de autentiske steingjerdene, ser det ut som noen har klippet. Veikantene er velpleid som den vakreste plen, beitet helt ned av de vandrende gartnerne som får sin takk i form av at de får bli til den deiligste mat på bordet til fastboende og turister som oss.
Før vi reiste hit hadde vi begge lest boka «Sauebondens liv» av James Reebanks. Den har fått et stort publikum og er en ufattelig vakker skildring av livet her i Lake District, «in The Fells», i form av små fortellinger som beskriver kulturen og livet her. Beskrivelsene er ikke ulike alt jeg hadde så vanskelig for å forstå da jeg først ble kjent med svigerfamilien min, som er sauebønder hjemme i Norge.
Jeg så at verdisynet var det samme der som her, mye ble klart når jeg leste boka, og jeg fikk ny forståelse og respekt for måten de ser verden på, om enn litt sent.

Sauebonden setter sin ære i å produsere kjøtt, og å drive avlsarbeidet slik at mengden kjøtt optimaliseres med hensyn til innsatsfaktorene. Like viktig er at sauen får leve hele saueliv. Det varierer noe, for de fleste er skjebnen å bli født om våren og slaktet som lam etter beitesesongen om høsten. For gode søyer er et saueliv å produsere lam år etter år, mens for enkelte premieværer, er sauelivet å bli fedre til hele generasjoner av lam. Værende byttes mellom besetninger slik at det ikke blir innavl, avlsarbeid er en viktig del av sauebondens liv.

I boka til Reebanks er det også andre verdier som betyr noe. Det går på eksteriør. Små detaljer med kvaliteten på pels og farge, ører og pannelugg som bare en kjenner kan skjelne, er viktig. Sauebøndene setter sin ære i å avle fram de mest perfekte eksemplarene, for dermed å få best mulig pris for værer og livdyr. Jeg har ikke hørt at det er så stort fokus på eksteriør på den måten på norske vanlige sauer, men det kan hende jeg tar feil, dette har jeg fortsatt lite greie på.

Beundring på avveie? Tanker om gründervirksomhet

25.juni 2017
Blogge på ferie, hvorfor ikke hjemme?
Jeg har fortsatt mye på hjertet. Virkelighetsoppfatninger. Bjørn Dæhlie og oss andre.

Hvorfor blir idrettshelter beundret og de samme heltene foraktet når de transformerer idretten til business?

For Bjørn Dæhlie er det den samme drivkraften han benytter om det er å vinne skirenn eller å inngå en god kontrakt i næringslivet. Når skiløperen ikke lenger er best i sporet, vil konkurranseinstinktet ikke bli borte, men transformeres til annen aktivitet. Om han velger å gå over i senior/turrenn-kategorien og konkurrere på hobbybasis, eller om han velger å gå over i næringslivet, er verdivalg som den enkelte tar.

Men hvorfor skal det ene valget applauderes og det andre valget fordømmes?

Det er hva jeg har grublet på siden Bjørn Dæhlie satte ord på det på frokostmøtet i Civita 15.juni 2017.
Min hypotese er: De som ville applaudert om Bjørn Dæhlie valgte «turrenn- seniorrenn på hobbybasis-varianten», er de samme som ikke skjelner mellom de ulike rollene og egenskapene den som starter en bedrift, og de som jobber der har, skal ha og må ha.

Slik jeg ser det, handler det om to verdisyn som forveksles.
Det ene er menneskerettighetssynet. Det handler om at alle mennesker er like mye verd, at det ikke er forskjell på «Kong Salomo og Jørgen Hattemaker», at «kongen også må gå på do», alt som forbinder oss som mennesker, alt som er felles for oss som art, alle behov vi har felles.
Det er noe vi alle er enige om, det er vår felles virkelighet, det er nedfelt ved lov, og selvsagt er det riktig. Grunnleggende behov har vi alle, og alle individer i hele verden har den samme verdi, vi er forbundet i vår menneskelighet og vår sårbarhet.

Så er det hva som får oss til å virke, til å stå opp hver dag, til å smile til verden, til å holde rytmen, hva som er drivkraften i det enkelte menneske. Hva er det som får hver enkelt av oss til å vibrere? Her begynner vi å skille oss fra hverandre.
Alle mennesker trenger trygghet og mening innenfor en gruppe, vi er født relasjonelle og avhengige. Mange finner sin naturlige plass fra fødselen av, og beveger seg aldri ut av den gruppa de er født inn i, men vokser og trives innen sitt naturlige miljø. De finner seg godt til rette, og etablerer seg med hus og familie og trygge jobber, de «legger seg på hylla» når de er 25. Andre forsetter å utforske verden og er i bevegelse hele livet. Noen har som mål å få gullklokke etter lang og tro tjeneste, mens andre finner mening i å skifte jobb hvert femte år. Noen har kanskje grunn til å bryte ut av en destruktiv gruppe, og prøver, men blir hanket tilbake av de sosiale normene, og tilpasser seg heller enn å bryte ut.

Gruppetilhørighet er felles for oss mennesker, vi er avhengige av hverandre, vi klarer oss ikke alene over tid, verken fysisk eller psykisk.

Mange er konforme, de trives der de er, med å  ikke skille seg ut, og de har det bra med det! Flott! Heldigvis!

Andre finner det, av ulike årsaker, uholdbart innenfor gruppa de er en del av, og bryter ut. Det kan for individet oppleves som å dø, for uten gruppa klarer vi oss ikke, også de som bryter ut er avhengig av andre. Det er derfor det er så mange som ikke gjør det, selv om de kanskje vet at de burde, det krever for mye av dem, et mot som kan være svært vanskelig å få tilgang til. Derfor skjer ofte et brudd først når det står om livet, enten fysisk eller sjelelig.
Når man bryter ut av en gruppe, må man være forberedt på faktisk å stå alene en periode, før man igjen finner likesinnede. Ved å stå alene får man testet egne krefter, kjent på egne grenser, man er nødt til å finne egenskaper i seg selv som man ikke visste at man hadde, da man levde innenfor tryggheten i gruppa.

Det ene er ikke bedre enn det andre, det er bare ulike måter å leve livet sitt på, å finne mening på.

Noen starter med sølvskje i munnen, mens andre må kjempe for tilværelsen helt fra start. Noen kommer skjevt ut etter traumatiske opplevelser, og trenger støtte for å komme seg inn på den rette vei, mens andre går noenlunde skadefri gjennom oppveksten med all den støtten de trenger, og behøver ikke bruke krefter på å holde seg på sporet, de har integrert de solide rammene.
Det kan godt hende Bjørn Dæhlie har hatt både sølvskje og gode rammer tidlig i livet slik at han har kunnet konsentrere seg om å perfeksjonere skisporten. Jeg vil nesten tro det.
Å bli verdensmester krever en god start, eller en bemerkelsesverdig evne til å reise seg etter ekstreme påkjenninger, det finnes eksempler på det også.

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor denne hetsen fra opinionen når skiløperen lykkes som næringslivsmann?
Hvorfor heies han ikke på lenger?
Hvorfor feirer vi ikke bragdene hver gang han gjør en god forretningstransaksjon eller starter en ny bedrift?
Hvorfor er det ikke positivt at han bidrar til samfunnet med verdiskaping?

Alle involverte i en bedrift er viktige.
Som i en motor må alle tannhjulene passe perfekt i hverandre, og smøres og holdes ved like for at motoren skal gå. Om et av tannhjulene blir ødelagt, må det skiftes ut. Om motoren kollapser, hjelper det ikke om tannhjulene er i orden, i tilfelle må de settes inn i en ny motor.
Men hva er en motor?
En grunder er som en motor. Han tiltrekkes av en oppgave som skal løses, et behov som skal dekkes i et samfunn. Han ser behovet og forstår at her må det krefter til, her må det tenkes nytt, for å sørge for at en viktig jobb blir gjort, her er en oppgave som kan gjøres på en bedre måte. Den kreative sjelen forstår at han ikke klarer dette alene, og starter prosessen med å finne energien som skal til –  i form av investeringer i maskiner, bygninger og arbeidskraft. Den som gjør dette, har en drivkraft som er så stor at den kan gi arbeid til flere. For at noen vil jobbe i bedriften, må de ha tro på, og tillit til at foretaket vil generere penger nok til at de får en anstendig lønn, og ellers gode arbeidsvilkår.

Den som har initiativet og drivkraften kan på denne måten bli viktig i mange menneskers liv.

Å være en slik krever egenskaper som ikke er enhver forunt å ha, eller å skaffe til veie.

Det betyr ikke at det initiativrike mennesket har et større menneskeverd enn andre.

Det betyr imidlertid at de egenskapene en grunder har dyrket fram er unike.

Å kaste seg ut i det ukjente, å ta risiko, å sette utfor den bratteste bakken på ski, å holde et foredrag for mange mennesker, å vise fram et kunstverk, å ha så stor tro på egne evner at det smitter over på andre, «å tro man er noe», i det hele tatt å utsette seg for andres kritiske blikk og kommentarer, krever et stort mot.

Det motet kan alle jobbe med seg selv og få fram, men det er ikke alle som synes det er verd strevet, de har det bra som de har det, eller de ser ikke muligheten for det i eget liv. Mange som ikke tar skrittet, men som har et ønske om det, og som innerst inne vet at de også kunne gjort det, innser kanskje at motet mangler. Da hender det at selvforakten kommer ut som misunnelse, eller «beundring på avveie» som det også kan kalles. (Katrine Aspaas lanserte dette for en tid tilbake, i forbindelse med Raushetens Tid.)

Har beundringen et sted på veien fra idrettshelt til grunder/næringsdrivende blitt forstyrret eller blokkert, slik at det har foregått en negativ, ufullstendig transformasjon?

Kan det være denne «forkrøplede beundringen» Bjørn Dæhlie og hans like opplever?

Dag 14

Så har to uker gått. Kort oppsummert har jeg gjennomgått hele manus to ganger – sett noen foredrag og filmer –  badet og solt meg – spist lunsj og middag med og mest uten selskap – malt et par akvareller – lest flere bøker, fant en fantastisk roman i hylla utenfor rommet mitt,"Når sypressene hvisker" av Yvette Manessis, og jeg har lest "Kvinnen med rødt hår" av Orhan Pamuk. Den første boka fra Erikousa, gresk øy, den andre fra Tyrkia. Meget lesverdige begge to. Jeg har skrevet blogg – surfet på nettet - skrevet kort – en gang sendte jeg seks kort uten å skrive adresse! Hadde skrevet dem på stranda, og skulle føre på adresser på rommet. Hadde satt på frimerke, og så en postkasse, puttet dem oppi, og kom så på at adressen manglet....
Jeg har kjent på følelsen av å ha all tid til egen disposisjon, å bestemme alt selv – ta alle avgjørelser – gjort min verden liten – ikke hatt gjøremål utover det jeg har funnet på – vært trygg – funnet ut at jeg alltid finner på noe – å kjede meg vet jeg ikke hva er – trenger en PC, bøker, og et reisemaleskrin. Har ikke shoppet noe som helst – veldig uvant – pleier å bringe med meg noe lokalt hjem...det er fordi kofferten allerede var nær maxgrensen pga bøkene og utstyret ellers. Har brukt så og si alle klærne, men kunne hatt med mindre og vasket litt underveis. Bruker ikke stort i varmen.
Nå gleder jeg meg veldig til å komme hjem, heldigvis.
Dette har vært en nyttig erfaring – en barriere er brutt. Jeg vet jeg klarer meg bra hvor som helst, bare jeg har noe å skrive og lese på i tillegg til de ytre dagligdagse rammene.
Så gjelder det å få den boka ferdig og utgitt! Jeg lurer på hva som kommer etter den – det venter et liv etter boka som jeg ikke vet stort om.... Den første boka har vært tung å jobbe med, men det går sakte framover, og må ta den tida det tar.

Dag 13

Ingen fugl på antennen i dag – de har virkelig sluppet taket. Jeg beveger meg av egen kraft og vilje, og kjenner at engasjement er tilbake – det kjentes ikke sånn ut da jeg dro for snart to uker siden. Da var jeg redd det aldri skulle komme tilbake, jeg blir redd når kreftene tar slutt. Og så fant jeg heldigvis ut hva jeg måtte gjøre. Denne gangen var det å reise bort alene – neste gang kan det være noe annet som hjelper, en annen mangel i livet som må dekkes. Jeg har også som intensjon å kjenne litt bedre etter, å være litt i forkant – å stoppe opp før kroppen sier så kraftig i fra som nå.
Gleder meg til å reise hjem i morgen, det er nok nå. Gleder meg til å se kjøkkenhagen min og ikke minst – det fine andelslandbruket – se hva som har kommet opp av jorda siden jeg dro. Jeg sådde ruccolasalat, plukksalat, grønnkål, småagurker, sukkererter, bondebønner, blomkarse, asters, ringblomster, og så lagde jeg masse stiklinger av pelargonier. Jeg er spent på hvordan det har gått, og de hjemme har passet godt på plantene mine!
Katten er sur, har Øystein sagt på telefon. Å, stakkars, han skjønner jo ikke at jeg plutselig er borte, kanskje han tror jeg aldri kommer tilbake! Får jo ikke forklart ham at jeg snart kommer hjem. Men ingen fare, han har alle de andre på gården, det er bare det at det er jeg som er mennesket hans. Ikke han som er katten min, men jeg er mennesket hans. Katter er underfundige! Skjeggen, som han heter, er kompromissløs og ber om det han trenger for å ha det bra. Han sier fra på en tydelig måte og blir sur om jeg ikke forstår, han furter! Han kan bli sjalu og fornærmet, sint, glad og fornøyd. Han kan klore eller bite om han blir klappet feil. Man skal være sensitiv og ta signalene – da går det bra. Noen klapper katten bare for å være hyggelig, liksom litt venstrehåndsarbeid som de tror han liker uten å tone seg inn. Da smeller han til, og jeg må unnskylde om jeg ikke har rukket å advare gjesten. Det er litt flaut.
Han er ikke farlig, bare sensitiv, sier jeg da. Og slipper ut katten.