Om LULUCF - inntrykk fra Senterkonferansen 2019 Del 2

LULUCF (Land Use, Land-use Change and Forestry)

Ved Fagdirektør i Norges Skogeierforbund, Nils Bøhn. Jeg gjengir fra foredraget hans, som startet med disse ordene:

Uten CO2 intet liv, men så har det blitt for mye.

En kort leksjon i biologi følger, tatt fra powerpointpresentasjonen til Bøhn:

Naturens eget karbonkretsløp:

·       Gjennom fotosyntesen tar planter i vekst opp CO2 fra lufta, det bindes som karbon i plantene.

·       Når plantene forbrennes, fordøyes eller blir nedbrutt på annen måte, frigjøres det karbonet som tidligere er tatt opp fra lufta.

·       Metan som frigjøres av gass fra husdyr blir også til slutt CO2.

·       Så lenge menneskenes velstand var basert på bærekraftig bruk av det grønne karbonet, var det balanse i naturens eget karbonkretsløp, og ingen global oppvarming.

·       Hva er hovedproblemet? Karbon som har vært stabilt lagret, tilføres naturens eget CO2-kretsløp (atmosfære, hav og land) gjennom forbrenning av kull, olje og gass.

·       Dette skaper ubalanse i det naturlige kretsløpet, og en varig økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren.

·       Det er de akkumulerte utslippene av CO2 som er avgjørende for hvor stor den globale oppvarmingen blir. Tilført CO2 blir ikke borte av seg selv.

·       2/3 av karbonbudsjettet er brukt opp dersom den globale oppvarmingen skal begrenses til 2 grader. Skal en nå et 1,5 graders mål, er det knapt noe igjen.

·       I tillegg til de akkumulerte utslippene av CO2 påvirker en rekke andre klimagasser og fysiske forhold klimaet på kortere sikt.

Norsk skognæring som en del av løsningen

·       Vi må bruke mer skog for å få ned klimagassutslippene. Vi må produsere mer skog og hogge mer skog fordi vi trenger trevirke til å erstatte fossile ressurser.

·       I Norge kan vi øke hogsten med 20% innenfor bærekraftige rammer. I tillegg kan vi øke uttaket av GROT (grener og topper, og røttene, en ressurs vi ikke benytter i dag.)

·       Ledige skogressurser og stor råstoffeksport bør gi grunnlag for økt produksjon, klimavennlige produkter som verden og Norge trenger.

·       Alt det vi bruker olje, gass og kull til kan erstattes av tre

·       Vi kan varme opp treet, bruke denne biogassen til oppvarming og pløye ned restproduktene etter denne prosessen. Dermed vil karbonet være bundet i bakken, være permanent lagret og også være et jordforbedringsmiddel. Blandet inn i jord vil det gjøre jorda godt egnet til å holde på/ta opp fuktigheten pga. alle porene og gjøre jorda mer tørkesterk. Men da må altså treet først hugges.

Dette er hva skogbruksorganisasjonene forventet at EU skulle bifalle, deres bidrag til det grønne skiftet, og oppfyllelse av sin del av Parisavtalen, som Norge har forpliktet seg til, sammen med EU.

I stedet snus hele regnestykket på hodet, og opptak av CO2 fra LULUCF – sektoren blir gjort til utslipp ved måten det regnes på.

I stedet for å stimulere til økt opptak av CO2, virker dette regelverket motsatt.

Folk satt mer eller mindre lamslått i salen etter hvert som de lot det sige innover seg, det som nettopp hadde blitt sagt.

Skogen skal vernes og stå og råtne på rot, beitende husdyr, det vil si sau og storfe, som er de eneste som kan omdanne gras til menneskemat, skal reduseres kraftig. Det skilles ikke mellom CO2 fra fornybare kilder og fossile kilder.

Fordi CO2 utslippet måles i det landet der maten produseres, vil det beste for Norge være å importere mat, særlig fra land utenfor EU, (slik at EU også får mindre utslipp), slik som soya fra den nedhogde regnskogen i Brasil, og så la Norge gro igjen og bli villmark med ulv. Naturen skal i størst mulig grad fredes, ifølge disse EU-reglene, og vi skal bli rene konsumenter, ikke produsenter av egen mat!

Disse reglene vil være en stor trussel mot skogbruket og norsk skog- og klimapolitikk!

Om EU, inntrykk fra Senterkonferansen 2019 Del 1

Senterkonferansen 2019, 5-6. januar på Quality Grand Hotel Kongsberg.

Referat skrevet av Tone B. Bergflødt

Senterkonferansen pleier å være en fin start på politikk-året, masse faglig påfyll fra kunnskapsrike foredragsholdere, og hyggelig å treffe partifolk og sentervenner, så også denne gang.

Jeg er fylt til randen av inntrykk, og vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for ut må det, alt som har kommet inn, og da helst i en filtrert og redigert utgave, egnet til å leses av flere.

Jeg skriver mye underveis – denne gangen tok jeg også en del bilder av powerpoint-presentasjonene, og gjengir noen fakta direkte, ellers med egne ord. Jeg skriver om de to temaene fra konferansen som interesserer meg aller mest:  

·       EU «Et eksperiment uten forbilde!» Hva blir konsekvensene for Norge?» ved Lave Broch, første vara til EU-parlamentet fra Folkebevegelsen mot EU.medlemskap i Danmark.

·       Det biologiske karbonkretsløpet og skogbruket. LULUCF, Land Use, Land-Use Change and Forestry, en del av Parisavtalen ved Nils Bøhn, Fagdirektør Norges Skogeierforbund.

Essensen av det jeg hørte, var at det er sterke krefter som vil at Norge skal bli innlemmet i Europas Forente Stater som et naturreservat med minst mulig skog- og jordbruk, og at folk skal bo tett i tett i byer.  

Bildet jeg har i hodet her og nå, er et Norge bestående av byer og villmark, og en befolkning bestående av konsumenter av importert mat, med teknologiske jobber, boende tett i tett, syklende og gående fra hjem til arbeid, butikk eller andre ærender, uvitende om hva som skjer utenfor de trygge rammene av bykjernen.

Brokker av filmer som The Hunger Games og A Handmaids Tale surrer i hodet mitt idet jeg skriver dette.

«Fake news» eller Orwells nytale har blitt aktuelle begrep. Nytale er ifølge Orwell en verden der et sannhetsministerium har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. Der krig er fred, frihet er trelldom, uvitenhet er styrke.

Når naturlig CO2 fangst ved fornuftig skjøtsel av norsk skog på en finurlig måte blir omregnet til utslipp, etablering av VIKEN-regionen blir presentert som en desentraliseringsreform, slik som nærpolitireformen, og suverenitetsavståelse blir benektet når vi lar EU være klageinstans når nasjonale beslutninger skal tas, hva skal man tenke om det?

Stemmer det at EU er på vei mot å bli Europas Forente Stater, eller United States of Europe, USE?

Helt til nå har jeg trodd dette var en konspirasjonsteori, som jeg derfor hittil har holdt for meg selv, jeg ønsker ikke å være med på å spre propaganda.

Norge er et lite land, og er helt avhengig av et internasjonalt blikk på framtida, og omfattende samarbeid med andre land, vi er slett ikke selvforsynte med verken mat eller andre produkter, og må selvsagt ha både import og eksport. Men må Norge dermed oppgi sin suverenitet og bli EU-medlem?

Lave Broch var første innleder etter velkomstordene til møteleder Per Olaf Lundteigen. Broch var hentet inn som en som kunne gi en realistisk vurdering, fordi han lever midt i EU-landet Danmark, og kjenner på kroppen hva dette innebærer, riktignok fra sitt ståsted som EU-motstander.

Danmark er et lite land i EU med svak innflytelse, slik Norge også ville blitt, om vi ble medlem. Et av argumentene for ikke å gå inn som fullverdig EU-medlem, er nettopp at vi ikke ville hatt stort å si, på grunn av det lave folketallet.

Broch bekreftet at den lave innflytelsen i EU gjorde seg gjeldende i Danmark. De har 1,1% av stemmene i ministerrådet, og kan ikke stille lovforslag. Det kan kun EU-kommisjonen, de har monopol. Siden EU-kommisjonen ikke består av folkevalgte, er det altså ingen folkevalgt dansk politiker som kan stille lovforslag. Det eneste de kan, er å komme med endringsforslag til lover som allerede er foreslått.

I Norge får vi stadig høre hvor ille det vil gå oss om vil blir «stående alene», uten EØS-avtale eller EU-tilknytning, som knytes på stadig flere områder.

Det har imidlertid aldri vært snakk om å stå alene!

Spørsmålet er HVORDAN Norge skal samarbeide med andre land, ikke OM vil skal samarbeide!

Broch fortsatte sitt innlegg med et sukk: EU er tonedøve når noen sier NEI til forslag – de som avviser EU, blir stemplet som dumme, ref Brexit.

Han snakket om Europol, som er Den europeiske unions byrå for politisamarbeid innen kriminaletterretning. Advarselen Danmark fikk mot å stå utenfor, gikk på at danskene da ville tiltrekke seg alt av kriminalitet, pedofili og generelt mørke tilstander som en sterk magnet.

Det danske folk sa allikevel nei til å bli med i Europol, og skremselspropagandaen har vist seg å bli gjort til skamme. Sikkerheten skal ivaretas gjennom FN, ikke gjennom en ny supermakt, mente det danske folket.

At EU-politikerne drømmer om et EU-imperium, er ingen hemmelighet. Men er det lurt, og ønskelig for Norge å være en del av?

Broch fortalte videre om en felles bankunion, som danskene også avslo å være med i, gjennom folkeavstemming. Den danske økonomien er ca 1/5 av den tyske økonomien. Om de store tyske bankene skulle gå overende, kan ikke danskene redde hele banksystemet, og det er reell fare for at slikt kan skje. Broch mente det var fornuftig at EU gjennomgikk en finanskrise før Danmark i det hele tatt vurderte å bli med i bankunionen. Sverige og Storbritannia har takket nei til å være med i bankunionen.

Danmark er under press i EU. Flere forslag ligger på bordet, som for eksempel forslag om større bidrag til EU og til skatteinnkreving via EU, samt et forslag som kan svekke det danske dagpengesystemet. Forslaget går ut på at alle som jobbet i Danmark skulle ha rett til dagpenger etter dag 1, som de kunne få utbetalt og ta med ut av landet over 6 måneder. Dette skulle være en rettighet, helt fristilt opptjeningsprinsippet som ellers gjelder.

På område etter område utvider EU sin innflytelse, de vil ha mer union, knytte landene tettere sammen. De ønsker seg felles valuta, bankunion, som er et skritt på veien mot felles valuta, militær union, forsvarsunion, EU-hær, grensevakter, overstatlig makt innenfor skattepolitikken, overstatlig makt innenfor utenrikspolitikken, egen finansminister, kort sagt:

EU ønsker å ha makt på de områder som kjennetegner en stat.

Hva er problemet med det, spør du kanskje.

Stortingsrepresentant fra Akershus, Sigbjørn Gjelsvik fortsatte:

Når folket blir spurt, sier de ofte NEI til det EU-toppene vil. De forsøker derfor å unngå folkeavstemming. Med et smil, med alvor bak, fortsatte han: Deres definisjon av stemmerett, kan se ut til å være, at du skal stemme RETT – at folk ikke vet sitt eget beste, og får en sjanse til å stemme på nytt om de stemmer FEIL.

Som Broch og Lundteigen poengterte, det er ikke snakk OM Norge skal samarbeide internasjonalt, men om HVORDAN samarbeidet skal organiseres.

Nasjonalstaten er en fornuftig ramme rundt en befolkning, og muliggjør et reelt demokrati. Et mellomstatlig frihandelsforbund som Norge er medlem av, er EFTA, som i 2019 består av Island, Lichtenstein, Sveits og Norge. EFTA-landene har handelsavtaler med EU og rundt 40 andre land. Storbritannia var med i EFTA 1960-1973, og det er snakk om at de muligens ønsker nytt medlemskap etter ev Brexit våren 2019. (Diskusjonen går på om Storbritannia er så store at de vil destabilisere EFTA, men det ble ikke behandlet her.)

Handelsavtaler innen landbruk håndteres som regel bilateralt, det er sensitive områder å drive handel innenfor, og hvert land har sin egenart på matproduksjon, med ulike forutsetninger, som klima og topografi, kultur og tradisjoner.

EU krever at medlemsland og EØS-land utarbeider nasjonale tilsynsplaner med rapportering til EUs finanstilsyn.

Med ACER-saken, hvor det etter en lang og hard debatt ble vedtatt i Stortinget i mars 2018, at Norge skal slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, våknet det norske folk. Nå ser man at kraftprisene har økt, slik at folk flest merker det på strømregninga, slik NEI-siden hevdet, men ble latterliggjort og kalt høyrepopulister for å mene, av JA-siden.

Nei til EU gikk i november 2018 til søksmål mot staten fordi de mener at Acer-saken ikke ble behandlet i tråd med Grunnloven. I Store norske leksikon står dette:

«Suverenitetsoverføring er overføring av myndighet fra nasjonale til internasjonale organer. Ifølge Grunnlovens §115 kan Stortinget med ¾ flertall, forutsatt at 2/3 av Stortingets medlemmer er til stede, samtykke i «at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelser som forandrer denne Grunnlov».»

Det kan ved første øyekast se ut som at Norge har selvråderett både over kraft-produksjon og togtrafikk, men det gjelder helt til det kommer til en eller annen konflikt. Siden EU har rollen som overstatlig klageinstans, vil det være de som til syvende og sist bestemmer over norske ressurser og infrastruktur om vi overlater mer makt til dem via nye «pakker».  

Norske NEI til EU er JA til samarbeid, solidaritet, folkedemokrati og til aktiv deltakelse i internasjonalt samarbeid. EU er statsdannelse under oppbygging, uten folkelig støtte.

-Alle nordmenn som jobber innen EU/EØS i Brussel er for EU. Det finnes EU-motstandere også innenfor EU i Brussel, men de er altså ikke norske, avsluttet Sigbjørn Gjelsvik sitt innlegg med.

Julebrev 2018

Søndag 23. desember 2018.

S for søndag, stillhet og Simon Stranger. Boka hans «Leksikon om lys og mørke» anbefaler jeg på det sterkeste!

Men så var det ikke boka hans dette brevet skulle handle om. Bare en liten assosiasjonsflukt før jeg kommer til poenget.

Poenget. Ja, det er jul, igjen.

Alt er som før, og ingenting er som før.

Lille julaften pleier jeg aldri å sitte i sofaen med pc, slik som nå. Jeg pleier å vente på juletreet, være ergerlig og stressa fordi det ikke har kommet i hus før, slik at jeg kunne komme i gang og pynte. Ofte er min jobb avhengig av at andre gjør sin del først, det er gjerne grovarbeidet som jeg ikke verken vil eller kan lære meg. Som å hugge juletre, vasse opp i skauen i snø med sag og drasse treet ned til bilen, få det inn, sette det i garasjen til tørk før det bæres inn i stua, jeg ser at det ikke er bra nok, det må beskjæres, selv ikke det gjør jeg. Så da er det ut igjen. Gjennom stua så granbarnålene skvetter, med fare for å ta med seg både lamper og pynt på veien om jeg ikke har rukket å gjøre klar bane for retretten ut på verandaen for tilpasning til takhøyde og omfang ellers. Inn igjen, så er det å få det ned i foten, som jeg ikke fant så vi måtte kjøpe ny, sette det slik at den stygge sida kommer inn, vi går ikke rundt juletreet lenger, så det er greit med en forside og en bakside.

Puh…

Men i år, altså. Juletreet er ferdig pynta. Har vært det siden den 19. Det mangler bare å vaske over gulvene og doene. Så kan det faktisk bli jul for min del.

Roen kommer med de varsomme pianotonene til Bugge Wesseltoft på Sonoen, han har blitt oppdaget og hyppig spilt i denne førjulstida. «Its snowing on my piano» og «Everybody Loves Angels» anbefales, forresten!

Grunnen til at vi pynta tidlig i år heter Jens og er 9 måneder. Et vidunderlig barnebarn har vi fått, og vi fikk kose oss med ham og foreldrene før de reiste til fjells for å feire jul.

Dette året har vært skapelsens og transformasjonens år for min del. I mars ble Øystein og jeg altså farmor og farfar, og rykket brått et viktig skritt fram eller tilbake i generasjonsrekka, etter som man velger å se det. Rollen er fantastisk herlig! Vi har sett mye til lille Jens tatt i betraktning at familien har bosatt seg i Danmark, vårt deiligste ferieland! Vi har vært på besøk til det nydelige stedet deres, og gleder oss over å følge med i livet deres fra sidelinjen, og fryder oss når de kommer på besøk hit til Renskaug.

Yngste sønn er hjemme på perm fra militærpolititjeneste i Bardufoss. Veldig hyggelig å ha han hjemme i jula!

Mellomste sønn og kjærest er på langtur til Chile og diverse andre land i Sør-Amerika, de trives godt på varmere breddegrader på denne tida og feirer jul under solen. Jeg er glad jeg har vært der og feiret jul, det var i 2014, så ser jeg for meg omtrent hvordan de har det, da føles de faktisk litt nærmere…

Vi feirer julaften sammen med øvrig familie, og gleder oss veldig til det.

Så blir det familiesamling i Øverskogen og på Renskaug, og vennelag seinere i jula, dette lover godt!

Den andre skapelsen av året heter «Farfars skrin – i skyggen av NS» og er ei bok som ble født i mai, min debut som forfatter. Siden har boka og jeg beveget oss forsiktig ut i verden, det lengste vi har vært er på bokbad i Trøndelag, på Falstadsenteret, det var godt og viktig for meg og boka å bli invitert dit. Eplefestival og Julemarked på Bygdetunet samt bokbad på Lier bibliotek var stort for meg, boka og jeg er stort sett velkommen og inkludert i bygda, selv om temaet er sårt og vanskelig for mange fortsatt. Juleturne med signering til bokhandlene i distriktet, fra Åmot til Drammen var stas! Spesielt fordi vi var tre lokale forfattere sammen og hadde det hyggelig oss imellom også. Vi avsluttet bokåret med julelunsj på Renskaug, eventyrlig å være del av en slik kreativ gjeng!

Tusen takk til deg som har kjøpt eller lånt, og lest boka. Hjertelig takk til deg som har tatt deg tid til å skrive til meg, tilbakemeldinger som gjør at jeg opplever dyp glede over å ha gjennomgått egen prosess og ser at boka kan forløse fortrengt materiale også hos andre. Boka kan fortsatt kjøpes i bokhandelen.

Jeg fikk antatt en tekst i antologien «Menneskemøter» i regi av Skriveakademiet ved Veslemøy Solberg i høst. Det er den andre antologien jeg har tekster med i, den forrige heter «Tar du imot? Tekster om håp». Begge bøkene selges fortsatt, og inntektene går til BRIS Drammen.

Det vært nok et spennende år i politikken, jeg er så glad for å ha funnet en arena for mitt engasjement, Senterpartiet trengs som en motkultur som aldri før, og jeg skal bidra så godt jeg kan.

Nå skal julen nytes, den første på flere år uten manus som roper konstant, og gir dårlig samvittighet for all annen aktivitet..

Gledelig jul til deg som leser dette og annet jeg skriver, tusen hjertelig takk, du er en viktig person for meg!
Beste hilsen fra Tone B.

Krigens grusomheter: Refleksjoner etter bokbad på Falstadsenteret

Falstadsenteret 14. november 2018

Om morgenen på rommet med kaffekoppen og utsikten fra vinduet som er en bjørkeallè som ender foran en rød, lav driftsbygning, den hører kanskje til leiren. 

Jeg leste nesten ferdig Simon Stranger sin bok, «Leksikon for lys og mørke» i går, bortimot 300 sider i en jafs. Det kunne ikke vært bedre timing, i det toget rullet nærmere og nærmere åstedene for handlingen i boka. Trondheim med motebutikken Paris-Wien, Levanger med horrorhuset til Rinnan-banden som senere ble til familiebolig, Falstad fangeleir hvor krigsfanger fra mange land opplevde de grusomste ting. 

Så endte reisen – og siste del av boka ble lest på senga, på et av rommene i det som nå er Falstadsenteret, et moderne nasjonalt senter for fredsforsking og menneskerettigheter. Drosjesjåføren loset bilen trygt utover i det som fra min plass i baksetet fortonet seg som ingenmannsland – tåka lå tett og det var mørkt. – Jeg kjører på gammel vane, sa den trauste trønderstemmen bak rattet. Jeg får fort tillit til folk med den dialekten, og dette var intet unntak, så jeg slappet godt av. Han hadde nettopp avsluttet sin innsats i NATO-øvelsen som hadde preget landsdelen i flere uker. Nå drev de og ryddet opp. Han var i Heimevernet, og jeg sank enda lenger ned i setet, kunne sovnet som et barn.

«Det er tidlig om morgenen, og du ligger i cellen på Falstad, åpner øynene og innser at du likevel må ha duppet av til slutt, for nå har himmelen lysnet utenfor…» skriver Simon Stranger på side 385 i boka si, «du» er Hirsch Kommisar, fange på Falstad fangeleir 7. oktober 1942.

Jeg hører motorlyd – den første lyden siden jeg kom, og klarer ikke å identifisere hva slags maskin som lager lyden, før jeg kommer meg opp, trekker gardinene fra og ser en som blåser løv med en stor omvendt støvsuger. I drømmen ble nok lyden til noe annet, jeg er ikke i stand til å huske konkret hva jeg drømte, men aner at boka til Stranger, jøden Hirsch Kommisar, nazisten Henry Oliver Rinnan og omgivelsene jeg befinner meg i har skapt et eget univers om natta hvor jeg også er med. Som hva vet jeg ikke. Kanskje en observatør, jeg fins ikke redd. Selv når han som tok meg imot spurte om det var ok for meg å bo her uten nattevakt. Men jeg utforsket ikke mer enn rommet mitt og TVstua med velfylt kjøleskap i går kveld. Resten sparte jeg til i dag. Og nå skal jeg møte direktøren her, Christian Wee om et kvarter.

På dette stedet i denne lille dagbok/bloggen er det jeg kom for, bokbadet i form av en samtale med Christian Wee foran publikum. Det kom et knippe lydhøre, unge mennesker. Ut fra spørsmålene i etterkant, fenget temaet, selv om det kunne vært mange flere til stede. Muligens er det å ta fram historiene til "overgriperne" fortsatt kontroversielt, og omgitt av taushet, men vi var vel enige om at det er på tide å la etterkommerne etter NS-medlemmer, og andre som ble straffet etter krigen komme til orde nå. 

Falstadsenteret 15. november 2018

Nå reiser jeg herfra om 20 minutter. Den siste timen har jeg lyttet til tidsvitner fra konsentrasjonsleirene. Jeg har jo lest og hørt alt før, og sett ondskapen på film. Å høre fra de som faktisk var der, trumfer alt. Så jævlig var det faktisk. Å høre fra dem som faktisk ble utsatt for dette og kjente det på kroppen, de som opplevde ondskapen satt i system på den måten, det er uhyrlig og ufattelig.

• ·       Hvordan kunne fangvokterne/overgriperne komme seg opp om morgenen når dagen som ventet dem var fylt med ondskap, ondskapsfulle handlinger som de selv skulle stå for?
• ·       Hva anså fangevokterne som meningen med livene sine?
• ·       Stilte de seg spørsmålet om hvorfor de var født og hva deres oppgave i livet skulle være?
• ·       Hva ville de være lei seg over på dødsleiet, hva angret de på, hva burde de gjort mer og mindre av?

Slike spørsmål formet seg i hodet mitt.

Kriminelle fanger ble fangevoktere. De var mer og mindre ødelagt følelsesmessig fra før og passet godt inn i det avstumpede og grusomme dødsmaskineriet.

Det går an å forstå at mennesker som en konsekvens av omsorgssvikt og overgrep i barndommen kan bli onde som voksne, og gjenta overfor andre det som ble gjort mot dem, ubevisst, nærmest som en nødvendighet.

Men hva med de andre? Eller hadde de hatt det ille i barndommen alle sammen som ble fangevoktere?

Interessant var det å høre tidsvitnene fortelle om hvor håpløse de opplevde spørsmålene var, som de fikk av familie og venner da de kom hjem etter oppholdet i konsentrasjonsleierne, flere av dem hadde vært der i 2-3 år og hadde overlevd som ved et under.

De ble hentet av Røde kors sine Hvite busser, og tatt i mot i Sverige, av personell i Røde kors uniform som ønsket dem «Välkomna til Sverige». Et av tidsvitnene beskrev det øyeblikket som et av de sterkeste i livet, å bli ønsket velkommen av en person i uniform!

De befridde fangene fikk ringe hjem, og en spurte de hjemme om det var noe han skulle kjøpe med seg fra Sverige, noe de trengte. Kvinnen i andre enden sa:  -Ja, gjerne! Her er det ingenting å få tak i. Så spurte hun om han ikke kunne kjøpe med seg en paraply. En paraply! Det var altså nøden de hadde opplevd i Norge!

En annen reagerte sterkt da han oppdaget av hunden deres fortsatt levde. Hadde de virkelig hatt penger og mat nok til å fø på en hund?? Mens han hadde sultet i to-tre år. Hunden ble avlivet den sommeren, sa han, så noe hadde de altså forstått etter hvert.

Sånne ting gjorde inntrykk på meg å høre, de hverdagslige øyeblikkene som viste avgrunnen mellom de hjemvendte fangene og de som ventet hjemme.

De befridde sluttet snart å svare på spørsmål eller fortelle noe som helst om sine opplevelser, de hjemme kunne uansett ikke forstå. De tidligere fangene snakket med hverandre, kameratskapet som oppsto dem imellom varte til døden.

Min farfar som jeg forteller om i boka «Farfars skrin – i skyggen av NS» snakket ikke om sine opplevelser fra sine 580 dager i varetekt på Ilebu.

Fra året på tvangsarbeidsleiren på Gulskogen, skrev han dikt om det for ham meningsløse arbeidet, han jobbet i vedskogen der, mens det var så vidt de klarte seg uten ham hjemme på gården. Det skulle bli folk av dem ved skikkelig arbeid! Akkurat som det var noe annet enn skikkelig arbeid han drev med som bonde til daglig.

På en lapp jeg fant, beskriver han en overdådig julaften i leiren med god mat, kelnere og filmframvisning! Var det for å berolige de hjemme, eller var det sånn det var?

En annen historie handlet om at han fikk en til å ta med noe pultost til seg selv og kameratene, det var dårlig med pålegg.

Når man har vært med på noe som ingen man kjenner har opplevd, er det vanskelig å bli forstått eller trodd når man skal fortelle om det til andre.

Jeg tenker på flyktninger som har kommet og kommer hit til landet nå og framover. Hvordan skal de kunne få den hjelpa de trenger til å bearbeide traumene sine om de ikke møter noen som kan relatere seg til opplevelsene de har med i bagasjen sin? Hvordan kan vi som aldri har opplevd krig virkelig forstå?

«Vi lever i dyp fred», sa NATO-sjef Jens Stoltenberg, og fortalte videre at han tok seg turer til slagmarkene i Europa for å minne seg selv på hva som hadde foregått der. Med «dyp fred» mente han at de som har opplevd krig på kroppen nå er i ferd med å dø ut, og at vi da har en befolkning som ikke har opplevd krig. Bortsett fra de som kommer hit som flyktninger, og de som har reist ut i fredsbevarende styrker og kommer tilbake som veteraner.

Jeg synes jeg forstår stadig mer, og blir samtidig klar over hvor lite jeg fortsatt forstår!

Refleksjoner fra lesning av boka "Vår forakt for svakhet" av Harald F. S. Ofstad

Vår forakt for svakhet

- heter en bok av den norske moralfilosofen Harald Frithjof Seiersted Ofstad (1920-1994). Boka ble anbefalt meg som et oppslagsverk for å få mer innsikt i nazismen, og det viste seg å stemme. Ofstad hevder:

 «Nazismen oppsto ikke i 30 årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss.»

«Jødeutryddelsene og forbrytelsene ble det som klarte å opprøre de fleste av oss når det kom opp i dagen. Dette må ikke forlede oss til å tro at det ikke finnes grunn til å tale om nazisme så lenge slike kriminelle handlinger ikke begås….Nazismen var et ekstremt, abnormt uttrykk for tendenser som vi – ikke-tyskere heller ikke på noen måte kan fri oss fra. Det er livsinnstillinger som har tøffhet, mandighet og vold som sine idealer, og som ikke forakter noe så dypt som svakhet og hjelpeløshet.»

Forakt for svakhet – eller rettere det nazistene anså som svakhet – er nettopp nazismens kjerne. Jeg nærmest slukte setningene til Ofstad.

Hvor viktig er ikke dette!

Å lære om hvordan menneskene er, å lære om hvordan jeg selv er, hvordan naturen er!

Jeg innså at ignoranse og fattigdom er farlig, og hvor mye bedre alle har det når ressursene er noenlunde likt fordelt.

En annen innsikt var at kreative sjeler må få spillerom og midler til å skape aktivitet som igjen gir arbeidsplasser til mange. Den balansen er det politikerne bestreber seg på å klare. Og hvor vanskelig er ikke det!

«Det er farlig å definere nazismen som et engangsfenomen i Hitler-Tyskland. Da kan vi forledes til å tro at den aldri kan vende tilbake….Formene – hvori den nazistiske brutalitet ble støpt, lå ferdige og offentlig tilgjengelige i 1925-27.» (Ofstad)

Verden undervurderte tydeligvis nazisme-ordets betydning. Jeg undres på hvordan formene som dannes i Norge i vår tid blir? Hva slags mennesker passer i dem? Tyskerne så neppe seg selv som brutale nazister som passet i de formene som lå klare for dem før krigen.

Videre skriver Ofstad:

«Den tyske nazist oppfatter verden som kamp. Den som er svak bukker under. Den som er sterk seirer. Den som er svak bør bukke under, og den som er sterk bør seire.  All aktivitet må ha som mål å øke kampevnen, derfor må all kritikk bringes til taushet. Nasjonen må ledes av en fører som antas å uttrykke folkets virkelige vilje, og føreren må ha ubegrenset makt. Et folks storhet manifesterer seg i militær kamp, og krigens utfall er den avgjørende prøve på hvem som bør være jordens hersker. Å øke sitt Lebensraum gjennom forhandlinger kan være nødvendig så lenge man ikke er sterk nok til å ta det man vil ha med makt, men ideelt sett er det kampen – krigen – som skal være avgjørende.»

Noen urovekkende tanker dukket opp:

Er krig uunngåelig med jevne mellomrom? Hva med verdenssituasjonen i dag? Hva med USA og Russland, EU?

Fra Hitlers Mein Kampf:

«Nasjonens lykke skal ikke søkes i forløyete fraser om en internasjonal forbrødring mellom negre, tyskere, kinesere, franskmenn, engelskmenn osv, men i hans eget folks kraft og samhold.»

Hitlers nazisme var ikke individorientert. Hitler interesserte seg ikke for det enkelte individ. Det var ideologien som var viktig, saken og fellesverdiene. Det kom også til uttrykk i at Hitler anså minnesmerker og offentlige bygninger langt viktigere enn næringsbyggverk satt opp av private.

I Mein Kampf skrev Hitler:

«….men hvor virkelig jammerlig er ikke forholdet mellom stats- og privatbygninger blitt i dag. Skulle Roms skjebne overgå Berlin, så kan etterkommerne som vår tids veldige verk en dag beundre varehusene til enkelte jøder og hotellene til enkelte selskaper som et typisk uttrykk for våre dagers kultur…..Dette er også et tegn på vår synkende kultur og vårt allmenne sammenbrudd. Tiden kveles i småting som er hensiktsmessige, rettere sagt; i pengenes tjeneste. Men da kan man heller ikke forbauses over at det under en slik guddom blir liten sans til overs for heroisme.»

Ofstad skrev videre i Vår forakt for svakhet:

«Aldri et enkelt ansikt, aldri en enkelt skjebne, aldri ett tysk individ. Nazismens identifikasjon gjelder ideene – ikke menneskene. Det er i full overensstemmelse med nazismens grunnleggende prinsipper at Hitler forakter det Tyskland som i 1945 tapte krigen. Forakten er en konsekvens av den form for «fedrelandskjærlighet» som han roste seg av. I den lå hele tiden forakten, hatet og det nasjonale forræderiet latent. Hans maktorientering drev nasjonalismen til et punkt hvor den når som helst kunne slå over – ikke i internasjonalisme – men i avsky for et land som ikke levet opp til hans forventninger og idealer. Et velkjent fenomen, ikke ubeslektet, for eksempel, med den forakt foreldre kan føle overfor barn som ikke oppfyller deres sosiale forventninger.»

Har du kjent på selvforakt når du ikke lever opp til det du tror er andres forventninger som egentlig er dine egne?

Mine kan være skyhøye, og jeg strekker meg så krampa tar meg innimellom. Å skrive denne boka er i overkant av hva jeg evner og tør. Jeg vakler. I det ene øyeblikket er jeg lammet av angst for at resultatet blir så dårlig at det bringer skam over både meg selv, familien min og alle som har trodd på meg og prosjektet mitt. I neste øyeblikk overtar troen på at alt blir bra så fort boka er ute. Da tenker jeg at jeg nok overlever, og at det uansett resultat, venter et nytt eventyr bak neste sving, før jeg på nytt dukker inn i boka til Ofstad:

«Man elsker ikke det enkelte individ som gror og tar sine egne veier, og kanskje lider nederlag. Man «elsker» sine idealer og forventninger, og anser seg krenket av dem som man mener burde leve opp til dem.»

Å, dette gir også mening! Tenk alle som har trodd på meg! Vil de fortsatt være venn med meg, uansett fiasko, eller suksess?  Til slutt står det:

«I Hitlers tilfelle er det ingen tvil om at hans maktideologi var uttrykk for et behov av makt over andre – av å kunne tvinge andres viljer – forme verden.»

Vil jeg også forme verden? Tvinge andres viljer? Er det derfor jeg skriver? Nei.

Jeg vil dele.

Å, så mye tid og krefter jeg har brukt for å forstå!

Det vil gi mening å dele det jeg har funnet.

Kanskje du også lurer på noe av det samme som jeg har lurt på? Jeg håper jeg har klart å legge fram det jeg har funnet, ærlig og noenlunde nøytralt. Det har vært intensjonen. Om jeg kommer til å lykkes, vet jeg ikke her jeg sitter alene ved PC-en.

Refleksjoner etter boka "Ondskapens karisma" av Laurence Rees

Ondskapens karisma

Forfatteren Laurence Rees skriver innsiktsfullt om tiltrekningskraften til Hitler i boka: Adolf Hitler: Ondskapens karisma. I research til boka har jeg sett filmer og filmaviser med både Hitler og Quisling. Det er vanskelig å forestille seg den store appellen som de hadde i sin tid. En skulle kanskje tro at menn som fikk med seg andre slik de gjorde, ville være i besittelse av en slags tidløs karisma som fortsatt ville ha virkning, uavhengig av tida vi lever i, men de virker frastøtende på meg i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert på dem den gangen de sto på talerstolen. Jeg ville sannsynligvis ikke vært til stede på massemønstringene, jeg oppsøker sjelden store forsamlinger. Men jeg er veldig glad i å følge med på nyheter – og måtte kanskje møtt opp, skulle jeg klart å følge med, den gangen?

Folk i Tyskland i mellomkrigstida følte seg ydmyket etter nederlaget og represaliene etter første verdenskrig, mange var arbeidsløse, sultne og engstelige på grunn av gatevold, og skuffet over brutte løfter fra Weimarrepublikken.

I Norge var folket skuffet over kongen og regjeringen som dro fra et så å si ubeskyttet land, og et forsvar som var utilstrekkelig og kaotisk. Mange var livredde for å miste alle sparepengene hvis bankene gikk konkurs, eller tørstet etter å høre at andre var skyld i all elendigheten.

Rees skriver: En som oppfatter en leder som karismatisk, er overhodet ikke hypnotisert. De vet utmerket godt hva som skjer, og de er selv fullt og helt ansvarlige for sine handlinger. Det er følgelig ikke mulig å bruke en karismatisk leder som alibi eller unnskyldning for sine handlinger. Hitler hersket ikke bare ved hjelp av sin karisma. I tillegg brukte han trusler, mord og terror for å få det som han ville. En del mennesker gjorde helt sikkert som Hitler ønsket ut fra ren frykt, akkurat som andre overhodet ikke syntes at han var karismatisk.

Selv om dette gjelder Hitler og Quisling, kan historien være relevant også i dag. Ropet på en sterk leder i krisetider, vår higen etter at livet skal ha en mening, dyrkingen av såkalte helter og kjendiser, vår lengsel etter frelse og forløsning – ikke noe av dette har forandret seg siden Hitler tok sitt liv, og Quisling ble henrettet i 1945. Mekanismene ble synlige igjen da Donald Trump, for mange helt uventet, ble valgt til president i USA.

Vi er sosiale vesener som søker tilhørighet. Bare ved å skjønne hvordan de som tørster etter makt prøver å påvirke oss, og hvordan vi selv ofte aktivt deltar i manipuleringen av oss selv, kan vi se farene som truer, dersom vi kaster vår rasjonalitet og sunne skepsis over bord, og i stedet stoler blindt på en karismatisk leder.

Kaptein Karl Mayer, sjefen for hærens utdannings- og propagandaavdeling i München møtte Hitler våren 1919. Rees skriver:

På denne tiden var Hitler parat til å følge enhver som viste ham litt vennlighet. Han hadde ikke martyrholdningen Døden eller Tyskland, denne martyrglorien som propagandaen senere ofte utstyrte ham med. Han kunne like gjerne tatt seg jobb hos en jøde, eller franskmann som hos en arier. Da jeg møtte ham første gang, var han som en sliten løshund som lette etter en herre og mester….Når alt kommer til alt virker det ikke som om Hitler var en slu politisk aktør i begynnelsen av 1919. Han var en helt ordinær soldat, skuffet over at tyskerne hadde tapt krigen, forvirret og usikker på hva fremtiden ville bringe, og glad for å kunne fortsette i hæren så lenge som mulig. Det var nemlig det eneste hjemmet og arbeidet han hadde.

Det Hitler tilbød folk, var først og fremst en dyp følelse av å bli styrket i troen – en bekreftelse av at det vedkommende allerede mente om verden, var helt riktig. Hitler trengte ikke å overbevise folk om noe som helst – de var allerede enige om hva som var galt med Tyskland. Akkurat det gir viktig innsikt i hvordan Hitlers karisma virket i denne tidlige fasen av hans karriere.

Skråsikkerheten som gjennomsyret talene hans var effektiv. Han var aldri i tvil om hva han mente, viste ikke det minste tegn til å vakle mellom to muligheter. Det var en teknikk han hadde anvendt i årevis i sine monologer.

Ambivalens var ikke akseptabelt – og folk stolte på at han visste best. Å være skråsikker betyr ikke nødvendigvis å vite best. Skråsikkerheten i nazi-ideologien lokket folk til seg, og noe i folket gav respons på lokkingen. Hva er det noe som lokkes med av skrikende, skråsikre ledertyper? Hvordan var de pre-kodet, både personlig og kulturelt, de som lot seg fascinere og lokke inn i Nazisme-ideologien?

Hent etatene hjem! Utdrag fra boka "Vi må ta fatt NÅ" av Berit Dahl Soltvedt

Jeg besøkte en venn i går, det var altfor lenge siden sist. Vennen er Berit Dahl Soltvedt som var «gudmor» for Renskaug sin transformasjon fra tradisjonell gård til det som startet som kunst- og kulturmøtested, og senere utviklet seg videre til Renskaug Vertsgård.

The big bang.

Selv hadde jeg gått på en gigantisk smell et par år før. Tilfriskningen var studier i filosofi og psykologi, senere psykodrama og malekurs med Berit. Vi ble en fin liten gruppe, kalte oss «Kongledamene». Målet for kurset var å frigjøre kreative evner, og det blomstret!

Med Berit sine kunnskaper innen både psykologi, biologi, samfunnsengasjement, tegning og maling, og min gryende oppdagelse av det samme, skal jeg si de kreative evnene utfoldet seg!

Kvinnekraften steg i takt med maleferdighetene, fargelek, rollespill, teater, latter og gråt i en herlig sykronisitet.

Så innhentet hverdagen oss som bodde på gården. Øystein og jeg måtte ta et valg om vi skulle leve av gården eller bare bo her og ha jobber utenom.

Vi så at folk kom og trivdes, og hadde allerede begynt å leie ut lokaler til kurs og selskaper.

Beslutningen ble tatt, vi skulle bygge ut og satse på mer av det vi så funket, kurs og overnatting.

Så ble det travle år med å sette planen ut i livet, og de morsomme kulturaktivitetene måtte vike for det som ga penger i kassa. Vi måtte låne og investere mye for å få Renskaug Vertsgård på beina.

Berit og jeg har holdt kontakten, den siste gruppa jeg var med i var «Grønn gruppe». Den besto av et knippe engasjerte kvinner, uavhengig av livssyn og politisk tilknytning.

Berit har skrevet fire bøker. Om samfunn, kvinneliv, blomster og psykologi. De er dyptpløyende og kanskje ikke så lett tilgjengelige. Berit lever forut for sin tid, slik som jeg også kan kjenne meg igjen i, og blir dermed iblant misforstått i sin samtid. Man kan bli tatt til inntekt for å være både bakstreversk og rett og slett litt enfoldig, det må man lære seg å leve med.

Jeg kikket i en av bøkene hennes over tekoppen og praten sist. Tittelen er «Vi må ta fatt NÅ». Jeg hadde sikkert sett den før, men nå traff den skikkelig.

Et kapittel på side 36 fanget min oppmerksomhet, og jeg skriver det ned her, med takk til forfatteren:

«Hent etatene hjem!»

Det var en gang et trygdekontor. Når det var noe jeg som behandler lurte på, stakk jeg bare innom og fikk god veiledning. Og jeg hadde hyggelig kontakt med den som tok imot de månedligeregningene mine. Det gikk nemlig an å opparbeide tillit før i tida. Av og til ble også hele gruppen av oss privatpraktiserende psykologer innkalt til møte. Forholdene var små og oversiktlige. Det var ikke enkelt å lure til seg for mye i utbetaling uten at det ble oppdaget. Det var trydt å sogne til det lokale kontoret.

Men så kom forståsegpåerne med såkalt gode ideer som såkalt skulle gjøre alt såkalt enklere, med såkalt mer effektive kontroller av oss som mottok refusjon fra Folketrygden. Man hadde jo fått datasystemer, må vite, og da var det jo så mye enklere å kontrollere folk og da kunne man like godt utbetale regningene fra et annet kontor. Og det tellet ikke det, at man med den nye teknologien kunne jo ting gå raskere på hjemstedet også. Men, tenkte undertegnede i stygge øyeblikk, da ble det ikke så mange nye klatrestillinger i systemene for folk som ville opp og fram. (Forhåpentligvis tar jeg feil, men en har jo hårreisende eksempler i helsevesenet å kikke på.)

Så våre utbetalinger ble følgelig overført til Øvre Eiker, og jeg fortalte kontoret der at dersom det ikke hadde vært for at jeg var i ferd med å legge ned praksisen min, skulle jeg ha kommet på besøk. «For jeg ville vite hvem som var i den andre enden!» Og det skulle bare mangle. Når ens jobb til hverdags besto i å bistå folk som var ensomme i et kontaktløst samfunn, og ville komme til å koste det samme samfunnet enda mer på grunn av alle rasjonaliseringene, måtte det et brøl til.

Noen år senere nevnte jeg dette med Øvre Eiker for en tidligere kollega. «Å, det tror du!» svarte vedkommende. «Nei, nå er det Arendal som får regningene våre.»- Og dessuten kommer visstnok sykehusmaten her hos oss fra Stavanger.

Framskritt? Narr meg ikke til å le. Nærheten er bort og med det de nære arbeidsplassene. Å beholde slike, ville kanskje ha kostet noe mer i det ene systemet, men samtidig ført til reduserte utgifter i et par andre. Tida er kommet til at man begynner å tenke i sammenhenger, og da tror jeg at det aller meste av de lokale ousourcingene blir kostbare. Men skaffer sikkert levebrød for psy-standen. Er det derfor denne er så tafatt når det gjelder å brøle mot urett?

Siden opplevelsene med trygdekontorets utflipping og senere integrering i det større NAV, har en del etater flyttet ut «med hele seg» til andre kommuner. Nå er det tast en – tast to – tast tre – som gjelder. Kontaktløst skit.

Våre innbyggere bør betjenes i vår kommune. For mange er det langt nok å dra til kommunesenteret. Da er det desto viktigere å kjenne sin person som man kan snakke fortrolig med. Også på telefonen. «Du er urettferdig,» vil noen si. «Vi flyttet for å få et større faglig miljø». «Men hu hadde hørt`n før», og tror ikke akkurat på den.