Om forsoningsprosessen mellom de på rett og gal side i Norge under andre verdenskrig.

Semesteroppgave i språkpsykologi ved UiO høsten 2013.

«Den som sparer på sånt søppel burde vært skutt i knehasane». 

Kommentaren falt da jeg fortalte noen venner om funnet av en kopp fra Porsgrund Porselen med hakekors på, under opprydding etter farfars død. Jeg har aldri glemt kommentaren, den rammet hardt. Jeg forsto at krigen ikke var slutt, og at jeg

 måtte fortsette å bære på hemmeligheten alene.

Det stigmaet av skam og skyld, som ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig naturlig nok ble påført medlemmene av det politiske partiet Nasjonal Samling, har vist seg i noen grad å fortsatt hefte ved etterkommerne. Stigmaet kommer til uttrykk blant annet via språket.

«93000 nordmenn ble etter krigen etterforsket på grunn av mistanke om at de var skyldige i landssvik. Hver sjuende eller åttende norske husstand ble antakelig berørt av straffeprosessene, ved at familiemedlemmer var blant de mistenkte. 49ooo av de mistenkte ble dømt, resten ble frikjent, eller straffeforfølgningen mot dem ble innstilt. Blant de dømte finner vi de aller fleste av NS` medlemmer.» (Borge 1998).

Problemstilling

Hvordan er det i Norge i dag å være etterkommer etter de dømte NS-medlemmene? I denne oppgaven utforskes, ved hjelp av språket, styrken i stigmaet som hefter ved de som var på «gal side» under krigen og deres etterkommere i dag.

Har konflikten løst seg og blitt et bleknet minne, eller er den fortsatt et betent sår?

Seierherrenes versjon av historien er den gjeldende. Der det finnes vinnere, finnes imidlertid også tapere. Albert Camus skrev i 1945 at nasjoner som forsømmer sine politiske utrenskinger, samtidig forspiller en sjanse til nasjonal fornyelse (Rousso 1991). Hvilken måte disse utrenskingene foregår på, har vist seg å ha stor betydning for partene på begge sider. Hun har tatt for seg artikler skrevet om dette temaet, og analysert ordbruken i et språkpsykologisk perspektiv for å vise i hvilken grad konflikten mellom vinnerne og taperne fortsatt gjelder i dag. Til slutt i oppgaven tok hun for seg et nytt ord som har dukket opp det siste året, «flawsome» eller på norsk, «feiltastisk» som et språklig eksempel på en ny vei å legge ut på inn i framtida, inn i «raushetens tid».

Faglige referanser og teori

Det drøftes funn i artikler og faglitteratur på bakgrunn av forelesningene i psyk2500 om sosiale representasjoner og ideologi, hvor stoffet er hentet fra artikkelen til Gillespie «Social Representations, Alternative Representations and Semantic Barriers» og boka «Fellesskap og individualisme» av Nafstad og Blakar. Noe blir også drøftet i henhold til Rommetveits (2007) tegntrekant. I tillegg til pensumbøkene det er hentet teorier fra, brukes data fra doktorgradstudien «I rettsoppgjørets lange skygger» fra 2012 av Baard Borge. Studien bidrar med data fra intervjuer av 376 etterkommere etter NS-medlemmer og sier noe om hvordan de er blitt preget av sine foreldres valg. En av artiklene han bygger sin studie på er «Forsoningen som uteble. Norges oppgjør med landssvikerne.» (Borge 2012)

Ideologi

Tekstene etter Nafstads og Blakars definisjon av begrepet ideologi undersøkes.

«De rådende ideologiene understøtter status quo og neglisjerer andre sider av oss. Ideologiene får oss også ofte til å akseptere sosiale institusjoner, meningsstrukturer og verdisystemer som kan implisere alvorlige problemer og mangler for ulike grupper mennesker, særlig for svake og marginaliserte grupper (Jost mfl.2001, Montero 1994, 1997). Marginaliserte grupper har som oftest heller ikke makt og innflytelse til å synliggjøre sin situasjon og sine levekår. De når ikke fram med sin virkelighetsforståelse.» (Nafstad 1986) Nafstad og Blakar, 2011 s.138

I den offentlige diskurs er fellesskapsverdier viktige.

«Den andre i relasjonen får lov til å være et subjekt så lenge hun/han har de samme mål som en selv». (Nafstad og Blakar 2011.)

I relasjonen mellom «de gode nordmenn» og «landssvikerne», er «landssvikerne» «den andre». Med sitt valg om å støtte okkupasjonsmakta sluttet NS-medlemmene å være et subjekt. Å vinne en krig skaper samhold og fellesskap i en befolkning, og historien som dannes, bidrar til oppbyggingen av en ny nasjon.

«Den rette siden har størst potensial for å fremme forsoning, fordi den fremdeles har et moralsk og politisk hegemoni over dem som tapte krigen.» (Borge 2012)

Borges ord om moralsk og politisk hegemoni stemmer godt overens med det Blakar skriver om ideologi. Blakar peker på paradokset, at den dominerende og aksepterte ideologien, representerer de herskende sin måte å organisere samfunnet på. Dermed vil det være mest fruktbart at et utspill om forsoning kommer fra den «rette» siden (Blakar 2006).

«To label is to classify» (Maddux, Snyder & Lopez 1987 Forelesning Psy2500 2013).

“Classifying things one way rather than another has important implications for the way we behave towards such things” (Reznek, 1987 Forelesning Psy2500 2013).

De to sistnevnte utsagnene er relevante, for hvordan «landssviker» -begrepet brukt ukritisk om alle på «feil» side, har hindret forsoning. Ved å stå fram som NS-medlem eller etterkommer, risikerer man å ikke å bli hørt, fordi begrepet «NS-medlem» forbindes med «landssviker». Begrepene i seg selv stigmatiserer hele gruppen, og står i veien for språklig argumentasjon, som en semantisk barriere (Gillespie 2008).

Kollektive representasjoner eller sosiale representasjoner har endret seg fra å være totale i tidligere tider, til å bli mer fragmenterte og mangfoldige, kun som en av mange måter å forstå fenomener på i vår moderne tid (Gillespie, Moscovici 2008). Allikevel tenker jeg at begrepene «NS-medlem» og «landssviker», omsluttes av et hegemoni, og forstås som det alle er enige om, common sense, det som tas for gitt. For at et hegemoni skal oppløses og endres, må noen stille spørsmål ved det selvsagte, og prosessen går gjerne gjennom en polemisk fase, hvor det dannes et fiendebilde av motparten før tanken eller ideen kan bli frigjort (Forelesning Psyk2500 2013). Om noen skulle stille spørsmål ved det selvsagte her, måtte det kanskje skje ved en splittelse innen hegemoniet i «onde» og «naive» landssvikere. Man kunne da skille mellom de som var erklærte nazister, og som satte sine ideer aktivt ut i livet ved å delta i okkupasjonen med makt og bruk av vold, angiveri og sensur, og de som var passive medlemmer av det politiske partiet NS av ulike pragmatiske grunner, og ikke fullt ut forsto hva de dermed ga sin støtte til.

En differensiering er hva Eirik Veum (2013) i boka «Hirden» forsøker å gjøre ved å navngi de medlemmene av NS som deltok i vold, mishandling og drap. Tanken er at de som ikke er navngitt da kan bli fri mistanken og stigmaet. I en samtale mellom Veum og lederen av Simon Wiesenthal Center i Jerusalem, Efraim Zuroff, gjør Zuroff det klart at Norge bør ta inn over seg at de var aktivt med i nazistenes ugjerninger.

«Se til å få åpnet arkivene deres. Personvern og familiers ære er ikke viktig. Sannheten er viktig. Få frem opplysninger, og la alle få vite alt ... Deres landssvikere var involvert, og det var mange av dem. Hvordan skal dere nordmenn lære? Hvordan skal dere unngå at det skjer igjen når dere skjuler sannheten?»»  (Veum 2013, s 27)

Majoritetens forståelse av en minoritet er også eksempel på en representasjon (Moscovici 2011). Etterkommerne etter landssvikerne har utfra Borges forskning (2012) et annet syn på seg selv som minoritet enn det de opplever at majoriteten ser dem som. De vet at landssvikere er like ulike i personlighet som andre grupper, og må samtidig leve med stigmaet som ligger i selve begrepet, som få bryr seg med å differensiere. Samtidig kan det hende at de som er bærere av stigmaet i dag, har polemiske forestillinger om de andres forestilling om deres minoritetsgruppe (Forelesning psy2500 2013). Kollektive representasjoner er oppfatninger som deles av et helt samfunn. En kollektiv representasjon er at nazisme er feil, og noe som skal bekjempes med alle midler om det er mistanke om at den er i ferd med å oppstå i et samfunn. Det er brukt ord som «psykopatenes diktatur» (Nissen 1947) om ideologien, og psykopati kommer også innunder en kollektiv representasjon som kategoriseres som en personlighetssykdom som skal behandles eller bekjempes i et samfunn. Det er noe djevelsk og ondt. En forestilling om nazisme og psykopati, er at de kan dukke opp i forkledning, og via falske representasjoner eller propaganda, forføre og forlede mennesker til å ta feil valg. Ideologier fungerer som mekanismer hvis formål er å opprettholde maktrelasjoner. Det kan også være noe som er utspekulert eller har et annet formål enn sannhet og godhet. (Forelesning psyk2500 2013)

Metode

For å se hvordan «klimaet» i Norge i dag er for om mulig å bygge bro over den gamle konflikten mellom «vinnere og tapere» etter krigen, i et språkpsykologisk perspektiv, har jeg i denne oppgaven valgt tekster med ordene: «NS-*» og «forson*» i seg. Jeg har brukt Retriever som søkemotor, og fått med ord som: NS-medlem, NS-barn, NS, i kombinasjon med ordene forsoning eller forsone. Ved at begge ordene er tilstede i samme artikkel, er det sannsynlig at forfatteren har tenkt at det han skriver skal være et bidrag for eller mot forsoning av vinnere og tapere etter 2. verdenskrig.

Avisene, mange av dem hadde vært arena for nazipropaganda under krigen, var ikke snaue i sin fordømmelse den gangen. Blakar skriver at pressen representerer den fjerde statsmakt, og bør være objektiv og nøytral. Han hevder videre at «problemet er ikkje først og fremst at det kanskje er nokon som framleis for alvor trur at dette er tilfellet. Men at denne festtalepåstanden har som implisitt premiss at dette er mogleg (og ønskeleg).» (Blakar 2006)

Jeg har valgt å se hva Aftenposten, landets største avis, med et opplag på 225 981 i 2012, skriver om frigjøringsjubileene 50, 60 og 65 år etter krigen, det vil si i mai 1995, mai 2005, og i mai 2010. Jeg kunne også valgt å ta med flere aviser for å sammenlikne språkbruk. Et unntak fra en annen avis er med, kun overskriften i artikkelen av Jan Zahl: «Avstraffelse: Ja. Forsoning: Nei.» i Dagsavisen 26.05.2005. Jeg valgte å ta med tittelen fordi den viser et helt klart svart/hvitt bilde av splittelsen som fortsatt gjaldt i mai 2005, 60 år etter krigen.

Aftenposten trykket 5 artikler i mai 1995, 1 artikkel i mai 2005 og 1 artikkel i mai 2010 med de valgte søkeordene. Se referanseliste.

Analyse av artiklene 

Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved UiO, «Utsoningens ufullstendighet».

Hagtvet beskriver i sin artikkel en «kamp om fortolkningsmonopol» og «kamp om erindring», og han beskriver og sammenlikner de to markeringene: 20 års jubileet etter Vietnamkrigen og 50 års jubileet etter andre verdenskrig. Ordet «kamp» gir assosiasjoner til krig, og kan si noe om at krigen fortsetter på et subtilt nivå, 50 år etter.

Rommetveit beskriver en tegntrekant som består av begrepene tegn – ting – tanke for å tydeliggjøre tre aspekter ved ord: Ordets konkrete form, fenomenet det beskriver og de mentale forestillingene som knytter seg til ordet. Gjennom tidene kan det tenkes at ordet «kamp» har gitt ulike assosiasjoner. Det er nærliggende å tenke at de som opplevde krigen får assosiasjoner som bombenedslag og skyting, flyalarm, blendingsgardiner, portforbud, nevekamp, skyting og blod, mens vi i dag heller ser for oss kamp om monopoler, fagforenings kamp, likestillingskamp, eller å vinne kampen mot kreft (Rommetveit 2007).

I begge tilfeller snakker Hagtvet om «gjenåpning av sår og kamp om fortolkningsmonopol». 

Ord som «gjenåpning av sår» viser til at dette er gamle skader som kanskje ikke har leget seg slik man hadde ønsket, slik at en gjenåpning er nødvendig.

Et sår som gror på en frisk måte, etterlater seg kun et arr som blekner med tida, i likhet med minnet om hva som skapte arret. Her er det sannsynligvis snakk om gjenåpning av sår som i stedet har blitt til traumer som fortsatt verker. Om vi skal bruke tegntrekanten på ordet «sår» eller «såret» vil også dette ordet ha annen betydning jo lenger unna krigen vi kommer, både i tid og geografisk avstand. Assosiasjonene til «såret» var mer konkret den gangen det var krig i Norge, alle visste om noen som hadde blitt såret, soldater som kom hjem uten et bein eller et øye, eller hjelpere som reiste ut til fronten for å pleie sårede soldater. I dag vil det å være «såret» kanskje mer assosieres til relasjoner mellom mennesker, man kan bli såret over en kommentar fra en annen, av å bli avvist eller forlatt, med mindre man snakker om ulykker eller krigsherjede områder hvor mennesker fortsatt blir såret fysisk. (Rommetveit 2011 s 62)

I en krig vil det være sår på begge sider. Nordmenn som ble tatt til fange av tyske og norske nazister, vil ikke bli minnet på sine skrekkopplevelser. NS-medlemmer som ble stilt til ansvar for det nazistene gjorde, og ble tatt til fange etter krigen vil heller ikke bli minnet på ydmykelsene og stigmaet de opplevde å bli påført. Alle vil helst glemme, og temaet er omgitt av taushet. Men går det an å tie bort krigstraumer uten at det får konsekvenser?

Hagtvet sammenlikner uka rundt frigjøringsjubileet, 8 mai 1995 med 20 års markeringen etter Vietnamkrigen og benytter igjen metaforer som språklig virkemiddel: «... at det aldri har vært ført en dyptgående nasjonal samtale mellom haukene og duene i Vietnam-spørsmålet. Intensiteten i reaksjonen avslører at det heller ikke er skjedd noen forsoning.»

Ordene «hauker» og «duer» brukes som metaforer for partene i Vietnamkrigen. Dette synet tyder på en polemisk ideologi som viser tilstanden i krigsspørsmålet, hvor «hauk og due» altså brukes som metafor for to gjensidig utelukkende syn på virkeligheten. «Polemisk» kan bety at ulike grupper er i opposisjon til hverandre, og innehar vidt forskjellige forestillinger. Typisk er at de har sterkt negative, gjensidig utelukkende forestillinger om de andres forestillinger. Eksempel kan være «Den kalde krigen»: amerikansk syn på kommunismen og kommunismens syn på amerikansk frihetsdemokrati. Det må skje en forsoning mellom de to synene før det kan bli et hegemoni eller frigjorte tanker, slik at oppfatningene kan leve fritt side ved side med respekt begge veier. (Forelesning Psyk2500 2013).

Alternative representasjoner er representasjoner av andres representasjoner, «de tror … de mener». Å være en del av en stigmatisert gruppe vil innebære å ha forestillinger om hvordan andre ser på den gruppa man selv er en del av, og på den måten kan fiendebilder oppstå, fryktbaserte og mer eller mindre grunnløse. Jo mindre åpenhet, jo større frykt og rom for forestillinger om «de andre». Det er sannsynlig at NS-etterkommerne forventer avvisning fra «de andre», om de tilkjennegir sin gruppetilhørighet (Gillespie, 2008).

At krigen fortsatt foregår på et subtilt plan, viser bruken av ordet «kamp» om erindringen, og «intensiteten i reaksjonen» som «avslører» at det heller ikke er skjedd noen forsoning». Hagtvet fortsetter: «Det er her parallellene melder seg. Et overraskende paradoks med vår egen 50-årsmarkering er at den også synes å ha revet opp sårene.» Nok en gang brukes sårmetaforen, «revet opp sårene», mer brutalt enn den forrige, «gjenåpning». Sårene rives opp, og det skaper andre bilder enn «gjenåpning». En «gjenåpning» peker på noe som er intendert, kontrollert og planlagt, «oppriving» av sår derimot, peker på noe som skjer ukontrollert og impulsivt, ikke intendert. Det kan, ut fra dette, spekuleres i: Hvem har interesse av at sårene gjenåpnes? Kan det hende at det er fordi ingen har interesse av at de gamle sårene gjenåpnes at de til slutt rives opp? Og av hvem?

Terroranslaget mot Norge 22.07.2011 kom som lyn fra klar himmel, og rev opp gamle sår. «Aldri mer 9. april» ble til «Aldri mer 22. juli». Kan denne sjokkartede hendelsen ha en sammenheng med tausheten, fortielsen og tabuene som har preget etterkrigstida?

Hagtvet fortsetter: «Norge opptrer som den store forsoner i internasjonal politikk, men makter tilsynelatende ikke å gjennomføre et frigjøringsjubileum i forsoningens ånd – 50 år etter.» Han trekker så to konklusjoner ut fra dette, at «Vi vil kjempe den annen verdenskrig om igjen til siste medlem av krigsgenerasjonen er borte … Det er en dyp motstand mot å rokke ved noen av de tradisjonelle fortolkningene av vår krigshistorie ...»  Hagtvet sier «Norge» opptrer som «den store forsoner» i internasjonal politikk. «Staten Norge» blir med en slik bruk av ordet, et aktivt handlende subjekt. En stat er en sosial, kulturell konstruksjon, og implisitt i dette er at noen må handle på vegne av staten. Hvem som opptrer på vegne av staten, og dermed på vegne av alle statsborgerne som «den store forsoner», og hvilke holdninger, verdisyn og menneskesyn de bringer inn i forsoningsprosessene, kan være interessant. I et hegemoni er det implisitt at innbyggerne tar for gitt at de folkevalgte har de «rette» verdier og holdninger. De representerer befolkningen gjennom sine verv, og gjennom språket vil man kunne gjøre seg opp en mening om politikerne er dem de utgir seg for, eller om deres sanne jeg er skjult bak en fasade av noe annet. Å bli ført bak lyset av propaganda er noe de som har opplevd krigen husker godt, kanskje spesielt de som lot seg forføre til å bli medlemmer av NS-Nasjonal Samling. (Nafstad og Blakar 2011 s137)

Ole Jacob Malm: Forsoning 8. mai? Bare på vilkår! Aftenposten 05.05.1995

Artikkelen til motstandsmannen Professor Ole Jacob Malm, handler om at en eventuell forsoningsprosess må forgå «på vilkår», underforstått, på seierherrens vilkår. Malm advarer mot de gale signaler forsoning med NS-medlemmene kan gi de unge.

«Et ufravikelig vilkår for forsoning er at tidligere landssvikere innrømmer at de tok feil og angrer. Forsoning med sensur, rasisme, tortur og drap må derimot aldri komme på tale. Forbrytelser mot menneskerettighetene har ingen foreldelsesfrist!»

Malm bruker helt i starten av sin artikkel ord som «advarer, gale signaler, ufravikelig vilkår» og utropstegn, som introduksjon til det som kommer senere i artikkelen. Han roper nærmest, «varsko her!», som for å vekke leseren for det som kommer. Det ser ut til at Malm mener at å strekke ut en hånd til taperne, vil være det samme som å gi aksept til de forbrytelser mot menneskeheten som Hitlers naziregime gjorde seg skyldige i.  De fiendtlige følelsene som landsmenn ennå nærer for hverandre blir satt ord på, og bekreftet av Malm med ordet «nei»: «Nei, nå må vi ikke la følelser ta overhånd og sende gale signaler til yngre slekter!»

Malm sier det er viktig fortsatt, at det er «gamlingene» fra 9 april-generasjonen, her representert ved ham selv, som har retten på sin side til å både tenke, mene og si noe om forsoning: «Ungdommen må få vite hva gamlingene fra 9. april-generasjonen som kjempet mot NS og tyskerne, tenker og mener om "forsoning". Det «de andre» mener om forsoning er ikke er verd å lytte til, det kan til og med være farlig å høre hva de har å si, fordi det kan bidra til å «sende gale signaler til yngre slekter!» Med «yngre slekter» i flertall med utropstegn bak, kan det være nærliggende å tolke det dithen at den andre siden ikke skal komme til orde så lenge han er talsmann, og også etter det.

Kirsti Kolle Grøndal sin tale ved 50 års jubileet 8 mai 1995.

Hun sa om forsoning at:

«Fredsfeiringen også bør inneholde et ønske om forsoning.»

Dette er ingen artikkel, men et referat fra talen Kolle Grøndal holdt. Den er derfor allerede tolket av journalisten. Barna til tidligere NS-medlemmer ble brukt som «eksempel på behovet for forsoning.» Fredsarbeid og forsoning omtales som «eksempel på et behov», et «bør» og et «ønske». Ordene som ble brukt er uten handlingsintensjon, og uten forpliktelse for Norge, her representert ved Stortingspresidenten. Da er det vanskelig å vite om budskapet nådde fram til dem som skulle ha det. Med en kommunikasjonshandling mener Blakar «å gjøre noe felles med eller å gjøre noe kjent for andre. En kommunikasjonshandling preges av at det er en aktiv, intenderende og kontrollerende instans mellom ting og tegn» (Blakar 2006 s 49)

Det presiseres i talen at «Kampen mot rasehat og usunn nasjonalisme, må fortsette», som om det skulle finnes en motsetning mellom å forsone seg med fortida og det å fortsette kampen for det gode i framtida. Referatet fortsetter med å sette to saker opp mot hverandre, den ene som mer viktig enn den andre. «Men det betyr at vi i dag bør være mer opptatt av å bekjempe intoleransen og likegyldigheten i vår egen tid, framfor å fordømme feil som ble begått for 50 år siden, sa hun.» De som begikk feil for 50 år siden og deres etterkommere burde kanskje også omfattes av den bekjempelse av intoleranse Kolle Grøndal snakker om? I talen ligger et «bør» som et normativt uttrykk om at «nok får være nok», nå «settes strek». Slik jeg ser det, er det ingen åpning her for å løse opp på hegemoniet som ligger fast, status quo fastslår et svart-hvitt skille mellom vinnerne og taperne fortsatt. Et spørsmål å stille utfra dette kan være: Hvordan kan Norge sine representanter for fred og forsoning bekjempe intoleransen og likegyldigheten i vår egen tid om de samtidig tar så lett på en konflikt som har splittet folk i landet helt siden andre verdenskrig?

Berge Furre i Aftenposten 20.mai 1995. «Tida lækjer visst ikkje alle sår»

Med ordet «visst» i tittelen på artikkelen, kan det tyde på at Furre sier noe om en illusjon som brast, og at det er en erfaring han har hatt som har ført til det. Svaret viser seg lenger ned i artikkelen, han har blitt invitert til å svare på spørsmål etter et foredrag om apartheid i Sør-Afrika, og blir svar skyldig på spørsmål om hvordan Norge har håndtert konflikten mellom vinnere og tapere etter andre verdenskrig.

«Eit teppe av forteiing har heile tida blitt lagt over "den andre sida". Vi på "rette sida" fekk tala om det vi hadde opplevd, følt, tenkt. Dei andre skulle teia - om smerte, sorg, urett, anger.»

Med «vi på rette sida» viser han sin egen posisjon, han er selv del i «viet» han snakker om. «Fikk» hen speiler på en tillatelse noen har gitt, mens de andre «skulle» tie. Slik det sies her, ser det ut som en norm som noen har blitt enige om, en uskreven regel, «som samfunnets rådende common sense-forståelse av den sosiale og materielle verden.» (Billig 1991, 1997, van Dijk 1998) Nafstad og Blakar 2011 s 136. En vanlig påstand er at «all atferd er kommunikasjon». Rommetveit (2007) innvender at det er altfor generelt, og at det faktisk ikke stemmer. Han hevder at kommunikasjon må være en villet handling, og ha en «intensjon om å gjøre noe kjent». Kan likegyldighet ut fra denne teorien vises i handling? Hva er likegyldighet? Å overse, tie, ikke gi respons på ytringer, å ikke trykke avisinnlegg, alle disse handlingene kan være kommunikasjonshandlinger som kan være tegn på likegyldighet. (Forelesning Psy2500 2013) Mange personer har skrevet klokt om likegyldigheten, og hvilke følger det kan ha for mennesker å bli utsatt for den, her er to av dem:

Den irske dramatikeren George A. Shaw (1856-1950) skrev i The Devil`s Disciple (1901), act II:

«The worst sin toward our fellow creatures is not to hate them, but to be indifferent to them: that`s the essence of inhumanity.”

Elie Wiesel (1928-), jødisk forfatter, filosof og humanist sa: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.»

Furre skriver videre om den «manglande forsoninga og åpenheten mellom dei som var på "feil" side og dei som var på "rett" side i Noreg under krigen.» Og han spør om det er for seint å nå forsoning. «Kan ikke de bra NS-folk vinnes tilbake, har vi lidt nederlag». Ved ordet «de bra» anerkjenner Furre at det var forskjell på gode og dårlige NS-folk også, slik det var forskjell på bra og dårlige folk på den rette sida. Han snakker om «nederlag» om vi ikke klarer å vinne de «bra NS-folka» tilbake. De som i tilfelle da lider nederlag, er «vi» som Furre har definert før som de på «rett» side. Det er tydelig at Furre gjerne vil bidra til en forsoning, og går langt i å legge premisser til grunn for at den kan komme i gang. Han inviterer til dialog, men kan bli stoppet av de semantiske barrierer som han vil møte ved å tale en stigmatisert gruppe sin sak. (Gillespie, 2008, Psyk2500 2013) Furre fortsetter: «Kvardagsforsoninga har foregått heile tida - stille og lite synleg».

Furre mener at folk vil vite forskjell på «de gode» og «de dårlige» NS-folka. Som tida går vil folk vise sitt sanne jeg, og da skjer forsoning ved at vennskap oppstår og man blir dømt utfra hvem man er i dag og ikke utfra hva foreldrene eller besteforeldrene gjorde. Noen evner bedre enn andre å ta den annens perspektiv, de har empati. Kan et helt folk utvise empati? Furre viser til at tilleggs straffene fra folket uten lov og dom kunne være verre enn fengselsstraffene, og går langt i å argumentere for at NS-folka var vanlige folk: «Det var ikkje lågpanna, halvkriminelle utskott som melde seg til NS. Dei fleste var heller vanlege menneske … Kanskje er vi eit uforsonleg folk - eigentleg? Det fall ord om "forsoning" i somme av talene kring 8. mai».

Furre stiller spørsmål ved vår evne til forsoning som folk. Ordet «eigentleg» impliserer at vår uforsonlighet ikke nødvendigvis er bevisst, men noe vi bærer i oss, dypt inne i folkesjela. Det kan tyde på at det må graves dypt for at vi igjen skal kunne framstå som ett folk, å finne en felles plattform å se oss selv fra. Furre sammenlikner Norge med Sør-Afrika ved å beskrive forsoningsprosessen der mellom svarte og hvite. Så blir han utfordret på et foredrag han er invitert til, og skulle svare på spørsmålene: «Kva med oss? Korleis har vi stelt oss med forsoning? Kring femti tusen norske var med i NS - med familie eit par hundre tusen, ein større del av folket enn vi brukar tenkja på.» Ved å sammenlikne konflikten mellom vinnere og tapere i Norge med svart og hvit i Afrika, løfter Furre temaet opp på et nivå som synliggjør et nytt alvor og dybde i konflikten. Han fikk spørsmålet om hvordan vi har løst vår konflikt, sannsynligvis fordi de ønsket å lære noe av fredsnasjonen Norge som de selv kunne bruke i sin forsoningsprosess. Furre viser her at han kom i beit for svar, og viser også alvoret ved å tallfeste hvor mange mennesker det gjaldt den gangen, et par hundre tusen, «ein større del av folket enn vi brukar tenkja på.» Implisitt i dette utsagnet kan være: Norge har ingen forsoningsprosess å vise til, og kan ikke være til hjelp.

Per Lønning: Frigjøringsjubileet ga ikke det forløsende, gjør kirkejubileet? 26.05.1995

Lønning kritiserer i denne artikkelen kirkens rolle i å bidra til en offentlig forsoning av motpartene etter krigen. Han sier det har skjedd mye forsoningsarbeid mellom enkeltpersoner og i lokalmiljøer, men at det offentlige oppgjøret fortsatt gjenstår.

«At oppgjøret i flere henseender ble opplevd som tilfeldig og at mange kjente seg rammet urimelig, er en sak vi som rettssamfunn ikke har råd til å benekte. Mest iøynefallende er den belastning som rammet barn og unge - også mange født årevis etter krigen - de måtte rett og slett bøte for foreldres valg. En usalighet av mobbing!» Bruk av ordet «mobbing» etterfulgt av utropstegn viser følelsene Lønning legger i «urimeligheten». Han fortsetter med: «udifferensiert bruk av ordet "landssviker" har tjent til å institusjonalisere et umulig kvalitetsskille mellom personlig integritet hos "alle" på den ene siden og "alle" på den andre. Ordbruken her viser det gjeldende hegemoniet, hvor Lønning peker på manglende differensiering, og hevder at: «Dette tør være en hovedgrunn til at mange i dag krymper seg for den skyldbekjennelse det offisielle samfunn synes å forlange som adgangsbillett.» Lønning peker på ydmykelsen som alle på feil side opplever. Å be om unnskyldning er vanskelig når man oppfatter seg uthengt og urimelig behandlet, slik mange gjorde i rettsoppgjøret. Han har møtt mange gamle NS-medlemmer, og har gjennom sin erfaring opplevd at nesten alle helhjertet beklager det de var med på: «... ekte beklagelse av fortiden … dersom vi i fremtiden vil trues av nye nazistiske fremstøt, da er det ikke de gamle NS'ere og deres barn det kommer fra.»

Det er tabu i vårt samfunn å utlevere mennesker som ikke er der til å forsvare seg, og de døde. De døde skal hvile i fred, og i «vær varsom» -plakater innen media, skal man ikke «angi», eller «forråde» sine slektninger eller venner, «de kan simpelthen ikke utlevere nålevende og avdøde venner til det de opplever som etisk deklassering.» På den måten holdes sannheten nede, og den som prøver å nyansere ved å stå fram med sin historie risikerer å bli uthengt eller utfryst selv på grunn av uetisk handling mot egen familie eller venner. To av kirkens menn tok allikevel sjansen: «Fremtredende kirkeprofiler som prost Henrik Ljostveit i Larvik og biskop Kristian Schjelderup tok risken på å bli uthengt som "silke-front" ved å tale forsoningens sak.»

Aftenposten 10.05.2005: Halvor Tjønn: Krigens bitterhet fortsatt levende. Åpent møte i Oslo. 

Fra møtet skrev Halvor Tjønn denne artikkelen. En kvinne fortalte om det samfunnsmessige vakuum barndommen ble tilbrakt i, og at «det å delta i feiringen av 17. mai var en av flere ting man var utelukket fra. Skammen fra foreldrene ble bragt videre til barna». En annen deltaker snakket om integrasjon og de ressurser som var lagt ned de siste 30 år for å integrere innvandrerne i det norske samfunnet, men at man «aldri har sett noen lignende innsats for å trekke dem som sto på den gale siden under krigen tilbake til fellesskapet.» Professor Øystein Sørensen sa at nordmenn flest ikke har funnet noen grunn til å beklage rettsoppgjøret etter krigen, og konkluderte med at «… I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast». Rettsoppgjøret etter krigen har blitt en del av det norske hegemoniet, og status quo bekreftes her av Sørensen. «Nordmenn flest» er «seierherrene», og de som forvalter sannheten om krigen. Å tale «nordmenn færrest» sin sak blir stoppet av semantiske barrierer som ofte rammer den som skal tale en minoritets sak, og særlig sterkt når minoriteten er en stigmatisert gruppe (Gillespie 2008.) Sørensen gjør et forsøk på differensiering ved å endre navnet på forbrytelsen fra «landsforræderi» til «forsøk på å omstyrte statsforvaltningen». Han mente at de da ville fått sin straff, men «forræderstempelet ville ikke ha blitt hengende ved dem i den grad det ble.» Det blir kun en hypotese for hva som kunne vært gjort, og kan ikke bøte på det stempelet de fikk, men allikevel gjøre noe for ettermælet til de som er døde til hjelp for etterkommerne om det innføres i historiebøker som ikke ennå er skrevet.

Aftenposten 8 mai 2010: Lars-Ludvig Røed: «Med krigen i bagasjen.»

«Da de tyske styrkene i Norge kapitulerte 8. mai for 65 år siden, var Grete Faremo ikke født. Men krigen har preget henne hele livet.» Denne artikkelen skrevet av Lars-Ludvig Røed ved 65-års markeringen etter krigen, bekrefter hegemoniet og stadfester status quo. Den omhandler ofrene for naziregimet og Odd Faremo, Grete Faremo sin far, representerer dem som ble utsatt for nazistenes grusomheter, og som ble minnet på det i resten av sitt liv. Faremo ble arrestert av Gestapo i 1943, ble torturert og fikk en dødsdom, satt to år i konsentrasjonsleir og ble reddet i siste liten av medfanger.

Dette en typisk krigshistorie som er fortalt av mange vitner før, Odd Faremo er nok et tidsvitne som kan fortelle om grusomhetene, og det er svært viktige historier. I denne oppgaven var jeg dessuten også ute etter en forsoningsdel, og den uteblir i denne artikkelen. Derfor er omtalen kort.

Diskusjon

Det var kun en artikkel i mai 2005 og en i 2010 med de utvalgte søkeordene. Det kan bety at det var en sterk utvelgelsesprosess fra redaksjonens side, eller at det rett og slett ikke ble skrevet flere. Det ser ut til at forfatterne av artiklene i Aftenposten stort sett er enige om at det er lite som tyder på at det pågår en forsoningsprosess-  og eksisterer den, går den i tilfelle sakte, eller står i stampe. Ordene som ble brukt den gang for å karakterisere landssvikerne kommer nå og da til overflaten igjen. Nå dukker de opp som noe forfattere vil vise oss, og som vi bør vite om slik at vi kan ta avstand fra den måten å karakterisere mennesker på, slik at vi bedre kan gjenkjenne fenomenet om det skulle oppstå igjen. Ord som «krapyl, avskum, undermålere, mislykka, dugalause, tapere, halvkriminelle» (Agderposten, 2012) ble brukt den gangen. Artiklene viser at slike ord er borte fra beskrivelsene av NS-medlemmer i dag. Allikevel er min konklusjon at ordbruken eller mangelen på ord, fortsatt gjør en åpen debatt vanskelig. De følelsesladde, stigmatiserende ordene som først ble brukt til å beskrive NS-medlemmer er nå transformert til et udefinerbart tåketeppe av skam og skyld. Tausheten som fortsatt følger fenomenet er nå mer et utslag av kunnskapsløshet enn av hat eller likegyldighet. Opplevelsen for de etterkommerne som er berørt av dette, er dog den samme, og bøker om krigen selger som bare det fortsatt. Det er et paradoks: Folk leser om det, og samtidig ties det i hjel. Det er risikofylt å spørre noen om hvordan det var under krigen. Jeg har fått en del kommentarer i min research til oppgaven som: «Er ikke det tiet i hjel, da?» eller: «Det er få i dag som vet hvor besteforeldrene deres sto under krigen» eller: «Du skal være klar over at du stikker hodet ditt inn i et vepsebol» eller: «Det snakker vi ikke om i vår familie.»

Utfra det jeg har lest og det jeg har blitt fortalt, ser det ut til at de som ønsket å tie i hjel NS-medlemmenes historie vant. NS-familienes historier ble tiet i hjel. Folk som ikke opplevde krigen kjenner ikke deres historie fordi det ble tabu å fortelle om det. Det skal god språklig argumentasjon til for å nyansere bildet av NS-medlemmer/landssvikere/nazister som annet enn personifiseringen av «de onde». Berge Furre er den som best lykkes i sitt forsøk på differensiering innen NS-medlemmene i det han sier i sin artikkel: «Kan ikke de bra NS-folk vinnes tilbake, har vi lidt nederlag». Det ser ut til at nederlaget er et faktum. De siste av NS-medlemmene er snart døde.

Framvekst av nye ord

Ordet «feiltastisk» kommer av ordet «flawsome» og dukket opp i media i 2012. I sin artikkel «Vi er feiltastiske» i Aftenposten 18.11.12 skriver Kathrine Aspaas

«For hva skjer i kulturer der den som feiler straffes? Jo, der befinner det seg mye rart under teppene og i skapene. Det letes etter syndebukker og det store spørsmålet er: «Kan jeg skylde på noen?» Helt til alt sammen tyter frem - samtidig. Hvordan blir en finanskrise til? En BBC-skandale? En CIA-skandale? Ved at mange nok holder tett om det som ikke fungerer. Hva er det som kjennetegner oppryddingen etter 22. juli-massakren her hjemme? Jo, uforsonlighet, skam, skyld og en smertefull jakt på syndebukker.»

Jeg velger å avslutte med dette nye konstruerte ordet, «feiltastisk», som et eksempel på at det kanskje må skapes noe helt nytt, noe ingen har tenkt på før, for at et fenomen skal kunne ses i et nytt lys. Kanskje kan forsoningsprosessen mellom vinnerne og taperne etter andre verdenskrig i Norge også komme i gang og avsluttes ved at man møtes i et helt nytt begrep som verken ydmyker, straffer eller skaper syndebukker.

Referanseliste

Blakar, Rolv Mikkel (2006): «Språk er makt». Oslo: Pax forlag A/S

Blakar, Rolv Mikkel og Nafstad, Hilde Eileen (2009): «Fellesskap og individualisme». Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Rommetveit, Ragnar (2000): «Språk, tanke og kommunikasjon». Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Borge, Baard Herman (2012): «I rettsoppgjørets lange skygger». Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori. Avhandling for graden philosophiae doctor (pH. D). Institutt for sammenliknende politikk. Universitetet i Bergen.

Almassen, B og Skaar, E. (red.) (1998): Artikkel 1: «Forsoningen som uteble. Norges oppgjør med landssvikerne» i «Forsoning eller rettferdighet». Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Veum, Eirik (2013): «Nådeløse nordmenn.  Hirden 1933-1945» Oslo: Kagge Forlag AS

Nissen, Ingjald (1975) «Psykopatenes diktatur» Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)

Avisartikler:

Hagtvet, Bernt (1995, 4. mai).  Utsoningens ufullstendighet.  Aftenposten, s 18

Malm, Ole Jacob (1995, 5.mai).  Forsoning 8. mai? Bare på vilkår! Aftenposten, s 15

Grøndahl, Kirsti Kolle (1995, 9.mai).  Nei til intoleranse. Aftenposten, s 3

Furre, Berge (1995, 20.mai).  Tida lækjer visst ikkje alle sår. Aftenposten, s 9

Lønning, Per (1995, 26.mai). Frigjøringsjubileet ga ikke det forløsende, gjør kirkejubileet? Aftenposten, s 10

Tjønn, Halvor (2005, 10 mai).  Krigens bitterhet fortsatt levende. Aftenposten, s 9

Røed, Lars-Ludvig (2010, 8 mai). Med krigen i bagasjen. Aftenposten, s 10

Analyse (2012, 10 november). Retorikken som stjeler menneskeligheten fra oss. Agderposten s 53

Aspaas, Kathrine (2012, 18.november). Vi er feiltastiske! Aftenposten, s 2-3

Referanser på Internett:

http://quotes.liberty-tree.ca/quote_blog/George.Bernard.Shaw.Quote.8AD5

http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-1986/wiesel-bio/

Førerløse biler, til hvilken pris?

Jeg hørte på radioen i dag morges om den nye hverdagen vi står overfor, med ufattelige muligheter med innføring av førerløse biler. Du vil kunne få en bil til å hente deg hvor som helst når som helst, og kjøre deg dit du skal. En førerløs bil kan hente barn i barnehagen og kjøre dem til arbeidsplassen til foreldrene, ble det sagt. Også at barn selv kan sette seg i bilen og frakte seg selv til fritidsaktiviteter. Å stå i kø, vil ikke lenger være en ulempe, for du kan lene deg tilbake og jobbe i bilen, eller ta en liten lur.

Alt dette ble formidlet med entusiasme!

Jeg ble ikke smittet av den entusiasmen. Hva som skal til av netthastighet ble overhode ikke nevnt i innslaget. Jeg har hørt at vellykket, omfattende bruk av førerløse biler vil bli avhengig av ekstremt høyhastighets nett overalt, for at de førerløse skal kunne manøvrere trygt blant andre biler, syklister og fotgjengere. Det kreves perfekt fininnstilt teknologi, bedre enn noe vi har sett hittil.
I det siste har jeg hørt to foredrag om hva som venter oss ved innføring av 5G nett, og hva som kan bli konsekvensene av innføringen.
Det vekker ikke min entusiasme overfor førerløse biler, og bidrar slett ikke til framtidsoptimisme, slik jeg ser det blir prisen for høy for helsa vår når sendere blir montert hver 200-500 meter og 20.000 satelitter skytes opp i atmosfæren for å sende signaler dit hvor de andre senderne ikke rekker. Hver kvadratmeter at jorda skal dekkes av 5G, slik at altså blant annet førerløse biler skal kunne bli en realitet og et reelt alternativ til tradisjonelle kjøretøy, slik jeg har forstått det.
Har jeg blitt gammel og bakstreversk, eller bidrar livserfaringen til en vanlig person over midten av livet med sunn skepsis?
Er dette bare noe nytt som jeg av gammel vane er skeptisk til, og som vil gå seg til etter hvert som jeg får vent meg til det?
Alt nytt vekker en viss motstand i starten, men så venner man seg til det smått om senn, og til slutt er det som om det alltid har vært slik. Og utvikling er nødvendig, liv er utvikling, alternativet er død.
Den utviklingen vi ser i innføring av stadig raskere nett, er imidlertid urovekkende. Allerede nå merker mange helseutfordringer ved økende stråling fra alt det trådløse vi omgir oss med, smarttelefoner, pader, i tillegg til det vanlig strømnettet med lamper, ovner og elektriske apparater som også gir utslag. Til sammen blir det massiv stråling, og det påvirker både livskvalitet og søvn spesielt for sensitive personer, men ettersom det samlede trykket øker, vil det omfatte stadig flere.
Jeg leser lite om innføring av 5 G i media foreløpig, hva kommer det av?

"Armageddon - Halleluja!" fra foredrag med forfatter Dag Hoel 15.05.19

«Fra Hanvold til Trump» var tittelen på foredraget til Dag Hoel på Folkeakademiet 15. mai 2019.05.19. Her er et resyme, skrevet av Tone B. Bergflødt

Jeg ble interessert med en gang jeg så det annonsert, og husket dessuten forhåndsomtalen jeg fikk av Aina Johnsen Rønning for en tid tilbake. Det var hun som hadde sørget for å få Hoel inn som foredragsholder. Dag Hoel er dokumentarfilmskaper og forfatter av dokumentarbøker. Aina innledet med å fortelle om sin oppdagelse av temaet, og nysgjerrigheten det vakte etter å få vite mer. Hun hadde funnet skriftsteder i Bibelen som bekreftet teorien vi skulle få høre om. Så kom Hoel på talerstolen. Jeg var glad og forventningsfull for å være tilstede.

Forfatteren startet med å fortelle om en 30 mil lang pilegrimstur han var på fra Jerusalem til Damaskus i 2011, og som han skrev boka «Veien fra Damaskus» etter, den kom ut i 2012.

 - Jerusalem er Guds «pidestall», bindeleddet mellom Gud og mennesker, byen skal være hovedstaden i verden, fra Jerusalem skal Jesus regjere verden. Men først må det skje en rekke hendelser, og de er beskrevet i Bibelen. Mange mennesker tror fullt og fast på profetiene, og tolker naturkatastrofer, værfenomener og det meste annet som tegn på at «nå skjer det!». Hoel fortsatte:   -Jødene er Guds utvalgte folk. Vår (menneskenes) frelse avhenger av at vi trøster jødene. Jo mer vi hjelper jødene, jo bedre ligger vi an i Guds regnskap. Jødene er Guds folk, Israel er Guds land. De kristne sionistene sin trosverden, er også en politisk tilnærming til verden. -Hva betyr dette? Hva bor i dette universet? spør Hoel, før han fortsetter med å fortelle fra boka som det skal handle om i dette foredraget, «Armageddon – Halleluja!», som ble utgitt i 2014:

Boka handler blant annet om kristensionismen som er særlig utbredt i USA, Texas er arnestedet for denne måten å se kristendommen på. Også ulike steder i Norge finnes kristensionister. Hoel dro til Israel på chartertur sammen med en del av dem, blant andre Jan Hanvold fra Drammen. Forfatteren beskriver et møte med predikanten ved bassengkanten på hotellet. Hanvold ba til Gud fra solsenga, høyt ut i lufta, og Hoel ble fascinert. Senere beskriver forfatteren møtet mellom de to, hvor Hanvold tilkaller Jesus og er sikker på å ha omvendt Hoel. Forfatteren er ikke like overbevist, men lar tiden vise hvordan omvendelsen har lyktes.

-Religion er opium for folket, sier Hanvold til Hoel. -Gud vil ikke bare ha ritualer og tekster, han vil ha sjeler og følelser, troen må virke i oss for å være ekte! Forfatteren undrer: -Hvordan vet man at Gud interesserer seg for de troende? Og hvor kommer tilliten fra, tilliten til total overgivelse?

-Kun overgivelse kan redde deg, sier Hanvold, og ber en frelsesbønn.

Hoel fortsetter foredraget med å fortelle om sionismen, og de politiske dimensjoner som følger:         -Sionisme kan defineres som jødisk nasjonalisme, som en lengsel etter et hjemland. Den politiske sionismen oppsto tidlig på 1900-tallet. Jøder som var forfulgt i Europa skulle få et land i Palestina. Kristen sionisme betyr ikke at de er Israelvenner, men at etableringen av staten Israel er Guds inngripen i historien, en fullbyrdelse av en profeti som skjer i 1948. Det er et Guds mirakel, og man må tro det! sier Hoel, og fortsetter: - Jødene er Guds utvalgte folk, og vår frelse går gjennom aktiv støtte til jødene. Det som legitimerer jødenes rett til Israel, er avtalen mellom Abraham og Gud i 1.Mosebok. Der står det at hans ætt skal få dette landet, området fra Nilen til Eufrat. Det området er rettmessig jødisk, mener kristensionistene.

Hoel fortsetter: -Fram til på midten av 1800-tallet, mente man at teologi er redskapet for å forstå verden. Så dukket det opp sterke utfordrere til det synet. Charles Darwin kom med evolusjonsteorien om artenes opprinnelse, og tyske teologer begynte med bibelforskning som rokket ved Bibelen som Guds stemme, og som åpnet for fortolkning, at vi måtte forstå Bibelen som et bilde. Vi fikk en naturvitenskapelig og liberal revolusjon. Motreaksjonen til liberalismen, var å gå tilbake til å lese tekstene som absolutte sannheter. Fundamentalismen vokste, og dannet sterke miljøer i USA, det ble den dominerende teologiske retningen.

-Kreasjonisme betyr at man mener at verden bare er 6000 år gammel, og det synet vokste seg inn i fundamentalismen. Denne måten å se verden på er generelt sett avtagende, men står allikevel sterkt i USA i dag, forklarer Hoel, før han går videre:

-Bibelen leses som en historiebok som forteller hva som har vært og hva som skal komme. De troende ser Bibelen som «Guds reguleringsplan» og den er like vanskelig å endre som i kommunen! Forfatteren gjør stoffet forståelig ved å trekke det ned til noe jordnært og bruker humor, jeg er glad for å være her og høre dette!

Videre forteller han:

-Jødene eier Israel, og skal hjem. De lever nå i diaspora, det vil si de lever spredt i hele verden. Jeg trengte mer forklaring, og fant på Wikipedia: «Diaspora (fra gresk «spredning», «dispersjon», eller såing av frø) er en bevegelse, utvandring eller spredning av et folk («expats») fra deres opprinnelige sted eller fra deres forfedres land.»

Hoel holder publikum i ånde, historien fenger: -Da Israel ble etablert i 1948, ble dette sett på som fullbyrdelsen av en profeti. Etableringen utløste en euforisk stemning, en hellig tid. Når jødene vender hjem, så settes det i gang en kosmologisk kjedereaksjon. Jødene skal bebo og gjenerobre hele landet som Gud og Abraham gjorde en avtale om. At det bor palestinere der, er kun en midlertidighet, alt er jødisk, sier Hoel, og gir oss mer å tenke over:

-Man må endre fortellinger når profetiene ikke går i oppfyllelse. En teori for oppfyllelse av en profeti, er at Russland ved Putin vil angripe Israel, de vil gå i allianse med araberlandene og Irak. Dette er troppebevegelser det står om i Bibelen. Antikrist har vært foreslått å være både Obama, Gorbatsjov (på grunn av fødselsmerket hans) og Paven.

I sine samtaler med kristensionistene, har Hoel lagt merke til at mange blant dem er sterkt kritisk til annerledes troende. Katolikker og muslimer slås i hartkorn. Hoel undrer seg: -Trengselstida, hvor lang er den? 7 år? 70 år? Har den begynt? Det florerer flere parallelle forståelser. Alt skal avgjøres ved endetidsslaget ved Armageddon. Da møtes hærene og det går ille med de gode, helt til Jesus stiger ned, og utsletter kommunistene og muslimene. Så starter 1000 års riket, hvor Jesus styrer verden fra Jerusalem, jrf Ragnarok i norrøn mytologi, hvor Tor bekjemper Midtgardsormen.

-I følge apokalyptikken, sier Hoel, skal trengselstida initieres av opprykkelsen (1. Tessaloniker 4, 16-18). -Det betyr at alle de troende, som har et åpent og ærlig forhold til Gud, blir henta opp til himmelen i ett løft! Det vil si helt konkret! Det vil forsvinne folk fra middagsbordet, fra klasserommet, fra bussen, flyet, fra biler og torg! På jorda er kun de ynkelige igjen, som må lide seg gjennom trengselstida (Matt 24:4-12), som er kaotisk og grusom med krig, hungersnød og naturkatastrofer.

Jeg slo opp ordene, «opprykkelsen» og «trengselstida» på Wikipedia, og fant stedene i Bibelen hvor dette står omtalt. Jeg reflekterer, og tenker at det er kanskje ikke er så rart at disse profetiene har så stor oppslutning i vår tid, med klima- og miljøkrise, og at noen tror trengselstida ikke er så langt unna…men hva så?

Disse tankene kom, og ble med videre ettersom Hoel fortalte: -Det var stor eufori i 1948. En ny eufori oppsto i 1967 etter 6-dagers krigen, hvor Israel ble mye større med Golan, Vestbredden og Sinai, i tråd med forventninger i miljøet. Dette førte til en massiv omvendelse til denne måten å forstå verden på. Kristensionismen er tankegods som lever i kristne miljøer, det er ikke egne menigheter, og den fikk altså en boost i 1967, også blant baptister.

Hoel tar oss fram til vår tid: -«The late Great Planet Earth» kom som bok i 1970 og film i 1979, flere eksempler på at tankegodset gjennomsyrer populær-kulturen er Bob Dylan og Johnny Cash sine tekster, sier forfatteren. -Da President Jimmy Carter framforhandlet fredsavtale mellom Israel og Egypt som gjorde at Israel frasa seg land, ble han lagt for hat. President Reagan var imidlertid enig i tankegodset. -I 2014 kom filmen, «Left behind» med Nicolas Cage. Den beskriver hvordan de har det som blir igjen, etter at mennesker plutselig har forsvunnet i opprykkelsen.

Hoel kommer med tall, svimlende tall: -Rundt 100 millioner amerikanere, ca 1/3 av befolkningen er farget av dette, ca 50 millioner er såkalt «hard core». -De ser på politisk virksomhet som underordnet Guds plan. President Donald Trump tilpasser sin politikk til befolkningen. Halvparten av velgerne mener at Jesus vil komme tilbake innen 40 år. Forfatteren fortsetter: -Trump pleier vennskap med Saudi-Arabia for å imøtekomme velgerne sine. Han mener at Usa sammen med Israel bør bombe Iran. -Forventa aggresjon fra Iran mot Israel blir da framprovosert, slik at nye profetier kan bli fullbyrdet. Et skritt i den retning, var da Trump besluttet å anerkjenne Jerusalem som hovedstad i Israel, og flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Trump gjorde dette for å pleie en viktig del av velgerne sine. I Norge ville Siv Jensen flytte den norske ambassaden til Jerusalem, riktignok før de kom i regjerning, opplyser Hoel oss.

-Trump har anerkjent annekteringen av Golanhøyden, Israel skal vokse. Fredsarbeid i området blir sett på som å motsette seg Guds plan. Karmel-instituttet samler inn penger til bosetting for at det jødiske folk skal få et større område. FN mener de israelske aktivitetene med å etablere nye bosettinger er i strid med internasjonal lov.

Dag Hoel forteller oss om boka «22.juli profetien», skrevet av Jeremy Hoff, som kom ut første gang i 2015, og kom ut i ny utgave i 2016. -Boka handler om en teori om en underliggende årsak til attentatet, og at Breivik handlet på oppdrag fra Gud. Oslo-avtalen fra 1993 mellom PLO og Israel, mellom palestinere og jøder, skulle innledes ved Israels tilbaketrekning fra Gazastripen og Jeriko. Logikken er, ifølge de troende: Siden å avstå land ikke inngår i Guds plan, snarere tvert imot, straffer Gud de som fikk avtalen i stand, representanter fra Arbeiderpartiet, gjennom Breiviks ugjerninger.

Forfatteren fortsetter å fortelle om sine observasjoner av mye fremmedfrykt i de kristensionistiske miljøene. Han stiller spørsmålet: - Hvor skal palestinerne gjøre av seg? Svaret er at palestinerne ikke skulle vært der fra starten. Man kan lese om dette i 4. Mosebok. Israelfolket var i 40 år på vei til Kaanans land. Gud snakket til Moses at han skulle drive ut alle som bodde i landet fra før, og bosette seg der. Hoel forteller: -Fordi jødene ikke gjorde jobben den gangen, må de leve med plagen nå, det vil si, bo side om side med muslimene og palestinerne. Målet er at Palestina skal utryddes.

-Det er en stor bevegelse nå, som handler om at folk vil ta del i det hellige, at de vil leve i en hellig tid, i undrenes tid, det er nå det skjer! Jødene får tingene til å skje, det er nesten som en rus over det hele.

Forfatteren nevnte abortsaken og homofiles rettigheter, som eksempler på liberale ideer som fundamentalistene slår tilbake mot. Jfr. delstaten Alabama, hvor abort nylig ble forbudt.

Hoel fortsetter: -Visjon Norge samler inn store pengebeløp, de har mange trofaste følgere som donerer. Hvorfor? Kirkene i USA samler inn betydelige pengebeløp, hvor blir det av pengene? Iblant avsløres forkynnere i å berike seg selv, i å omgi seg med overdådig luksus. -Mennesker som gir, vil kjøpe seg fri, de vil vinne frelse.

Det er ikke bare politisk islam som finnes, foredraget og boka til Dag Hoel viser at kristendommen også i høyeste grad kan være politisk. Jeg anbefaler boka «Armageddon Halleluja!» for deg som er interessert i temaet, og ønsker å få en oversikt over dette landskapet. Jeg har til nå ikke lyktes særlig godt i det. Det har i stor grad for meg vært tåkelagt. Etter å ha hørt foredraget og lest boka, kan jeg øyne konturer og følge en slags rød tråd i denne historien, og nyhetene blir mer interessante å følge med i framover. Vi lever i spennende tider.

Tusen takk til forfatteren, Dag Hoel, og til Folkeuniversitetet ved Aina Johnsen Rønning for arrangementet.

Jeg elsker livet mitt som det er

Nylig var jeg på sykehuset for en samtale om to smerteanfall jeg har hatt i det siste, som jeg kjente igjen som gallesteinanfall. Denne gangen ble jeg ikke redd, men det gjorde like fordømt vondt. Forrige gang dette skjedde var for rundt to år siden. Jeg sto da i en fryktelig stresset situasjon hvor jeg trodde at boka mi ikke skulle bli ferdig, noen gang. Det ville for meg vært en katastrofe, jeg hadde investert så mye i det prosjektet, og dratt så mange med meg inn i det. Jeg måtte ta en pause fra arbeidet, gjøre helt andre ting. Så løsnet det, og boka kom ut for et år siden.

Denne gangen sto jeg også i en svært vanskelig livssituasjon som jeg brått ble kastet ut i. Anfallene kom, kroppen reagerte med smerte på det jeg sto i.

Den første gangen jeg var på sykehuset til samtale, var legen helt bestemt på at det beste var å operere bort hele galleblæra. Det var ikke noe annet å gjøre, og da ville alle plager bli borte, sa han. Han var i ferd med å sette opp time for kirurgi, da jeg sa nei takk. Jeg kjente inni meg at det ikke var aktuelt med noen operasjon, dette ville jeg at kroppen skulle ordne opp i selv. Jeg visste at det var stress, tanker, ord og gjerninger som hadde fått symptomene til å framtre, og jeg visste at det kunne helbredes med kjærlighet og omsorg for meg selv. Det lille barnet i meg var vettskremt og skrek så høyt det kunne for å få min oppmerksomhet. Når skriket kommer i form av et gallesteinanfall, så lytter man…

Mitt nei til operasjon, ble et ja til en nødvendig endring i måten jeg lever livet mitt på.

Det har nå gått to år uten anfall. Etter forrige sjau, fikk jeg intensiv akupunkturbehandling og passet på å spise lite og ofte, heller enn sjeldne, store måltider. Jeg fikk beskjed på sykehuset om å unngå fett, og det gjorde jeg i starten. På ferietur i Lake District i England, falt jeg for fristelsen å smake på en lokalprodusert, feit og utrolig god pølse, men da måtte jeg sone med et anfall som gjorde at vi måtte snu fra en tur vi skulle på, ta smertestillende, gå rett i seng og sove til det var over.

Det var det siste anfallet jeg hadde. I mellomtiden er boka blitt ferdig, og freden har senket seg i livet.

Så slo lynet ned igjen, og kroppen reagerte spontant med å utløse liknende anfall som jeg husket fra sist. Denne gangen ble jeg kjørt rett til legevakta, jeg ville ikke prøve å holde det ut. Der fikk jeg en sprøyte og smertestillende tablett. Rett hjem i senga og sove det av meg. Våknet dagen etter, det var over. Da blir man så lykkelig over å være i live, at man glemmer alt annet.

Det gikk imidlertid ikke mer enn en snau uke før neste anfall kom. Ny tur på legevakta, jeg orker ikke være martyr og skulle lide i stillhet lenger. Da undersøkte de om jeg kunne bli operert med det samme, men heldigvis var dette i påsken, og de hadde ikke tid. Hjem igjen, ny smertestillende, og så fikk jeg god omsorg noen dager, ro, hvile og kjærlig omtanke. Jeg skulle få et brev etter påske med time til samtale på sykehuset. Akkurat da hadde jeg nok sagt ja til å få organet fjernet. Når smerten er på det verste, gjør man hva som helst. Det er som tortur, uten at jeg noen gang har opplevd det, med det mener jeg uutholdelig smerte som får deg til å gå med på hva som helst.

Noen sammenlikner gallesteinsanfall med å føde. Å føde er det mest meningsfulle jeg har gjort, tre ganger har jeg vært så heldig å oppleve fødsel. Smerten er stor, men man tåler det utroligste når smerten er meningsfull og resultatet er så ønsket og vakkert som et nyfødt barn. Da er også smerten fort glemt.

Dagen kom for avtalen på sykehuset. Jeg hadde vært smertefri et par uker, og gallesteinene holdt seg i ro. Jeg spiser det jeg vil, men passer på å ikke bli stapp mett. Det funker for meg. Pølser spiser jeg fortsatt ikke, etter episoden i Lake District. Kanskje jeg prøver en på 17 mai…

Jeg hadde forsvaret på plass, jeg ville ikke ha operasjon denne gangen heller. Jeg satt i gangen og ventet, og lurte fælt på hvordan jeg skulle målbære mitt ønske. Så blir jeg møtt av en smilende lege som så visst ikke hadde tenkt å operere bort noe som helst! Han humret litt da jeg fortalte hvor redd jeg hadde vært for å bli presset til operasjon, slik jeg opplevde å bli forrige gang. Han hørte på meg, og var enig i at slike anfall kunne være stressutløst. Det kunne være en katarr i magesekken i tillegg, for mye syre, som også blir utløst av stress.

 -Selv om det morsomste jeg vet er å operere ut galleblærer, gjør jeg det jo ikke i utrengsmål, humret han videre, og jeg følte meg både bekreftet og trygg. Vi snakket litt videre, og da sa han at det slett ikke er noen garanti for å bli smertefri om man opererer bort galleblæra, de hadde til og med tilfeller hvor de hadde operert bort galleblærer uten steiner i. -Jeg opererer helst ikke bort «psykiske» galleblærer, sa den kloke doktoren.

Jeg tror mange lar seg operere fordi smerten og avmakten de kjenner er uutholdelig, og at de tror at følelsene blir borte sammen med organet, om man skjærer organet hvor symptomene oppstår bort med kniv.

Jeg har også hatt symptomer i skjoldbruskkjertelen, som regulerer stoffskiftet. Mitt var i en periode altfor høyt, og da var også operasjon på tale.

Jeg forsto også da at en operasjon ikke ville løse mine problemer, de måtte jeg ta tak i selv, på andre måter.

Bak en stor fysisk smerte, ligger det følelser og ubearbeidede hendelser som ved å løses, kan få den fysiske smerten til å forsvinne. Men den kommer tilbake, om en ny uutholdelig livssituasjon skulle oppstå. Da kanskje i et annet organ, et organ som står i forbindelse med følelseskonflikten som ligger bak. Det finnes kunnskap om dette, mange retninger man kan gå for økt bevissthet om disse sammenhengene. Selv er jeg utdannet innen psykologi og psykodrama. Aller mest har jeg lært av livet selv, jeg har kjent uutholdelig smerte på kroppen, og forstått at helbredelse innebærer endring av livsstil, og økt bevissthet om tanker, ord og gjerninger. Yoga og pust er gode metoder for meg.

Kropp, sinn, følelser, sjel, tanker, ord og handlinger samspiller på finstemt vis, og ubalanse merkes som symptomer, som et kompass som viser oss at endring må skje. Signalene kommer sterkere og sterkere, helt til vi ikke lenger kan overhøre stemmen, den overdøver alt annet om vi ikke lytter. Da tvinges vi i kne av vår egen kropp, og heling kan begynne. Det er magisk, og enormt stort å oppleve.

Jeg er takknemlig for livet mitt som det er.

Hvorfor ringer så mange nordmenn spåtelefoner? En kommentar til Ingeborg Sennesets kronikk i Aftenposten 230319:""Klarsynte" har ikke monopol på medmenneskelighet"

Det er borte fra PC-en, har ikke blitt lagret, som om jeg aldri skulle skrevet det, noe jeg skrev her om dagen. Det var en kommentar til det alternative generelt, og til Michael Winger sitt virke spesielt. Var det meningen jeg skulle skrive dette i steden, kanskje...sånt kan skje, om man velger å se det slik...

 Nå ble jeg i alle fall inspirert til å skrive på nytt, etter å ha lest kronikken: ««Klarsynte» har ikke monopol på medmenneskelighet» av Ingeborg Senneset i A-magasinet 22.03.2019.

Rett under overskriften står det: «Nordmenn ringer spåtjenester for millioner av kroner i året».

Norge er gjentatte ganger kåret til verdens beste land å bo i. Vi er rike og har alt vi kan tenke oss for å leve gode liv. Vi lever i såkalt dyp fred, forstått som at svært få av oss har opplevd krig. Statistikken viser oss at vi lever lenge og er friske. Å, hvor fint det ser ut på papiret, virkelig noe for myndighetene å slå seg på brystet for!

Norge går i tillegg «så det griner» rent økonomisk, og har lav arbeidsledighet. Allikevel benytter altså svært mange mennesker seg av dyre spåtjenester, samt et mangfoldig utvalg av mer og mindre seriøse alternative helsebehandlinger.  

Hva kan dette være et symptom på? Hvorfor i all verden bruker så mange så mye penger på alt dette? Hvem er disse menneskene? Hva kjennetegner dem? Hva er det ved samfunnet som produserer så mange kunder til spåtjenester og alternativ behandlig? Hva kjøper de seg? Hvilke menneskelige behov dekkes, som man tydeligvis ikke får innenfor det offentlige helsevesenet? Hva handler samtalene om, hva forteller spåmenneskene og de andre behandlerne sine kunder, som de tydeligvis trenger å høre?

Kan en mulig forklaring være at mange har mistet forbindelsen til sitt sanne jeg, sin indre stemme, sin intuisjon, sin måte å manøvrere og navigere på i et stadig mer komplekst samfunn, og med stadig større avstand til naturen?

Sangen “Shallow” med Lady Gaga og Bradley Cooper fra filmen “A star is born”, fanger tidsånden:

Tell me somethin`, girl

Are you happy in this modern world?

Or do you need more?

Is there somethin` else you`re searchin` for?

Hvorfor kjenner så mange til navnene på mennesker som Michael Winger, Joralf Gjerstad (Snåsamannen), Anna Elisabeth Westerlund og Marcello Haugen? Kan det være at de, og andre i samme kategori kanskje er født med, og har klart å bevare sin intuisjon, sin indre stemme og sitt indre navigasjonssystem intakt? Og at de har utviklet evnene sine utfra det, ved ulik åndelig praksis?

Kan det være derfor folk trekkes mot dem? Kan det være derfor folk kommer til dem og forteller sine historier? Kan det være derfor folk lytter til dem og stoler på deres råd? Kan det være derfor folk vil lære av dem det de kan?

Jeg har lenge vært opptatt av kreft, tragedien det er, og ringvirkningene det har, å bli rammet av denne sykdommen. Nylig døde en slektning av kreft. Det har vært tankevekkende og vondt å følge med fra sidelinjen i over lang tid, gjennom cellegiftkurer, korte oppturer med gode øyeblikk, og mørke nedturer. Christine Koht skriver i Aftenposten om sin kreftdiagnose og sitt sykdomsforløp. Det er hjerteskjærende lesning.  

«Til tross for at flere og flere overlever, er det likevel slik at et betydelig antall hvert år dør av kreft. Nærmere 11.000 nordmenn døde av kreft i 2016.» Kilde: www.kreftregisteret.no

Tilbake til kronikken til Senneset hvor hun skriver:

«I følge Kripos er mer enn 1500 personer i Norge forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Hvis det stemmer at «klarsynte» eller «medium» kan kommunisere med tapte og se de døde, er det vanskelig å se hvorfor. Eller velger de ut hvem som er verdig hjelp? Hva er kriteriene?»

Til tross for at legevitenskapen altså har kommet langt og redder stadig flere, er det kanskje betimelig å stille samme spørsmål til legestanden?

Hvis det stemmer at vitenskapen har kommet så langt som den har, hvorfor reddes ikke alle? Jeg siterer Senneset: «Eller velger de ut hvem som er verdig hjelp? Hva er kriteriene?»

Kan det være like urimelig å forvente «at alle savnede skal bli funnet», som «at alle med kreft skal kureres»?

Kan det hende at utvikling av menneskelig intuisjon/ telepatiske evner/klarsyn er i en tidlig fase i vår utvikling, slik som forståelsen av årsaker til kreft og kreftbehandlig også vitterlig er?

Er det slik at de første på dette feltet også skal latterliggjøres og motarbeides i lang tid før det blir naturlig å snakke om det? Og er det da så rart om få velger å stå fram med sine evner?

At Michael Winger faktisk tar sjansen på å vise oss hva han gjør og hvordan han jobber via film og intervju, synes jeg er verdifullt og modig.

Verden trenger flere som hjelper til, ikke færre. Folk er forskjellige, og leter opp og tar imot hjelp på sin egen måte, der den er å finne.

Senneset avslutter kronikken i Aftenposten med disse ordene:

«Hvis klarsynthet er medisinen, og savnet og sorgen er sykdommen, skurrer det hardt i etikken når bare noen få får hjelp».

Kan det gå an å parere utsagnet slik? Eller er det uetisk?

«Hvis skolemedisin er medisinen, og kreft er sykdommen, skurrer det hardt i etikken når ikke alle får hjelp som virker».

Framskritt eller tilbakeskritt? NOK-punktet

Tanken kom idet jeg ryddet ut en isboks fra oppvaskmaskinen, og sto med den i hånden for å vurdere dens videre skjebne. Skulle den gå til plastgjenvinning, eller i skapet sammen med en liten samling plastbokser som hadde økt med et par bokser nå og da en stund? Uvisst av hvilken grunn, har det noe med alderen å gjøre tro? Eller å gjøre en innsats for miljøet ved å følge gjenbrukstrenden?

Var denne oppdagelsen eksempel på framskritt eller tilbakeskritt?

Jeg husker jo den gangen vi ryddet etter farmor og farfar. De tok vare på alt av emballasje, til og med innpakningspapir ble strøket og brukt om igjen. Gavebånd ble pent knyttet opp og buntet sammen til neste gave skulle pakkes inn. Servietter som hadde ligget ved tallerknen og var uten synlige merker, ble puttet tilbake i skapet. Melkekartonger ble skylt og brukt til nedfrysing av mat. Jeg syntes det var patetisk og ekkelt. I mange år har alt av plastbokser og annet gått rett til plastgjenvinning hos oss, skapet har vært renset for brukt emballasje, jeg har brukt plastposer og tupperware til oppbevaring, og glass til syltetøy de gangene jeg har tatt meg tid til den slags matauk.

Jeg sluttet med matauk da jeg holdt på å slite meg ut på å lage alt fra bunnen, som jeg hadde lært og var vant til hjemmefra, og jeg oppdaget at råvarer som bær, sukker, mel og arbeidsinnsats kostet mye mer enn fabrikklaget syltetøy og kjøpebrød i butikken.

Vi sluttet å fyre med ved da vi fikk det rasjonelle biobrenselanlegget.

Jeg savner både brødbaking, syltetøylaging og vedfyring.

Det er ikke rasjonelt, men jeg likte å gjøre det.

Er det tilbakeskritt?

Jeg blir iblant tatt til inntekt for uttrykket «not in my backyard» NIMBY i diskusjoner på nettet. Det skjer de gangene jeg går imot etableringer som etter mitt syn ikke passer inn i miljøet de er tenkt, eller at det er stor motstand blant de som blir berørt. Noen er sikkert NIMBYere, mens andre kan ha ulike grunner for motstanden. Noen ganger må vi finne oss i at ting skjer i nabolaget, at andres kreativitet og skapertrang, økonomiske hensyn og annet må ta plass og påvirker områdene rundt både positivt og negativt, selvsagt. Nyetableringer vitaliserer og skaper merverdi, nytt næringsliv og muligheter, og det er positivt!

Men når man får følelsen av at det planlagte foretaket vil sprenge seg plass, gå utover infrastruktur og etablerte lokalmiljøer som ikke trenger verken forandring eller tilførsel, snarere tvert imot, blir et tiltak fort destruktivt.

NOK-punktet, når inntreffer det? 

Når er det nok, når går noe over til å bli destruktivt? 

Jeg har sett det flere ganger. Folk som tar det ene skrittet for mye som fører i avgrunnen, og som det kan ta årevis å komme seg opp av, om man i det hele tatt klarer det. Det kan være grenseoverskridelser av mange slag, rent personlige avhengigheter av rusmidler, overspising av mat, overdrivelser av alle slag. Eller det kan være overturisme som vi ser rundt om på populære steder i verden, det som før var en idyll, en verdensarv gjøres om til en søppelfylling fordi det ikke finnes grenser, og NOK-punktet overskrides.

Når er et tilbakeskritt et framskritt?

For meg synes det som vi er ved NOK-punktet på mange områder akkurat nå, hvilket klimakrisen jo med all tydelighet viser.

Lokalt i Grønne Lier, vil det å ture fram som før, si ja til alle initiativ, bygge ned og fylle igjen mer og mer, på sikt gjøre Lier til noe helt annet, og vil folk det? Når er nok nok?

Refleksjoner fra inspirasjonskvelden 31. januar 2019, med Joralf Gjerstad, Audun Myskja, Helene Bøksle og flere flotte, inspirerende folk.

600 mennesker i den store salen på Scandic Hotell på Lillehammer fikk gleden av å være til stede, og oppleve den 93 år gamle Snåsamannen gi sitt åndelige testamente. Han snakket som ut av det norske grunnfjellets aller innerste. Om sitt liv, sin gjerning, om krigen, om hva som er viktig i livet, det han ville bringe videre. På denne scenen, denne kvelden, opplevde vi en sammensmelting av det åndelige og det vitenskapelige. Det var stort og viktig. Tusen hjertelig takk til dere og arrangørene for en uforglemmelig og kraftfull aften.  

Kvelden startet med denne sangen, vakkert framført av Helene Bøksle.

Mitt land

Låtskrivere: Rolf U. Løvland / Brendan Graham / Asa Jinder/ Alana Graham

Jeg ser dine daler
Og himlen så vid
jeg minnes de ragende fjeller
med lekende fosser, en skjønnhet så fri
og roen i vindstille kvelder.

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

I tider når avstanden synes for lang
til landet med blomstrende enger,
da bærer vi håpet, får kraft i din sang
du lever i hjertene lenge.

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

En dag vil jeg komme, på ny skal jeg se
din himmel og herlige daler.

Når du bryr deg om meg får hjertet mitt fred

all evighet i dine saler!

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

Kan høre du kaller meg hjem igjen

Slutt

Joralf Gjerstad, Snåsamannen, ble trillet inn i sin rullestol, og snakket til oss, her skriver jeg fritt etter hukommelsen og noen sparsomme notater, jeg prioriterte å lytte:

Vær takknemlig!

Takk for det som er gitt oss!

HEIMEN – SKOLEN – KJERKA er grunnmuren i samfunnet.

Vi må ikke glemme heimen. Der har vi våre minner, den blir vår styrke.

Jeg gikk bort fra allfarvegen og inn på en ensom sti. 

I all stillhet må gjerningen gjøres – da får du kraft og vilje.

Han fortalte om sine minner fra krigen, snakket mye om den, og var stolt over å ha fått medalje for sin motstandsinnsats, det gjorde stort inntrykk. Krigen lever i mange fortsatt. 

Han kunne salmevers og bibelsitater utenat fra sin gjerning som klokker, og resiterte de som betydde aller mest for ham. Han poengterte også at vi må minnes det vakre som norske forfattere har skrevet.

Så fortsatte Audun Myskja, jeg skriver fritt etter hukommelsen og noen notater:

Sigrid Undset:

«Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Takknemlighet.

Takk sliterne som har gjort sitt for oss som lever i dag – som har gjort meg til den jeg er.

Ikke ta alt som en selvfølge – «fordi jeg fortjener det», har blitt vår nye autopilot.

«Det jeg vil ha, når jeg trenger det», tidens mantra som bygger oppunder umiddelbar tilfredsstillelse. Se verdien av å utsette behov, å glede seg til noe.

Tenk hvilket mirakel det er at vi er her, at vi finnes!

Livet består av en vev av relasjoner. Tenk hvor maktesløse vi er alene!

«Slekt skal følge slekters gang», synger vi i Deilig er jorden. Husk, vi er dem som skal gi stafettpinnen videre.

Vi vet aldri hvilken betydning vi har i andre menneskers liv.

Kunnskapsjaget og «mastersyken» i dag har den faren at vi går oss vill i detaljer og mister av syne det som er vesentlig.

Vi må være ærlige – finne det som er sant!

Snakke ut fra det stedet i oss som har sannheten – det som er uendelig – ubevegelig – det evige i oss.

Morgenens magi – mennesker med morgenritualer holder seg friske lenger!

Gjør noe du ikke er vant til å gjøre, utfordre deg selv!

Finn din indre kraft:

• ·       Herde – utfordre komfortsonen
• ·       Handle – gå de små stegene
• ·       Hente – utenfor det kjente
• ·       Huske – daglig refleksjon, husk stjernestundene!

Når vi er i ferd med å gå i spinn, så er disse fire punktene lure for å unngå å handle på autopilot:

STOPP –GODTA - PUST – VELG

Hvordan gjøre sensitive mennesker sterkere? Å styrke immunsystemet ved kuldeeksponering var forslaget til Myskja. Det høres riktig ut! Isbading er tøft og virker umiddelbart helsebringende!

Han understreket imidlertid å endre via små skritt, ikke for store endringer av gangen, da holder det gjerne ikke til mål. Å dyppe stortåa i isvannet som en første seier….vitsen er å gjøre gjennomførbare ting.

Stillheten er noe mer enn fravær av støy – den har sitt eget språk. Om vi lander i stillheten hver dag, skaper vi et rom hvor vi gir noe nytt mulighet til å vokse fram…

Å være en del av noe større – å kjenne mening i livet er nødvendig.

Vi har alle noe evig i oss, noe uforanderlig, noe som ikke skal forgå. Det er fra det stedet vi skal snakke, det er derfra vi skal bringe noe videre til våre barn.

Min oppgave er å finne min lidenskap – noe som er større enn meg og mitt.

Jeg skal trene og spise godt – for å sørge for at kroppen har det bra, og ikke begrenser det jeg vil gjøre. Kroppen skal forgå, men den må holdes i god nok stand til det den skal brukes til, uten å være et mål i seg selv.

Å finne menig – dette lever jeg for!

Det er noe som vokser fram hos mennesker, en stille bevegelse i mange på likt – mange som tenker utover seg og sitt – dette er kjærlighet!

Det finnes en skaperkraft utover årsak/virkning, arv og miljø. Noe iboende som bryter ut når tida er inne, som et frø som har hele sitt potensiale inni seg er menneskene, og som under de rette betingelser, med passe med lys, vann og varme, blir det det er ment å bli. Menneskene trenger natur og åndelighet, og vi må vi ha det med oss videre!

Møte mellom Joralf Gjerstad og Audun Myskja.

Så fikk vi oppleve et møte mellom de to mennene, jeg beveges bare av å skrive dette nå. Det var et sterkt møte, med en inderlighet og gjensidig respekt som var så god, så god. Å få oppleve det åndelige og det vitenskapelige smelte sammen i møtet mellom disse to - en stor gave!

Mye mer av stor verdi ble sagt og sunget – dette var det som kom ut i pennen min i dag.

I takknemlighet,

Tone B. Bergflødt