Jeg ble nærmest blåst rett tilbake til den tida da en
ryggprolaps under graviditet forårsaket enorme smerter, og jeg samtidig var så
glad over å være i live at det ikke gjorde noe. Bildene av meg selv på
skrivesalen under eksamen sto helt klart for mitt indre blikk da osteopaten
trykket på den fastlåste klumpen i korsryggen min. Det jeg husket best fra situasjonen,
i min høygravide tilstand, var at toalettet var i kjelleren, og at jeg gikk med
krykker, og ikke kunne gå mer enn en gang ned og opp trappa for da hadde jeg
ikke rukket å skrive ferdig. Det var en helt klar sammenheng mellom
manipuleringen og bildet.
Jeg lar skravla gå når jeg får behandling, det er like
viktig som manipuleringen. Jeg får satt ord på traumet – for det er nettopp det
det er, slik at det kan løses opp både mentalt og kroppslig.
En periode i livet trodde jeg ikke jeg skulle bli så gammel.
Jeg husker jeg var hos en astrolog som snakket om ting som skulle skje etter
jeg var seksti år, og jeg ble så glad at tårene trillet. Så gammel hadde jeg
ikke drømt om å bli!
Jeg husker jeg leste under studiene at mange psykopater hadde mistet moren
sin før de var elleve år, og at tapet av mor kunne ha en sammenheng med personlighetsforstyrrelsen. Da bestemte jeg meg for å leve til yngstemann var
elleve. Lenger klarte jeg ikke å se for meg.
Så ble han elleve, og jeg levde jo forsyne meg enda!
Og det var vel heller ikke noe som skulle tilsi at jeg
skulle legge meg ned riktig ennå.
Det var kanskje da bokplanene begynte å ta form. Jeg måtte
jo leve til boka var ferdig skrevet. Nå er snart boka ferdig skrevet. Men nå
kommer det jo et barnebarn! Jeg må jo leve for å bli kjent med ham! Og sånn holder jeg på, og holder meg gående...
Et helt nytt lite menneske som ikke hadde vært til hvis det
ikke var for sønnen vår og kjæresten hans. Som ikke hadde vært til uten
foreldrene sine. Og foreldrene våre. Og foreldrene deres. Og så videre. Siste ledd
i en lang suksesshistorie! Noe så fantastisk! Det er ikke til å tro.
Og nå har osteopaten altså tatt tak i den sammenvokste
klumpen nederst i ryggen min, den som i atten år har gjort at jeg ikke klarer å
krumme ryggen eller bøye meg framover og så langt som de andre på yogaen
klarer. Det er en grunn – og vi har begynt å jobbe med saken.
Du verden, for et liv, for en lykke!
