Hvordan starter krig, og hvorfor, var spørsmål jeg stilte meg under arbeidet med boka "Farfars skrin".
Boka Hvorfor krig? er en brevveksling mellom Albert Einstein og Sigmund Freud. Freud svarer i et av brevene fra Einstein på spørsmålet Hvorfor krig? med en utredning av forholdet mellom rett og makt. Freud forklarte så jeg forsto. Her er et lite utdrag fra boka:
«Det rette utgangspunktet for
undersøkelsen er forholdet mellom rett og makt, som i denne sammenheng byttes
ut med ordet vold. Rett og vold er motsetninger for oss i dag. Hvis vi går
tilbake til vår tidligste begynnelse, kan vi vise at det ene har utviklet seg
fra det andre. Interessekonflikter mellom mennesker blir i prinsippet avgjort
ved voldsbruk. Slik er det i hele dyreriket, som mennesket jo er en del av. For
menneskene kommer i tillegg meningskonflikter som når opp til høyeste
abstraksjonsnivå, og som ser ut til å kreve andre metoder for å finne en
avgjørelse. Men det er en komplikasjon som er kommet til senere. I begynnelsen
levde menneskene i små flokker der de sterkeste musklene bestemte hvem tingene
tilhørte eller hvem som skulle få viljen sin. Muskelkraft forsterkes og
erstattes snart av verktøy. Den som har de beste våpnene, eller er dyktigst til
å bruke dem, seirer. Med innføringen av våpen begynner allerede den åndelige
overlegenhet å erstatte rå muskelkraft. Målet for kampen er det samme som
tidligere, nemlig at den ene parten skal tvinges til å gi opp sine krav eller
sin motstand ved at han opplever skader, og ved at kreftene hans ikke strekker
til. Dette målet oppnås grundigst når motstanderen blir varig beseiret, det vil
si drept. Det har to fordeler. For det første kan han ikke gjøre motstand en
annen gang, og for det andre vil skjebnen hans virke avskrekkende på andre som
kunne ha lyst til å følge eksempelet hans. I tillegg vil drapet på fienden
tilfredsstille en driftstilbøyelighet.
Drapstrangen kan motvirkes ved
tanken på at fienden kan brukes til å utføre nyttige tjenester når man lar ham
leve etter å ha kuet ham. I så fall nøyer altså volden seg med å tvinge ham til
underkastelse i stedet for å drepe ham. Det er begynnelsen på å skåne fienden,
men fra nå av må seierherren regne med en murrende hevnlyst hos den beseirede,
noe som betyr at han må gi avkall på noe av sin egen sikkerhet.
Dette er altså den opprinnelige
tilstanden. Makten hersker, rå vold eller vold med intellektuell støtte. Vi vet
at denne ordningen endret seg opp gjennom utviklingshistorien. Det førte en vei
fra vold til rett, men hvilken?
Den gikk via det faktum at en
enkelt persons større styrke kunne utlignes ved at flere gikk sammen. Samhold gjør sterk.
Volden ble brutt av samhold, og den
forente makten til de samarbeidende står nå for rett, i motsetning til den
enkeltes vold. Vi ser at rett er samfunnets makt.
Den er fortsatt vold som kan
anvendes mot enhver enkeltperson som motsetter seg den, og den gjør bruk av
samme midler og har samme mål. Forskjellen består egentlig bare i at det ikke
lenger er en enkeltperson, men samfunnet som begår vold.»