"Armageddon - Halleluja!" fra foredrag med forfatter Dag Hoel 15.05.19

«Fra Hanvold til Trump» var tittelen på foredraget til Dag Hoel på Folkeakademiet 15. mai 2019.05.19. Her er et resyme, skrevet av Tone B. Bergflødt

Jeg ble interessert med en gang jeg så det annonsert, og husket dessuten forhåndsomtalen jeg fikk av Aina Johnsen Rønning for en tid tilbake. Det var hun som hadde sørget for å få Hoel inn som foredragsholder. Dag Hoel er dokumentarfilmskaper og forfatter av dokumentarbøker. Aina innledet med å fortelle om sin oppdagelse av temaet, og nysgjerrigheten det vakte etter å få vite mer. Hun hadde funnet skriftsteder i Bibelen som bekreftet teorien vi skulle få høre om. Så kom Hoel på talerstolen. Jeg var glad og forventningsfull for å være tilstede.

Forfatteren startet med å fortelle om en 30 mil lang pilegrimstur han var på fra Jerusalem til Damaskus i 2011, og som han skrev boka «Veien fra Damaskus» etter, den kom ut i 2012.

 - Jerusalem er Guds «pidestall», bindeleddet mellom Gud og mennesker, byen skal være hovedstaden i verden, fra Jerusalem skal Jesus regjere verden. Men først må det skje en rekke hendelser, og de er beskrevet i Bibelen. Mange mennesker tror fullt og fast på profetiene, og tolker naturkatastrofer, værfenomener og det meste annet som tegn på at «nå skjer det!». Hoel fortsatte:   -Jødene er Guds utvalgte folk. Vår (menneskenes) frelse avhenger av at vi trøster jødene. Jo mer vi hjelper jødene, jo bedre ligger vi an i Guds regnskap. Jødene er Guds folk, Israel er Guds land. De kristne sionistene sin trosverden, er også en politisk tilnærming til verden. -Hva betyr dette? Hva bor i dette universet? spør Hoel, før han fortsetter med å fortelle fra boka som det skal handle om i dette foredraget, «Armageddon – Halleluja!», som ble utgitt i 2014:

Boka handler blant annet om kristensionismen som er særlig utbredt i USA, Texas er arnestedet for denne måten å se kristendommen på. Også ulike steder i Norge finnes kristensionister. Hoel dro til Israel på chartertur sammen med en del av dem, blant andre Jan Hanvold fra Drammen. Forfatteren beskriver et møte med predikanten ved bassengkanten på hotellet. Hanvold ba til Gud fra solsenga, høyt ut i lufta, og Hoel ble fascinert. Senere beskriver forfatteren møtet mellom de to, hvor Hanvold tilkaller Jesus og er sikker på å ha omvendt Hoel. Forfatteren er ikke like overbevist, men lar tiden vise hvordan omvendelsen har lyktes.

-Religion er opium for folket, sier Hanvold til Hoel. -Gud vil ikke bare ha ritualer og tekster, han vil ha sjeler og følelser, troen må virke i oss for å være ekte! Forfatteren undrer: -Hvordan vet man at Gud interesserer seg for de troende? Og hvor kommer tilliten fra, tilliten til total overgivelse?

-Kun overgivelse kan redde deg, sier Hanvold, og ber en frelsesbønn.

Hoel fortsetter foredraget med å fortelle om sionismen, og de politiske dimensjoner som følger:         -Sionisme kan defineres som jødisk nasjonalisme, som en lengsel etter et hjemland. Den politiske sionismen oppsto tidlig på 1900-tallet. Jøder som var forfulgt i Europa skulle få et land i Palestina. Kristen sionisme betyr ikke at de er Israelvenner, men at etableringen av staten Israel er Guds inngripen i historien, en fullbyrdelse av en profeti som skjer i 1948. Det er et Guds mirakel, og man må tro det! sier Hoel, og fortsetter: - Jødene er Guds utvalgte folk, og vår frelse går gjennom aktiv støtte til jødene. Det som legitimerer jødenes rett til Israel, er avtalen mellom Abraham og Gud i 1.Mosebok. Der står det at hans ætt skal få dette landet, området fra Nilen til Eufrat. Det området er rettmessig jødisk, mener kristensionistene.

Hoel fortsetter: -Fram til på midten av 1800-tallet, mente man at teologi er redskapet for å forstå verden. Så dukket det opp sterke utfordrere til det synet. Charles Darwin kom med evolusjonsteorien om artenes opprinnelse, og tyske teologer begynte med bibelforskning som rokket ved Bibelen som Guds stemme, og som åpnet for fortolkning, at vi måtte forstå Bibelen som et bilde. Vi fikk en naturvitenskapelig og liberal revolusjon. Motreaksjonen til liberalismen, var å gå tilbake til å lese tekstene som absolutte sannheter. Fundamentalismen vokste, og dannet sterke miljøer i USA, det ble den dominerende teologiske retningen.

-Kreasjonisme betyr at man mener at verden bare er 6000 år gammel, og det synet vokste seg inn i fundamentalismen. Denne måten å se verden på er generelt sett avtagende, men står allikevel sterkt i USA i dag, forklarer Hoel, før han går videre:

-Bibelen leses som en historiebok som forteller hva som har vært og hva som skal komme. De troende ser Bibelen som «Guds reguleringsplan» og den er like vanskelig å endre som i kommunen! Forfatteren gjør stoffet forståelig ved å trekke det ned til noe jordnært og bruker humor, jeg er glad for å være her og høre dette!

Videre forteller han:

-Jødene eier Israel, og skal hjem. De lever nå i diaspora, det vil si de lever spredt i hele verden. Jeg trengte mer forklaring, og fant på Wikipedia: «Diaspora (fra gresk «spredning», «dispersjon», eller såing av frø) er en bevegelse, utvandring eller spredning av et folk («expats») fra deres opprinnelige sted eller fra deres forfedres land.»

Hoel holder publikum i ånde, historien fenger: -Da Israel ble etablert i 1948, ble dette sett på som fullbyrdelsen av en profeti. Etableringen utløste en euforisk stemning, en hellig tid. Når jødene vender hjem, så settes det i gang en kosmologisk kjedereaksjon. Jødene skal bebo og gjenerobre hele landet som Gud og Abraham gjorde en avtale om. At det bor palestinere der, er kun en midlertidighet, alt er jødisk, sier Hoel, og gir oss mer å tenke over:

-Man må endre fortellinger når profetiene ikke går i oppfyllelse. En teori for oppfyllelse av en profeti, er at Russland ved Putin vil angripe Israel, de vil gå i allianse med araberlandene og Irak. Dette er troppebevegelser det står om i Bibelen. Antikrist har vært foreslått å være både Obama, Gorbatsjov (på grunn av fødselsmerket hans) og Paven.

I sine samtaler med kristensionistene, har Hoel lagt merke til at mange blant dem er sterkt kritisk til annerledes troende. Katolikker og muslimer slås i hartkorn. Hoel undrer seg: -Trengselstida, hvor lang er den? 7 år? 70 år? Har den begynt? Det florerer flere parallelle forståelser. Alt skal avgjøres ved endetidsslaget ved Armageddon. Da møtes hærene og det går ille med de gode, helt til Jesus stiger ned, og utsletter kommunistene og muslimene. Så starter 1000 års riket, hvor Jesus styrer verden fra Jerusalem, jrf Ragnarok i norrøn mytologi, hvor Tor bekjemper Midtgardsormen.

-I følge apokalyptikken, sier Hoel, skal trengselstida initieres av opprykkelsen (1. Tessaloniker 4, 16-18). -Det betyr at alle de troende, som har et åpent og ærlig forhold til Gud, blir henta opp til himmelen i ett løft! Det vil si helt konkret! Det vil forsvinne folk fra middagsbordet, fra klasserommet, fra bussen, flyet, fra biler og torg! På jorda er kun de ynkelige igjen, som må lide seg gjennom trengselstida (Matt 24:4-12), som er kaotisk og grusom med krig, hungersnød og naturkatastrofer.

Jeg slo opp ordene, «opprykkelsen» og «trengselstida» på Wikipedia, og fant stedene i Bibelen hvor dette står omtalt. Jeg reflekterer, og tenker at det er kanskje ikke er så rart at disse profetiene har så stor oppslutning i vår tid, med klima- og miljøkrise, og at noen tror trengselstida ikke er så langt unna…men hva så?

Disse tankene kom, og ble med videre ettersom Hoel fortalte: -Det var stor eufori i 1948. En ny eufori oppsto i 1967 etter 6-dagers krigen, hvor Israel ble mye større med Golan, Vestbredden og Sinai, i tråd med forventninger i miljøet. Dette førte til en massiv omvendelse til denne måten å forstå verden på. Kristensionismen er tankegods som lever i kristne miljøer, det er ikke egne menigheter, og den fikk altså en boost i 1967, også blant baptister.

Hoel tar oss fram til vår tid: -«The late Great Planet Earth» kom som bok i 1970 og film i 1979, flere eksempler på at tankegodset gjennomsyrer populær-kulturen er Bob Dylan og Johnny Cash sine tekster, sier forfatteren. -Da President Jimmy Carter framforhandlet fredsavtale mellom Israel og Egypt som gjorde at Israel frasa seg land, ble han lagt for hat. President Reagan var imidlertid enig i tankegodset. -I 2014 kom filmen, «Left behind» med Nicolas Cage. Den beskriver hvordan de har det som blir igjen, etter at mennesker plutselig har forsvunnet i opprykkelsen.

Hoel kommer med tall, svimlende tall: -Rundt 100 millioner amerikanere, ca 1/3 av befolkningen er farget av dette, ca 50 millioner er såkalt «hard core». -De ser på politisk virksomhet som underordnet Guds plan. President Donald Trump tilpasser sin politikk til befolkningen. Halvparten av velgerne mener at Jesus vil komme tilbake innen 40 år. Forfatteren fortsetter: -Trump pleier vennskap med Saudi-Arabia for å imøtekomme velgerne sine. Han mener at Usa sammen med Israel bør bombe Iran. -Forventa aggresjon fra Iran mot Israel blir da framprovosert, slik at nye profetier kan bli fullbyrdet. Et skritt i den retning, var da Trump besluttet å anerkjenne Jerusalem som hovedstad i Israel, og flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Trump gjorde dette for å pleie en viktig del av velgerne sine. I Norge ville Siv Jensen flytte den norske ambassaden til Jerusalem, riktignok før de kom i regjerning, opplyser Hoel oss.

-Trump har anerkjent annekteringen av Golanhøyden, Israel skal vokse. Fredsarbeid i området blir sett på som å motsette seg Guds plan. Karmel-instituttet samler inn penger til bosetting for at det jødiske folk skal få et større område. FN mener de israelske aktivitetene med å etablere nye bosettinger er i strid med internasjonal lov.

Dag Hoel forteller oss om boka «22.juli profetien», skrevet av Jeremy Hoff, som kom ut første gang i 2015, og kom ut i ny utgave i 2016. -Boka handler om en teori om en underliggende årsak til attentatet, og at Breivik handlet på oppdrag fra Gud. Oslo-avtalen fra 1993 mellom PLO og Israel, mellom palestinere og jøder, skulle innledes ved Israels tilbaketrekning fra Gazastripen og Jeriko. Logikken er, ifølge de troende: Siden å avstå land ikke inngår i Guds plan, snarere tvert imot, straffer Gud de som fikk avtalen i stand, representanter fra Arbeiderpartiet, gjennom Breiviks ugjerninger.

Forfatteren fortsetter å fortelle om sine observasjoner av mye fremmedfrykt i de kristensionistiske miljøene. Han stiller spørsmålet: - Hvor skal palestinerne gjøre av seg? Svaret er at palestinerne ikke skulle vært der fra starten. Man kan lese om dette i 4. Mosebok. Israelfolket var i 40 år på vei til Kaanans land. Gud snakket til Moses at han skulle drive ut alle som bodde i landet fra før, og bosette seg der. Hoel forteller: -Fordi jødene ikke gjorde jobben den gangen, må de leve med plagen nå, det vil si, bo side om side med muslimene og palestinerne. Målet er at Palestina skal utryddes.

-Det er en stor bevegelse nå, som handler om at folk vil ta del i det hellige, at de vil leve i en hellig tid, i undrenes tid, det er nå det skjer! Jødene får tingene til å skje, det er nesten som en rus over det hele.

Forfatteren nevnte abortsaken og homofiles rettigheter, som eksempler på liberale ideer som fundamentalistene slår tilbake mot. Jfr. delstaten Alabama, hvor abort nylig ble forbudt.

Hoel fortsetter: -Visjon Norge samler inn store pengebeløp, de har mange trofaste følgere som donerer. Hvorfor? Kirkene i USA samler inn betydelige pengebeløp, hvor blir det av pengene? Iblant avsløres forkynnere i å berike seg selv, i å omgi seg med overdådig luksus. -Mennesker som gir, vil kjøpe seg fri, de vil vinne frelse.

Det er ikke bare politisk islam som finnes, foredraget og boka til Dag Hoel viser at kristendommen også i høyeste grad kan være politisk. Jeg anbefaler boka «Armageddon Halleluja!» for deg som er interessert i temaet, og ønsker å få en oversikt over dette landskapet. Jeg har til nå ikke lyktes særlig godt i det. Det har i stor grad for meg vært tåkelagt. Etter å ha hørt foredraget og lest boka, kan jeg øyne konturer og følge en slags rød tråd i denne historien, og nyhetene blir mer interessante å følge med i framover. Vi lever i spennende tider.

Tusen takk til forfatteren, Dag Hoel, og til Folkeuniversitetet ved Aina Johnsen Rønning for arrangementet.

Jeg elsker livet mitt som det er

Nylig var jeg på sykehuset for en samtale om to smerteanfall jeg har hatt i det siste, som jeg kjente igjen som gallesteinanfall. Denne gangen ble jeg ikke redd, men det gjorde like fordømt vondt. Forrige gang dette skjedde var for rundt to år siden. Jeg sto da i en fryktelig stresset situasjon hvor jeg trodde at boka mi ikke skulle bli ferdig, noen gang. Det ville for meg vært en katastrofe, jeg hadde investert så mye i det prosjektet, og dratt så mange med meg inn i det. Jeg måtte ta en pause fra arbeidet, gjøre helt andre ting. Så løsnet det, og boka kom ut for et år siden.

Denne gangen sto jeg også i en svært vanskelig livssituasjon som jeg brått ble kastet ut i. Anfallene kom, kroppen reagerte med smerte på det jeg sto i.

Den første gangen jeg var på sykehuset til samtale, var legen helt bestemt på at det beste var å operere bort hele galleblæra. Det var ikke noe annet å gjøre, og da ville alle plager bli borte, sa han. Han var i ferd med å sette opp time for kirurgi, da jeg sa nei takk. Jeg kjente inni meg at det ikke var aktuelt med noen operasjon, dette ville jeg at kroppen skulle ordne opp i selv. Jeg visste at det var stress, tanker, ord og gjerninger som hadde fått symptomene til å framtre, og jeg visste at det kunne helbredes med kjærlighet og omsorg for meg selv. Det lille barnet i meg var vettskremt og skrek så høyt det kunne for å få min oppmerksomhet. Når skriket kommer i form av et gallesteinanfall, så lytter man…

Mitt nei til operasjon, ble et ja til en nødvendig endring i måten jeg lever livet mitt på.

Det har nå gått to år uten anfall. Etter forrige sjau, fikk jeg intensiv akupunkturbehandling og passet på å spise lite og ofte, heller enn sjeldne, store måltider. Jeg fikk beskjed på sykehuset om å unngå fett, og det gjorde jeg i starten. På ferietur i Lake District i England, falt jeg for fristelsen å smake på en lokalprodusert, feit og utrolig god pølse, men da måtte jeg sone med et anfall som gjorde at vi måtte snu fra en tur vi skulle på, ta smertestillende, gå rett i seng og sove til det var over.

Det var det siste anfallet jeg hadde. I mellomtiden er boka blitt ferdig, og freden har senket seg i livet.

Så slo lynet ned igjen, og kroppen reagerte spontant med å utløse liknende anfall som jeg husket fra sist. Denne gangen ble jeg kjørt rett til legevakta, jeg ville ikke prøve å holde det ut. Der fikk jeg en sprøyte og smertestillende tablett. Rett hjem i senga og sove det av meg. Våknet dagen etter, det var over. Da blir man så lykkelig over å være i live, at man glemmer alt annet.

Det gikk imidlertid ikke mer enn en snau uke før neste anfall kom. Ny tur på legevakta, jeg orker ikke være martyr og skulle lide i stillhet lenger. Da undersøkte de om jeg kunne bli operert med det samme, men heldigvis var dette i påsken, og de hadde ikke tid. Hjem igjen, ny smertestillende, og så fikk jeg god omsorg noen dager, ro, hvile og kjærlig omtanke. Jeg skulle få et brev etter påske med time til samtale på sykehuset. Akkurat da hadde jeg nok sagt ja til å få organet fjernet. Når smerten er på det verste, gjør man hva som helst. Det er som tortur, uten at jeg noen gang har opplevd det, med det mener jeg uutholdelig smerte som får deg til å gå med på hva som helst.

Noen sammenlikner gallesteinsanfall med å føde. Å føde er det mest meningsfulle jeg har gjort, tre ganger har jeg vært så heldig å oppleve fødsel. Smerten er stor, men man tåler det utroligste når smerten er meningsfull og resultatet er så ønsket og vakkert som et nyfødt barn. Da er også smerten fort glemt.

Dagen kom for avtalen på sykehuset. Jeg hadde vært smertefri et par uker, og gallesteinene holdt seg i ro. Jeg spiser det jeg vil, men passer på å ikke bli stapp mett. Det funker for meg. Pølser spiser jeg fortsatt ikke, etter episoden i Lake District. Kanskje jeg prøver en på 17 mai…

Jeg hadde forsvaret på plass, jeg ville ikke ha operasjon denne gangen heller. Jeg satt i gangen og ventet, og lurte fælt på hvordan jeg skulle målbære mitt ønske. Så blir jeg møtt av en smilende lege som så visst ikke hadde tenkt å operere bort noe som helst! Han humret litt da jeg fortalte hvor redd jeg hadde vært for å bli presset til operasjon, slik jeg opplevde å bli forrige gang. Han hørte på meg, og var enig i at slike anfall kunne være stressutløst. Det kunne være en katarr i magesekken i tillegg, for mye syre, som også blir utløst av stress.

 -Selv om det morsomste jeg vet er å operere ut galleblærer, gjør jeg det jo ikke i utrengsmål, humret han videre, og jeg følte meg både bekreftet og trygg. Vi snakket litt videre, og da sa han at det slett ikke er noen garanti for å bli smertefri om man opererer bort galleblæra, de hadde til og med tilfeller hvor de hadde operert bort galleblærer uten steiner i. -Jeg opererer helst ikke bort «psykiske» galleblærer, sa den kloke doktoren.

Jeg tror mange lar seg operere fordi smerten og avmakten de kjenner er uutholdelig, og at de tror at følelsene blir borte sammen med organet, om man skjærer organet hvor symptomene oppstår bort med kniv.

Jeg har også hatt symptomer i skjoldbruskkjertelen, som regulerer stoffskiftet. Mitt var i en periode altfor høyt, og da var også operasjon på tale.

Jeg forsto også da at en operasjon ikke ville løse mine problemer, de måtte jeg ta tak i selv, på andre måter.

Bak en stor fysisk smerte, ligger det følelser og ubearbeidede hendelser som ved å løses, kan få den fysiske smerten til å forsvinne. Men den kommer tilbake, om en ny uutholdelig livssituasjon skulle oppstå. Da kanskje i et annet organ, et organ som står i forbindelse med følelseskonflikten som ligger bak. Det finnes kunnskap om dette, mange retninger man kan gå for økt bevissthet om disse sammenhengene. Selv er jeg utdannet innen psykologi og psykodrama. Aller mest har jeg lært av livet selv, jeg har kjent uutholdelig smerte på kroppen, og forstått at helbredelse innebærer endring av livsstil, og økt bevissthet om tanker, ord og gjerninger. Yoga og pust er gode metoder for meg.

Kropp, sinn, følelser, sjel, tanker, ord og handlinger samspiller på finstemt vis, og ubalanse merkes som symptomer, som et kompass som viser oss at endring må skje. Signalene kommer sterkere og sterkere, helt til vi ikke lenger kan overhøre stemmen, den overdøver alt annet om vi ikke lytter. Da tvinges vi i kne av vår egen kropp, og heling kan begynne. Det er magisk, og enormt stort å oppleve.

Jeg er takknemlig for livet mitt som det er.