Å bade i regn

Å lese, å komme på gamle minner. Jeg tilbrakte mine barndoms somre ved Asdøltjern i Sylling på min bestefars hytte. Vi badet i regn og leste bøker i parafinlampelys. I dag regner det og jeg sitter på et rom i Sverige og ser utover en ferskvannssjø, og disse minnene dukker opp. Jeg har nettopp vært ute og badet i regn, og kjenner følelsen av å være stolt av meg selv og berettigelsen det gir for å krype opp i senga igjen og lese videre i boka "Disse øyeblikk" av Herborg Wassmo.

Da olla ble borte.
På hytta vår "Fjellbu" som ligger i skogen i Finnemarka, var det et naturlig oppkomme som var verdifullt for farfar som var den som pleide å bo der når han hogg tømmer og som merket det best da olla ble borte. Det var da de gravde ut til Glitrevannverket. Jeg hørte mye om olla da jeg var liten, og forsto at den hadde vært viktig, og at det var et stort tap da den forsvant. Det betydde at vi ble avhengige av å hente vann i bekken, det var lengre å gå, kunne være bedervet vann av kadavere eller møkk, og dessuten tørker bekken ut når det er varme somre.
Hvor stor betydning dette hadde, forsto jeg egentlig ikke før i dag, og det var Herbjørg Wassmo som viste meg det. Hennes farmor ble fra seg da de hogg skogen og la bekken i rør slik at olla deres forsvant. Hun ble en skygge av seg selv, sluttet å gå ut og hadde en forestilling om at de ble forgiftet av det kommunale vannet, hun hadde selv sett nakne folk som badet i det vannet som hun skulle drikke! Mannen hennes bestilte filtreringsutstyr på postordre, så da hjalp det litt.....men tilbake til olla vår - det naturlige oppkomme tørker ut og erstattes av noe menneskeskapt, vannet tvinges til å komme der vi vil, ikke der det selv finner det for godt å finne veien opp fra grunnvannet..... jeg husker også den uforståelig sterke reaksjonen jeg hadde da de hogg skogen min - første gang jeg kom dit etter hogsten spratt tårene og jeg ble bunnfortvilet og sørget lenge over trærne som var borte, selv om de ble til både hus, hytte og driftsbygning.....det tok et par år før jeg gikk i den skogen igjen. Da var det masse fin lyng og mange fine små avleggere av plantet gran og selvsådd furu, og jeg så at det ville bli skog igjen om noen år.....dessuten hadde vi fått utsikt fra hytta for første gang- fint det også....så tida leger sår, selv om ingenting blir som før, så kan det bli bra det nye også.....men jeg tar meg tid og frihet til å sørge over det som var, for å gi rom til det som er og skal komme.

Å bli definert

Å ta imot tilbakemeldinger. Skrevet 18.02.2014 Å bli definert er nok hva jeg mener.....takk for korrigering, Gerd Fredriksen 03.07.14

Et utslag av sosial angst, kan være frykten for å få tilbakemeldinger på seg selv som man ikke har bedt om – det være seg ris eller ros, smiger, kritikk, konstruktiv eller destruktiv.

I det hele tatt å kommentere andres adferd, utseende eller personlighet bør gjøres med den største varsomhet, og man bør ikke regne med at mottakeren blir glad for det man har å si.

Noen ganger er det vanskelig å se hvem en person er utfra den ytre framtoningen. Uansett så er det gjerne det ytre vi kommenterer utfra, utseende, klesdrakt, kroppsholdning eller andre ytre attributter. Eller det kan være rollen vi antar at vedkommende har, og forventninger vi har i forhold til hvordan vedkommende skal oppføre seg utfra rollen han besitter når vi møter han.

Jeg kan vanskelig bruke andre enn meg seg som eksempel på hva jeg mener med dette.

Som odelsjente og eier av gården jeg bor på, kan jeg kalle meg bonde og grunneier. Fordi vi driver en overnattingsbedrift kan jeg også kalle meg vertinne på vertsgård, bedriftseier, eller selvstendig næringsdrivende. Dessuten har jeg utdanning innen psykologi og psykodrama som berettiger en tittel som terapeut. Jeg har også bak meg en periode hvor jeg malte mange bilder, noen er solgt og de fleste henger på veggen i vertsgården, så noen vil kanskje si at jeg kan kalle meg kunstner. Jeg har flere styreverv og kan kalle meg både leder og styremedlem. Dessuten er jeg mor, kone, datter, venn, svigerdatter, søster, tante, kusine, niese og tremenning. Jeg er også kvinne og menneske.

Tidlig i livet, under skolegangen, jobbet jeg i butikk, på kontor og en ferie som kjøkkenhjelp på hotell. Yrkeskarrieren min i 15 år var å jobbe i bank.

Alle jobbene jeg hadde var i servicebransjen. På et tidspunkt fikk jeg veldig nok av å være kundebehandler med den innstilling at «kunden alltid har rett», jeg hadde erfart at det hadde han slett ikke. Det var slitsomt å stadig måtte gå på akkord med seg selv for å opprettholde kunders selvbilde av å være den som alltid hadde rett, å hele tiden spille en rolle.

Jeg tok konsekvensen av denne erfaringen, og skiftet beite. Studiene brakte meg terapeuttittelen jeg nevnte over. Under utdanningen jobbet jeg også med å utvikle og omdanne min odelsgård til en vertsgård hvor vi tar imot gjester og kunder til overnatting, kurs og konferansevirksomhet.

Å utvikle gården har vært, og er en spennende reise. Nå er vi imidlertid der hvor det er mer drift enn utvikling, og det er for meg noe problematisk.

Som nevnt over, var mine første møter med arbeidslivet servicebransjen. I omkring 20 år var jeg i situasjoner hvor jeg hadde med kunder å gjøre, på godt og vondt. Senere studier viste meg at det fantes en annen verden, en verden uten å måtte stå på pinne for noen. Jeg sto på pinne så lenge at jeg til slutt falt ned, pinnen knakk. Det var et sosialt og personlig jordskjelv, hvor grunnen forsvant under beina på meg, og jeg ble totalt satt ut av spill og ville ta livet mitt. Jeg gjorde ikke det, jeg valgte å ikke kjøre i fjellveggen allikevel, men søkte hjelp hos fastlegen min, og ble sykemeldt for første gang i mitt liv, etter 20 år i arbeidslivet, i servicebransjen. Jeg hadde skapt meg en perfekt fasade for den type jobb, og hadde ingenting å erstatte den med når den sprakk. Jeg ble stående helt avkledd, midt i livet, jeg var 35 år, og trodde alt var slutt.

Studier i psykologi hjalp meg til å forstå, både meg selv og verden for aller første gang.

Nå, 17 år etter, kan jeg fortsatt bli satt ut om jeg møter mennesker utfra en servicerolle, og får tilbakemeldinger i den. Derfor forsøker jeg så godt som mulig å unngå slike situasjoner. Derfor har jeg «eier» på visittkortet mitt, og ikke «daglig leder». Jeg tenker at man sier andre ting til en eier enn til en daglig leder.

Derfor har min mann og jeg delt rollene mellom oss. Han har kundekontakten, og jeg bidrar med andre ting.

Jeg opplever at mange tror jeg har laget en vertsgård fordi jeg har en drøm om å drive hotell, og det stemmer ikke. Mange har kanskje en slik drøm, og således er jeg i en drømmeposisjon for mange, og får projiseringer på meg fra hvordan de synes en slik rolle skal bekles.

Som jeg ser det, er det gården som bestemmer, jeg er født til å forvalte et lite stykke Norge, og har ønsket å ta den utfordringen, utfra min odelsrett. «Å gjøre plikten om til et kall» er et uttrykk som viser hvordan dette ser ut for meg.

Man kan innvende at, hvorfor i all verden gjør du det da, om det ikke er drømmen å lage mat og stille deg til disposisjon og til tjeneste for gjester og kunder?

Jeg har en drøm om å skape et godt sted, med dyktige ansatte og behagelige omgivelser som våre kunder og gjester skal kunne benytte som ramme for sine egne aktiviteter, uavhengig av hvem jeg er, mine drømmer og egenskaper. Slik jeg ønsker at mine barn skal utvikle seg til den de er ment å bli, vokse inn sitt eget potensiale, ønsker jeg det samme for min odelsgård. Å gjøre meg selv overflødig, samtidig som det blomstrer i mine spor, er mitt mål. Jeg bidrar så lenge det er absolutt nødvendig, så slipper jeg.

Så drømmer jeg en ny drøm, og følger den.

Drømmene mine viser meg hvor jeg står og retningen videre i livet mitt…..langt bortenfor tanken…….

Menneskene har behov for å putte hverandre i bås for å skaffe seg oversikt over livet sitt.

Jeg har vært i flere båser, tilbrakt litt tid der, helt til jeg ikke fikk mer næring der, da måtte jeg videre…………..

En tilbakemelding kan være en ytre hendelse som viser meg veien videre…..noen ganger tar jeg utfordringen og velger vekst, andre ganger velger jeg å gå videre derifra.

Jeg har mange begre i meg, og noen av dem er fulle, mens andre er det plass til mer i…….om det fylles mer i en som allerede er full, kan det være dråpen som får det til å renne over…..samtidig kan jeg altså ha god plass i andre…….

Som når jeg var sykemeldt og begynte på studier……….jeg var helt utbrent i bankjobben og kastet opp bare jeg så skiltet med logoen til banken…….samtidig var jeg som en svamp som sugde til meg lærdom på universitetet. Da jeg fortalte legen min at jeg holdt på med forberedende mens jeg var sykemeldt, sa han: bare ikke fortell det til trygdekontoret/NAV….jeg lurte, hvorfor? Fordi de ikke vil forstå det. Ville det vært bedre om jeg hadde begynt med treskjæring eller sangkor? Ja……

Hvem kan definere hva som gir eller tapper energi for andre???

I det hele tatt å definere andre uten å stille spørsmål, undrer jeg meg over at noen tar sjansen på…..

Det kan gjøre vondt å bli definert som noe en ikke kan kjenne seg igjen i……….

Jeg har fått høre: «Du som er så glad i dyr» - er ikke spesielt glad i dyr

«Du som er så flink til å betale regninger» - javel???

Du som er så flink til å lage mat, snekre, reparere vasker……fyll inn det som passer, alt dette har folk sagt til meg.

«Du som er så….» når jeg hører den innledningen, er jeg automatisk på vakt, for da kan det komme noe uforutsigbart og rart, som mitt sensitive sinn oppfatter som fornærmende, og får lyst til å reagere på/si imot. I de situasjonene er jeg sårbar og redd, og kan komme til å si ting jeg angrer på i ettertid – som et forsvar av selvbildet mitt, som ikke synes så godt på utsiden……