Å ta imot tilbakemeldinger. Skrevet 18.02.2014 Å bli definert er nok hva jeg mener.....takk for korrigering, Gerd Fredriksen 03.07.14
Et utslag av sosial angst, kan være frykten for å få
tilbakemeldinger på seg selv som man ikke har bedt om – det være seg ris eller
ros, smiger, kritikk, konstruktiv eller destruktiv.
I det hele tatt å kommentere andres adferd, utseende eller
personlighet bør gjøres med den største varsomhet, og man bør ikke regne med at
mottakeren blir glad for det man har å si.
Noen ganger er det vanskelig å se hvem en person er utfra
den ytre framtoningen. Uansett så er det gjerne det ytre vi kommenterer utfra, utseende,
klesdrakt, kroppsholdning eller andre ytre attributter. Eller det kan være
rollen vi antar at vedkommende har, og forventninger vi har i forhold til hvordan
vedkommende skal oppføre seg utfra rollen han besitter når vi møter han.
Jeg kan vanskelig bruke andre enn meg seg som eksempel på
hva jeg mener med dette.
Som odelsjente og eier av gården jeg bor på, kan jeg kalle
meg bonde og grunneier. Fordi vi driver en overnattingsbedrift kan jeg også
kalle meg vertinne på vertsgård, bedriftseier, eller selvstendig
næringsdrivende. Dessuten har jeg utdanning innen psykologi og psykodrama som
berettiger en tittel som terapeut. Jeg har også bak meg en periode hvor jeg
malte mange bilder, noen er solgt og de fleste henger på veggen i vertsgården,
så noen vil kanskje si at jeg kan kalle meg kunstner. Jeg har flere styreverv
og kan kalle meg både leder og styremedlem. Dessuten er jeg mor, kone, datter,
venn, svigerdatter, søster, tante, kusine, niese og tremenning. Jeg er også
kvinne og menneske.
Tidlig i livet, under skolegangen, jobbet jeg i butikk, på
kontor og en ferie som kjøkkenhjelp på hotell. Yrkeskarrieren min i 15 år var å
jobbe i bank.
Alle jobbene jeg hadde var i servicebransjen. På et
tidspunkt fikk jeg veldig nok av å være kundebehandler med den innstilling at
«kunden alltid har rett», jeg hadde erfart at det hadde han slett ikke. Det var
slitsomt å stadig måtte gå på akkord med seg selv for å opprettholde kunders
selvbilde av å være den som alltid hadde rett, å hele tiden spille en rolle.
Jeg tok konsekvensen av denne erfaringen, og skiftet beite.
Studiene brakte meg terapeuttittelen jeg nevnte over. Under utdanningen jobbet
jeg også med å utvikle og omdanne min odelsgård til en vertsgård hvor vi tar
imot gjester og kunder til overnatting, kurs og konferansevirksomhet.
Å utvikle gården har vært, og er en spennende reise. Nå er
vi imidlertid der hvor det er mer drift enn utvikling, og det er for meg noe
problematisk.
Som nevnt over, var mine første møter med arbeidslivet
servicebransjen. I omkring 20 år var jeg i situasjoner hvor jeg hadde med
kunder å gjøre, på godt og vondt. Senere studier viste meg at det fantes en
annen verden, en verden uten å måtte stå på pinne for noen. Jeg sto på pinne så
lenge at jeg til slutt falt ned, pinnen knakk. Det var et sosialt og personlig
jordskjelv, hvor grunnen forsvant under beina på meg, og jeg ble totalt satt ut
av spill og ville ta livet mitt. Jeg gjorde ikke det, jeg valgte å ikke kjøre i
fjellveggen allikevel, men søkte hjelp hos fastlegen min, og ble sykemeldt for
første gang i mitt liv, etter 20 år i arbeidslivet, i servicebransjen. Jeg
hadde skapt meg en perfekt fasade for den type jobb, og hadde ingenting å
erstatte den med når den sprakk. Jeg ble stående helt avkledd, midt i livet,
jeg var 35 år, og trodde alt var slutt.
Studier i psykologi hjalp meg til å forstå, både meg selv og
verden for aller første gang.
Nå, 17 år etter, kan jeg fortsatt bli satt ut om jeg møter
mennesker utfra en servicerolle, og får tilbakemeldinger i den. Derfor forsøker
jeg så godt som mulig å unngå slike situasjoner. Derfor har jeg «eier» på
visittkortet mitt, og ikke «daglig leder». Jeg tenker at man sier andre ting
til en eier enn til en daglig leder.
Derfor har min mann og jeg delt rollene mellom oss. Han har
kundekontakten, og jeg bidrar med andre ting.
Jeg opplever at mange tror jeg har laget en vertsgård fordi
jeg har en drøm om å drive hotell, og det stemmer ikke. Mange har kanskje en
slik drøm, og således er jeg i en drømmeposisjon for mange, og får
projiseringer på meg fra hvordan de synes en slik rolle skal bekles.
Som jeg ser det, er det gården som bestemmer, jeg er født
til å forvalte et lite stykke Norge, og har ønsket å ta den utfordringen, utfra
min odelsrett. «Å gjøre plikten om til et kall» er et uttrykk som viser hvordan
dette ser ut for meg.
Man kan innvende at, hvorfor i all verden gjør du det da, om
det ikke er drømmen å lage mat og stille deg til disposisjon og til tjeneste
for gjester og kunder?
Jeg har en drøm om å skape et godt sted, med dyktige ansatte
og behagelige omgivelser som våre kunder og gjester skal kunne benytte som
ramme for sine egne aktiviteter, uavhengig av hvem jeg er, mine drømmer og
egenskaper. Slik jeg ønsker at mine barn skal utvikle seg til den de er ment å
bli, vokse inn sitt eget potensiale, ønsker jeg det samme for min odelsgård. Å
gjøre meg selv overflødig, samtidig som det blomstrer i mine spor, er mitt mål.
Jeg bidrar så lenge det er absolutt nødvendig, så slipper jeg.
Så drømmer jeg en ny drøm, og følger den.
Drømmene mine viser meg hvor jeg står og retningen videre i
livet mitt…..langt bortenfor tanken…….
Menneskene har behov for å putte hverandre i bås for å
skaffe seg oversikt over livet sitt.
Jeg har vært i flere båser, tilbrakt litt tid der, helt til
jeg ikke fikk mer næring der, da måtte jeg videre…………..
En tilbakemelding kan være en ytre hendelse som viser meg
veien videre…..noen ganger tar jeg utfordringen og velger vekst, andre ganger
velger jeg å gå videre derifra.
Jeg har mange begre i meg, og noen av dem er fulle, mens
andre er det plass til mer i…….om det fylles mer i en som allerede er full, kan
det være dråpen som får det til å renne over…..samtidig kan jeg altså ha god
plass i andre…….
Som når jeg var sykemeldt og begynte på studier……….jeg var
helt utbrent i bankjobben og kastet opp bare jeg så skiltet med logoen til
banken…….samtidig var jeg som en svamp som sugde til meg lærdom på
universitetet. Da jeg fortalte legen min at jeg holdt på med forberedende mens
jeg var sykemeldt, sa han: bare ikke fortell det til trygdekontoret/NAV….jeg
lurte, hvorfor? Fordi de ikke vil forstå det. Ville det vært bedre om jeg hadde
begynt med treskjæring eller sangkor? Ja……
Hvem kan definere hva som gir eller tapper energi for
andre???
I det hele tatt å definere andre uten å stille spørsmål,
undrer jeg meg over at noen tar sjansen på…..
Det kan gjøre vondt å bli definert som noe en ikke kan
kjenne seg igjen i……….
Jeg har fått høre: «Du som er så glad i dyr» - er ikke
spesielt glad i dyr
«Du som er så flink til å betale regninger» - javel???
Du som er så flink til å lage mat, snekre, reparere
vasker……fyll inn det som passer, alt dette har folk sagt til meg.
«Du som er så….» når jeg hører den innledningen, er jeg
automatisk på vakt, for da kan det komme noe uforutsigbart og rart, som mitt
sensitive sinn oppfatter som fornærmende, og får lyst til å reagere på/si imot.
I de situasjonene er jeg sårbar og redd, og kan komme til å si ting jeg angrer
på i ettertid – som et forsvar av selvbildet mitt, som ikke synes så godt på
utsiden……
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar