Utbrent - min historie fra 1997-98: Det året jeg var sykemeldt for første gang i mitt liv

Jeg har lest mange steder at det å "møte veggen" , å "gå utfor stupet", å ta "en Bondevik", "gå på en smell", "møte lettveggen" er klisjeer vi er lei av å lese om. I dag leste jeg en artikkel om å være utbrent og kom på min egen historie.

En dag i 1997 opplevde jeg det. Jeg jobbet i banken og fikk en telefon. Det var en privattelefon fra en venninne som skulle spørre om noe. Jeg svarte, og hun sa: "Jøss, hva er det med deg i dag, da?" Jeg hørte min egen stemme langt borte, og forsto hva hun mente, for jeg snøvlet. Ordene liksom satt fast og jeg måtte dra dem ut, ett for ett, sakte. Og så ble klumpen i halsen for stor og tårene kom og jeg måtte si hadet.
Jeg jobbet den gang som plasseringsrådgiver med eget kontor, og ventet en kunde snart. Jeg forsto at det ikke gikk, gråten stoppet ikke, og jeg kunne ikke snakke. Før på dagen, på morgenmøtet vårt, fikk vi høre at vi skulle flytte, kontoret skulle pakket sammen, alle permer og ting i esker og flyttes i andre lokaler. Jeg satt helt stille og hørte på, og i ettertid fortale en kollega av meg at jeg hadde blitt helt hvit i ansiktet, og at leppene mine ble blå. Selv kjente jeg bare en slags dump følelse inni meg, og så en fullstendig resignasjon. "Dette orker du ikke, dette kan du ikke være med på" sa en indre stemme, og jeg forsto at det var alvor.
Før jeg dro hjem, gikk jeg til sjefen min og fikk på en måte formidlet at jeg måtte reise, og at hun måtte få noen andre til å møte kunden min. Da slo også en ryggprolaps inn, og jeg klarte så vidt å gå ut av banklokalet og bort til parkeringshuset og bilen min. Jeg satte meg inn og kjørte, fullstendig desorientert og så full av gråt at det var så vidt jeg kunne puste. I bilen på motorveien hjemover, var jeg i krise, og den eneste tanken jeg hadde var å gjøre slutt på livet. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre i fjellveggen ved siden av Liertunnellen, så ville det være fort overstått.
Jeg var fullstendig tatt på senga, hadde ikke peiling på hva som skjedde meg, og ingen forsvarsmekanisme tilgjengelig. Jeg hadde knapt vært bort fra jobb på grunn av sykdom før, jeg var den som møtte opp med feber og kastet opp mellom kundene under begge svangerskapene, den som fødte for tidlig på grunn av svangerskapsforgiftning utløst av stress, jobben kom før alt, og arbeidsmoralen var på topp. I tillegg var jeg verneombud og sto på krava og barrikadene for meg selv om mine kollegaer. En nyttig idiot for alle, den som tok ansvar!

Krysset ved Liertoppen, der jeg kunne ta av til Tranby eller velge fjellveggen nærmet seg, og som du forstår siden du leser dette, så valgte jeg Tranby, og livet, den dagen. Beslutningen gjorde kroppen min, armene tok tak i rattet og vrengte over, og tårene flommet endelig. Det var ingen vindusvisker på øynene, men blunking tok det verste, og jeg kjørte til Legekontoret i Lierbyen. Der gikk jeg rett opp til ekspedisjonen og ba om å få en time hos fastlegen min. "Ja, han har en ledig time om tre uker", sa damen. "Det holder ikke, jeg må ha en time nå, eller i morgen tidlig" sa jeg i bankuniformen min. "Hva gjelder det?" sa damen. "Det skal du bare drite i", sa jeg, "bare gi meg den timen, du."

For første gang i mitt liv sto jeg opp for meg selv, jeg er ikke spesielt stolt over ordvalget, men at jeg krevde noe på egne vegne var en helt ny opplevelse, og det var godt. Jeg fikk time kl 8 morgenen etter.
Da jeg kom hjem, la jeg meg og sov i noen timer, sto opp, kunne ikke snakke, men kunne skrive lapper, så jeg visste at det ikke var noe feil med hjernen, kun taleevnen var borte. Og for en lettelse det var! Jeg var så stolt av kroppen min som hadde funnet på dette helt av seg selv, det var genialt! Da kunne jeg jo ikke snakke i telefonen heller, hvilken gave, som jeg hatet å snakke i telefonen, å så deilig å slippe det! Jeg kjente på en glede innvendig, men også på en usigelig smerte. Smerten var som en brann i hjertet, og jeg trodde jeg skulle brenne opp. Jeg la meg i badekar med kaldt vann kl 5 om morgenen, og trodde det var hjerteinfarkt. Dro til legen kl 8 og skrev lapper til han og han forsto alvoret og sendte meg til sykehuset for å ta prøver slik at han kunne utelukke svulst på hjernen. Hjertesmertene forsto han, (har jeg forstått i ettertid) var et panikkanfall, så han beroliget meg med at det ville gå over av seg selv i løpet av helga.

Dette er ikke en stor og dramatisk historie, men en liten og hverdagslig. Den er allikevel min egen eksistensielle krise. Jeg hadde alt på plass, mann, to sønner, akkurat fått ny jobb, nytt hus under bygging og hadde nettopp tatt to eksamener i finansteori og bedriftsøkonomi. Vitnemålet kom i posten etter at jeg var blitt sykemeldt, sammen med et brev fra min sjef, hvor hun fortalte at jeg hadde gjort det best i min region.

Dette skjedde samtidig med at banken var i omstilling, og mange fikk tilbud om "pakker" for å slutte. Jeg søkte på en slik pakke, men fikk avslag. Jeg var av de som banken hadde satset på med utdanning og som de ønsket å beholde videre. Jeg forsto at jeg aldri skulle komme tilbake. Ikke fordi jeg mistrivdes, for jeg var faktisk veldig glad i jobben min, i sjefen og i kollegaene.
Jeg visste at jeg aldri ville tilgi meg selv om jeg ikke benyttet denne muligheten til å gjøre store endringer i livet mitt. Jeg hadde som sagt blitt satset på i banken med utdanning. Sos.øk kurset på BI åpnet øynene mine og sinnet mitt for hvor kunnskapstørst jeg var. Denne kunnskapstørsten ble viktig for mitt seinere valg om å begynne å studere.
Jeg gikk sykemeldt, og spurte legen om det var ok at jeg meldte meg opp til ex.phil på Folkeuniversitetet i Drammen mens jeg gikk sykemeldt. Han sa at det kunne skape trøbbel i forhold til NAV. Ok, sa jeg, men hvis jeg hadde ønsket et treskjæringskurs eller strikkekurs, hadde det vært greit?
Siden min interesse er filosofi og ikke husflid, kunne ikke jeg forstå hvordan noen kunne mene at jeg ville finne livsgnisten igjen ved å gjøre ting jeg ikke likte! Men slik er systemet, noen synes å mene hva som gir meg energi, og vil presse meg inn i det. Legen var heldigvis klok og kjente meg godt og sa, bare gjør det, men ikke snakk høyt om det.
Da jeg seinere søkte om omskolering via NAV, fikk jeg avslag. "Det er ikke noe ved deg som tyder på at du ikke kan jobbe," var svaret.
I ettertid, ser jeg at dette er det viktigste avslaget jeg hittil har fått. Jeg ble ved det tvunget til å finne andre løsninger, å bli kreativ. Jeg tok opp studielån for første gang i en alder av 35 år, og vi solgte hytta vår på Blefjell. Vi hadde veldig lite penger, men du verden, vi klarte oss selv! Så begynte studiene, og tankene om hva vi skulle gjøre ut av gården vi skulle overta.