Et tabubelagt tema er å være sint på sine foreldre i voksen alder for noe som skjedde i oppveksten, det skulle man holde seg for god til, og som 50 åring ha lagt bak seg for lengst!
Diktene jeg har lagt ut på bloggen min ble skrevet mens jeg jobbet med mine prosesser i så måte, og da jeg fant dem igjen nå, synes jeg de står godt på egne bein og kan deles. For meg er dette prosesser de fleste går igjennom, i større eller mindre grad, og som det bør være mer åpenhet rundt, etter mitt syn. Det som er spesielt med min prosess, er at den ble del i en utdanning til terapeut. Da er det viktig å vite hva det dreier seg om, og å ha snudd de største steinene i eget liv for å kunne veilede og forstå andre.
Når det er sagt, forstår jeg også at jeg var et svært sensitivt barn, og er nå en svært sensitiv voksen. Det kan bety at inntrykkene kanskje ble noe sterkere enn hos en med noe tykkere hud, som er det vanligste.
Derfor: til alle mødre som på noe vis kan føle seg truffet på en negativ måte: vær klar over at det jeg skriver om er kjent for mange og ikke er et angrep på deg, men en uttrykksform for meg, og kanskje noe som enkelte kan kjenne seg igjen i som en god fellesskapsfølelse. Dette gjelder mange mødre og døtre, det vet jeg, og derfor åpner jeg opp for dette temaet via diktene mine.
Jeg takker alle som leser og "liker" og kommenterer, og takker for oppmerksomheten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar