Fuck Christmas
var følelsen jeg våknet med etter å ha
ødelagt julekvelden for ti mennesker. Min egen familie. Jeg så det allerede da
oppvaskbenken i stål ble preget av stoffet jeg brukte til å pusse sølvet med.
Det var en slags beholder med et eller annet etsende som skulle gjøre sølvet
blankt, jeg gidder ikke å sitte og gnu på hver enkelt bestikkdel som jeg gjorde
før, den gangen jeg var en datter.
Nå er jeg en mor, og har ingen datter å sette
til slikt, derfor blir det å ty til beholderen med væske. Da bare dyppes bestikket
ned i væsken, lokket skrus på og den snus på hodet. Etter to minutter tas den
lille kurven opp og sølvtøyet skylles under rennende vann. Det ble stygge
flekker på kjøkkenbenken av stål som ikke gikk vekk. Jeg ødela
stålkjøkkenbenken fordi sølvet skulle være blankt. Jeg ofret en kjøkkenbenk som
det vil koste mange tusen å skifte, for det blir i hvert fall ikke gjort før vi
skal pusse opp hele kjøkkenet - og det blir lenge til, kanskje aldri. I hvert
fall – sølv skal det være, og blankt sølv til jul, koste hva det koste vil.
Mor kom en halvtime før tida. Jeg
hentet eplegløgg til henne. Det unge paret som var i huset, satte seg og holdt
henne med selskap. Selv holdt jeg på i kjøkkenet for å gjøre alt perfekt. Det
hadde jeg brukt hele dagen på. Og dagen før det, og flere uker før det igjen.
Samtidig som jeg hadde laget meg en frist for å få manus avgårde før jul, jeg
ville ha fri.
I hvert fall ikke sitte kl 7 om morgenen
første juledag og skrive dette, som en botsøvelse for det som skjedde i går,
julaften.
Flere i familien min hadde sagt ja til å
komme, jeg ble glad da. Vi ser dem ikke så ofte, jeg har ikke så mye energi til
overs til å være sosial. Men i alle fall. Jeg ble glad da de takket ja, og da
de kom, akkurat da de skulle, og alt var bra. De fikk også gløgg, og det var da
jeg så at husets folk manglet. Et av barna som var med foreldrene spurte som
vanlig:
-Hvor er fetteren
min?
Og jeg måtte som vanlig si:
-han er nok på rommet sitt og skifter, eller på do, eller
noe slikt.
For husets folk er sjelden på plass når
gjestene kommer, selv om de kommer, nettopp, sjelden. Jeg rakk så vidt å kjenne
en liten irritasjon – det skulle ikke vært nødvendig å be de som bor i huset å
komme, de visste vel at det var julaften og at vi skulle ha gjester klokka fem!
Jeg var sliten fra før av å være
arbeidsleder. Å motta hjelp er ikke for amatører. Jeg blir sliten av å dele opp
oppgavene og porsjonere ut.
Hvorfor kunne de ikke bare se selv hva som skulle gjøres?
(Så kom jeg ned til kjøkkenet i dag morges og
så at noen hadde ryddet ut av oppvaskmaskinen og satt i nytt, uten at jeg hadde
sagt det! Eureka!)
Kakao med krem. En juletyrann må være ekstra
snill med seg selv etter et utbrudd. Det hjelper ikke å slå seg selv i hodet i
lang tid. I går slo jeg meg selv i hodet en stund. Så sa jeg unnskyld og mente
det. Så ble jeg tilgitt av den ene sønnen min, med gjør det ikke igjen!
Akkurat som det er noe jeg selv bestemmer!
I går var en sånn gang – og alle de gangene
det skjer, at jeg renner over eller sprekker, eller kall det hva du vil. Og så
få høre, gjør det ikke en gang til!
Nei, det vil jeg ikke om jeg kan unngå det.
Jeg visste ikke hvor nærme grensen jeg var før situasjonen var der, at
kulturkollisjonen ikke lot seg stoppe. Det var når moren min sa til mannen min:
-Å, der er du, deg har jeg visst ikke sett.
Han hadde satt seg i en stol litt utenfor
gruppa, og jeg skjønte at han ikke hadde håndhilst på gjestene. Da hadde hun jo
ikke sagt at hun ikke hadde sett ham. For meg er det vanlig høflighet og
folkeskikk. Håndhilse i det aller minste!
Der han kommer fra letter de knapt på
øyelokket om det kommer en gjest. Gjesten gis lite oppmerksomhet, og liksom
bare glir inn. Jeg er vant til en viss oppstandelse, at gjester blir vist god
og varm oppmerksomhet når de kommer og at vertskap er å få dem til å føle seg
velkommen. Det er ikke han vant til på samme måte, selv om gjester selvsagt er
velkomne der også.
Det var da det sprakk.
Jeg snakket med utestemme og kommanderte
mannen til å gå rundt å hilse. Jeg husker ikke særlig mer. Men det gjorde
inntrykk på gjestene. Så mye at den ene lot være å spise mat. Hun fikk nok
allerede før maten av meg og det stivpyntede bordet med nupereller fra farmor
og fandens oldemor, sølv og krystall som ble byttet ut med vanlige glass fordi
krystallen hadde blitt grå i skapet.
Hun satt i stua for seg selv og ble
symptombærer sammen med meg. Å være tradisjonsbærer alene ble for tungt for
meg, og lasset veltet og rammet alle i en viss radius fra utbruddet, det vil si
alle rundt det julepyntede bordet med sølvtøy, glasskåler fra oldefar og glassvase
fra hjemmet til mormor. Alt skal fram på julaften alt og alle skal ha
oppmerksomhet, og det er eg
alene som skal sørge for det. De andre bryr seg katta. De er ikke
interessert i historien, hvor
alle tingene kommer fra og alt det.
Hvorfor i all verden holder jeg på?
Å ofre liv og helse for å holde på de fuckings tradisjonene som
gjør hjemmet og samværet til
et skuespill og tvangshelvete.
I dag er den røde tradisjonsduken byttet ut med en grønn som er ny
i dette huset selv om det
kommer fra en annen familie og sikkert har sett mye den også, så er
den ny her.
Sølvet er byttet ut med stål og dekketallerknene er fjernet. Jeg
synes det er moro å dekke pent
en gang i året, men så holder ikke kreftene alltid hele løpet ut. Å
skulle være kokk, dekoratør og vert på en gang blir for mye, selv om sønnene
skrelte poteter og støvsugde.
Hva har juletyrannen lært?
Ja, si det. Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang, om det blir
noen neste gang?
Det er ikke sikkert noen vil feire julaften sammen med meg neste
gang. Da må det skje
endringer, og jeg er den som må gjøre dem. Definere hva jeg blir så
sliten av å unngå det eller
få hjelp. Endre rammene for julefeiringen slik at jeg holder det ut
og andre trives.
Nyttårsaften noen år etter.
Det er den siste dagen i året. Jeg har funnet fram dette brevet fra
et annet liv i en annen tid, og
reflekterer over status nå. Ingen brå vulkanutbrudd eller
kulturkollisjoner dette året. Mindre aktivitet og selskapelighet. Færre
forventninger til meg selv og andre. Større romslighet og
evne til å ta tingene som de kommer.
Stor takknemlighet over at helsa holder, og at alle rundt oss
tilbringer juledagene slik de liker
det best. Tida for de store familiesamlingene hver dag i romjula er
definitivt over.
Tradisjonene har sittet godt her på gården, og det har lyktes meg å
løse opp i dem, en etter en,
slik at det nye året kan ønskes velkommen av en noenlunde uthvilt
husfrue i stedet for en
utslitt hysteriker.
Med dette ønsker jeg deg som har lest helt hit en nyttårsaften
etter ditt ønske, og et fredfullt
nytt år, fullt av gode opplevelser og en slump magi.