Fra oppvask til bokanmeldelse

 12. desember

Så begynte oppvaskmaskinen å lekke vann. Heldigvis skjedde det denne gangen i god tid før innrykk av folk til julefeiring. Det har vært juler før hvor maskinen har streika helt inn i julehelga. Jeg forsøker å gjenkalle følelsen fra de gangene, men klarer det ikke. Enten er de bearbeidet, eller så er de fortrengt. Å klare seg uten oppvaskmaskin en dag eller to, hvor det bare er oss to hjemme, er ingen sak. Nesten litt hyggelig å vaske opp for hånd igjen. Det gjør jeg ellers kun i tømmerkoia på skauen. Det gir ro i sjela å stå i det bitte lille kjøkkenet som før var stall og vaske opp i den blå balja og skylle i den hvite. Tenkte jeg skulle dele noe fra boka Farfars skrin, jeg skriver om tømmerkoia der.

Mens jeg lette etter teksten om koia, kom jeg over denne  bokanmeldelse fra 2020, skrevet av «Bokbloggeren». Så blir det den jeg deler i dag. Jeg har forresten noen bøker hjemme til salgs, om du skulle være interessert. Ta kontakt på Messenger eller tlf 46695075.

Her er anmeldelsen:

https://bokblogger.com/2020/07/02/farfars-skrin/

Putti Plutti Pott

10.desember

Vi hadde nylig førjulsbesøk av barnebarn. Det ble en herlig helg, med frydefullt gjensyn med Putti Plutti Pott! Musikalfilmen ligger i arkivet hos NRK, i svart/hvitt. De manglende fargene og det gammeldagse preget dempet ikke begeistringen hos de små. Vi så filmen igjen og igjen, på barns vis, og «nissesangen» gikk i loop! Dansen og gleden smittet over på farmor, og jeg har fortsatt «hang-up» på sangene!

Luene jeg hadde strikket til dem ble tatt i bruk, og det var helt herlig å ha to «Putti-Plotter» dansende rundt i stua, en stor førjulsgave til oss!

Mine gode hjelpere

9. desember

Som jeg elsker alle mine hjelpere i hjemmet! 

Lykke er å stå opp, slippe inn katten og gi den mat, koke vann til en kopp te, gå og legge seg igjen, så kommer mannen med tekopp og avis, hvis det er fredag eller lørdag, Morgenbladet på fredag, Klassekampen på lørdag. Stå opp en gang til, dusje i godt og varmt vann, sette på kaffe, kjenne duften bre seg, sette på vaskemaskin, elte en brøddeig så det blir ferskt brød til lunsjmøtet, sette på robotstøvsugeren, og bare flytte beina når den kommer etter meg inn på kjøkkenet. Den blir ikke sur, bare kjører på, gjør det den skal, sier fra når den er ferdig, og tusler, nei mer skrider tilbake til "the dock", ladestedet. 

Kjære, kjære vannkoker, kaffetrakter, vaskemaskin, oppvaskmaskin, eltemaskin, og den sist ankomne i flokken, selveste robotstøvsugeren. Det er så lett å ta dere for gitt, våre gode hjelpere og følgesvenner gjennom livet. 

Tanken på livet uten dere er nesten ikke til å holde ut. Det er ikke så mange år siden dere meldte deres ankomst i livene våre, og hver og en av dere ble, som nyskapning, tatt imot i de tusen hjem med like stor begeistring som jeg har gjort med den sist ankomne robotstøvsugeren. Dere kom tidlig til noen få, senere til de mange. 

Noen er alltid tidlig tidlig ute med å introdusere nyvinninger, jeg er nok sånn midt på treet. Jeg lar gjerne produktet testes, forbedres og prisjusteres før jeg hiver meg på. Men da er jeg solgt! Og skjønner ikke hva jeg gjorde før... og så har vi de små hjelperne, som kaffekverna, foodprosessoren, blenderen, stavmixeren, appelsinpressa, juicemaskinen, og souve viden!

Det er helt vilt, (som danskene sier) hvor mange maskiner det har blitt gjennom årene! og jeg bruker alle, noen daglig, andre sjelden. 

Hva om strømmen skulle bli borte?

Tanken feies bort dit hvor robotstøvsugeren ikke når...

Ymse mat i gjenbrukets tegn

 8. desember

Å bruke opp maten vi har i kjøleskap og fryser, i skuffer og skap, er noe jeg har med meg i genene.

Før jul spiser vi mye rart. Middager blir basert på noe jeg finner i fryseren, og supplert med ymse grønnsaker fra kjøleskapet, eller, vi har stort kjølerom, derfor kan det hope seg litt opp i blant.

Middagen her om dagen, var lasagne med rester av salt kjøtt og en pose svarte bønner fra fryseren, og noen lasagneplater jeg hadde liggende. Jeg hadde ikke tomatpure, men en boks med kræsja tomater. Og så hadde jeg mye løk! En halv paprika, og noen cherrytomater. Og masse forskjellig krydder, oregano, noe fra en boks pizzakrydder, litt cumin og koriander, paprika og chili. En mozzarella som hadde gått ut på dato, men fortsatt luktet friskt, og et par andre osterester ble puttet i bechamelsauen og strødd på toppen. Du verden så godt det ble!

Jeg lager smoothie med bløte bananer, eller de havner i banankake, vaffel- eller lapperøre. Gammel melk som ikke lukter ille havner i brøddeig eller vaffelrøre. Vaffelrøre, ja! Der kan man virkelig bli kvitt litt av hvert … alt av meieriprodukter, som rester av yoghurt, kesam, rømme, kefir, smør, melk. Rester av grøt, ris og poteter er også helt topp! Og har man ikke vaffeljern, kan man steke røra som lapper i stekepanna. Kjempegodt til frokost!

En liten anekdote:

Jeg vet hvor jeg har det med vaffelrøra fra. Min mormor var god på «gjenbruk», og vaflene hennes var syrlige og gode, stort sett … Men så hendte det at hun tok skrittet for langt. Hun hadde en boks sardiner som var nesten tom, og hadde oljen i vaffelrøra, og de sardinene som var igjen, havna i tomatsuppa. Det var ikke jeg som satt til bords og ble servert disse rettene, jeg har blitt det fortalt av gjesten den gang, som etter det hadde trøbbel med både vafler og tomatsuppe når smaken av fiskeoljen bredte seg i munnen, og sardinene fløt rundt i suppa!

Det var alltid spennende å spise ved mormors bord, og jeg tror mine sønner vil si det samme etter å ha blitt servert de utroligste retter i gjenbrukets tegn!

Å ha det godt og varmt

 7. desember

Med den vonde hofta er jeg ikke mye ute om dagen. Men så fort jeg stikker nesa ut, tenker jeg på alle som fryser. Å fy flate for et helvete mange har nå om dagen. Jeg tenker først og fremst på dem som er fanget i krigssituasjonen i Ukraina. 

Jeg tenker også på de her i landet som strever med høye strømpriser, og har lite annet å hjelpe seg med enn strøm til oppvarming av boligen. 

På turen til Kreta i vår, snakket jeg med en tysk dame som driver kafe der. Jeg spurte hvordan det var å bo der om vinteren. Hun sa at det ikke var så ille på Kreta, fordi det er en forholdsvis rik øy, så folk har råd til å varme opp husene.

Men så fortalte hun om venninnen sin i Athen som hun hadde besøkt den samme vinteren. Hun bodde i en blokk hvor de kun hadde på strøm to timer på kvelden. Resten av dagen ble den skrudd av. Det var ingen andre muligheter til å få varmet opp leiligheten. Den tyske damen hadde ikke orket å være der, det ble for kaldt for henne, hun er i 70 åra og var redd for å bli syk. Kvinnen som bodde der var over 80 år, og hadde ikke annet valg enn å sitte i stua med dyner og pledd rundt seg.

Så fortalte kafeeieren at det på veien mellom hjemmet og kafeen hadde det vært noen snøfall den vinteren, og at motorveien da ble stengt. En dag hadde hun akkurat rukket å komme seg hjem før de stengte veien, ellers måtte hun ha sittet i bilen i timevis. De har ikke noe tradisjon for snø på Kreta, og ingen ting å hjelpe seg med.

-Det har blitt betraktelig kaldere vintre her de siste åra, avsluttet hun. Jeg takket for kaffen og praten og ruslet videre ut i solen denne vakre aprildagen.

Kreativitet

6. desember

DENNE EVNEN TIL Å ROMME MOTSETNINGER, AT TO TING ER LIKE SANT SAMTIDIG, ER ET VIKTIG KJENNETEGN FOR KREATIVITET, MENS DEN I VITENSKAPENS VERDEN SOM REGEL ANSES SOM EN UTING.

Merete Morken Andersen

Det går opp for meg hvorfor jeg iblant ble misforstått i politikken. Jeg ser ofte begge sider av en sak, og synes det er utrolig vanskelig å gå for en sannhet. Og i politikken må man det. For å få gjennomslag for en sak, må man velge side, og stå for det synet. Og sånn må det jo være. Men vanskelig er det. Ofte har motparten like gode argumenter, og noen ganger bedre. Når man i tillegg er bundet opp i et politisk partiprogram, må man noen ganger gå på akkord med egen overbevisning.

Skjønnheten og kreativiteten viste seg imidlertid de gangene vi kunne komme fram til løsninger på tvers av partipolitikken, da var det moro å sitte i utvalg og kommunestyre.

 

Adventsglede

 5. desember 2022

125 års «Julbileumskonsert» i Tranby kirke med Hennummusikken 4. desember.

Å, så deilig dette var!

Ren terapi, tårene rant til kjente og kjære melodier.

Nordnorsk Julesalme, Gabriels obo, Tenn Lys, Fairytale of New York, Julekveldsvisa, Helga natt, og en rekke flere godlåter vekket følelser og rytme i kroppen denne kvelden.

Og for noen flotte ungdomssolister! Og for ikke å glemme de «gamle, gode».

Å, for en fest det ble!

God natt!

Så god morgen, mandag 5. desember

En ny drøm kom og viste meg igjen hvordan det står til på min indre scene. Jeg så meg selv i fosterstilling på kjellergulvet, rolig ventende på impuls til å røre på meg. Forleggeren til boka jeg skrev i 2018 kom og hjalp meg opp og til bordet. Fortsatt hjelpeløs, men oppreist.

Jeg lar det indre styre meg fullstendig så fort jeg har anledning til det. I tida før jul har jeg vent meg til å ha tid til kontemplasjon og indre arbeid. En stund malte jeg, en stund skrev jeg.

Nå strikker jeg nisseluer til barnebarn, nyter tekoppen, skriver dette og gleder meg til proff fotbehandling seinere i dag.

Jeg leste om glede på nettet, at gleden kommer når man gjør noe meningsfullt. Jeg sliter iblant med å finne mening. Så gikk det opp for meg at jeg ofte leter i det store, den store meningen med akkurat mitt liv, istedenfor i det små. Som i gleden over å smøre føttene med god krem hver morgen, å høre lyden av mannen som tenner opp, og siden lyden av sprakende ved i ovnen her jeg sitter og skriver, å tenne to lys, å dekke et hyggelig bord til frokost for oss to gamle, å se fram til jul når alle kommer hjem, og huske på julefreden, ikke stresse så jeg er sliten før jula begynner. Slike ting tenker jeg på. Og konserten i går, som fortsatt sitter i kroppen.

Hva gir mening og glede for deg?

Å ta livet av et dyr i barmhjertighet

 4. desember 2022

Klarer du å ta livet av et skadet dyr?

Jeg skulle ønske jeg kunne svare et uforbeholdent JA på det spørsmålet.

Men så har jeg en erfaring av det motsatte.

Vi var på skauen med bikkja, en venninne og jeg. Det var båndtvang, men jeg slapp bikkja.  Jeg trodde det var greit i egen skog, og uten folk rundt. Men så feil jeg tok! Bikkja logret og spratt i lyngen, holdt kontakten med oss, men plutselig hørte vi noen høye hvin. Vi gikk etter lyden, og der så vi bikkja med kjeften rundt magen på et langt dyr, en mår eller røyskatt, tror jeg det var. Jeg ble stående - skrekkslagen. Venninnen var heldigvis mer handlekraftig og gikk resolutt fram til bikkja og fikk tatt byttet fra ham.

-Finn en kjepp eller noe jeg kan slå i hjel dyret med, ropte hun. –Det må avlives! Jeg våknet til og så meg om etter egnet drapsredskap, fant et passende trestykke og rakte henne. Hun tok godt tak i kjeppen, og slo hardt og resolutt for å drepe det stakkars dyret. Når det var gjort sto vi begge skjelvne med bikkja i bånd og tuslet slukøret ned mot bygda.

I et selskap tjue år etter, treftes vi igjen, venninnen fra den skrekkelige turen og jeg. Hun så meg først og kom bort. – Hei, husker du sist vi møttes? På den turen? Den opplevelsen har sittet i meg siden, sa hun.

Jeg hadde skammet meg så for å ha sluppet bikkja i båndtvangperioden, og tatt med venninnen på en så ansvarsløs handling, og så overlate til henne å ta konsekvensen av min ansvarsløshet når bikkja gjorde det jaktbikkjer gjør, jakter og helst dreper sitt bytte.

Jeg klarte ikke å slå selv, men var svært takknemlig over at min daværende venninne klarte å gjøre slutt på dyrets lidelser.

Jeg kom på denne historien da jeg leste et innlegg i avisa om det å klare å drepe en skadet fugl. Noen klarer det ikke, og tar fuglen med til dyrlege for avlivning. Det innebærer bedøvelse, avlivning og kremasjon og koster mellom ett og to tusen kroner, som betales av det offentlige.

I artikkelen blir det oppfordret til at folk gjør dette selv, ved å resolutt knuse hodet til fuglen med hælen. Det blir beskrevet som den mest «humane» måten. Det skjer jo at katter fanger fugl, og skader uten å drepe. Jeg håper jeg vil være i stand til det ved en eventuell neste anledning. Det er for flaut å bakke ut når et lite dyr lider.

Drømmens betydning

3. desember 2022

Jeg gikk på en vei eller mer sti, og så kom plutselig de andre på at de ville bade. Stien gikk langs havet, men det var en bratt skrent ned til stranda. De andre klatret ned, lekende lett, mens jeg ble stående igjen å holde meg fast i et krokete tre som også klamret seg fast i fjellskrenten. Jeg innså at jeg verken var i stand til å komme meg ned til stranda, eller opp til stien uten hjelp. Og de andre badet og koste seg.

Så våknet jeg.

Min situasjon i våken tilstand likner på den i drømmen, i overført betydning, og jeg forsto at det underbevisste ville vise meg hvordan det står til, hvor fanget jeg er. Å se situasjonen slik den er, ikke slik jeg skulle ønske den var, hjelper meg å godta skjebnen. Hofta mi er vond, jeg kan ikke gå langt, og venter på operasjon om 2-3 måneder.

Hva som er meningen med det hele, vet jeg ikke, og det frustrerer meg. Derfor er drømmer velkomne, de forteller meg det jeg vet, men ikke kan sette ord på før jeg har blitt vist det som drøm. 

Klimahelvete

 2. desember 2022

Hva handler det om i dag, mon tro?

Jo, klimahelvete handler det om. Debatten i går vekket tanker. Det er umulig å ikke bry seg om klima- og miljø saken. Den er til stede i alle medier døgnet rundt. Grepet Fredrik Solvang tok i går, var smart. Han inviterte tre av de beste forskerne på sine felt innen temaet. De skulle kommentere påstander fra klimatoppmøter og media. I tillegg skulle de gi poeng på en skala fra sant til usant om påstandene. Det var godt å se og høre noen «voksne» som «kjølte ned» ungdommene fra den feberaktige frykten mange har for jordens undergang.

Jeg så et par avsnitt av Oldtidens Apokalypse på Netflix i går. Det er interessant nok å se arkeologer avdekke pyramider inni og oppå hverandre som russiske dukker, og hellige steder med magnetisk tiltrekning rundt om på jorda. Se programlederen gå i kilometerlange underjordiske ganger og vise fram overraskende fargerike hulemalerier til dramatisk musikk.

Se spor av kjemper som har levd og blitt feid av jorda av monsterbølger, vulkanutbrudd, oversvømmelser, orkaner og alt man kan tenke seg av naturens brutale framferd når en sivilisasjon har nådd sin ende.

Det er ikke tvil om at vår sivilisasjon slik den er i dag på kloden nærmer seg en ende eller apokalypse. Det er for mange tegn i tida til at det kan bortforklares. Det jeg imidlertid lurer på, er i hvor stor grad vi som lever nå kan forsinke en slik prosess. Jeg tviler ikke på at fossilt brennstoff sender mer co2 ut i atmosfæren enn den kan ta unna, og at det er fornuftig å fase ut bruken av olje. Og at vi mennesker kan besinne oss og forbruke mindre av det meste, og heller gjenbruke det vi allerede har produsert, er jeg 100 % for. Ta vare på matjord. Verne skog noen steder, hugge skog andre steder.

Det jeg ville si i dag, er at apokalypser kommer, sivilisasjoner går under, nye bygges opp. Det har skjedd så lenge jorda har eksistert. Kontinenter sklir fra hverandre og krasjer sammen. Det utløser jordskjelv og tsunamier. Slik har det vært, slik er det, og slik kommer det til å bli.

For oss som er så heldige å bo langt nord, tar det tid å merke de verste konsekvensene av klimaforandringene. Men vi vil snart merke flyktningestrømmene enda mer. Når det blir ubeboelig stadig flere steder, må folk flykte dit hvor det fortsatt er levelig.

Johan Galtung snakket om dette da jeg gikk på universitetet, jeg husker foredragene ga støkk i meg den gangen rundt år 2000. Galtung henviste til boka Gaia av James Lovelock. Han sa også at de eneste beboelige stedene på jorda ville være på den nordlige og sørlige halvkule, og at flyktningestrømmene kom til å gå dit.

Jeg har levd med denne virkelighetsoppfatningen siden den gang, og har ikke vært redd siden. Jeg synes det er ille at ungdom lider under dette, og at de tror så sterkt på at politikerne kan ordne opp. Jeg tror ingen kan «ordne opp» i dette, og lever egentlig greit med det.

Det jeg imidlertid tenker, er at menneskene har en utrolig tilpasningsevne, og at vi som menneskehet ikke bare sitter og ser på, vi tar de grep som er mulig for oss å ta, hver og en.

De framskritt som har kommet gjennom tidene, har tilsynelatende kommet brått, men er manifestasjoner av mange års forskning og arbeid.

Så jeg vandrer med freidig mot, og synes det er spennende å leve i denne tida.

Jeg, en velferdsprofitør?

1. desember 2022

Jeg leste blogginnlegget til Kristin Clemet som sto på trykk den 30.11.22 med stor interesse:

https://civita.no/blogg/mediene-og-rikingene-baronene-fiffen-og-profitorene/?fbclid=IwAR2DA-O-iVZmRDhSoa2q08O7elgEc8oW2TYoRGFk1mZucWcD_gRzp2NmD4w

I de årene vi selv har drevet vår lille bedrift, har jeg reagert med overraskelse på holdninger vi har møtt. At næringslivet skaper verdier og betaler skatt, mens drifta i kommunene og lønna til de kommuneansatte finansieres av skattepenger fra kommunen og overføringer fra staten, som også er skattepenger, er en sammenheng det er vanskelig å formidle og å forstå. Jeg har prøvd noen ganger, og raskt blitt stoppet munnen på av fornærmet motpart, offentlig ansatt.  Og for ikke å miste vennskapet, har jeg klokelig siden holdt munn.

Intensjonen med dette blogginnlegget er å bidra til nyansering og forståelse av hva næringslivet er, og hvordan det bidrar, gjennom å fortelle om noen erfaringer jeg har hatt.

Den tida jeg var lokalpolitiker i Senterpartiet var spesiell, i og med jeg valgte meg partiet på grunn av gården jeg hadde overtatt på odel, og drev sammen med mannen min. Jeg tenkte tradisjonelt, at Senterpartiet best kunne ivareta våre interesser som bønder.

Da driften på gården for oss etter hvert kom til å handle mer om gårdshotellet vi hadde utviklet som «landbruk pluss – virksomhet», og en del av jordene ble leid ut til nabobønder, flyttet fokuset mitt seg stadig lengre mot høyre i politikken.

Jeg følte meg fra start mer hjemme på blågrønn side enn rødgrønn innen Senterpartiet, og trodde på en bevegelse mot sentrum, hvor næringsdrivende, bønder, ansatte og forbrukere kunne enes om de beste løsningene for samfunnet som helhet.

Da «samlivet» med Senterpartiet for min del opphørte på nyåret i 2022, var grensen nådd, partiet hadde over tid beveget seg i, for meg, feil retning. Dette ble helt tydelig for meg etter en sak hvor jeg i mitt stille sinn satte et ultimatum, om partiet stemte mot min indre overbevisning i saken, var min tid i partiet over. Det skjedde, og utmeldingen var et faktum.

Jeg lever godt som partiløs, og ser at flere med meg har valgt å forlate partiet. De siste målingene viser at partiet ikke hadde vært representert på Stortinget i det hele tatt om det hadde vært valg i dag, og prognosene hadde slått til.

Hva kommer det av?

Kristin Clemet er inne på det i sitt blogginnlegg:

«For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene». Skjellsord glir sømløst inn i de fleste avisredaksjoner. Næringslivsfolk er «laksebaroner», «milliardærer», «superrike» og «profitører». 

Etter min mening er det ikke bare mediene som setter likhetstegn mellom næringsliv generelt og «rikingene». Det gjelder også mitt forhenværende parti, Senterpartiet. Hvordan har det fjernet seg så langt fra stoltheten i det å skape verdier av egen kraft? Det kan virke som de vil at alle skal være prisgitt offentlige overføringer. Selv om samfunnsoppdraget til bønder er å produsere mat, er mange bønder også innovative og selvgående, og tjener penger utenom selve gårdsdrifta, med gården som arena. Og det er her "hunden ligger begravet", å bruke gården som arena for tilleggsnæringsdrift klinger dårlig i manges ører. 

En ting jeg alltid har reagert på, er forskjellen på utfordringer og behov i bynære og utkantkommuner innen samme fylke, for min del gamle Buskerud, nå Viken. I utkantkommunene var det om å gjøre å legge til rette for mer tilflytting og næringsetablering, plass var det nok av. I de bynære, jeg snakker om Lier, var utfordringene å finne bolig- og næringsarealer nok til å dekke folks og næringslivets ønsker om bolig og arbeidsplasser. Å skulle ivareta alle interesser innen et og samme parti, var svært utfordrende, «som å bære sprikende staur», treffende sagt av salige Per Borten.

Anekdote 1:

Jeg husker godt en av de første partimøtene jeg var på i en utkantkommune.

Vi satt rundt et kaffebord og skulle ta en runde hvor vi presenterte oss, og sa litt om hva vi drev med. Ved siden av meg satt en forhenværende ordfører i en av bygdene. Etter presentasjonen var det tid for kaffe. Min sidemann plundret med korken på kaffekanna, og sendte den irritert over til meg med et «Du får skjenke du, som driver innen tyrrismen», ordene ble nærmest spyttet ut, og jeg forsto hva han tenkte om presentasjonen jeg nettopp hadde delt. Å drive innen «tyrrismen» ga negativ status i den bygda, det ble helt tydelig for meg, og veldig overraskende. Jeg var faktisk stolt av det vi hadde fått til på gården vår, at vi i tillegg til gårdsdriften, som ikke på langt nær ga nok til livsopphold for noen av oss, tjente våre penger på bedriften vi hadde skapt, med det turister og andre la igjen for kost og losji, samt selskaps- og kurslokaler.

Anekdote 2:

«Først må med dela, så kan me skapa» kommentaren kom fra en av deltakerne på møtet. Vedkommende hadde før vært i SV, og var nå nytt medlem i Sp. Jeg rakte hånda i været, og spurte: «Du mente vel omvendt, man kan vel ikke dele før man har skapt?» Da fikk jeg til svar at det er Gud som skaper, og vi som deler det Gud har skapt. Det viste meg at virkelighetsoppfatningen noen ganger er så forskjellig at det ikke går an å bli enig. I mange debatter opplever jeg dette, man snakker totalt forbi hverandre, fra helt ulikt ståsted, og kommer ingen vei.

Hvorfor kommer dette opp som et tema nå?

Jo, det var blogginnlegget til Clemet som satte meg tilbake til den tida vi drev gårdshotellet. Hun skriver:

«De fleste bedriftseiere rundt om i landet er ekstremt opptatt av sine ansatte og av det lokalsamfunnet de virker i, og mange av dem er for tiden veldig bekymret for hva som skal skje, dersom bedriften ikke overlever eller ikke har ressurser til å investere eller motstå dårlige tider.»

Vi har kjent slike bekymringer på kroppen over flere år, det toppet seg i koronatiden, og vi bestemte oss for å avvikle.

Jeg kom på rapporter vi fikk hvert år fra DNB, med tittelen «Verdiskaper 20..», som viste hva vår lille bedrift bidro med økonomisk til samfunnet det året.

I tillegg til lønn til min mann og meg og våre tre ansatte, bidro bedriften med skatt og avgifter nok til å holde to offentlig ansatte i arbeid, en førskolelærer og en helsearbeider.

Etter at vi avviklet overnattingsbedriften, sørget for å lose de ansatte over i andre jobber, og nå leier ut til asylmottak, ser regnestykket noe annerledes ut, men vi bidro fortsatt etter koronaen i 2020 med «389 139 kroner til samfunnet i løpet av et år, fordelt på 580 lærebøker, 242 tannlegebesøk, 2 km elgsikring, og tre meter med gangfelt, pluss 474 671 kroner i kjøpekraft i sitt lokalsamfunn.»

Slike rapporter blir nok ikke delt i media, ref Clemet, så det er vi som får dem som må ta ansvar for å dele på private blogger:

«Det er noe sykt i forholdet mellom norske medier og norsk næringsliv. Mange store norske medier dekker nesten ikke næringslivet på en normal måte, slik de dekker sport, kultur og politikk.»  «…. det holder ikke å dekke skandaler eller tabber. For «man forstår ikke business uten å forstå business as usual».

Hva er “business as usual”?

For vår del, har det vært å stå til tjeneste 365 dager i året, for folk og fe. Å ha ansvar for dyr og mennesker krever høy grad av tilstedeværelse, ansvarsfølelse, og omsorgsarbeid. Det handler om å sørge for trygge rammer å leve og trives innenfor. Dyr trenger mat, vann, fjøs og beite, og en snill bonde. For folk er det ikke så annerledes, de skal også ha trygge rammer å trives innenfor: mat, vann, seng, egnede lokaler og utearealer, og hyggelig betjening.

Hva er det «folk» tror om oss?

Min mann og jeg har gått fra å være ansatt i trygge jobber i flere år, i bank, privat næringsliv, helsevesen og kommune, til å «hoppe av» midt i livet, og bli selvgående bønder og næringsdrivende, til det vi er nå, utleiere til privat akuttmottak for flyktninger, det noen vil kalle «velferdsprofittører».

Alt vi har gjort siden vi forlot våre trygge jobber, har heldigvis blitt applaudert av mange lokalt, misbilliget av noen. Vi har ikke merket mistilliten så godt direkte, annet enn små hentydninger, men i media og på politikkens venstreside florerer mistillit og negative kommentarer til «sånne som oss», som tjener penger på egen skaperkraft og eget arbeid over mange år. Clemet skriver:

«…For det andre er ikke eierne av de fleste bedrifter i Norge superrike profitører og baroner. De er helt vanlige folk som gjør sitt beste for å etablere og drive en bedrift – eller for å overta familiebedriften fra tidligere generasjoner.»

Gårder skal tradisjonelt gå i arv til neste generasjon gjennom odel. Våre tre barn har valgt å takke nei til tilbudet.

Hva gjør vi da?

Jo, vi går videre og finner andre som vi ta over livsverket. At det i perioden før vi takker for oss for godt gjør oss til «velferdsprofittører» lever vi godt med, vi mener vi har bidratt positivt til samfunnet de årene vi har lagt ned mer arbeid enn vi noensinne hadde forestilt oss, for å bringe en nedslitt gård til det den framstår som i dag.

Gården og bygningene er i dag hjem for rundt 100 flyktninger fra Ukraina. Når behovet ikke lenger er til stede for mottak, rigges gården til et familiesenter som tilbyr barneverntjenester til det offentlige.

Jeg kan ikke tenke meg bedre bruk av odelsgården min, enn at det vakre, skjermede stedet kommer flere til gode, samtidig som jorda drives. Det har vært mitt ønske siden vi overtok.

Så får vi heller leve med merkelappen som blir gitt oss av en del på venstresida i politikken, «velferdsprofittører». Jeg har jobbet meg gjennom familiens skam etter andre verdenskrig, så jeg skal vel klare å leve med dette også, uten å gå med bøyd hode.

Les forresten gjerne boka «Farfars skrin», der beskriver jeg gjennom kunnskap fra mitt fag, psykologi, hvordan skam kan ramme nedover i generasjoner. Boka får du kjøpt direkte av meg, gjerne signert, eller i bokhandel/nettbokhandel.

Takk for oppmerksomheten.