«Morssåret» 11.11.2024 Litteraturhuset i Oslo
Mai Camilla Munkejord ble bokbadet av Therese Tonning
Refleksjoner skrevet av Tone B. Bergflødt
Forfatteren gikk rett på dagens tema:
«Hvor mye og lenge må morssåret renses før det er nok? Til
mor dør? Til jeg dør?»
«Du må tåle såpass», sa de.
«Såpass tålte jeg ikke.»
Det er alltid foreldrene som har ansvar for relasjonen
mellom foreldre og barn, uansett alder.
Det er aldri for sent å ta ansvar, å slippe det som ikke var
vårt, det gjelder både foreldre og barn. Om foreldrene ikke tar det ansvaret,
av ulike årsaker, er det livsviktig at barnet tar det selv, og blir sin egen
mor og far.
Det beste ville vært om alle foreldre hadde evnen til å se
sitt barn, og viljen til å be om unnskyldning når de tok feil. Det nest beste ville
være om de tar jobben med å utvikle sin egen evne og vilje til å se sitt barn,
gjennom å starte på sin egen frigjøringsprosess.
Mange foreldre evner ikke det beste, og har heller ikke tid,
krefter eller evner til det nest beste.
Da blir det opp til barnet selv å gjøre jobben, ettersom
konsekvensene av ikke å ha blitt sett og bekreftet som barn viser seg når de
blir voksne, kanskje spesielt når de får egne barn.
I dette bokbadet/foredraget er det mest snakk om mor, og hva
som skjer når hun er bortvendt fra sitt barn gjennom mye av, kanskje hele,
barndommen. Om ikke barnet forløser morssåret, vil barnet ubevisst overføre det
til sine barn, og påføre dem generasjonstraumer, slik moren kanskje også har
vært utsatt for. Slike traumer kan ha lange linjer bakover i slekta, helt til de
blir oppdaget og forløst av en som ser, og bryter det som også kalles arvesynden.
For å bli «sin egen mor», må morssåret oppdages, anerkjennes
og forløses. Da kan barnet i den voksne bli fri, og den voksne kan slippe
bebreidelser og nag den bærer overfor sine foreldre. Det kan være like lettende
som å sette fra seg en tung sekk som man har båret i mange år.
Det «bortvendte moderskapet» varer i generasjoner, helt til
noen bryter mønsteret. Alt som familien har holdt skjult, det de ikke ville
skulle være sant, kommer opp i lyset ved en slik prosess. Den i familien som tar
på seg denne oppgaven, kan bli møtt av mistillit fra forrige generasjon, som tror
de har gjort det rette ved å fortsette å beskytte og skjule familiehemmeligheter,
skyld og skam.
Emosjonelt bortvendt moderskap skaper traumer og
utviklingssår i tidlig barndom. Det som skjedde eller ikke skjedde, blir oftest
heller ikke validert av mor i voksen alder, og barnets sorg blir ikke møtt.
Barnets følelser får ikke utløp, og ufølte følelser legger seg i lag på lag
rundt hjertet. Etter hvert utvikler personen ulike mønstre for å mestre livet,
som overtilpasning, misbruk, treningsnarkomani, overansvarlighet og overdreven hjelpsomhet.
I vårt samfunn blir det applaudert å mangle grenser, altruisme
kan synes å være et ideal, ofte på bekostning av individet.
Rotårsaken til emosjonelt bortvendt moderskap, ligger i egen
barndom og slekt. Sårene ligger der som uforløste sår fra besteforeldre,
oldeforeldre og videre bakover i slekta.
Å anerkjenne, møte, løse, snakke, eller, som mange gjør, feier
under teppet, er ikke nok, sårene må forløses gjennom ekte helbredelse, og til
det trenger man som regel kvalifisert hjelp.
I løpet av sin forsking på dette tema, har forfatteren
kommet fram til et par omskrivinger:
«Slekt skal ikke følge slekters gang.»
«Du skal ikke hedre din far og din mor, hvis du dermed
svikter deg selv.»
Det kan i vårt samfunn se ut som det er så viktig å være
snill med andre, i den grad at man svikter seg selv.
Å svikte seg selv er et energisluk som i neste omgang gir
sykdom. Det kan gi seg utslag i psykiske tilstander som depresjon, utbrenthet
eller ME, som ubehandlet igjen kan utvikle seg til fysiske sykdommer i ledd, skjelett
og indre organer.
Å stå opp for seg selv, gir derimot energi og overskudd.
For å kunne bevege seg fra tilgivelse (av foreldre og andre
som har krenket ens grenser) til selvaksept, må man komme på sporet av det
fastfrosne indre barnet vi alle bærer i oss, mer og mindre skadet. Det finnes i
mange versjoner, som alle trenger å bli sett av den voksne delen av oss, som
også er der, i hvert enkelt menneske, mer eller mindre utviklet. Når de
fastfrosne delene gradvis oppdages, aksepteres, sakte varmes opp og settes fri,
vil man i takt med det også litt etter litt sette seg fra fortiden, og
akseptere og omfavne seg selv.
Jeg kommer på en episode med snille, kloke «Mummimamma» i
Tove Janssons univers. I en rørende fortelling
«varmer» hun opp en liten figur, som av en eller annen grunn hadde frosset til,
og blitt helt usynlig, bortsett fra en liten hårtust, så vidt jeg husker. Den
lille blir gradvis mer og mer synlig, ettersom mummimamma viser omsorg, varme
og tillit. Hun gjør slik at den lille blir trygg og kan tørre å bli synlig
igjen, etter en traumatisk hendelse. Slik jeg forstår denne historien, er den
usynlige figuren bilde på vårt indre barn, slik det fryser til og blir usynlig
ved overveldende hendelser.
«Det som ikke har kommet til bevissthet, går videre til
neste generasjon».
Dette er en annen versjon av sitatet som står skrevet på
første side i min bok «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS»:
«Det som ikke har kommet til bevissthet, innhenter oss som
skjebne». Sitat Carl Gustav Jung,
Å kaste lys over min farfars krigshistorie, og de
familiehemmelighetene som var gravlagt med den, var min vei til bevissthet. Alt
rundt krigen var bagatellisert og tåkelagt gjennom hele min barndom, ungdom og voksenliv
helt til jeg var rundt 35 år. Da hadde farfar vært død i noen år, og hadde etterlatt
seg blant annet et skrin. Det var satt langt inn i pengeskapet, og ingen hadde
tenkt på å åpne det før jeg skulle legge inn noe annet i pengeskapet, og
trengte plassen.
Å åpne det skrinet, var som å åpne døra til livet til generasjoner
før meg, og dermed generasjonstraumene som nå hadde nådd meg, og skapte plager.
Jeg fikk brått innblikk i livene til mine besteforeldre og oldeforeldre,
grandtanter og onkler, ja til hele slekta på min farsside, på godt og vondt. Familiehemmelighetene
nærmest vellet ut av skrinet.
Mai Camilla Munkejord forteller i sine bøker og i bokbadet, engasjerende
om sine generasjonstraumer, setter ord på det usagte, og gjør det begripelig
for oss som leser og hører på.
Hun sier: «Det er vanskelig å bruke kroppen som kompass når
man er traumatisert.»
Det er kroppen som husker det hodet har glemt, men vi får
ikke tilgang til kroppens kunnskap når den er fastfrosset på grunn av traumer. Traumeresponser
er kjemp, flykt eller spill død, fight, flight, freeze. Disse mekanismene er helt
nødvendige å ha, og alle mennesker benytter disse ved farlige eller livstruende
situasjoner. Det som gjør at disse responsene samler seg i kroppen og lager problemer
for oss, er at vi ikke har noen strategi for å ta oss inn igjen etter slike
opplevelser. Dyr som jages eller er i livsfare har de samme responsene. De
kommer seg igjen ved å skjelve og riste til traumeresponsen er ute av kroppen.
Selv har jeg kun opplevd spontan skjelving en gang etter en
traumatisk hendelse. Da jeg var i sikkerhet, ristet kroppen ukontrollert og jeg
fikk gråte. Det har kun skjedd spontant en gang i mitt liv, og det viser meg at
det skal mye til før denne mekanismen trer i kraft spontant, helt av seg selv. Senere
har jeg fått nødvendig hjelp til å forløse mine traumer av ulike behandlere.
Det er kanskje ikke så rart at vi mennesker generelt sett, ikke
tenker på den nødvendige debrief eller risting ved mindre alvorlige, men dog traumatiserende
hendelser. For min del, har jeg i løpet av livet funnet ut at jeg tåler mye
påkjenninger før kroppen gir faresignal. Dermed har det samlet seg mye stress gjennom
årene, som gradvis har blitt til kroppslige plager fordi alt stresset ikke har
blitt forløst, til tross for årevis med ulike terapibehandlinger og flere år
med universitetsstudier innen psykologi og utdanning innen psykodrama. Hvor og
hvem jeg hadde vært uten all kunnskap jeg har tilegnet meg og hjelpen jeg har
fått av diverse terapeuter, klarer jeg ikke å se for meg, eller, jo, det har
jeg gjort.
Jeg har sett for meg en sterkt overvektig, psykisk syk
medisinert rullestolbruker, med kroppen full av artrose, eller jeg ville sannsynligvis
allerede vært død, kanskje ved selvmord.
Hvordan forløse sår?
Mai Camilla Munkejord forteller om sine opplevelser i møte
med egne barn. Melding hjem om et barn fra skolen, e-post fra skolen heter det
nå, og mor reagerer med skam, det er innlært. Så går mor inn i seg selv, og
bestemmer seg for ikke å lese e-postene, men å la barnet selv ta konsekvensene
av det som står der, at det er hans jobb å hanskes med det han måtte ha gjort,
men samtidig å møte sønnen med forståelse – slik hun som mor hadde hatt behov
for å bli møtt av sine foreldre. Hun som mor kunne gjenkjenne at sønnen spilte
ut hennes uforløste sår.
Når barna våre blir utsatt, er det til god hjelp for både
oss som foreldre og barna at vi går inn i oss selv, og validerer våre egne sår.
«Har du et hjelpesyndrom – hjelp deg selv! Ta vare på ditt
eget indre barn, dine egne sårede deler, så vil det gå deg godt!» sa Mai
Camilla Munkejord mot slutten av bokbadet.
Siden kroppen husker det hodet har glemt, er det ingen vei
utenom å gå tilbake til rot årsaken til våre plager, og forløse gamle traumer
for å få et bedre liv i dag.
Ofte må vi gå til behandlere utenom det konvensjonelle,
offentlige helsevesen for å få denne hjelpa, og vi må betale for
konsultasjonene og behandlingen selv. Mange vegrer seg for dette, og det kan ha
sin rot årsak i at man tenker:
«Jeg er verdiløs»
Da er det bare å ta tak, årsaken til denne tanken ligger
sannsynligvis langt tilbake i tid som et traume det er på tide å forløse.
Takk til forfatter Mai Camilla Munkejord for en
tankevekkende, inspirerende og hjerteskjærende time i litteraturhuset i kveld,
jeg ble satt rett tilbake til min egen prosess som startet for 20-30 år siden,
og som fortsatt pågår.
