Framskritt eller tilbakeskritt? NOK-punktet

Tanken kom idet jeg ryddet ut en isboks fra oppvaskmaskinen, og sto med den i hånden for å vurdere dens videre skjebne. Skulle den gå til plastgjenvinning, eller i skapet sammen med en liten samling plastbokser som hadde økt med et par bokser nå og da en stund? Uvisst av hvilken grunn, har det noe med alderen å gjøre tro? Eller å gjøre en innsats for miljøet ved å følge gjenbrukstrenden?

Var denne oppdagelsen eksempel på framskritt eller tilbakeskritt?

Jeg husker jo den gangen vi ryddet etter farmor og farfar. De tok vare på alt av emballasje, til og med innpakningspapir ble strøket og brukt om igjen. Gavebånd ble pent knyttet opp og buntet sammen til neste gave skulle pakkes inn. Servietter som hadde ligget ved tallerknen og var uten synlige merker, ble puttet tilbake i skapet. Melkekartonger ble skylt og brukt til nedfrysing av mat. Jeg syntes det var patetisk og ekkelt. I mange år har alt av plastbokser og annet gått rett til plastgjenvinning hos oss, skapet har vært renset for brukt emballasje, jeg har brukt plastposer og tupperware til oppbevaring, og glass til syltetøy de gangene jeg har tatt meg tid til den slags matauk.

Jeg sluttet med matauk da jeg holdt på å slite meg ut på å lage alt fra bunnen, som jeg hadde lært og var vant til hjemmefra, og jeg oppdaget at råvarer som bær, sukker, mel og arbeidsinnsats kostet mye mer enn fabrikklaget syltetøy og kjøpebrød i butikken.

Vi sluttet å fyre med ved da vi fikk det rasjonelle biobrenselanlegget.

Jeg savner både brødbaking, syltetøylaging og vedfyring.

Det er ikke rasjonelt, men jeg likte å gjøre det.

Er det tilbakeskritt?

Jeg blir iblant tatt til inntekt for uttrykket «not in my backyard» NIMBY i diskusjoner på nettet. Det skjer de gangene jeg går imot etableringer som etter mitt syn ikke passer inn i miljøet de er tenkt, eller at det er stor motstand blant de som blir berørt. Noen er sikkert NIMBYere, mens andre kan ha ulike grunner for motstanden. Noen ganger må vi finne oss i at ting skjer i nabolaget, at andres kreativitet og skapertrang, økonomiske hensyn og annet må ta plass og påvirker områdene rundt både positivt og negativt, selvsagt. Nyetableringer vitaliserer og skaper merverdi, nytt næringsliv og muligheter, og det er positivt!

Men når man får følelsen av at det planlagte foretaket vil sprenge seg plass, gå utover infrastruktur og etablerte lokalmiljøer som ikke trenger verken forandring eller tilførsel, snarere tvert imot, blir et tiltak fort destruktivt.

NOK-punktet, når inntreffer det? 

Når er det nok, når går noe over til å bli destruktivt? 

Jeg har sett det flere ganger. Folk som tar det ene skrittet for mye som fører i avgrunnen, og som det kan ta årevis å komme seg opp av, om man i det hele tatt klarer det. Det kan være grenseoverskridelser av mange slag, rent personlige avhengigheter av rusmidler, overspising av mat, overdrivelser av alle slag. Eller det kan være overturisme som vi ser rundt om på populære steder i verden, det som før var en idyll, en verdensarv gjøres om til en søppelfylling fordi det ikke finnes grenser, og NOK-punktet overskrides.

Når er et tilbakeskritt et framskritt?

For meg synes det som vi er ved NOK-punktet på mange områder akkurat nå, hvilket klimakrisen jo med all tydelighet viser.

Lokalt i Grønne Lier, vil det å ture fram som før, si ja til alle initiativ, bygge ned og fylle igjen mer og mer, på sikt gjøre Lier til noe helt annet, og vil folk det? Når er nok nok?

Refleksjoner fra inspirasjonskvelden 31. januar 2019, med Joralf Gjerstad, Audun Myskja, Helene Bøksle og flere flotte, inspirerende folk.

600 mennesker i den store salen på Scandic Hotell på Lillehammer fikk gleden av å være til stede, og oppleve den 93 år gamle Snåsamannen gi sitt åndelige testamente. Han snakket som ut av det norske grunnfjellets aller innerste. Om sitt liv, sin gjerning, om krigen, om hva som er viktig i livet, det han ville bringe videre. På denne scenen, denne kvelden, opplevde vi en sammensmelting av det åndelige og det vitenskapelige. Det var stort og viktig. Tusen hjertelig takk til dere og arrangørene for en uforglemmelig og kraftfull aften.  

Kvelden startet med denne sangen, vakkert framført av Helene Bøksle.

Mitt land

Låtskrivere: Rolf U. Løvland / Brendan Graham / Asa Jinder/ Alana Graham

Jeg ser dine daler
Og himlen så vid
jeg minnes de ragende fjeller
med lekende fosser, en skjønnhet så fri
og roen i vindstille kvelder.

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

I tider når avstanden synes for lang
til landet med blomstrende enger,
da bærer vi håpet, får kraft i din sang
du lever i hjertene lenge.

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

En dag vil jeg komme, på ny skal jeg se
din himmel og herlige daler.

Når du bryr deg om meg får hjertet mitt fred

all evighet i dine saler!

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

Kan høre du kaller meg hjem igjen

Slutt

Joralf Gjerstad, Snåsamannen, ble trillet inn i sin rullestol, og snakket til oss, her skriver jeg fritt etter hukommelsen og noen sparsomme notater, jeg prioriterte å lytte:

Vær takknemlig!

Takk for det som er gitt oss!

HEIMEN – SKOLEN – KJERKA er grunnmuren i samfunnet.

Vi må ikke glemme heimen. Der har vi våre minner, den blir vår styrke.

Jeg gikk bort fra allfarvegen og inn på en ensom sti. 

I all stillhet må gjerningen gjøres – da får du kraft og vilje.

Han fortalte om sine minner fra krigen, snakket mye om den, og var stolt over å ha fått medalje for sin motstandsinnsats, det gjorde stort inntrykk. Krigen lever i mange fortsatt. 

Han kunne salmevers og bibelsitater utenat fra sin gjerning som klokker, og resiterte de som betydde aller mest for ham. Han poengterte også at vi må minnes det vakre som norske forfattere har skrevet.

Så fortsatte Audun Myskja, jeg skriver fritt etter hukommelsen og noen notater:

Sigrid Undset:

«Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Takknemlighet.

Takk sliterne som har gjort sitt for oss som lever i dag – som har gjort meg til den jeg er.

Ikke ta alt som en selvfølge – «fordi jeg fortjener det», har blitt vår nye autopilot.

«Det jeg vil ha, når jeg trenger det», tidens mantra som bygger oppunder umiddelbar tilfredsstillelse. Se verdien av å utsette behov, å glede seg til noe.

Tenk hvilket mirakel det er at vi er her, at vi finnes!

Livet består av en vev av relasjoner. Tenk hvor maktesløse vi er alene!

«Slekt skal følge slekters gang», synger vi i Deilig er jorden. Husk, vi er dem som skal gi stafettpinnen videre.

Vi vet aldri hvilken betydning vi har i andre menneskers liv.

Kunnskapsjaget og «mastersyken» i dag har den faren at vi går oss vill i detaljer og mister av syne det som er vesentlig.

Vi må være ærlige – finne det som er sant!

Snakke ut fra det stedet i oss som har sannheten – det som er uendelig – ubevegelig – det evige i oss.

Morgenens magi – mennesker med morgenritualer holder seg friske lenger!

Gjør noe du ikke er vant til å gjøre, utfordre deg selv!

Finn din indre kraft:

• ·       Herde – utfordre komfortsonen
• ·       Handle – gå de små stegene
• ·       Hente – utenfor det kjente
• ·       Huske – daglig refleksjon, husk stjernestundene!

Når vi er i ferd med å gå i spinn, så er disse fire punktene lure for å unngå å handle på autopilot:

STOPP –GODTA - PUST – VELG

Hvordan gjøre sensitive mennesker sterkere? Å styrke immunsystemet ved kuldeeksponering var forslaget til Myskja. Det høres riktig ut! Isbading er tøft og virker umiddelbart helsebringende!

Han understreket imidlertid å endre via små skritt, ikke for store endringer av gangen, da holder det gjerne ikke til mål. Å dyppe stortåa i isvannet som en første seier….vitsen er å gjøre gjennomførbare ting.

Stillheten er noe mer enn fravær av støy – den har sitt eget språk. Om vi lander i stillheten hver dag, skaper vi et rom hvor vi gir noe nytt mulighet til å vokse fram…

Å være en del av noe større – å kjenne mening i livet er nødvendig.

Vi har alle noe evig i oss, noe uforanderlig, noe som ikke skal forgå. Det er fra det stedet vi skal snakke, det er derfra vi skal bringe noe videre til våre barn.

Min oppgave er å finne min lidenskap – noe som er større enn meg og mitt.

Jeg skal trene og spise godt – for å sørge for at kroppen har det bra, og ikke begrenser det jeg vil gjøre. Kroppen skal forgå, men den må holdes i god nok stand til det den skal brukes til, uten å være et mål i seg selv.

Å finne menig – dette lever jeg for!

Det er noe som vokser fram hos mennesker, en stille bevegelse i mange på likt – mange som tenker utover seg og sitt – dette er kjærlighet!

Det finnes en skaperkraft utover årsak/virkning, arv og miljø. Noe iboende som bryter ut når tida er inne, som et frø som har hele sitt potensiale inni seg er menneskene, og som under de rette betingelser, med passe med lys, vann og varme, blir det det er ment å bli. Menneskene trenger natur og åndelighet, og vi må vi ha det med oss videre!

Møte mellom Joralf Gjerstad og Audun Myskja.

Så fikk vi oppleve et møte mellom de to mennene, jeg beveges bare av å skrive dette nå. Det var et sterkt møte, med en inderlighet og gjensidig respekt som var så god, så god. Å få oppleve det åndelige og det vitenskapelige smelte sammen i møtet mellom disse to - en stor gave!

Mye mer av stor verdi ble sagt og sunget – dette var det som kom ut i pennen min i dag.

I takknemlighet,

Tone B. Bergflødt

Kvinne med nedslåtte vinger

Hun er kraftløs med nedslåtte vinger.

Det pågår en indre kamp i henne. Den høyre siden forsøker å skyve den venstre bort – den rasjonelle siden er i ferd med å fortrenge den følelsesmessige. Den lille nissen med den rare, røde lua viser seg for henne bak lukkede øyne, utfordrer henne– han taler naturens sak, prøver å vekke henne, gi henne kraft ved å hviske henne i øret:

-Det grønne må ta helt over – du må eie det, gå helt inn i det.

Brått er det en gammel stemme som overtar, og sier, høyere nå:

-Du må kjempe for området ditt, fortsett og skrive! Sett greipet i jorda og si:

-Dette er mitt!

-Du må gjenopprette balanse mens du kan!

-Identitet og tilhørighet er viktig!

-Grenser er viktig, både individuelle grenser og nasjonale grenser!

-Den kvinnelige morsenergien er viktig!

-De harde verdiene er ikke alt – du må tørre å eie noe helt annet!

-Hva er framskritt?

Framskritt må brukes til noe annet, noe nytt. Framskritt kan være å ta ett skritt tilbake – ikke framskritt slik som vi er vant til å tenke det. Mye må stoppes – ta ett skritt tilbake – unngå å ta det ene skrittet for mye – det som fører utfor stupet!

Du må styrke deg selv. Nok en gang er det røttene som trenger å identifiseres og styrkes. Du har fått all visdom farssiden kunne gi. Denne gangen er det morssiden din som gjør seg gjeldende. Se på slektstreet og bildet av tipp-tipp oldemor og tipp oldemor. Dette er urbefolkningen. De våkner nå. De kommer og sier fra at områdene deres er truet.

Hun tilhører urbefolkningen. Hun kjenner de lange røttene – de som holder henne fast, akkurat her.

Menneskene har både røtter og føtter. Nå er det røttene som gjør seg gjeldende.

Hun kjenner dragningen, suget, til å bli værende akkurat her. Hun skal aldri tvinges til å flytte fra stedet sitt, til tross for folk som sier at slike som henne er snåle, tenk å klamre seg fast til et sted på den måten. 

Hun vil fortsette å se de vare vinterfuglene småplukkende på fuglebrettet, skremt av den minste bevegelse bak vindusruten, kun tastetrykkene hennes tåler de, men ikke om hun vrir hodet for raskt, da er de på vingene på et blunk. Noen henger opp ned under en meisebolle, proppfull av talg og frø, utrolig at de små nebbene får noe ut av den i 10 kuldegrader.

Det er hennes sak. Det er noe å kjempe for. Naturen har verdi i seg selv. Naturen må forvaltes nennsomt, brukes, ja, men ikke misbrukes.

Hun reiser seg, hogger greipet i jorda og sier høyt - hit kommer ingen!

De varme følelsene hennes, de som flommer over og gjør henne emosjonell og høyrøstet, de må transformeres til is.

Alvor er iskaldt.

Hun må stå for følelsene sine. Si det høyt:

 -Jeg har følelser, og jeg ser lenger enn min egen nesetipp.

Hun må lære å være tøff med myke verdier.

Hun erkjenner at hun står på hellig grunn – at alle står på kjempers skuldre – at vi har hatt et samfunn som har fungert til nå – hvordan vet vi at uopprettelige endringer er til det beste? Hvordan vet vi at det ene skrittet ikke er et skritt for mye, slik at det nye blir destruktivt?