Kvinne med nedslåtte vinger

Hun er kraftløs med nedslåtte vinger.

Det pågår en indre kamp i henne. Den høyre siden forsøker å skyve den venstre bort – den rasjonelle siden er i ferd med å fortrenge den følelsesmessige. Den lille nissen med den rare, røde lua viser seg for henne bak lukkede øyne, utfordrer henne– han taler naturens sak, prøver å vekke henne, gi henne kraft ved å hviske henne i øret:

-Det grønne må ta helt over – du må eie det, gå helt inn i det.

Brått er det en gammel stemme som overtar, og sier, høyere nå:

-Du må kjempe for området ditt, fortsett og skrive! Sett greipet i jorda og si:

-Dette er mitt!

-Du må gjenopprette balanse mens du kan!

-Identitet og tilhørighet er viktig!

-Grenser er viktig, både individuelle grenser og nasjonale grenser!

-Den kvinnelige morsenergien er viktig!

-De harde verdiene er ikke alt – du må tørre å eie noe helt annet!

-Hva er framskritt?

Framskritt må brukes til noe annet, noe nytt. Framskritt kan være å ta ett skritt tilbake – ikke framskritt slik som vi er vant til å tenke det. Mye må stoppes – ta ett skritt tilbake – unngå å ta det ene skrittet for mye – det som fører utfor stupet!

Du må styrke deg selv. Nok en gang er det røttene som trenger å identifiseres og styrkes. Du har fått all visdom farssiden kunne gi. Denne gangen er det morssiden din som gjør seg gjeldende. Se på slektstreet og bildet av tipp-tipp oldemor og tipp oldemor. Dette er urbefolkningen. De våkner nå. De kommer og sier fra at områdene deres er truet.

Hun tilhører urbefolkningen. Hun kjenner de lange røttene – de som holder henne fast, akkurat her.

Menneskene har både røtter og føtter. Nå er det røttene som gjør seg gjeldende.

Hun kjenner dragningen, suget, til å bli værende akkurat her. Hun skal aldri tvinges til å flytte fra stedet sitt, til tross for folk som sier at slike som henne er snåle, tenk å klamre seg fast til et sted på den måten. 

Hun vil fortsette å se de vare vinterfuglene småplukkende på fuglebrettet, skremt av den minste bevegelse bak vindusruten, kun tastetrykkene hennes tåler de, men ikke om hun vrir hodet for raskt, da er de på vingene på et blunk. Noen henger opp ned under en meisebolle, proppfull av talg og frø, utrolig at de små nebbene får noe ut av den i 10 kuldegrader.

Det er hennes sak. Det er noe å kjempe for. Naturen har verdi i seg selv. Naturen må forvaltes nennsomt, brukes, ja, men ikke misbrukes.

Hun reiser seg, hogger greipet i jorda og sier høyt - hit kommer ingen!

De varme følelsene hennes, de som flommer over og gjør henne emosjonell og høyrøstet, de må transformeres til is.

Alvor er iskaldt.

Hun må stå for følelsene sine. Si det høyt:

 -Jeg har følelser, og jeg ser lenger enn min egen nesetipp.

Hun må lære å være tøff med myke verdier.

Hun erkjenner at hun står på hellig grunn – at alle står på kjempers skuldre – at vi har hatt et samfunn som har fungert til nå – hvordan vet vi at uopprettelige endringer er til det beste? Hvordan vet vi at det ene skrittet ikke er et skritt for mye, slik at det nye blir destruktivt?