Framskritt eller tilbakeskritt? NOK-punktet

Tanken kom idet jeg ryddet ut en isboks fra oppvaskmaskinen, og sto med den i hånden for å vurdere dens videre skjebne. Skulle den gå til plastgjenvinning, eller i skapet sammen med en liten samling plastbokser som hadde økt med et par bokser nå og da en stund? Uvisst av hvilken grunn, har det noe med alderen å gjøre tro? Eller å gjøre en innsats for miljøet ved å følge gjenbrukstrenden?

Var denne oppdagelsen eksempel på framskritt eller tilbakeskritt?

Jeg husker jo den gangen vi ryddet etter farmor og farfar. De tok vare på alt av emballasje, til og med innpakningspapir ble strøket og brukt om igjen. Gavebånd ble pent knyttet opp og buntet sammen til neste gave skulle pakkes inn. Servietter som hadde ligget ved tallerknen og var uten synlige merker, ble puttet tilbake i skapet. Melkekartonger ble skylt og brukt til nedfrysing av mat. Jeg syntes det var patetisk og ekkelt. I mange år har alt av plastbokser og annet gått rett til plastgjenvinning hos oss, skapet har vært renset for brukt emballasje, jeg har brukt plastposer og tupperware til oppbevaring, og glass til syltetøy de gangene jeg har tatt meg tid til den slags matauk.

Jeg sluttet med matauk da jeg holdt på å slite meg ut på å lage alt fra bunnen, som jeg hadde lært og var vant til hjemmefra, og jeg oppdaget at råvarer som bær, sukker, mel og arbeidsinnsats kostet mye mer enn fabrikklaget syltetøy og kjøpebrød i butikken.

Vi sluttet å fyre med ved da vi fikk det rasjonelle biobrenselanlegget.

Jeg savner både brødbaking, syltetøylaging og vedfyring.

Det er ikke rasjonelt, men jeg likte å gjøre det.

Er det tilbakeskritt?

Jeg blir iblant tatt til inntekt for uttrykket «not in my backyard» NIMBY i diskusjoner på nettet. Det skjer de gangene jeg går imot etableringer som etter mitt syn ikke passer inn i miljøet de er tenkt, eller at det er stor motstand blant de som blir berørt. Noen er sikkert NIMBYere, mens andre kan ha ulike grunner for motstanden. Noen ganger må vi finne oss i at ting skjer i nabolaget, at andres kreativitet og skapertrang, økonomiske hensyn og annet må ta plass og påvirker områdene rundt både positivt og negativt, selvsagt. Nyetableringer vitaliserer og skaper merverdi, nytt næringsliv og muligheter, og det er positivt!

Men når man får følelsen av at det planlagte foretaket vil sprenge seg plass, gå utover infrastruktur og etablerte lokalmiljøer som ikke trenger verken forandring eller tilførsel, snarere tvert imot, blir et tiltak fort destruktivt.

NOK-punktet, når inntreffer det? 

Når er det nok, når går noe over til å bli destruktivt? 

Jeg har sett det flere ganger. Folk som tar det ene skrittet for mye som fører i avgrunnen, og som det kan ta årevis å komme seg opp av, om man i det hele tatt klarer det. Det kan være grenseoverskridelser av mange slag, rent personlige avhengigheter av rusmidler, overspising av mat, overdrivelser av alle slag. Eller det kan være overturisme som vi ser rundt om på populære steder i verden, det som før var en idyll, en verdensarv gjøres om til en søppelfylling fordi det ikke finnes grenser, og NOK-punktet overskrides.

Når er et tilbakeskritt et framskritt?

For meg synes det som vi er ved NOK-punktet på mange områder akkurat nå, hvilket klimakrisen jo med all tydelighet viser.

Lokalt i Grønne Lier, vil det å ture fram som før, si ja til alle initiativ, bygge ned og fylle igjen mer og mer, på sikt gjøre Lier til noe helt annet, og vil folk det? Når er nok nok?