Hvorfor ringer så mange nordmenn spåtelefoner? En kommentar til Ingeborg Sennesets kronikk i Aftenposten 230319:""Klarsynte" har ikke monopol på medmenneskelighet"

Det er borte fra PC-en, har ikke blitt lagret, som om jeg aldri skulle skrevet det, noe jeg skrev her om dagen. Det var en kommentar til det alternative generelt, og til Michael Winger sitt virke spesielt. Var det meningen jeg skulle skrive dette i steden, kanskje...sånt kan skje, om man velger å se det slik...

 Nå ble jeg i alle fall inspirert til å skrive på nytt, etter å ha lest kronikken: ««Klarsynte» har ikke monopol på medmenneskelighet» av Ingeborg Senneset i A-magasinet 22.03.2019.

Rett under overskriften står det: «Nordmenn ringer spåtjenester for millioner av kroner i året».

Norge er gjentatte ganger kåret til verdens beste land å bo i. Vi er rike og har alt vi kan tenke oss for å leve gode liv. Vi lever i såkalt dyp fred, forstått som at svært få av oss har opplevd krig. Statistikken viser oss at vi lever lenge og er friske. Å, hvor fint det ser ut på papiret, virkelig noe for myndighetene å slå seg på brystet for!

Norge går i tillegg «så det griner» rent økonomisk, og har lav arbeidsledighet. Allikevel benytter altså svært mange mennesker seg av dyre spåtjenester, samt et mangfoldig utvalg av mer og mindre seriøse alternative helsebehandlinger.  

Hva kan dette være et symptom på? Hvorfor i all verden bruker så mange så mye penger på alt dette? Hvem er disse menneskene? Hva kjennetegner dem? Hva er det ved samfunnet som produserer så mange kunder til spåtjenester og alternativ behandlig? Hva kjøper de seg? Hvilke menneskelige behov dekkes, som man tydeligvis ikke får innenfor det offentlige helsevesenet? Hva handler samtalene om, hva forteller spåmenneskene og de andre behandlerne sine kunder, som de tydeligvis trenger å høre?

Kan en mulig forklaring være at mange har mistet forbindelsen til sitt sanne jeg, sin indre stemme, sin intuisjon, sin måte å manøvrere og navigere på i et stadig mer komplekst samfunn, og med stadig større avstand til naturen?

Sangen “Shallow” med Lady Gaga og Bradley Cooper fra filmen “A star is born”, fanger tidsånden:

Tell me somethin`, girl

Are you happy in this modern world?

Or do you need more?

Is there somethin` else you`re searchin` for?

Hvorfor kjenner så mange til navnene på mennesker som Michael Winger, Joralf Gjerstad (Snåsamannen), Anna Elisabeth Westerlund og Marcello Haugen? Kan det være at de, og andre i samme kategori kanskje er født med, og har klart å bevare sin intuisjon, sin indre stemme og sitt indre navigasjonssystem intakt? Og at de har utviklet evnene sine utfra det, ved ulik åndelig praksis?

Kan det være derfor folk trekkes mot dem? Kan det være derfor folk kommer til dem og forteller sine historier? Kan det være derfor folk lytter til dem og stoler på deres råd? Kan det være derfor folk vil lære av dem det de kan?

Jeg har lenge vært opptatt av kreft, tragedien det er, og ringvirkningene det har, å bli rammet av denne sykdommen. Nylig døde en slektning av kreft. Det har vært tankevekkende og vondt å følge med fra sidelinjen i over lang tid, gjennom cellegiftkurer, korte oppturer med gode øyeblikk, og mørke nedturer. Christine Koht skriver i Aftenposten om sin kreftdiagnose og sitt sykdomsforløp. Det er hjerteskjærende lesning.  

«Til tross for at flere og flere overlever, er det likevel slik at et betydelig antall hvert år dør av kreft. Nærmere 11.000 nordmenn døde av kreft i 2016.» Kilde: www.kreftregisteret.no

Tilbake til kronikken til Senneset hvor hun skriver:

«I følge Kripos er mer enn 1500 personer i Norge forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Hvis det stemmer at «klarsynte» eller «medium» kan kommunisere med tapte og se de døde, er det vanskelig å se hvorfor. Eller velger de ut hvem som er verdig hjelp? Hva er kriteriene?»

Til tross for at legevitenskapen altså har kommet langt og redder stadig flere, er det kanskje betimelig å stille samme spørsmål til legestanden?

Hvis det stemmer at vitenskapen har kommet så langt som den har, hvorfor reddes ikke alle? Jeg siterer Senneset: «Eller velger de ut hvem som er verdig hjelp? Hva er kriteriene?»

Kan det være like urimelig å forvente «at alle savnede skal bli funnet», som «at alle med kreft skal kureres»?

Kan det hende at utvikling av menneskelig intuisjon/ telepatiske evner/klarsyn er i en tidlig fase i vår utvikling, slik som forståelsen av årsaker til kreft og kreftbehandlig også vitterlig er?

Er det slik at de første på dette feltet også skal latterliggjøres og motarbeides i lang tid før det blir naturlig å snakke om det? Og er det da så rart om få velger å stå fram med sine evner?

At Michael Winger faktisk tar sjansen på å vise oss hva han gjør og hvordan han jobber via film og intervju, synes jeg er verdifullt og modig.

Verden trenger flere som hjelper til, ikke færre. Folk er forskjellige, og leter opp og tar imot hjelp på sin egen måte, der den er å finne.

Senneset avslutter kronikken i Aftenposten med disse ordene:

«Hvis klarsynthet er medisinen, og savnet og sorgen er sykdommen, skurrer det hardt i etikken når bare noen få får hjelp».

Kan det gå an å parere utsagnet slik? Eller er det uetisk?

«Hvis skolemedisin er medisinen, og kreft er sykdommen, skurrer det hardt i etikken når ikke alle får hjelp som virker».