tirsdag 24. mai 2022

Er`u tjukk er `u dum

Sanna Sarromaa spør i en kronikk i VG 15.mai: «Skal vi virkelig hylle alle slags kropper?» og møtte førsteamanuensis Gro Rugseth og influenser og kroppsaktivist Wilde Siem til debatt på Dagsnytt 18 23.5. Programmet inspirerte meg til å skrive dette:

-Er`u tjukk er`u dum, sånn ser samfunnet på deg hvis du legger på deg, skjønner du, sa salige Frøydis, psykologen.

Å, for en åpenbaring!

Jeg hadde alltid visst det, kjent det på kroppen.

Det er derfor jeg heller ville dø enn å bli overvektig.

-Det er vulgært å bruke over 42 i størrelse, fikk jeg høre, og det skremte meg inn i 38 skjørtet.

Det holdt en stund. Ja, helt til jeg var 35, da sprakk jeg. Nesten bokstavelig. Noe i meg ville ut. Det var en lengsel etter å spise meg mett uten dårlig samvittighet. Å kunne slippe å tenke, bare nyte. Å slippe å telle kalorier, veie maten. Etter å kunne kjøpe det jeg virkelig hadde lyst på, slippe å tenke mat døgnet rundt, hver time, hvert minutt. Slippe å løpe så langt jeg orket om det hadde blitt for mye mat. Slippe å kaste opp, om ikke løpingen kjentes nok.

Det enkleste å kaste opp var krem og is. Derfor kunne jeg spise så mye is og krem jeg ville, det var bare å stikke fingeren i halsen før det hadde begynt å lukte surt, jeg ville ikke at noen skulle oppdage det. Jeg kastet opp helt stille, etter hvert behøvde jeg ikke engang å bruke fingeren. Det hvite kom opp av seg selv.

Jeg holdt på sånn i flere år.

Og var slank. Ikke syltynn, men slank og fin. Lekker, syntes noen. Ja, til og med sexy, med sort kroppsnær kjole med bar rygg, så alle forsto at det ikke var noen BH under, mens venninnene gikk i foldeskjørt og perlekjede. Det var aldri noe problem med dansepartner på fest. Og venninnene ble sjalu. Utseendet betydde alt. Det var det som ga meg verdi.

Skjønte de rundt meg at jeg slet med spiseforstyrrelser?

At jeg var slank og syk?

Så kom sammenbruddet, og vekta økte med 20 kilo da jeg slapp kroppen løs, og begynte å puste fritt, nyte livet, og spise, uten å kaste opp.

For meg var det å være frisk, for samfunnet var det å være syk, fordi vekta hadde økt.

Jeg ble minnet på dette igjen nylig, da jeg fikk svar på et røntgenbilde fra sykehuset. Jeg hadde fått betennelse i hofta etter mange skiturer uten å være godt nok trent for fiskebein og ploging.

Teksten fra legen var:

«Røntgenbildet viser noe slitasje i begge hofter. Behandlingen vil være veiledet trening hos fysioterapeut, forsøksvis vekttap, smertestillende tabletter ved behov – og i siste ende operasjon hvis øvrige tiltak ikke har gitt tilstrekkelig effekt. Ta kontakt ved spørsmål».

FORSØKSVIS VEKTTAP

Ordene lyste mot meg, og var det eneste jeg fikk med meg ved første lesning av meldingen.

FORSØKSVIS VEKTTAP

Hva i helvete??

Skjønte legen hva han satte i gang ved å sende meg de ordene??

De to ordene var som bensin på bålet, sprayboks i peisen, molotov coctail gjennom vinduet, å tråkke på en mine, og det smalt!!

Det singlet i glass, taket raste, gulvplankene ga etter, og hele huset klappet sammen på et blunk.

Som i transe heiv jeg meg over google, fant ketodiett og bestilte kursopplegg med oppskrifter på nett. Jeg spiste bare bacon og biff den helga – og vannmelon.

Og var rett tilbake til jenta i størrelse 38 – eller den jenta som var inni kroppen hennes den gangen. Hun gråt.

-Vær så snill, ba hun stille. Ikke la meg gjennomgå dette en gang til, mens jeg kuttet opp vannmelonen til lørdagskosen.

JEG ORKER DET IKKE, hun skrek til, av sine fulle lungers kraft, og dessuten liker jeg ikke vannmelon, og det vet du godt!

Jeg stoppet kuttingen, og sèg ned på stolen.

Denne gangen hørte jeg henne.

Jeg skjønte brått at jeg var på vei rett inn i helvete igjen, og der hadde jeg vært før.

Var det verd det?

Som en helt vanlig, riktignok noe fyldig 60 åring, men var jeg sykelig feit?

Jeg hadde faktisk holdt samme vekt og klesstørrelse i mange år, bortsett fra det året jeg slet med galleproblemer, også en FFF «Fat, Female, Forty» sykdom, og til slutt måtte operere bort galleblæra. Da drakk jeg smoothie med banan og havremelk, det var det eneste jeg klarte å få i meg uten å få vondt. Og gikk over i vegansk diett som en overgang til den vanlige maten. Jeg fikk komplimenter for å ha gått ned sikkert 10 kilo etter det, og følte meg jo også fin!

Det var bare det at den dietten ikke var til å leve med. Så etter en stund, var jeg der jeg var før sykdommen.

Det gikk opp for meg at jeg måtte bli syk for å se frisk ut, unnskyld, slank ut!

Nå har jeg tatt opp røyking igjen, etter 17 år uten. Jeg fant ut den gangen at jeg skulle slutte å røyke, og heller unne meg en søtbit til kaffen, og det har jeg gjort i alle årene, og jeg har ikke telt kalorier eller veid meg eller maten, har stolt på at jeg holder meg på det samme, og det har jeg gjort.

Nå kan jeg ikke være så mye i aktivitet som jeg pleier på grunn av hofta, og bytter ut søtbiten med en sigarett. Jeg får heller leve litt kortere, jeg koser meg med den røyken! Og innser at jeg har noen avhengigheter å slite med.

Å kødde det til med nye dietter nå, det tør jeg rett og slett ikke!

Det vil si, jeg har lært meg noen knep av Berit Nordstrand, jeg har for det meste kuttet ut hvitt sukker og hvetemel fra kosten. Spiser også mye grønnsaker og baker alt brød selv, lager all mat fra bunnen. Jeg er fortsatt opptatt av mat, men på en positiv måte, vil jeg si. Det har blitt et slags måtehold ut av det.

Jeg har levd med bearbeiding av traumer, stress og utrygghet i mange år, av ulike grunner, og er fornøyd med at jeg kan klare å holde humør og psyke i sjakk uten å bruke medisiner.

Da føler jeg meg friskest, uten dietter og vekt.

Jeg er en kroppspositivist som vet at å gå i gang med nok en slankekur ikke fører noe godt med seg for min del. Jeg aksepterer meg selv og kroppen min akkurat som den er, med sine avhengigheter, begrensninger og utfordringer.

lørdag 23. april 2022

Å ta store steg - og å manifestere drømmer

 Jeg tar store steg. Noen ganger tåler kroppen min sprangene og jeg lander mykt, andre ganger er det krasjlanding inn i et nytt område, som aktør på en ny arena. Jeg har gjort sprang før, mange ganger. Så mange ganger at det kanskje er vanskelig å følge meg. Og det har kostet. For hvert sprang tyner jeg kroppen til yttergrensene, og noen ganger over grensa, slik at hoppingen medfører fysiske skader rundt omkring i kroppen.

Det har blant annet vært prolapser i rygg og nakke som har tatt lang tid å lege, og som har gjort meg ganske så stiv, men allikevel noenlunde før. Nå sliter jeg med en stølhet etter skiturene i vinter som har satt seg fast som betennelse i hofta. Min utrente kropp tålte ikke all plogingen, og frykten for å falle. Den vonde hofta tvinger meg til å ta det rolig, jeg kan ikke bøye meg, og klarer så vidt få på meg sokker selv. Robotstøvsuger er en velsignelse, så jeg slipper å vasse i lodne hybelkaniner i tillegg.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse. Jeg vil helst løse mine indre konflikter og gamle traumer mens de gir psykiske symptomer, før de setter seg fast og gir kroppslig smerte. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er endringene i livet for store, og jeg klarer ikke løse oppgavene før de har blitt fysiske. Det er nemlig lettere å få hjelp til fysiske plager, enn diffus psykisk nedstemthet. Man (jeg) tror det er forbigående, og venter i det lengste på at lyset skal trenge inn. Men så skjer det noe annet i stedet. Man (jeg) gjør et eller annet, helt ut av det blå, som brått gjør lidelsen fysisk. Det er akkurat som om kroppen gjør det den må for å få den hjelpa den trenger.

Det er nesten som selvskading. Jeg kuttet meg ikke opp, eller tok en tatovering og gjorde den psykiske smerten fysisk på den måten, men jeg gikk brått, og så å si utrent, på ski til hofta ble overbelastet. Nesten som i transe. Turene gikk jeg i tidsrommet den 25. februar og ut måneden. Flere dager på rad kjørte jeg til Martinsløkka og gikk samme tur, over Garsjø og en runde tilbake til bilen. Ikke verken langt eller spesielt bratt, men for mye for meg, skulle det vise seg.

Jeg kjente det ikke mens det sto på, smerten kom gradvis i ettertid.

Det resulterte i 60 års feiring på Kreta med gangsperrre, og hele påsken med smerter.

Det rare og fine er, at jeg er så lykkelig midt oppi det hele. Jeg tåler smerte når alt rundt meg går så det griner, og alle har det bra. Det er akkurat som om jeg trenger kontrasten.

Jeg har fylt 60 år og fått tilbringe tid med familie og venner. Akuttmottaket for flyktninger er klargjort, og gården framstår mer velstelt og koselig for hver dag som går. Jeg har fått oppfylt drømmen jeg hadde da vi tok over gården, å bruke den til beste for sårbare mennesker, et sted for menneskelig vekst.

Lite ante jeg da jeg skrev brev til daværende ordfører Ulla Nævestad, som dessverre døde altfor tidlig, og fortalte om drømmen min, at det skulle gå 19 år før tankene ble manifestert, og på en helt annen måte enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har spart på brevet. Jeg legger ved bilder så du kan lese.

For meg har de 19 årene vært en omvei, som jeg nå forstår har vært nødvendig. Jeg forsto aldri noe av at vi måtte drive gårdshotell, det var aldri min drøm. Det var noe vi tydeligvis måtte for å få erfaringer vi trengte for å virkeliggjøre den opprinnelige drømmen. Sånn er det noen ganger. Man ser ikke før i ettertid hvorfor man måtte gå så langt på en vei man underveis ikke skjønte hvor ledet hen.

Og så ble det ikke vi som skulle drive foretaket, men det var vi som skulle bygge og gjøre det mulig for nestemann å oppfylle vår drøm, gjennom sin drøm.

Nå er det den nye driveren som legger ut koselige oppdateringer og bilder på Renskaug sin Facebook-vegg, som deler stillingsutlysninger og avisartikler.

Jeg nyter å sitte i kårboligen og følge med på alt det positive som skjer. Å vite at det er folk på jobb, dag og natt, kokk i sving på kjøkkenet, dyr som stelles og mates. Å høre hanen gale, og gå en tur forbi alle hønene og endene som stortrives i sin trygge hønsegård, og spise gårdsegg til frokost!

Før i tida var det yrende liv på gårdene. I dag jobber ofte bonden alene på dagtid. Nå yrer det av liv på Renskaug igjen. Som i gamle dager er det mange om oppgavene, til glede for gårdens folk, dyra, blomstene, plantene og flyktningene fra Ukraina, som vi venter på å ønske velkommen hver dag som helst.

onsdag 13. april 2022

60 års feiring på Kreta 08.04.22

Det er dags for en liten reportasje fra 60 års feiringen min på Kreta. Byen er Georgioupolis, en liten fiskelandsby i Chania-delen av øya.

https://www.kreta-reiseguide.com/georgioupolis/

Jeg skriver etter hjemkomst, klok av skade, to ganger har vi hatt innbrudd i forbindelse med reiser. Jeg er jo glad i å dele store og små begivenheter her på Facebook, og gjorde det nok de gangene også. Nå har jeg blitt paranoid, og deler ikke før jeg er hjemme igjen, for hva det er verd…

Ei hel uke til ende på mitt favorittferiested sammen med nærmeste familie, det var hva jeg ønsket meg, og hva jeg fikk!

Jeg har en venn på stedet, Jo Fjær, som startet hotell her i 2008.

Vi ble kjent da en venninne og jeg dro på uspesifisert reise til Kreta for noen år siden, ja, i 2014. Da drev nordmannen fortsatt hotell Mythologia, og vi ble busset dit etter et par netter på luksushotell i Platanias. Fra strømlinjeformet turiststed til sjarmerende småby, hvor vi ble tatt imot på trøndersk i Jo Fjær sitt hjemmekoselige rosa hotell, det var en såpass stor kontrast at vi vel ble noe himmelfalne til å begynne med. Når vi hadde summet oss og akseptert en litt enklere standard, som at vi ikke kunne spyle ned papir i do, falt vi pladask for stedet, den hyggelige atmosfæren på hotellet og den trivelige landsbyen.

https://www.dagbladet.no/tema/var-lei-av-norsk-klima-kjopte-hotell-pa-kreta/63236498

Det ble en lang forelskelse for min del, når jeg nå reiste hit for fjerde gang. Tiden har innhentet Mythologia, hotellet er solgt og slått sammen med et større hotell, men trønderen Jo er fortsatt til stede, nå med ny bar, sammen med kompanjongen Dimitri, i hjertet av byen, rett ved torget.

https://no.tripadvisor.com/Restaurant_Review-g1175542-d23366812-Reviews-Splendid_by_Dimitris-Georgioupolis_Apokoronas_Chania_Prefecture_Crete.html?m=19905

Her serveres de herligste cocktails, frokoster og kaffedrikker, i fargerikt og lekkert interiør.

Jeg deler dette som en smakebit til den som blir nysgjerrig på å dra dit, jeg har tapt hjertet mitt til denne byen, og fikk se andre sider og kvaliteter av den på denne turen, siden vi hadde leiebil og barn med oss, og det ikke var så varmt som det har vært de andre gangene jeg har vært her. Nå var det såpass tidlig at det var risiko for å få et kjølig opphold. Uka før og uka etter vi var der, var temperaturene lave. Som ved et under viste gradestokken opp mot 25-30 grader enkelte dager under oppholdet, så vi fikk nyte både sol og bading og fløyelsmyke kvelder til solnedgang. Nettene var noe kjølige, og gjorde at aircondition ikke var nødvendig.

Det var første gang familien var med, jeg hadde snakket såpass mye om turene mine dit, at de hadde dannet seg en oppfatning – og stedet viste seg å innfri forventningene.

Selve dagen ble feiret med gresk festmåltid på Garden Arkoudainas, et av de beste spisestedene på Kreta. Med et mangfold av farger på stoler og bord, kjøkkenglass til vin i mugge, og ulike tallerkener, og lyder fra kortreiste høner, ender, geit og sau, følte vi oss helt hjemme!

https://restaurant-108505.business.site/?utm_source=gmb&utm_medium=referral

Besøket på Garden Arkoudainas ble et høydepunkt, resten av uka trillet det perler av gode øyeblikk, nok til et helt kjede!

Å få være farmor i ei uke til ende var den største gaven, de to små koste seg og sa de gjerne ville på ferie med oss snart igjen!

Nå er jubilanten og familien vel hjemme igjen, på sine respektive steder, og jeg reflekterer over hvor heldig jeg er. Katten har vært hjemme alene i ei hel uke for første gang, og har fått mat av gårdens nye folk. Jeg var litt usikker på hvordan det skulle gå, men pus var på plass med en gang vi kom inn av døra, heldigvis!

Her hjemme på gården jobbes det for fullt med tilrettelegging for å ta imot flyktninger fra den 15.4, det fikses og ordnes og tilpasses overalt. Heldigvis har vi jo hatt aktiv hotelldrift helt til denne store overgangen, så det meste er på plass allerede. Mens vi har vært borte, har nye ansatte gjort seg kjent med hotellanlegget. Rommene og fellesarealene er blitt funksjonelle og hyggelige til de første flyktningenes ankomst. Ny kokk er på plass, mye god mat skal lages på det store kjøkkenet i tida som kommer.

Tenk at det skulle bli et hjem for krigens ofre her på Renskaug. Det kjennes som at en syklus har kommet til en ende, at ringen er sluttet, fra farfars og vår rystende familiehistorie fra andre verdenskrig til den triste gjentakelsen av grusomhetene vi ser i Europa i dag. Jeg fikk meg et sjokk da krigen brøt ut. Jeg har levd med litteratur fra forrige krig i så mange år, det ble mitt lodd i livet å sette meg inn i krigshistorien. Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve noe av det samme i min levetid. Nå kjennes det uhyre meningsfullt å ønske mennesker på flukt hjertelig velkommen til familiegården, dette fredelige stedet på jord.

https://pregomobile.no/produkt/farfars-skrin/

Et solid team av gode fagmennesker, gårdens folk, en hel del høner, kyllinger, ender, en hest og en ponni og en bøling med skotske høylandsfe, og selvsagt katten Findus, utgjør velkomstkomiteen.

onsdag 30. mars 2022

Om ukultur og maktmisbruk i politiet

 -Vi får bekreftet det vi hele tiden har trodd. Som forsvarer har man ingen totaloversikt, vi har en anekdotisk tilnærming, men vi har hatt inntrykk av en praksis som er i strid med loven. Nå får vi bekreftet at det har vært systematisk, og over hele landet. 

Sier leder av Forsvarergruppen, Marius Dietrichson i en uttalelse vedrørende rapporten fra Riksadvokaten om tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker som ble publisert 14.02.22. 

Hvorfor reagerer jeg så kraftig på dette? Og over en måned etter at rapporten ble publisert?

Jo, fordi det er først nå at den er omtalt på en slik måte at det har nådd meg gjennom den alminnelige dagspressen. Flere artikler er skrevet, nå sist også et opprop fra flere samfunnstopper og debattanter.

Jeg har delt artiklene og sagt det berører meg personlig, men at jeg ikke vil gå i detalj fordi det også er andre personer involvert som ikke har bedt om offentliggjøring.

Saker som dette er sårbare å fortelle om, man er redd for å bli misforstått, for sosial utfrysing og stigmatisering.

Jeg må derfor la dette modne litt lenger, for å se om jeg klarer å transformere det til noe allment som kan deles.

Takk for at du leste dette. 

 

fredag 25. februar 2022

Jeg er rasende sint, jeg er redd. Hva er forskjellen?

 Jeg er rasende sint på Putin.

Jeg er rasende sint på vegne av alle de redde og fortvilede menneskene i Ukraina som mister hus og hjem, som jages på flukt, som sitter og ligger på jernbanestasjoner og sitter i bilkø ut av landet, til en ukjent framtid.

Jeg er rasende sint på vegne av alle mødre på begge sider av konflikten som må se sønnene sine reise i kamp, og ofre livet i en meningsløs krig, ofre livet for en liten, paranoid, stormannsgal mann med mindreverdighetskomplekser!

Jeg ser for meg alle de unge menn som kommer tilbake i likposer.

Jeg er redd for at konflikten utarter så mine egne sønner skal kalles til tjeneste.

Det er mitt største mareritt.

Jeg vil heller dø selv enn å se dem reise i krig.

Jeg gråter bare ved tanken.

Jeg er livredd ved tanken.

Jeg er sint, jeg er redd.

Hva er forskjellen?

Hvorfor i all verden har ikke myndighetene i vesten sett disse sidene av Putin før, og stoppet ham??

Har man glemt hvordan psykopater og diktatorer oppfører seg??

Jeg har skrevet mye om psykopater og fascisme på bloggen min. Jeg leste masse om dette under research til boka «Farfars skrin».

Fra «Psykopatenes diktatur» av Ingjald Nissen:

https://www.blogger.com/blog/post/edit/4414094701914656396/8345341391444088276

Om fascisme:

https://www.blogger.com/blog/post/edit/4414094701914656396/3713216296987587123

«Hvorfor krig?» heter en liten bok med brevveksling mellom Albert Einstein og Sigmund Freud. Jeg har skrevet et sammendrag på bloggen:

https://www.blogger.com/blog/post/edit/4414094701914656396/8724895441081586228

Som etterkommer etter en farfar som var aktiv på «feil side» i Norge under 2. verdenskrig, vet jeg noe om hvor lange etterdønninger en krig har.

Boka er fortsatt til salgs, i bokhandel, på nett og kan også kjøpes av meg.

https://pregomobile.no/produkt/farfars-skrin/

søndag 30. januar 2022

Bonderekrutter versus "villa-hest-drømmarar"

Brev til meg fra en ung rekrutt til landbruket. (Fra Facebook 30.01.22)

Men i alle dagar Tone! Det er da ikkje mange år sidan vi sat på kjøkkenet ditt og var skjønt einige i at det var trist og veldig uheldig på alle vis at landbruksinteressert ungdom ikkje slapp til i næringa fordi alternativ bruk pressa prisane opp? Du kokte kaffi (eller var det te?) og sukka oppgitt og medfølande over at eg og mine jamnaldrande heilt måtte gje opp tanken på å bli bønder i Asker og Lier, fordi pengesterke folk med høgtlønna jobb i byen og ønske om litt romsleg eigedom og plass til hest fekk lov til å skvise ut oss med fagutdanning og engasjement for planter, jord, husdyr og mat.

Og no går du altså i krigen på villa-hest-drømmaranes side, med den klare konsekvens at landbruksungdomen aldri får slippe til? Eg trur knapt det eg les!


Svar fra meg, en påstått «villa-hest-drømmar»-sympatisør.

Hei, takk for sist, det var nok kaffekoppen på kjøkkenet mitt for noen år siden, ja.
Mye vann har rent i elva siden den gang, for oss og sikkert også for deg?
Jeg drister meg til å prøve nynorsk, som deg, med ordtaket etter Ivar Aasen:
«Ein finn ikkje noko før ein kjem der det er». Nå har jeg kommet dit det er noe jeg
trengte å finne, og har funnet, og jeg tar det derfra:
Jeg synes fortsatt det er trist at landbruksinteressert ungdom har vanskelig for å komme
seg inn i næringa i Lier og Asker med det prisnivået som er her.

Hva skal man så gjøre med det?

Litt historikk:

Min mann og jeg flyttet med to barn, snart tre, tilbake til min odelsgård fra byen, hvor vi begge hadde hatt gode jobber innen it og bank, og hadde jobbet såpass mye at vi lengtet etter et annet, og roligere liv. Øystein solgte it-firmaet sitt, og investerte gevinsten i gården. Slik startet det hele. Ved siden av full gårdsdrift har vi siden bygd stein på stein, og finansiert utviklingen på gården med banklån. For at banken skulle gi oss lån, måtte de ha takst, og en ny (landbruks)takst ble utformet for hver gang vi hadde behov for mer penger.

Vi måtte vise til at vi hadde ei drift som var sunn og lønnsom nok til at banken trodde at vi skulle klare å betale renter og avdrag. Det har vi også gjort, jobbet og betalt ned, sakte og sikkert.

Kanskje jobbet vi litt for mye?

På den tida du og jeg hadde kaffepraten vår på kjøkkenet hos meg, hadde vi antakeligvis fortsatt tre mulige arvtakere til gården og livsverket vårt. Det var nok ikke i våre tanker den gangen at vi skulle komme i den situasjon av ingen av våre tre sønner kunne tenke seg å ta over etter oss.

Så hva gjorde vi da?

Jo, vi satte oss til å sture. Ei stund. Ei ganske lang stund, helt til vi innså at slik er det, og slik blir det. Vårt kjøtt og blod skal ikke hit. Vi kommer aldri til å bli besteforeldre slik farmor
og farfar var det, som noen jeg kunne komme til når som helst, som alltid hadde tid, ører å lytte med, og litt saft. Vi måtte orke tanken på at vilt fremmede mennesker skulle bo i husene, og gjøre sine tilpasninger, ja, gjøre gården til sin.

Deretter mobiliserte vi alt vi hadde av krefter, og tok til på den lange veien mot et salg av
slektsgården. Første skritt var å ta kontakt med takstmann og megler. Så fulgte rydding og kasting av ting og tang fra flere generasjoner, og til slutt et stort sommermarked hvor vi solgte en del, det fineste ble gitt til Lier Bygdetun, og hvor resten ble gitt til loppemarkedet til musikkorpset.

Det kom brått på at ingen av guttene ville ta over, og at vi dermed måtte belage oss på å gå ut i det åpne marked for å finne en arvtaker. Jeg skulle gjerne sett at det var deg. Jeg vet ikke om du har sett salgsannonsen og landbrukstaksten på gården vår? Det er offentlige dokumenter, så jeg kan jo si taksten, den ble satt til 20.5 millioner kroner.

Vanvittig, sier du kanskje. Hvilken ung bonde kan kjøpe en gård til over 20 millioner kroner?

Nei, si det.

Når mulige kjøpere meldte seg til visning, så vi at vi nå beveget oss i et sjikt av befolkningen som vi ikke kjente så godt til fra før. Men de fleste hadde fornuftige planer for sitt gårdskjøp, det var slett ikke kun «villa-hest-drømmarar», men noen av dem og.

Hva om vi hadde ønsket at det var du som skulle drive videre her?

Da måtte du betalt oss landbrukstaksten på gården, altså 20,5 millioner kroner. Når vi da hadde fått betalt restgjeld og skatt, ville det ikke vært mer penger igjen til oss enn at vi fikk kjøpt oss et sted å bo i Lier eller omegn, og en bil, og vi måtte selvsagt ha igjen noe til livsopphold, siden vi ikke ville mottatt pensjon riktig ennå. Det ville vært usikkert hvor attraktive vi ville vært i arbeidsmarkedet i en alder av 60+.

Hvis en av sønnene våre hadde tatt over, hadde vi ordnet alt dette på en helt annen måte, kunne benyttet oss av alle ordninger for odelsovertakelse, som å bo på kår, og dermed sluppet boutgifter. Bonden kunne fortsatt å hjelpe til på gården som kårkall, og bondekjærringa kunne passa barn og hjulpet til med annet når det trengtes.

Dette er slik jeg oppfatter at Senterpartiet vil at det skal være.

Vel og bra, men hvem er «drømmarane» nå?