Katten er kjei. Og jeg. Vi er kjeie. Han ligger rett ut, halvveis under senga i utestua. Jeg sitter under taket som slipper lyset til, men skjermer for sola. Jeg har kjent et par regndråper, og venter på mer. Det er som om tårene sitter fast bak øynene, som regnet i skya før slusene åpnes. Skya slipper en dråpe i ny og ne, som tilårskomne damer slipper en dråpe eller to ved et plutselig nys.
Jeg tar meg en røyk, det smaker ikke spesielt godt, men
forkorter livet, slik jeg vil i blant.
Jeg savner folk, savner barnebarna, savner familie og venner,
selv om jeg nettopp har sett mange.
Jeg holdt selskap, mine fantastiske venninner gjorde meg så
glad ved å komme, og ved å si gode ord til meg, flere reiste seg og fortalte om
våre liv sammen. Jeg har venner som har vært der hele livet, fra skole,
utdanning og voksenliv. Jeg samler på venner. Noen er som gullskatter, edelstener
og kniplinger, som tas fram og beundres sjelden, andre er som et pent servise og
en duk som tas fram litt oftere, mens noen er som en koselig kaffe- eller
tekopp som tas fram rett som det er.
Hvem som til enhver tid er i de ulike kategoriene veksler
gjennom livet. Det er godt, og slik det skal være.
Jeg er så glad jeg inviterte til selskap mens jeg lever, og
fikk sagt mine venner hvor mye de betyr for meg, og fikk høre hva jeg betyr for
mine venner.
I begravelser får man mange gode ord, men det er bare
vennene som hører dem, du er jo ikke der.
Det flotte selskapet blir uten deg. Alle kommer, de trenger
ikke engang en invitasjon, annet enn dødsannonsen. De dukker opp fra fjern og
nær, de lar seg ikke stoppe fra å komme i selskapet ditt når du er død. De tar
seg fri fra jobb, tar ut ekstra ferie, trosser flystreik og kø, kjører milevis,
kreker seg ut med rullestol og krykker om det er det som skal til.
For nå er det siste sjanse.
Hvor har de vært hele tida?
Måtte du dø for å samle familie og venner?
-Hvis jeg dør nå, kan de ha det så godt.
Jeg husker at jeg tenkte slik som barn. Og kan kjenne igjen
tanken som voksen, den kommer når jeg kjenner på ensomheten, og ikke vet hva
jeg trenger for å fylle tomheten.
Nå gjør jeg akkurat det jeg trenger, å sette ord på det
hele, og dele.
Det klarer jeg ikke når det er som mørkest.
Jeg husker fra jeg jobbet i psykiatrien og spurte en kollega
hvorfor beboerne ikke leste bøker? De satt bare å røyka. Det var lov den
gangen.
-De orker ikke, klarer ikke å konsentrere seg, og ikke nevn det
for dem, er du snill, da blir de bare lei seg, sa min kollega.
Jeg skjønner hva hun mente. Jeg er selv avhengig av både å
lese og skrive, og periodevis klarer jeg ingen av delene. Da mister jeg
fargene, mister mening. Jeg forstår ikke hvorfor jeg finnes.
Det er heldigvis noe jeg kjenner til, at jeg får slike
perioder innimellom. Derfor vet jeg også at det går over.
Det er første gangen det slår til at det er fare på ferde.
Det vet jeg også. Jeg var nær ved å kjøre i fjellveggen da depresjonen rammet
meg for første gang.
Den hendelsen kommer tilbake til meg når jeg leser om unge
mennesker som tar livet sitt.
Jeg skjønner at det kan bli så mørkt at det der og da virker
som en god ide å bli borte, å slippe alt, spesielt om man har fysiske smerter i
tillegg til de psykiske.
Når gallesteinsanfallene var på det verste, ga jeg blaffen i
om morfindosen hadde vært stor nok til å la meg sove for alltid. Jeg var
imidlertid på sykehuset, omgitt av ansvarlig helsepersonell som ga meg akkurat
nok til å fjerne smerten, men bevare livet.
Når ørebetennelsen tok hørselen, og gjorde at jeg ikke kunne
føre en samtale, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne druknet når jeg badet med
hodet under vann den sommeren.
Når betennelsen i hofta var så ille, og ga så store smerter
at jeg knapt kunne gå, kunne noen gjerne gitt meg ei kule så jeg slapp å gå
noen gang mer.
Det svartner helt for meg ved fysiske smerter.
Jeg tror at sånn det er nå, sånn blir det for alltid.
Heldigvis har jeg også en stemme inni meg som sier at det
ikke er sant. Men den er veldig svak når det står på som verst.
Noe i meg vil fortsette livet, jeg har jo så stor glede av å
leve, stort sett.
Gleden er flyktig og kommer i blaff, og det gjelder å være
der når den kommer innom. Smerten har en helt annen form, og blir lenger.
Det gjelder å holde den ut, å tro at det kommer et nytt streif
av glede der framme et sted, en gang.
Akkurat nå har jeg ikke smerter.
Hofta er mye, mye bedre, jeg tenker ikke på den hele tida, og
jeg kan gå trapper uten å klamre meg til gelenderet, men jeg stoler ikke nok på
beinet enda til å gå en tur på skauen for å bade, slik jeg pleier på denne
tida.
Nåvel. Jeg kom meg endelig til PC-en for å skrive dette.
Konsentrasjonen er fortsatt ikke på topp.
Jeg var på gamle trakter på psykologisk institutt nylig. En
god venn, Evelin Lindner, lege, psykolog og forsker fra Tyskland holdt en gjesteforelesning
og jeg var invitert.
Før skrev jeg alltid gode referater og sammendrag av slike
forelesninger, selv om de var på engelsk. Denne gangen orket jeg ikke. Håper det
kommer siden. For hun snakket klokt om ydmykelse og verdighet, og beskrives av
Aaron Lazare som «en toneangivende forsker i det framvoksende fagområdet «Humiliation
studies».
Jeg savner det intellektuelle, savner et altoppslukende
prosjekt.
Om jeg skal i gang med noe slikt igjen, etter boka, "Farfars skrin", må det
være livsviktig for meg.
Hva skulle være livsviktig for meg å skrive om nå?
For det må være snakk om liv eller død, ellers klarer jeg
ikke mobilisere det som skal til av krefter og utholdenhet for å klare å
fullføre.
Over til neste tema. Det ufattelige angrepet på Pride i
helga.
Jeg ser Facebookprofiler fylles med regnbuesløyfer og
symboler.
Selv klarte jeg ikke å sette verken sløyfe eller ring rundt
profilbildet mitt.
Men jeg fant et hjerte, og en sang av Elton John, «Can you
feel the love tonight». Jeg så programmet med Elton John på NRK før jeg delte, så
vakkert, så vakkert, både melodi og tekst.
Jeg tenker på alle de fantastiske artistene som er homofile. Alle de gode programlederne,
kunstnere av alle slag og folk flest som elsker samme kjønn, og kampen mange
har kjempet for å endelig kunne leve og elske i tråd med sine følelser, jeg er
så glad vi har kommet dit at det ikke lenger er forbundet med skam å leve og elske
på den måten man vil.
Hvorfor setter jeg ikke regnbuesymbolet på profilbildet,
slik de fleste jeg kjenner på Facebook gjør?
Fordi jeg er redd.
Jeg er redd det store fokuset vi har på Pride i media vekker
autoritære krefter. Jeg frykter konsekvensene av å vekke de kreftene.
Jeg har lest mye om tida i Tyskland før Hitler kom til
makta. Det var en svært løssluppen tid, jeg anbefaler å se serien «Babylon
Berlin» for et innblikk.
Selv om de fleste i Norge, selvsagt inkludert meg selv, støtter
opp om mangfold og frihet, og minoriteten lhbtiq, kjenner jeg frykt når oppmerksomheten
rundt dette blir så stor som den har blitt nå.
Jeg vet jeg tråkker på tær bare ved å skrive dette, beklager,
og kanskje er det for tidlig etter angrepet.
Hannah Arendt, en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet
som politisk filosof, skriver mye om folkebevegelser i sine bøker, og advarer mot
motkreftene som vekkes.
Om du vil lese mer om opphavet til totalitarisme og ondskap,
anbefaler jeg hennes bøker.
Jeg brukte et halvår på Universitetet Sør-Øst under pandemien
på å skrive en artikkel hvor jeg bruker hennes skrifter som kilde.
Artikkelen finner du her på bloggen.
https://tonebb.blogspot.com/2021/01/det-liberale-demokratiets-dilemma.html
Nå går jeg inn for landing, dette var alt jeg hadde på
hjertet i dag.
Jeg ønsker deg en fin dag videre, om du har hengt med helt
hit.
Tusen takk for oppmerksomheten.
Nå snakket du rett til min egen kjerne. Sterkt. Takk ❤️
SvarSlettKjære Bea, tusen takk for et ekte møte med deg via teksten.
SlettTusen takk for din refleksjon. Det betyr mye for meg å lese dette!
SvarSlettDette var en tankevekkende tekst. Takk for at du fullførte den – og delte. <3
SvarSlettKjære Bente, tusen takk for at du leste - og reflekterte, det betyr mye!
Slett