Kan det kalles en milepæl å klare å ta på seg begge sokkene?
Da har jeg i tilfelle nådd den i dag. Sokkene er riktignok
altfor store og løse i strikken, men dog, jeg sitter med begge sokker på her og
skriver, og kan gi min gode hjelper fri fra oppgaven i dag.
Du verden, for en reise dette er. Siden 15.desember 2022 har
jeg levd i en boble, jeg har gjort verden liten og overkommelig å være i med de
store begrensninger å sette inn en hofteprotese gir.
Operasjonssåret har grodd fint, og det at jeg skriver betyr at
jeg forsiktig er i ferd med å vende blikket utover.
Jeg har hatt inntrykk av at en hofteoperasjon er «a piece of
cake», fordi den gjøres den ene dagen og pasienten sendes hjem den neste. Uten liggetid
på sykehus virker det liksom mer som å fjerne en polypp eller en føflekk. Det
er bra at det tekniske rundt operasjonen er så bra, at inngrepet gjøres så lite
som mulig, jeg snakker om lengden på snittet de gjør for å få ut den ødelagte
hoftekula og inn med en protese, i mitt tilfelle, i chrom.
Påkjenningen for kroppen og, ikke minst, for sjelen, er
imidlertid enorm, etter min erfaring så langt.
Å kvitte seg med en så stor og viktig del av skjelettet som
en hoftekule er, gjør noe med hele meg. Jeg sørger over at jeg ikke klarer å
bevare meg selv intakt livet ut, at jeg har brukt meg selv på en slik måte at
kirurgi og protese er nødvendig. Å piske meg selv i tillegg til smerter og
lidelse jeg faktisk har, har jeg imidlertid sluttet med, ikke minst etter møte
med gode leger og sykepleiere på sykehuset, og kjærlig familie og venner da jeg
kom hjem. Ingen har vært i nærheten av å legge sten til byrden. Det er jeg svært
takknemlig for.
Heldigvis møtte jeg altså kun godhet de to døgnene jeg fikk
på sykehuset, ja, jeg fikk et ekstra døgn på grunn av at de strevde med å få skiftet
delen, musklene mine var så stramme at de måtte bruke lenger tid enn vanlig, og
dermed gi ekstra dose med narkose. Resultatet var blodtrykksfall og kvalme, og
jeg har aldri kjent meg dypere ned i seng og pute enn etter oppvåkningen, som
jeg ellers ikke husker stort av.
Tilbake til godheten. På rommet var vi fire kvinner, hver
med sin skadede, eller utskiftede kroppsdel. En skulder, en rygg og et kne, og
min hofte. Vi lå der alle fire, som strandede sjødyr, eller veltede pattedyr på
land, ute av stand til å klare oss selv. Vi måtte ha hjelp til det meste.
Sykepleierne var engler i hvitt. Bortsett fra en, hun hadde
nok glemt igjen vingene hjemme, hun klarte ikke være den vi som pasienter
trengte at hun var. Hun var på vår alder, rundt 60, hadde vondt i ryggen selv,
og klagde til oss da hun måtte hjelpe oss med å ta på sokker og annet,
underforstått, det var egentlig hun som burde ligget i senga og fått hjelp,
ikke vi som lå der. Å oppleve misunnelse når du selv er proppet full av
smertestillende for å holde ut, og nettopp har kastet opp av narkose, er nesten
latterlig!
For meg ble det en interessant observasjon, og en stor
kontrast til de unge som var på jobb. Siden vi ikke kunne hente mat selv, la
den ene et håndkle over armen, stilte seg opp som kelner, og tok opp bestilling.
-To knekkebrød, et med makrell i tomat og et med brunost,
ikke smør, takk! – En brødskive med egg og et knekkebrød med syltetøy, og to
smør, kaffe og te – ikke urtete, takk! … og biola!
Slik holdt vi på, og sykepleieren lot det gå sport i å huske
alle fire sine ønsker, og var stolt da hun kunne levere, nesten riktig!
Og når sokkene skulle på hos henne med kneet, runget lattersalvene
langt ut i gangen, hun var nemlig så utrolig kilen! Sykepleieren lo hjertelig
med, til de begge var andpustne av anstrengelsen!
For en stemning det ble på det rommet!
Vi ble en tett sammensveiset firerbande i to døgn, vi
snorket og sov på skift, måtte ringe på om natta for mer smertestillende når noen
hadde gitt oss for lite på kvelden. Vi lo sammen, og gispet av smerte, når vi
skulle utfordres ut av senga og opp, lyttet forståelsesfullt til hverandres
historier til vi alle var helt stille, da var det nok prat for en stund, og vi
døste.
Når jeg tenker på det nå, var det et kameratskap som oppsto,
jeg har best sett det beskrevet av menn såret i krig, liggende sammen på lasarettet,
gjennom bøker og på film.
Man møtes, kjenner kun fornavn og er borte for hverandre i
det øyeblikk man er ute av sykehuset og det intense skjebnefellesskapet man har
opplevd.
Nå deler jeg med deg fra et hemmelig, intimt rom, som mange
opplever i løpet av livet, og som man ikke kan forestille seg før man har vært
der, i alle fall kunne ikke jeg det. Slik det er med mange opplevelser i livet.
«Ein finn ikkje noko, før ein kjem der det er». Sitat Ivar
Aasen
