lørdag 31. juli 2021

"Spis det du får og hold kjeft!"

 

Jeg blir så inderlig forbannet når jeg opplever, eller hører om, det jeg oppfatter som, bortskjemte folk som skal ha spesialforpleining i ulike situasjoner, spesielt når det dreier seg om mat.

Hvorfor virker det som at noen synes de gjør andre en tjeneste ved å oppføre seg som babyer?

Kan det være noe jeg har opplevd tilbake i tid, og ikke husker som gjør at jeg reagerer så kraftig?

At jeg har vært vitne til at noen har klaget over at maten, vinen eller hva enn som ble servert, var for kald, for varm, for søt, for salt og så videre? Og at klagene ble tatt til følge, selv om de var totalt urimelige? Eller er det noe fra enda lenger tilbake i tid?

«Spis det du får og hold kjeft!»

Det er min umiddelbare respons i møte med krevende mennesker, og mitt fornuftige jeg forstår at reaksjonen er mye sterkere enn hva situasjonen tilsier, og at den for all del ikke må komme ubearbeidet til uttrykk overfor mennesket som kommer med, det jeg oppfatter som, et urimelig spørsmål eller krav.

 Jeg forstår at det i slike tilfeller muligens ligger et traume bak, noe jeg har opplevd for lenge siden, og som ligger der ubearbeidet, i en nesten utbrent glohaug, og som det kan ta fyr i ved den minste gnist.

Når jeg kjenner det boble i meg for uvesentligheter, er det gjerne undertrykt irritasjon som har hopet seg opp gjennom flere år, noe som aldri har kommet til uttrykk, og som nå presser på. Det første uttrykket blir gjerne altfor sterkt når det endelig finner det trygt å komme til syne, i form av et sinne som tar pusten fra meg, og som består av diverse tirader iblandet banneord, som høylytt ropes med utestemme, og som kun egner seg i det lukkede rom, i en terapigruppe eller i individuell terapi, trygt ledet av en dyktig og klok terapeut.

Etter å ha renset ut det verste sinnet, kan følelsen uttrykkes i siviliserte kunstformer, som malerier, fotografier, skriftlig som dikt eller lengre fortellinger, eller som musikk, teater og dans.

Når jeg skriver kommer også kraftuttrykkene først, og må skrives om flere ganger før det kan deles.

Traumer kan avdekkes ved å legge merke til kraften i en reaksjon. Den kraftige reaksjonen kan dermed undersøkes, forskes i for å finne den første hendelsen som alle andre liknende hendelser siden har festet seg til, som borrer på en genser, og til sist, bearbeides gjennom uttrykksformer som bilder og ord. Det i oss som reagerer så kraftig, er ofte det barnet vi engang var, som ikke fikk lov å uttrykke følelser når de oppsto, men måtte lære å «oppføre seg» og stenge av.

Jeg kan ta mitt indre barn ved hånden eller på fanget, gi det oppmerksomhet og lov til å uttrykke seg, uten å måtte skamme seg. Da kan det hende det forteller meg hva som skjedde den gangen, og som jeg trenger å vite for å tilgi og forsones med fortiden, og for å ta tilbake min vitalitet i dag.

Først når det er bearbeidet, kan det skrives ned på en måte som andre kan fordøye, uten å provosere, men å vekke undring, nysgjerrighet, og et sunt engasjement.

torsdag 22. juli 2021

Hva gjorde du 22. juli 2011?

 

Alle som husker har en historie å fortelle, her er min.

Jeg husker det godt, men har ikke satt ordene ned på papir før nå.

Vi på Renskaug var vertskap for nordisk treff i Norsk Highland Cattle Forening - TYR. Gjester fra alle de nordiske landene skulle møtes til seminar og middag med underholdning.

Dansegruppa «Frikar», kjent fra melodi grand prix i 2009, var innleid til å underholde, sammen med kjæresten til sønnen vår, Mari, som skulle spille hardingfele, og sønnen vår piano.

Blant gjestene var en kollega som hadde gård i Utvika i nærheten av Utøya.

Det måtte ha vært i god tid før middag at meldingen om eksplosjonen i Regjeringskvartalet kom. Vi hadde en tv i resepsjonen, så vidt jeg husker, eller om det var en PC?

Så husker jeg ikke annet enn at telefonen til ham fra Utvika begynte å ringe. Han ble urolig av meldingene han fikk, det var skyting på Utøya, folk i vannet, folk dro ut med båter i skytteltrafikk, og plukket opp livredde ungdommer. Jeg husker han på et tidspunkt sa det var minst 30 stykker i vannet, og det var før nyhetene på TV hadde rukket å melde det. Han ville reise hjem, men fikk beskjed om at det var sperringer overalt så han ikke kunne komme seg dit. Jeg husker den hvileløse travingen hans rundt omkring, inne og ute, med telefonen på øret. Etter hvert kom nyhetene som bekreftet meldingene han hadde fått, og vi var nærmest lamslåtte alle sammen. Men mat måtte de jo ha, gjestene våre, og den ble servert på en eller annen måte, menyen var garantert kjøtt av gårdens skotske høylandsfe til våre nordiske kollegaer.

Senere på kvelden ble det, til tross for omstendighetene, hallingkast med Frikar og Hardingfeleslåtter med Mari, mellom nyhetsoppdateringene.

Dagen etter, lørdag 23.juli, var det planlagt busstur Tyrifjorden rundt for hele gruppa. Buss var bestilt og ruta bestemt. Den måtte selvsagt avlyses. Bussjåføren var min onkel, og han tok dem med på en rundtur i Lier i stedet.

Søndagen husker jeg ikke noe av, det var sannsynligvis en dag med møter og samtaler, og lunsj før avreise.

Så kom mandagen. Den husker jeg. Sliten etter helga som var intens, hadde jeg fri, og satte meg foran tv for å se hva som egentlig hadde skjedd i helga. Som vertskap hadde vi ikke hatt mye tid til å sette oss ned å se nyheter i løpet av helga.

Ved to, tre tida på dagen, kjente jeg smerter i brystet. Jeg forsøkte å puste meg gjennom smerten, men den tiltok, og å puste ble vanskelig. Til slutt ringte jeg mannen min og ba ham kjøre meg til legevakta. Da hadde jeg løsnet alt som strammet for i det hele tatt å få puste, og var redd.

Jeg ble tatt imot på legekontoret og det ble gjort en EKG-undersøkelse av hjertet.

Den viste ikke noe feil på hjertet, det var noe annet.

Inne hos legen spurte han meg hva jeg hadde gjort om dagen, og jeg sa, som sant var, at jeg hadde jobbet hele helga, og derfor hadde sett på nyheter store deler av dagen.

-Da forstår jeg, sa legen, du har hatt et angstanfall, og du er ikke den første i dag.

På veien opp til legen går man forbi en REMA-butikk. Jeg rakk å registrere ansiktsutrykkene til noen folk i butikken på veien opp til legen. Ansiktene var alvorlige og kroppene beveget seg langsomt, som på sakte film. Jeg tenkte, - nå er det ingen som kan hjelpe meg, alle er i samme båt, vi har det like vondt alle sammen, alle i hele landet, bortsett fra de nærmeste pårørende, selvsagt, som har det verre enn det er mulig å forestille seg.

Jeg fikk god hjelp hos legen, men tenkte det samme da jeg var inne hos ham, -han har det likt som meg han og, vi må hjelpe hverandre her.

Så dro jeg hjem. Smertene avtok når frykten for at det var noe alvorlig var borte. Jeg kjente et sterkt behov for å være sammen med folk, og dro sammen med en av sønnene mine og moren min for å delta i rosetoget i Drammen. Det var det eneste jeg ville, og det eneste som ga en slags ro i kaoset.

Jeg har ikke verken før eller siden vært tiltrukket av verken demonstrasjoner eller store folkeforsamlinger, men da var det helt riktig.

I dag, 10 år etter, har jeg tenkt mye på det ideologiske tankegodset som ligger til grunn for terrorangrepet. Jeg har undersøkt det i flere år, og skrevet om det i boka «Farfars skrin», og som bonusmateriale på bloggen min, tonebb.blogspot.com.

Jeg venter på at tida er inne til å skrive noe mer om hva jeg tenker om hvordan vi best kan håndtere radikalisering og bekjempe politisk ekstremisme framover. Jeg håper det kommer ord til meg som kan deles og være til nytte for flere.

fredag 2. juli 2021

Kan vi stole på at demokratiet skal legge til rette for bonden?

Kan vi stole på at demokratiet skal legge til rette for bønder, altså at de setter de rammebetingelsene som er gunstige nok for den som skal drive gård, når den som skal sette rammebetingelsene i virkeligheten, og kanskje, med god grunn, misliker bønder?

Mange nordmenn har en relasjon til bønder fra gammelt av. De er kanskje etterkommere etter en av dem i søskenflokken som ikke fikk gården, de som måtte reise fra bygda og klare seg selv. De måtte skaffe seg et annet liv, utdanning, jobb og bolig blant «folk flest». Eller de er selv et søsken til en odelsbonde, og har kanskje opplevd en familiekonflikt i arveoppgjøret ved gårdsoverdragelsen, en såkalt høykonflikt.

Hvem bekler stillingene i skattevesen, mattilsyn, og ellers alle etater som har med kontroll og rapportering innen landbruket å gjøre? Jo, de er også etterkommere etter bønder, og har kunnskap og meninger om hvordan bøndene skal drive gården sin. De har ved sine offentlige stillinger blitt «sjefene» til sine forfedre, mødre og storesøsken. Selv om noen av dem er oppvokst på gård og «har det i henda», har de kanskje mer teoretisk kunnskap enn bøndene de skal «tjene», og bruker det for hva det er verd, forståelig nok, og heldigvis. Bønder trenger det offentliges blikk på sin virksomhet, bare så det er sagt. Samfunnsoppdraget er viktig, han produserer mat til befolkningen. 

Generelt sett virker det som de som driver tilsyn ofte ikke er praktikere, og i enkelte tilfeller kan overkjøre bønder som er dyktige, og dermed skape mistillit mellom bonden og inspektøren. Det er uheldig.

For bondens del her på gården, var det et mål å drive gården på en måte som gjorde ham uavhengig. Han ville ikke måtte forholde seg til rammebetingelsene som politikerne satte, ville gjøre sin inntjening uavhengig av jordbruksoppgjøret, fordi han var usikker på politikernes intensjoner med norsk landbruk.

Bønder flest tilpasser seg de rammebetingelser som gjelder til enhver tid, og de færreste har tid til, og interesse av, å overskue det hele fra et metaperspektiv.

Bonden på denne gården, med 10 tonn mathvete på tilhengeren, ble vist «fingeren» av svært mange bilister hver gang han kjørte til mølla. Er det noe mange opplever, og bare regner med at skal være sånn? Eller kan de opplevelsene gå under betegnelsen strukturell diskriminering?

I tilfellet til bonden som lot dyra sine drukne i egen møkk, var forhistorien konflikter rundt et byggeprosjekt som havnet i rettssalen, hvor bonden tapte, og hvor konsekvensene ble store og grusomme, langt utover det økonomiske.

Økonomiske problemer kan ta knekken på hvem som helst, og skammen kan hindre en som setter sin ære i å være selvstendig, som bønder gjerne er, i å be om hjelp i tide. Og hvor skal bonden gå når kreftene renner ut og regningene tårner seg opp?

Når du ikke klarer jobben som bonde, er det som å være en bedriftsleder som må kaste inn håndkleet. Styret i bedrifter bør følge så godt med at de kan gripe inn før tragedien inntreffer, og offentlige ordninger inntrer. En bonde mister hus og hjem i tillegg til bedriften om han ikke får det til å gå.

En bonde er alene i sitt enkeltmannsforetak, og har ingen mulighet for å «slippe unna» uten å måtte flytte fra gård og grunn og gå personlig konkurs, den dagen han ikke orker mer, og gjelda er større enn verdien på gården når den blir lagt ut for salg, hvilket er tilfellet mange steder i landet.

Her kan det innvendes at bonden selv burde ha tatt fatt i sin egen økonomiske situasjon, og tilpasset den etter egne krefter. Utviklingen har vært slik at den som før kunne leve på 12 kuer, nå må ha 50 for å tjene det samme. Da må han investere, og «blir lurt utpå» av rådgivere og myndigheter som sier at det betaler seg å satse på et nytt fjøs. Før han har fått sukk for seg, er imidlertid rammebetingelsene igjen endret, før det nye fjøset er ferdigbygd. Rammebetingelsene endres, mens låna løper i 30 år til.

Det kan komme uforutsette bevegelser i tida, som kostholdsråd som sier at vi skal spise mindre rødt kjøtt, og det innføres ulv i store områder. Hva gjør sauebonden i Engerdal da, han som fortsatt har flere år igjen på å nedbetale gjelda på sauefjøset sitt?

Hvem har ansvaret for situasjonen som oppstår i disse tilfellene?

Ofte er det slik at bonden tar ansvaret, og prøver å gjøre det beste ut av det, mens det oppleves som at politikerne ser en annen vei. Og gjelda og arbeidsinnsatsen øker, mens inntjeningen synker og kreftene og motivasjonen svinner med den. 

Bondens nederlag kan i verste fall føre til dyretragedier som i blant blir så alvorlige at de når offentligheten. 

lørdag 29. mai 2021

Kjemp for alt hva du har kjært – dø om så det gjelder.

Disse ordene trengte jeg å høre, og fikk dem av en venn i går, for å klare å mobilisere krefter til å kjempe min egen kamp.

Dette er mitt #bondeopprør!

Nå er det dags, nå må jeg si fra det jeg mener, fra dypet av hjertet.

Jeg blir sjuk av virkningen av gamle tradisjoner, når de er utdatert, og praktiseres uten hensyn til menneskene som lever her og nå.

Det er kårordningen i odelsloven jeg vil til livs!

Krenkeadvarsel:

Du som synes kårordningen fungerer som den er, slutt å lese her, ellers står du i fare for å bli krenka.

·       Ideologi uten menneskelige hensyn er grusomt, og jeg vil ikke være en del av noe hvor slike holdninger eksisterer.

·       Jeg kjemper en kamp for å kunne bo i mitt eget hus!

·       Hvem andre i samfunnet må det?

·       Å kunne bo i et hus vi har bygget for egne penger og med egne krefter??

·       Samtidig med at vi opplever å bli kasta ut av eget hus, skal vi sørge for bolig til forrige generasjon.

·       Vi blir pensjonister selv, og plikten til å holde foreldre med bolig følger gården, og når vi selger gården, tar vi forpliktelsen med oss.

·       Hva slags system er dette i 2021?

·       Vi ønsker å reise debatten om kårordningen er klar for å skrotes, eller i det minste redigeres og moderniseres.

!800-tallets pensjonsordning er lite hensiktsmessig i dag. Den burde vært tatt opp til vurdering i 1967, da Folketrygden ble innført.

Det er ikke rart bønder blir minstepensjonister når de lever med fortidas naturalhusholdning.

Pensjonen øker i takt med inntekta. Å være økonomisk avhengig av sine barn, hvilke andre grupper i samfunnet har det slik?

Hvordan er det som foreldre å være prisgitt barnas valg av yrke og bosted, uten reelle påvirkningsmuligheter?

Jeg måtte true min far med rettssak for å få han til å bli med på å flytte fra gården da han ble syk, slik at vi fikk armslag og spillerom til å ta over og skape et levebrød på gården til oss selv og vår familie. Kåret ble da oppfylt i en passende leilighet.

«Den taper du», sa han. Og det hadde jeg nok gjort. Han gikk motvillig med på flyttingen, og sa heldigvis seinere at han aldri hadde hatt det så bra. «Det er som å bo på hotell hver dag, sa han, en evig ferie».

Dette kom tilbake til meg i dag, da jeg satte meg ned for å skrive, ja, skrive tilbake minner og kraft.

Jeg hørte en samtale med Vigdis Hjorth på Litteraturfestivalen på Lillehammer i går, og hun satte ord på det jeg også vet, at minnene sitter i hånda som skriver. Det er først når jeg har ro til å skrive, at min sannhet kommer til syne.

Jeg vil løfte fram vår sak, det har vært en lang pine for både oss og familien å være omfattet av kårordningen som fortsatt gjelder.

Når vi nå står i fare for å miste hjemmet vårt – bli regelrett kastet ut fra huset vi selv har bygd for å bo i når vi velger å pensjonere oss og selge gården, må jeg si fra. At det ikke er våre egne barn som skal drive videre, burde da virkelig ikke ha noen betydning?

Og selv om det var en av våre egne sønner som skulle drive gården videre, ville vi sørget for å fradele kårboligen. På den måten ville vi selv eie huset vi bor i, og kunne selge det den dagen vi trengte å flytte videre i noe mer lettstelt og mindre. Det ville også vært rettferdig overfor de to andre sønnene, da ville alle tre arve oss på likt grunnlag. I dag er det slik at «the winner takes it all».

Å være den som «får alt», og leve hele livet med forpliktelser og ansvar under misbilligelse og skråblikk fra søsken, kan det være måten å ordne dette på i framtidas jordbruk?

Konflikter som oppstår mellom familiemedlemmer som har økonomisk avhengighet i tillegg til det følelsesmessige, kan lett utvikle seg til høykonflikt, som er definert som ekstra vanskelig å mekle i, fordi det ligger så mye ubearbeidet stoff begravet, kanskje fra flere generasjoner tilbake.

Som odelsbonde og terapeut har jeg kjent på dette selv, og hørt flere sørgelige historier om familier som har gått i oppløsning på grunn av problemer rundt kårordningen.

Jeg har sagt at jeg ikke vil bo på kår, og så er det nettopp det vi blir henvist til av Lier kommune, ved at de gir negativ innstilling til vår søknad om å fradele kårboligen for å bo i og eie vårt eget hus. Når vi i tillegg sier at vi vi tinglyse forkjøpsrett for gården når vi selger, forstår vi ikke problemet.

Det er en svimlende følelse når det går opp for meg at mye av årsaken til at jeg har følt på tyngende ansvar, misbilligelse fra søsken, frykt for ikke å klare det, i stor grad handler om rammebetingelsene vi lever under som bønder, spesielt i form av kårordningen, selv om det også handler om våre ulike personligheter. At konfliktene har fått en ekstra dimensjon, hevder jeg med tyngde.

Jeg har tatt alt på meg, fordi jeg har vært den heldige/forfordelte, og trodd at det var best å beholde strukturene rundt familielandbruket som de har vært i generasjoner. Der har jeg tatt grundig feil!

fredag 12. mars 2021

"Blomstre når du kan" skrevet av Tone B. i april 2020

 

Blomstre når du kan

 

Knopper og mennesker springer ut i blomst når omgivelsene er perfekte for at det kan skje, eller de blomstrer som det siste de gjør før de dør, eller frykter å dø.

Da kan de gjøre det de aldri turte, fordi tida man må leve med skammen over hybrisen er begrenset, og den smerten er mindre enn smerten ved å dø, uten å ha oppfylt drømmen.

Hvordan blir fordelingen mellom de arbeidsløse som lar kreativiteten blomstre og kommer seg videre, og dem som havner i avmakt og apati?

Who shall survive?

Koronaens tid startet for meg, og mange andre, skulle det vise seg, med å lese boka «Pesten» av Albert Camus. I ettertid forstår jeg trangen til å finne fram den boka i bokhylla som en litterær forberedelse av omstendighetene rundt pandemien vi sto overfor i samfunnet.

Mange med meg er tydeligvis skrudd sammen slik at vi vil ha det hele, vil vite alt når vi står overfor noe fælt, vi vil ikke skjermes, som jeg opplever at myndighetene gjør. Vi vil ha det inn med teskje, vil ha alle detaljene om sykdommens forløp, fra den første hostekula til den blygrå, illeluktende, skrikende kroppens siste krampetrekning, før den, tårevåt og svett, stivner død i en grotesk forvridd stilling, i en skitten seng. (Fritt etter «Pesten»)

Korona er ikke pest, men likevel: Gi meg detaljer!

Kan trangen til sannhet og opplysning, med andre ord engasjement i eget liv kalles kjærlighet?

Om det stemmer at likegyldighet er det motsatte av kjærlighet, da er engasjement min form for kjærlighet i koronaens tid, som i livet for øvrig.

"Faste i koronatiden", en tekst av Tone B. Bergflødt i antologien "Kjærlighet i koronaens tid" i regi av Skriveakademiet 2020

 

Faste i koronatiden

 

Jeg talte 40 dager siden sist, da jeg åpnet avtaleboka mi for første gang etter karantenen. Et bibelsk antall dager, som Jesu 40 fastedager for å forberede sitt virke på jorden, hvor han underveis ble fristet av djevelen. Å faste betyr ikke nødvendigvis å slutte å spise, det kan også være å ta farvel med vaner eller avhengigheter som kaffe, rusmidler, TV eller internett.

Hva hadde jeg tatt farvel med disse 40 dagene?

Med avtaleboka mi. Den pleide å være ganske full av avtaler og gjøremål, nå var det gått 40 dager uten at jeg har åpnet den. Alt som sto der ble avlyst, intet nytt har kommet inn. Før nå, i dag, den 40. dagen. Jeg kjenner behov for å planlegge en aktivitet. Lysten til å delta på noe har jeg sagt farvel til i 40 dager. Den lysten ble vekket igjen nå. Den 40. dagen.

Og det er noe helt nytt, det jeg har lyst til å si ja til. Noe jeg ikke ville vurdert før fasten.

Halleluja!

Hvilke muligheter som åpner seg, for en transformasjon som har skjedd!

Hvilken vekst!

Den gamle meg er død. Sjelen har gjennom fasten forberedt seg på en ny runde på jorda, i den samme kroppen.

Kjærlighet i koronaens tid er troen på at transformasjon fortsatt er mulig, seint i livet.

Wow – dette er heftige saker!

Hva har vi som folk, som samfunn tatt farvel med i denne fastetiden?

Reiser, fornøyelser, kultur- og idrettsarrangementer, foredrag, konferanser, ja, alt som innebærer forsamlinger av mer enn 5 mennesker.

For en fastekur!

For en renselse!

Hva vil våre verdier være på andre siden av fastekuren?

Hva tar vi som folk med oss inn i den nye tida, og hva lar vi dø?

torsdag 4. februar 2021

Nasjonalisme og globalisme (og litt GPP...)

 Hva er det som skjer?

Jeg er Senterpartist, og dermed det jeg vil kalle moderat nasjonalist. Det har jeg vært i snart ti år. Nå vokser Senterpartiet, det har rundt 20 prosent av stemmene. Fram til nå har jeg nok, (i hvertfall er det en følelse jeg har) av en del følgere på Facebook og ellers, blitt sett på som en litt pussig, godslig bestemoraktig skribent, som kommer med ett og annet gullkorn. Kanskje som en man egentlig ikke tar helt på alvor, men som man gjerne vil sette på plass fordi hun burde vite bedre, på grunn av sin universitetsutdannelse og at hun faktisk har dukket dypt ned for å finne forklaring på sin farfars skjebnesvangre valg under andre verdenskrig, et arbeid som materialiserte seg i boka «Farfars skrin» som kom ut på Prego Mobile forlag i 2018. Det var reklamen, boka kan kjøpes i nettbutikk eller av meg.

Jeg opplever at partiet jeg har valgt meg også har vært sett slik på av en del mennesker, som et traust, bakstreversk parti for bønder og bygdefolk, og generelt lite utdanna velgere, ikke noe å bry seg om, ikke noe å ta på alvor. I diskusjoner på nett, som jeg av og til drister meg til å delta i, får jeg iblant en følelse av at enkelte ønsker å «frelse meg fra det onde», i betydningen å få meg på «bedre tanker» om at

nasjonalisme = egosime = ondskap, og at globalisme = nestekjærlighet = godhet (og dermed det eneste rette).

Les gjerne om globalismens konsekvenser, at de rike blir rikere, de fattige blir fattigere i dette blogginnlegget: https://tonebb.blogspot.com/2014/08/om-var-kulturelle-arv-og-om-ydmykelse.html

Fra innlegget: Vi fikk også se eksempler på billige matvarer vi importerer fra fattige land og nesten ikke betaler noe for her, eksempelet var ananas. Vi får søt, god ananas til en billig penge, mens de som dyrker og høster ananasen dør tidlig på grunn av sprøyting og fattigdom og dårlige arbeidsvilkår. Og i tillegg tror vi at vi gjør dem en tjeneste ved å handle med dem! 

Jeg undrer meg over at noen tar mine tanker og meninger til inntekt for det verste som kan skje dette landet. At det å sette seg selv først, både som individ og som nasjon kan bli sett på som ondt. For meg er det helt naturlig, jeg setter meg selv først, kan ikke jeg puste, er jeg ikke noe verd for noen, annet enn som kompost.

Periodevis har jeg ikke noe til overs, noe å dele med andre. Da må jeg være i fred, være alene til kreftene kommer tilbake og jeg igjen kan utveksle tanker og meninger med andre. I mitt voksne liv har jeg satt de jeg har ansvar for først. Det har til nå vært de tre barna våre, gården, bedriften og dyra vi har. Det ansvaret går over alt annet. Vi, det vil si mannen min og jeg, har ikke hatt overskudd til noe mer enn det. Vi har klart oss selv, uten å ligge noen til byrde, og satt vår ære i det. Å være selvberga og sjølforsynt med det meste har vært meningsfullt for oss, men ikke gjort oss rike. Gjør det oss til dårlige individer, det at vi ikke deltar i frivillig arbeid, ikke gir til veldedighet, ikke har mer enn vi trenger til oss selv, at vi ikke har et overskudd å øse av til mer enn å klare oss greit i hverdagen?

Hva med nasjonen vår, Norge? Den har tjent seg rik på olje og fisk, som de to viktigste eksportartiklene. Dessuten har vi hatt en fastlandsindustri som har klart seg godt på grunn av fordelen vi har hatt av naturressursene våre, hvor rimelig kraft har vært det viktigste for mange produksjonsbedrifter. Det er det slutt på. Vi har gjennom de siste åra hatt en regjering som benytter enhver anledning til å knytte oss nærmere Europa gjennom EØS-avtalen. Den griper inn på stadig flere områder, og Norge underlegger seg direktiver og forordninger som «den beste i klassen», og i siste instans er ofte ESA-domstolen dømmende kraft i konflikter hvor altså nasjonale lover overprøves.

Mange mennesker reagerer på dette, finner det truende at myndighetene ser ut til å være mer opptatt av andre lands interesser enn sine egne innbyggeres. Alle har det ikke like godt i det langstrakte landet vårt som statistikken viser, og forskjellene øker, ikke minst nå, under pandemien.

Nå vil du som leser kanskje innvende at «vi er så rike i Norge, vi må dele med andre, alt annet er å være egoistisk. Skjønner hun ikke at handel med utlandet er det vi bygger vår rikdom på? Skjønner hun ikke at vi ikke kan klare oss alene her i vårt bitte lille land her langt oppi nord? Er hun helt dum? Mener hun virkelig at vi ikke skal være med å bekjempe fattigdom og urett andre steder enn i vårt eget land, hvor de fleste har det så godt? Hvor navlebeskuende går det an å bli?»

Norge styres på stadig flere områder av byråkrater i Brussel. Makt overføres stille, og under radaren, men sannheten kommer til overflaten iblant, når konflikter oppstår, og det blir synlig hvem som har det siste ord. Skog og eiendom selges til utenlandske investorer, og vi taper eierskap til verdifulle naturressurser og infrastruktur. Samtidig som strømprisen økes, er det krefter som vil at stadig mer skog skal vernes, selv om vi ved god forvaltning av naturressursene kan bruke mer biomasse som fornybart virke til erstatning for strøm. At økte strømpriser vil gjøre at flere ser seg om etter nye kilder til energiforsyning, er klart. Allikevel blir det merkelig når man skal føle seg som en miljøversting uansett i dette kalde landet, hvor det å fyre med ved også er under stadig kritikk og utredninger som noe vi skal fase ut på grunn av CO2 utslipp.

På gården vår fyrer vi med flis, og har storfe på beite. Jeg har skammet meg lenge nok over det, sett kommunedirektøren på politikernes bestilling utrede utfasing av biobrensel på lik linje med fossilt brensel, kjent på frykten for at biobrensel virkelig skal utfases innen 2025, slik det sto i miljørapporten i kommunen jeg bor i, og visst at livsverket vårt dermed var dødsdømt, fordi vårt fortrinn for å drive med overnatting på gården er at vi kan høste av naturen ved å hogge ved til flisfyren vår til oppvarming. Våre skotske høylandsfe går ute hele året, de er laga for det, med sin tykke pels foretrekker de utegang framfor å være inne i fjøset. Allikevel er jeg lei av å kjenne på klimaskam hver gang jeg leser om storfe som klimaversting, de flotte, nøysomme dyra våre som høster av naturen på samme måte som elg og rådyr, pluss at de spiser noen grasballer dyrka på egen jord gjennom vinteren. Bonden kan bli lei av å lese statistikk som ikke stemmer for han, og få besøk av kontrollører som følger EU-regler for hvordan han skal drive gården sin, merke hvordan ensrettingen i landbruket fører til at dyra hans med horn ikke lenger kan slaktes ved vanlige slakterier, og lista kunne gjøres lang.

Tilbake til kraft og strøm. Slik Norge har en fordel med vannkraft og billigere strøm til innbyggerne, har vi på gården en fordel av at vi ved egen innsats kan høste av den fornybare ressursen som ved er, og på den måten klare oss. Men vi har ikke noe til overs å dele når staten har tatt sitt i form av skatter og avgifter.

Selv har jeg valgt å benytte friheten, som det å drive gården som bedrift har gitt, til å engasjere meg i sysler som ikke gir stort i direkte inntekt. Jeg har utdannet meg i voksen alder, utviklet gården sammen med mannen min, engasjert meg i lokalpolitikk, skrevet bok, og ellers levd et liv, hvor jeg bruker tid på å lage mat fra bunnen, reparerer heller enn å kjøpe nytt, strikker litt, og kommuniserer med venner både offentlig og privat. Jeg samler ideer og tanker, lar det modne før jeg slipper ut litt damp, slik som jeg gjør her.

Burde jeg heller vært i en betalt jobb, bidratt på den måten de fleste andre gjør? Mange ganger har jeg ønsket meg tilbake til A4 livet jeg forlot i 1997. Med bankjobb, egen inntekt og vanlig selvangivelse, et oversiktlig og greit liv. Siden den gang har jeg levd på det gården gir, og overgitt råderetten over eget liv inn i bedriftsfellesskapet. Har det å gi fra seg råderetten vært verd det?

Tja, si det. Kanskje ville jeg valgt annerledes om jeg skulle gjort den manøveren igjen, og visst det jeg vet i dag, ikke godt å si. Jeg ender opp som minstepensjonist, min livsgjerning blir i vårt samfunn ikke verdsatt i penger. Så min verdi må jeg gi meg selv, og det røyner på iblant, det må jeg bare innrømme. Men alt i alt, jeg ville ikke byttet, når jeg tenker meg om. Friheten har vært verd det å ha knapt med penger til forbruk, jeg har vært rik på så mye annet. Nok-punket er godt å kjenne til.

Så går jeg inn for landing, mye her som var godt å få sagt. Når ytringsfriheten blir innskrenket i form av sosiale sanksjoner, samtidig med at det aldri har vært lettere å ytre seg om alt mulig, er det vanskelig «å komme ut av skapet» som nasjonalist, om enn moderat.

Jeg er redd for å vekke hat og få «dritt» på meg ved å erkjenne at jeg er en moderat nasjonalist, eller patriot om du vil, og at jeg mener alle mennesker har like stor rett til å være det som meg.

Jeg skiller selvsagt mellom nasjonalisme og etnosentrisme. Etnosentrisme vil si en forherligelse av eget samfunn, at Norge skal være målestokk for verdens samfunnsmessige og kulturelle forskjeller. Den ekstreme nasjonalismen som ble en del av nazismen er eksempel på etnosentrisme. Man mente at Tyskland og det tyske folk var overlegen andre land og kulturer, og innlemmet også det okkuperte Norge i samme syn, at «arierne» var en overlegen «rase» som var berettiget privilegier. Det var en tragedie at såpass mange nordmenn falt for den ideologien under andre verdenskrig.

Den sunne nasjonalismen betyr for meg å sette interessene til sitt eget land og befolkning først, men ikke på bekostning av andre, slik det å være egoist betyr å ta vare på seg selv, men ikke på bekostning av andre, da er man egosentrisk.

Jeg legger merke til at mange ikke skiller mellom sunn egoisme og uakseptabel egosentrisme på individnivå, og moderat nasjonalisme og ekstrem etnosentrisme på samfunnsnivå, og det er en stor tragedie som ødelegger mange gode diskusjoner.