lørdag 29. mai 2021

Kjemp for alt hva du har kjært – dø om så det gjelder.

Disse ordene trengte jeg å høre, og fikk dem av en venn i går, for å klare å mobilisere krefter til å kjempe min egen kamp.

Dette er mitt #bondeopprør!

Nå er det dags, nå må jeg si fra det jeg mener, fra dypet av hjertet.

Jeg blir sjuk av virkningen av gamle tradisjoner, når de er utdatert, og praktiseres uten hensyn til menneskene som lever her og nå.

Det er kårordningen i odelsloven jeg vil til livs!

Krenkeadvarsel:

Du som synes kårordningen fungerer som den er, slutt å lese her, ellers står du i fare for å bli krenka.

·       Ideologi uten menneskelige hensyn er grusomt, og jeg vil ikke være en del av noe hvor slike holdninger eksisterer.

·       Jeg kjemper en kamp for å kunne bo i mitt eget hus!

·       Hvem andre i samfunnet må det?

·       Å kunne bo i et hus vi har bygget for egne penger og med egne krefter??

·       Samtidig med at vi opplever å bli kasta ut av eget hus, skal vi sørge for bolig til forrige generasjon.

·       Vi blir pensjonister selv, og plikten til å holde foreldre med bolig følger gården, og når vi selger gården, tar vi forpliktelsen med oss.

·       Hva slags system er dette i 2021?

·       Vi ønsker å reise debatten om kårordningen er klar for å skrotes, eller i det minste redigeres og moderniseres.

!800-tallets pensjonsordning er lite hensiktsmessig i dag. Den burde vært tatt opp til vurdering i 1967, da Folketrygden ble innført.

Det er ikke rart bønder blir minstepensjonister når de lever med fortidas naturalhusholdning.

Pensjonen øker i takt med inntekta. Å være økonomisk avhengig av sine barn, hvilke andre grupper i samfunnet har det slik?

Hvordan er det som foreldre å være prisgitt barnas valg av yrke og bosted, uten reelle påvirkningsmuligheter?

Jeg måtte true min far med rettssak for å få han til å bli med på å flytte fra gården da han ble syk, slik at vi fikk armslag og spillerom til å ta over og skape et levebrød på gården til oss selv og vår familie. Kåret ble da oppfylt i en passende leilighet.

«Den taper du», sa han. Og det hadde jeg nok gjort. Han gikk motvillig med på flyttingen, og sa heldigvis seinere at han aldri hadde hatt det så bra. «Det er som å bo på hotell hver dag, sa han, en evig ferie».

Dette kom tilbake til meg i dag, da jeg satte meg ned for å skrive, ja, skrive tilbake minner og kraft.

Jeg hørte en samtale med Vigdis Hjorth på Litteraturfestivalen på Lillehammer i går, og hun satte ord på det jeg også vet, at minnene sitter i hånda som skriver. Det er først når jeg har ro til å skrive, at min sannhet kommer til syne.

Jeg vil løfte fram vår sak, det har vært en lang pine for både oss og familien å være omfattet av kårordningen som fortsatt gjelder.

Når vi nå står i fare for å miste hjemmet vårt – bli regelrett kastet ut fra huset vi selv har bygd for å bo i når vi velger å pensjonere oss og selge gården, må jeg si fra. At det ikke er våre egne barn som skal drive videre, burde da virkelig ikke ha noen betydning?

Og selv om det var en av våre egne sønner som skulle drive gården videre, ville vi sørget for å fradele kårboligen. På den måten ville vi selv eie huset vi bor i, og kunne selge det den dagen vi trengte å flytte videre i noe mer lettstelt og mindre. Det ville også vært rettferdig overfor de to andre sønnene, da ville alle tre arve oss på likt grunnlag. I dag er det slik at «the winner takes it all».

Å være den som «får alt», og leve hele livet med forpliktelser og ansvar under misbilligelse og skråblikk fra søsken, kan det være måten å ordne dette på i framtidas jordbruk?

Konflikter som oppstår mellom familiemedlemmer som har økonomisk avhengighet i tillegg til det følelsesmessige, kan lett utvikle seg til høykonflikt, som er definert som ekstra vanskelig å mekle i, fordi det ligger så mye ubearbeidet stoff begravet, kanskje fra flere generasjoner tilbake.

Som odelsbonde og terapeut har jeg kjent på dette selv, og hørt flere sørgelige historier om familier som har gått i oppløsning på grunn av problemer rundt kårordningen.

Jeg har sagt at jeg ikke vil bo på kår, og så er det nettopp det vi blir henvist til av Lier kommune, ved at de gir negativ innstilling til vår søknad om å fradele kårboligen for å bo i og eie vårt eget hus. Når vi i tillegg sier at vi vi tinglyse forkjøpsrett for gården når vi selger, forstår vi ikke problemet.

Det er en svimlende følelse når det går opp for meg at mye av årsaken til at jeg har følt på tyngende ansvar, misbilligelse fra søsken, frykt for ikke å klare det, i stor grad handler om rammebetingelsene vi lever under som bønder, spesielt i form av kårordningen, selv om det også handler om våre ulike personligheter. At konfliktene har fått en ekstra dimensjon, hevder jeg med tyngde.

Jeg har tatt alt på meg, fordi jeg har vært den heldige/forfordelte, og trodd at det var best å beholde strukturene rundt familielandbruket som de har vært i generasjoner. Der har jeg tatt grundig feil!

fredag 12. mars 2021

"Blomstre når du kan" skrevet av Tone B. i april 2020

 

Blomstre når du kan

 

Knopper og mennesker springer ut i blomst når omgivelsene er perfekte for at det kan skje, eller de blomstrer som det siste de gjør før de dør, eller frykter å dø.

Da kan de gjøre det de aldri turte, fordi tida man må leve med skammen over hybrisen er begrenset, og den smerten er mindre enn smerten ved å dø, uten å ha oppfylt drømmen.

Hvordan blir fordelingen mellom de arbeidsløse som lar kreativiteten blomstre og kommer seg videre, og dem som havner i avmakt og apati?

Who shall survive?

Koronaens tid startet for meg, og mange andre, skulle det vise seg, med å lese boka «Pesten» av Albert Camus. I ettertid forstår jeg trangen til å finne fram den boka i bokhylla som en litterær forberedelse av omstendighetene rundt pandemien vi sto overfor i samfunnet.

Mange med meg er tydeligvis skrudd sammen slik at vi vil ha det hele, vil vite alt når vi står overfor noe fælt, vi vil ikke skjermes, som jeg opplever at myndighetene gjør. Vi vil ha det inn med teskje, vil ha alle detaljene om sykdommens forløp, fra den første hostekula til den blygrå, illeluktende, skrikende kroppens siste krampetrekning, før den, tårevåt og svett, stivner død i en grotesk forvridd stilling, i en skitten seng. (Fritt etter «Pesten»)

Korona er ikke pest, men likevel: Gi meg detaljer!

Kan trangen til sannhet og opplysning, med andre ord engasjement i eget liv kalles kjærlighet?

Om det stemmer at likegyldighet er det motsatte av kjærlighet, da er engasjement min form for kjærlighet i koronaens tid, som i livet for øvrig.

"Faste i koronatiden", en tekst av Tone B. Bergflødt i antologien "Kjærlighet i koronaens tid" i regi av Skriveakademiet 2020

 

Faste i koronatiden

 

Jeg talte 40 dager siden sist, da jeg åpnet avtaleboka mi for første gang etter karantenen. Et bibelsk antall dager, som Jesu 40 fastedager for å forberede sitt virke på jorden, hvor han underveis ble fristet av djevelen. Å faste betyr ikke nødvendigvis å slutte å spise, det kan også være å ta farvel med vaner eller avhengigheter som kaffe, rusmidler, TV eller internett.

Hva hadde jeg tatt farvel med disse 40 dagene?

Med avtaleboka mi. Den pleide å være ganske full av avtaler og gjøremål, nå var det gått 40 dager uten at jeg har åpnet den. Alt som sto der ble avlyst, intet nytt har kommet inn. Før nå, i dag, den 40. dagen. Jeg kjenner behov for å planlegge en aktivitet. Lysten til å delta på noe har jeg sagt farvel til i 40 dager. Den lysten ble vekket igjen nå. Den 40. dagen.

Og det er noe helt nytt, det jeg har lyst til å si ja til. Noe jeg ikke ville vurdert før fasten.

Halleluja!

Hvilke muligheter som åpner seg, for en transformasjon som har skjedd!

Hvilken vekst!

Den gamle meg er død. Sjelen har gjennom fasten forberedt seg på en ny runde på jorda, i den samme kroppen.

Kjærlighet i koronaens tid er troen på at transformasjon fortsatt er mulig, seint i livet.

Wow – dette er heftige saker!

Hva har vi som folk, som samfunn tatt farvel med i denne fastetiden?

Reiser, fornøyelser, kultur- og idrettsarrangementer, foredrag, konferanser, ja, alt som innebærer forsamlinger av mer enn 5 mennesker.

For en fastekur!

For en renselse!

Hva vil våre verdier være på andre siden av fastekuren?

Hva tar vi som folk med oss inn i den nye tida, og hva lar vi dø?

torsdag 4. februar 2021

Nasjonalisme og globalisme (og litt GPP...)

 Hva er det som skjer?

Jeg er Senterpartist, og dermed det jeg vil kalle moderat nasjonalist. Det har jeg vært i snart ti år. Nå vokser Senterpartiet, det har rundt 20 prosent av stemmene. Fram til nå har jeg nok, (i hvertfall er det en følelse jeg har) av en del følgere på Facebook og ellers, blitt sett på som en litt pussig, godslig bestemoraktig skribent, som kommer med ett og annet gullkorn. Kanskje som en man egentlig ikke tar helt på alvor, men som man gjerne vil sette på plass fordi hun burde vite bedre, på grunn av sin universitetsutdannelse og at hun faktisk har dukket dypt ned for å finne forklaring på sin farfars skjebnesvangre valg under andre verdenskrig, et arbeid som materialiserte seg i boka «Farfars skrin» som kom ut på Prego Mobile forlag i 2018. Det var reklamen, boka kan kjøpes i nettbutikk eller av meg.

Jeg opplever at partiet jeg har valgt meg også har vært sett slik på av en del mennesker, som et traust, bakstreversk parti for bønder og bygdefolk, og generelt lite utdanna velgere, ikke noe å bry seg om, ikke noe å ta på alvor. I diskusjoner på nett, som jeg av og til drister meg til å delta i, får jeg iblant en følelse av at enkelte ønsker å «frelse meg fra det onde», i betydningen å få meg på «bedre tanker» om at

nasjonalisme = egosime = ondskap, og at globalisme = nestekjærlighet = godhet (og dermed det eneste rette).

Les gjerne om globalismens konsekvenser, at de rike blir rikere, de fattige blir fattigere i dette blogginnlegget: https://tonebb.blogspot.com/2014/08/om-var-kulturelle-arv-og-om-ydmykelse.html

Fra innlegget: Vi fikk også se eksempler på billige matvarer vi importerer fra fattige land og nesten ikke betaler noe for her, eksempelet var ananas. Vi får søt, god ananas til en billig penge, mens de som dyrker og høster ananasen dør tidlig på grunn av sprøyting og fattigdom og dårlige arbeidsvilkår. Og i tillegg tror vi at vi gjør dem en tjeneste ved å handle med dem! 

Jeg undrer meg over at noen tar mine tanker og meninger til inntekt for det verste som kan skje dette landet. At det å sette seg selv først, både som individ og som nasjon kan bli sett på som ondt. For meg er det helt naturlig, jeg setter meg selv først, kan ikke jeg puste, er jeg ikke noe verd for noen, annet enn som kompost.

Periodevis har jeg ikke noe til overs, noe å dele med andre. Da må jeg være i fred, være alene til kreftene kommer tilbake og jeg igjen kan utveksle tanker og meninger med andre. I mitt voksne liv har jeg satt de jeg har ansvar for først. Det har til nå vært de tre barna våre, gården, bedriften og dyra vi har. Det ansvaret går over alt annet. Vi, det vil si mannen min og jeg, har ikke hatt overskudd til noe mer enn det. Vi har klart oss selv, uten å ligge noen til byrde, og satt vår ære i det. Å være selvberga og sjølforsynt med det meste har vært meningsfullt for oss, men ikke gjort oss rike. Gjør det oss til dårlige individer, det at vi ikke deltar i frivillig arbeid, ikke gir til veldedighet, ikke har mer enn vi trenger til oss selv, at vi ikke har et overskudd å øse av til mer enn å klare oss greit i hverdagen?

Hva med nasjonen vår, Norge? Den har tjent seg rik på olje og fisk, som de to viktigste eksportartiklene. Dessuten har vi hatt en fastlandsindustri som har klart seg godt på grunn av fordelen vi har hatt av naturressursene våre, hvor rimelig kraft har vært det viktigste for mange produksjonsbedrifter. Det er det slutt på. Vi har gjennom de siste åra hatt en regjering som benytter enhver anledning til å knytte oss nærmere Europa gjennom EØS-avtalen. Den griper inn på stadig flere områder, og Norge underlegger seg direktiver og forordninger som «den beste i klassen», og i siste instans er ofte ESA-domstolen dømmende kraft i konflikter hvor altså nasjonale lover overprøves.

Mange mennesker reagerer på dette, finner det truende at myndighetene ser ut til å være mer opptatt av andre lands interesser enn sine egne innbyggeres. Alle har det ikke like godt i det langstrakte landet vårt som statistikken viser, og forskjellene øker, ikke minst nå, under pandemien.

Nå vil du som leser kanskje innvende at «vi er så rike i Norge, vi må dele med andre, alt annet er å være egoistisk. Skjønner hun ikke at handel med utlandet er det vi bygger vår rikdom på? Skjønner hun ikke at vi ikke kan klare oss alene her i vårt bitte lille land her langt oppi nord? Er hun helt dum? Mener hun virkelig at vi ikke skal være med å bekjempe fattigdom og urett andre steder enn i vårt eget land, hvor de fleste har det så godt? Hvor navlebeskuende går det an å bli?»

Norge styres på stadig flere områder av byråkrater i Brussel. Makt overføres stille, og under radaren, men sannheten kommer til overflaten iblant, når konflikter oppstår, og det blir synlig hvem som har det siste ord. Skog og eiendom selges til utenlandske investorer, og vi taper eierskap til verdifulle naturressurser og infrastruktur. Samtidig som strømprisen økes, er det krefter som vil at stadig mer skog skal vernes, selv om vi ved god forvaltning av naturressursene kan bruke mer biomasse som fornybart virke til erstatning for strøm. At økte strømpriser vil gjøre at flere ser seg om etter nye kilder til energiforsyning, er klart. Allikevel blir det merkelig når man skal føle seg som en miljøversting uansett i dette kalde landet, hvor det å fyre med ved også er under stadig kritikk og utredninger som noe vi skal fase ut på grunn av CO2 utslipp.

På gården vår fyrer vi med flis, og har storfe på beite. Jeg har skammet meg lenge nok over det, sett kommunedirektøren på politikernes bestilling utrede utfasing av biobrensel på lik linje med fossilt brensel, kjent på frykten for at biobrensel virkelig skal utfases innen 2025, slik det sto i miljørapporten i kommunen jeg bor i, og visst at livsverket vårt dermed var dødsdømt, fordi vårt fortrinn for å drive med overnatting på gården er at vi kan høste av naturen ved å hogge ved til flisfyren vår til oppvarming. Våre skotske høylandsfe går ute hele året, de er laga for det, med sin tykke pels foretrekker de utegang framfor å være inne i fjøset. Allikevel er jeg lei av å kjenne på klimaskam hver gang jeg leser om storfe som klimaversting, de flotte, nøysomme dyra våre som høster av naturen på samme måte som elg og rådyr, pluss at de spiser noen grasballer dyrka på egen jord gjennom vinteren. Bonden kan bli lei av å lese statistikk som ikke stemmer for han, og få besøk av kontrollører som følger EU-regler for hvordan han skal drive gården sin, merke hvordan ensrettingen i landbruket fører til at dyra hans med horn ikke lenger kan slaktes ved vanlige slakterier, og lista kunne gjøres lang.

Tilbake til kraft og strøm. Slik Norge har en fordel med vannkraft og billigere strøm til innbyggerne, har vi på gården en fordel av at vi ved egen innsats kan høste av den fornybare ressursen som ved er, og på den måten klare oss. Men vi har ikke noe til overs å dele når staten har tatt sitt i form av skatter og avgifter.

Selv har jeg valgt å benytte friheten, som det å drive gården som bedrift har gitt, til å engasjere meg i sysler som ikke gir stort i direkte inntekt. Jeg har utdannet meg i voksen alder, utviklet gården sammen med mannen min, engasjert meg i lokalpolitikk, skrevet bok, og ellers levd et liv, hvor jeg bruker tid på å lage mat fra bunnen, reparerer heller enn å kjøpe nytt, strikker litt, og kommuniserer med venner både offentlig og privat. Jeg samler ideer og tanker, lar det modne før jeg slipper ut litt damp, slik som jeg gjør her.

Burde jeg heller vært i en betalt jobb, bidratt på den måten de fleste andre gjør? Mange ganger har jeg ønsket meg tilbake til A4 livet jeg forlot i 1997. Med bankjobb, egen inntekt og vanlig selvangivelse, et oversiktlig og greit liv. Siden den gang har jeg levd på det gården gir, og overgitt råderetten over eget liv inn i bedriftsfellesskapet. Har det å gi fra seg råderetten vært verd det?

Tja, si det. Kanskje ville jeg valgt annerledes om jeg skulle gjort den manøveren igjen, og visst det jeg vet i dag, ikke godt å si. Jeg ender opp som minstepensjonist, min livsgjerning blir i vårt samfunn ikke verdsatt i penger. Så min verdi må jeg gi meg selv, og det røyner på iblant, det må jeg bare innrømme. Men alt i alt, jeg ville ikke byttet, når jeg tenker meg om. Friheten har vært verd det å ha knapt med penger til forbruk, jeg har vært rik på så mye annet. Nok-punket er godt å kjenne til.

Så går jeg inn for landing, mye her som var godt å få sagt. Når ytringsfriheten blir innskrenket i form av sosiale sanksjoner, samtidig med at det aldri har vært lettere å ytre seg om alt mulig, er det vanskelig «å komme ut av skapet» som nasjonalist, om enn moderat.

Jeg er redd for å vekke hat og få «dritt» på meg ved å erkjenne at jeg er en moderat nasjonalist, eller patriot om du vil, og at jeg mener alle mennesker har like stor rett til å være det som meg.

Jeg skiller selvsagt mellom nasjonalisme og etnosentrisme. Etnosentrisme vil si en forherligelse av eget samfunn, at Norge skal være målestokk for verdens samfunnsmessige og kulturelle forskjeller. Den ekstreme nasjonalismen som ble en del av nazismen er eksempel på etnosentrisme. Man mente at Tyskland og det tyske folk var overlegen andre land og kulturer, og innlemmet også det okkuperte Norge i samme syn, at «arierne» var en overlegen «rase» som var berettiget privilegier. Det var en tragedie at såpass mange nordmenn falt for den ideologien under andre verdenskrig.

Den sunne nasjonalismen betyr for meg å sette interessene til sitt eget land og befolkning først, men ikke på bekostning av andre, slik det å være egoist betyr å ta vare på seg selv, men ikke på bekostning av andre, da er man egosentrisk.

Jeg legger merke til at mange ikke skiller mellom sunn egoisme og uakseptabel egosentrisme på individnivå, og moderat nasjonalisme og ekstrem etnosentrisme på samfunnsnivå, og det er en stor tragedie som ødelegger mange gode diskusjoner.

tirsdag 26. januar 2021

Noen punkter om ytringsfrihet

 

Vernet av ytringsfriheten er særlig begrunnet i tre hensyn:

Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet –kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.

Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.

Den er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten. (Store norske leksikon)

Sakset fra frokostmøte om ytringsfrihet i regi av Human Etisk Forbund 21.01.21

·       At motargumenter og motstand driver oss videre, og er en del av ytringsfriheten

·       Å bli motsagt er en del av demokratiet. Det må vi tåle i ytringsfrihetens navn

·       Mennesket er liv som besitter språk

·       Sosiale sanksjoner begrenser ytringsfriheten. Forskjell på retten til og muligheten til ytringsfrihet, For eksempel at man nektes plattform eller at miljøet er så intolerant at man ikke kan snakke fritt.

·       Ytringsrommet begrenses også av for eksempel terrorister.

·       Kan vi tulle med religionen? KLM løp rundt med prestekrager - viktig øyeblikk for religionskritikk og ytringsfrihet.

·       Islamkritikk kan føre til sanksjoner som om man tråkker på minoriteter.

·       Sårbare grupper gjør krav på et monopol på sine perspektiver, og bortdefinerer alle som har et annet perspektiv. Det finnes legitim kritikk også av minoriteter og sårbare grupper.

·       Islam er ikke en minoritet, verdens største religion. Det må ikke bli for sensitivt å kritisere minoriteter.

·       Man bør vise hensyn. Det er imidlertid en del av «ytringsfrihetspakka» at det også er lov å ytre seg på en umoralsk måte, man må da tåle å få sosiale sanksjoner selv om det rent rettslig er lov. Kriteriet for å bli krenket er ikke såre følelser - du må ha en grunn. Forskjell på å bli fornærmet og å bli krenket. «Visse krenkelser bør finne sted» (ukjent)

·       Det gis intet vern mot konsekvensene av ytringsfrihet. Love hurts - det gjør også ytringsfrihet.

·       «Trykkokerteorien» er omdiskutert, men lyder som følger: Hvis man legger lokk på enkelte meninger, kan hatet og sinnet demme seg opp, og komme tilbake som ekstreme ytringer og handlinger. I land hvor man undertrykker høyreekstreme politiske partier, er det mer vold enn i land hvor man tillater slike partier.

Skriv der det brenner!

Jeg lovte forfatter Ida Jackson, etter en insisterende direktesending hun hadde på Facebook, takk for den, forresten, å skrive der det brenner, å si det jeg mener, å benytte ytringsfriheten i det mulighetsrommet vi har akkurat nå – sosiale medier har gitt hver og en av oss tilgang til offentligheten som aldri før i historien.

Sjekk gjerne ut Ida Jackson sin side og blogg: https://idajackson.no/forside/

Hvor brenner det?

Jo, det brenner hos meg akkurat nå, og har gjort det en stund, jeg må skrive før jeg blir helt utbrent av å holde på det, det gjelder kjønn som konstruksjon som stadig brer om seg, og i den forbindelse  at transkvinner med mannlig kjønnsorgan skal kunne benytte kvinnegarderober og dusje i kvinnedusjen på offentlige bad og treningssenter. I dag leste jeg at president Biden tillater alle fanger å selv velge hvilket fengsel de vil sone i, kvinnefengsler blir i praksis borte. At jeg skriver det, betyr ikke at jeg er for Trump og mot Biden. Men denne beslutningen synes jeg er problematisk. Dagbladet i dag 260121:

https://www.dagbladet.no/nyheter/styrker-rettigheter-til-homofile-og-transpersoner/73318177

Jeg har delt og delt fagartikkelen jeg skrev i fjor høst, «Det liberale demokratiets dilemma, toleransens paradoks».

https://tonebb.blogspot.com/2021/01/det-liberale-demokratiets-dilemma.html

Takk til deg som har lest og kommentert, det er så verdifullt! Antall kommentarer jeg har fått, er imidlertid sparsomme, og jeg går derfor ut fra at artikkelen er for lang og uklar til at mange gidder å lese, og det forstår jeg.

Å skrive så langt og strengt i henhold til akademisk prosedyre, var den eneste måten jeg turte si hva jeg mener om denne saken på. Å bruke to måneder på å formulere meg på en slik måte at jeg ikke skulle få masse usaklig motbør, slik jeg ser at andre som ytrer seg om dette får.

For meg er det som skjer i transdebatten nå alvorlig og illevarslende. Jeg mener debatten har gått over til aktivisme, og at aktivismen har gått for langt når det ikke lenger skal være lov å mene at skillet mellom biologisk kjønn, kvinne og mann lenger er relevant i noen tilfeller.

Det betyr ikke at jeg er transfobisk, som jeg ser andre som hevder gyldigheten av det biologiske prinsipp blir kalt.

At folk får leve som de vil, elske hvem de vil, etter sin indre overbevisning, er en selvfølge. Jeg støtter så langt alle opparbeidede rettigheter for lhbtiq-personer, det betyr personer som definerer seg som/er lesbiske, homofile, bifile, trans, interkjønn eller queer.

Kanskje er det så enkelt som å lage egne avlukker til transpersoner i offentlige garderober? slik jeg har blitt møtt med når jeg har forsøkt meg på en diskusjon.

For meg er det ikke det praktiske som er saken, den er mye større enn det, og må løftes! Det er faren for ytringfriheten og totalitære ideologiers framvekst jeg er bekymret for, og som jeg nå vet at jeg ikke er alene om å se tendenser til.

Jeg har studert Hannah Arendt sine teorier, lest bøker og artikler og hørt diverse podcaster i det siste, for å føle meg trygg nok til å skrive dette.

Om det totalitære kommer fra høyre eller venstre, kan resultatet bli det samme, sterk kontroll og innskrenkning av ytringsrommet, og alt som følger med av overvåkning og sosial kontroll, som igjen fører til tap av tillit til hverandre og til myndighetene.

Du tenker kanskje at det ikke berører deg fordi du ikke har samme behov som meg for å ytre deg, for å bli sett og hørt? At det bare er sånne som liker å høre sin egen stemme som berøres av det, og tenker «la dem styre på?», som jeg også har blitt møtt med.

Ja, kanskje er det slik?

Kanskje er jeg en sånn som roper ulv lenge før den kommer, at jeg er så følsom og paranoid at det jeg sier ikke er noe å bry seg om?

Ja, kanskje det.

Men nå sier jeg fra, vær så snill å begynn å tenke, les og lær, bry deg om det som skjer i verden, tenk selv, ikke følg strømmen i ett og alt, og for enhver pris!

mandag 18. januar 2021

Refleksjoner fra Lokalsamfunnskonferansens første dag 18.01.21

Jeg hørte nettopp radio om falske nyheter og Qanonbevegelsen i Usa og Norge på Ekko på NRK. Rett før det, fulgte jeg første dag av Lokalsamfunnskonferansen på streaming. Det slår meg at disse to temaene kanskje kan ha med hverandre å gjøre…

Den første innlederen på konferansen var Bjørn Egil Flø. Han har doktorgrad i sosiologi fra NTNU, med fordypning i agrarsosiologi. Foredraget holdt han under overskriften, «Kjensla av ran».

-Bygdefolk blir av noen sett på som «En hop med tullinger som ikke vet sitt eget beste», sa Flø, og viste fram et bilde fra et fiskevær, med fiskebåter liggende til kai. Mannskapet lossa av fisken og de som tilfeldigvis var i nærheten kunne se og høre. -Det låt slik det gjør når folk er i arbeid, sa han, og jeg forsto akkurat hva han mente. Låta av folk som er i arbeid er en annen enn låta av folk som gjør ting for underholdningens skyld. Han viste fram en rosamalt traktor med like rosa dresskledde ungdommer som poserte i en kornåker. -Det er iscenesettelsen av livet på bondebygda, tilrettelagt for turister.

Jeg husket tilbake til en konferanse jeg var på rett etter at vi hadde åpnet gårdshotellet vårt. Vi skulle presentere oss selv, og jeg sa hva vi drev med på gården som tilleggsnæring, at vi tok imot gjester til arrangementer og overnatting. Konferansen var i en kommune et stykke ute på landet, og jeg havnet ved siden av en eldre innbygger i bygda i kaffepausen. Kaffekanna ble sendt rundt, og han plundret med å få kaffe ut av kanna da han brått sendte hele kanna over til meg med ordene: -Du får skjenke du, som driver innen turismen. «Tyrrismen» sa han, og nærmest spyttet ordet ut. Jeg ble satt ut, og fant ikke ord, men fikk da av korken på kanna og skjenket i koppene våre.

Jeg kom på hendelsen i dag da jeg hørte foredraget til Flø. Han ga forklaring på utbruddet om «tyrrismen» som min bordkavaler tydeligvis ikke var særlig begeistret for. Bygdefolk opplever det som de blir betraktet som noe eksotisk som turister kommer for å betrakte, og å bli underholdt av, tolket jeg det Flø sa.

-Man gjør landbruk og distrikt om til næring, sa Flø, -og bøndene bøyer ryggen og tar tak….

At bønder og fiskere ikke lenger kan forvalte og leve av naturressursene slik de har gjort i generasjoner, kan oppleves som et svik, og gi mistro til myndighetene og storsamfunnet. Alle sentraliseringsreformene har sakte festet grepet, og utarmet utkantene i takt med at skoler, sykehus, politi og butikker blir nedlagt. Arbeidsplassene forsvinner, boliger synker i verdi slik at det ikke er mulig å flytte, fordi man ikke får nok penger for huset til å kjøpe seg noe annet.

 -Bygdene forgubbes, og det holder kanskje en generasjon til, før bygda blir en kirkegård, sa Victor Norman i et foredrag på Senterkonferansen nylig, der han la fram resultatene fra et ekspertutvalg som har kommet med forslag om ny distriktspolitikk. Norman-utvalget kaller sentraliseringsreformene en tragedie, og tegner et dystert bilde. Utvalget kommer i sin utredning med forslag til tiltak for en snuoperasjon.

-De (bygdene i distriktene) dør så langsomt av vi trur de lever, sa Bjørn Egil Flø.

Rolf Aaberge fortsatte med en innledning om ulikheter i inntekter, og konkluderte med at det har vært en økning i ulikhet etter -80 tallet. -Når ulikheten i inntekter øker i samfunnet, reduseres tilliten, og vice versa, lik inntekt gir større tillit til hverandre og samfunnet, sa han.

Mette Nord, leder i Fellesforbundet, slo fast at sentraliseringsreformene virker mot sin hensikt, og at tryggheten reduseres i takt med at lokalsamfunnene bygges ned.

 

Hva førte kommunesammenslåingene til?

Alexander Berg Erichsen og Sidsel Schade fra Fagforbundet kom med sine funn, og kunne fortelle at sammenslåtte kommuner har dårligere økonomi enn ikke-sammenslåtte.  De har også mer kaos, det er ikke mulig å gjennomføre planlagte tiltak, og det hersker en stor grad av usikkerhet. De fant også at det er fall i lokaldemokratisk effektivitet, stordriftsulemper med store avstander som gjør at flere folkevalgte ber om fritak, eller ikke tar gjenvalg.

Sigve Bolstad, leder av Politiets Fellesforbund slår fast i en ny rapport «Om nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum», at politiet «ikke er tett på». Det blir større og større sprang mellom sentralt og lokalt politi. Forskjellene i tillit mellom store og små kommuner har økt. Størst tillit til politiet i store kommuner, minst tillit til politiet i små kommuner. -I framtida må politiet være lokalt forankret, og hverdagsberedskapen må styrkes, politiet må være til stede der folk bor og er. Det foregår fortsatt kriminelle handlinger ute blant folk, ikke bare på nettet. Spisskompetansen er bra i politiet, men det ene må ikke utelukke det andre, sa han.

-De har gått langt for å komme til kort, sa Eva Nordlund om politireformen, norsk politi har ikke kommet nærmere publikum. Hun spurte videre: -Er det mulig å forebygge kriminalitet uten lokalkunnskap?

-Nei. Svaret fra Sigve Bolstad kom kontant. -Politimannen er en tillitsperson, han er avhengig av tillit for å gjøre jobben sin. Han må være i daglig dialog med folka han skal tjene, og tillit skapes ansikt til ansikt, ikke gjennom en skjerm.

Jeg startet disse refleksjonene med at jeg lyttet til Ekko på NRK om Falske nyheter og Quanonbevegelsen i USA og Norge. Jeg sa også at det jeg hørte i løpet av første dag på Lokalsamfunnskonferansen kunne ha noe med saken å gjøre.

Det jeg tenkte på, er økende forskjeller i inntekt og levekår, og dermed sviktende tillit mellom folk som disse rapportene viser. Alt dette kan føre til følelsen av utrygghet, svik og avmakt. Å oppleve seg oversett og overhørt kan skape mistillit til myndighetene og bane vei for alternative sannheter. Som Victor Norman og de andre jeg har hørt på i dag, fant i sine undersøkelser, er det fare for at avstanden og motsetningene mellom folk i by og land kan øke, om ikke det blir satt i gang tiltak for en snuoperasjon.