Rydding og skriving

Å rydde og å skrive likner. Etter flyttingen har jeg tatt med meg esker med bilder, bøker, notater, brev og postkort samlet over flere år, til huset vårt i Danmark. De siste dagene har jeg gått igjennom en del, og det slår meg at det likner på redigeringsprosessen ved å skrive bok. Hundrevis av sider skal reduseres til en brøkdel, i mitt tilfelle ca 200 sider i den ene boka jeg har fått publisert. Det er både slitsomt, sårbart og vemodig å kvitte seg med konkrete ting i en flytte- og ryddeprosess, slik det er å «kill your darlings» ved å redigere tekst. Fine setninger jeg var fornøyd med og stolt av måtte strykes, strykes og strykes, for å komme inn til essensen, den teksten som fikk bli stående, og som ble til Farfars skrin.

I oppryddingen som pågår, har jeg plukket bilder ut av rammer, limt bildene inn i album som hadde ledig plass, levert de rammene som kunne brukes om igjen til gjenbruk, og kastet de som var ødelagte.

Men du, så deilig det er når det er gjort, det vil si er begynt! Å gå opp løypa til gjenbruksstasjonen var dagens mål, jeg har utsatt det i flere dager, men plutselig løsnet det, og jeg fikk det gjort. Slik er det også med skriving, motstanden er stor, lenge, før det plutselig løsner, og jeg sitter ved tastaturet. Det er gjerne en hendelse som får meg i gang, som en reaksjon på noe jeg har sagt eller gjort, på godt eller vondt, som får meg i gang. Denne gangen ble jeg så ivrig i å dele bilder jeg fant med familien at de gikk lei, og sa fra. Da forsto jeg at jeg trenger å dele på en annen måte, som i et blogginnlegg som du kan plukke opp og lese, om du vil, helt frivillig.

Når jeg skriver til noen få, blir det noen ganger overveldende for dem, her er det fritt, jeg kan skrive i vei, og du kan bare skrolle forbi, uten at det blir irriterende for deg, eller at jeg blir fornærmet over at du ikke har lest, eller kommet med kommentar. Jeg har behov for å uttrykke meg, og er glad om noen leser, så klart, men her er det mer upersonlig enn i en chat på messenger eller snapchat. Jeg har noen ganger mer på hjertet enn det en liten gruppe kan tåle.

Veldig hyggelig om du har lest helt hit, takk for oppmerksomheten!

Byliv

 Jeg kjenner på tomheten etter en uke fylt med liv, farger, fellesskap og dyp deling av sorger og gleder. Jeg vet den kommer, har opplevd det før. Følelsen av å være i et vakuum oppstår i overgangene, om det er å flytte seg fysisk eller psykisk, eller begge deler, slik som nå.

Da kan jeg si ting jeg mener der og da, men som ikke står seg til dagen etter. Og det gjelder da å ha en trygg person å si det til, og det har jeg. I snart 38 år har vi vært gift, og delt sorger og gleder. Tålt hverandre i medgang og motgang, noen ganger bare så vidt. Tålt. Men det holder, Bjørn Eidsvåg synger vakkert om å bli tålt.

Kanskje må vi slippe oss så langt ned noen ganger, i hvert fall gjør jeg det, at det er bare så vidt jeg tåler meg selv og de rundt meg. Mest meg selv. Den største utfordringen er å tåle meg selv, på godt og vondt.

Tåle tristheten, hyperaktiviteten, giddaløsheten, avhengigheten, latskapen, grådigheten, utålmodigheten, solbrentheten, sulten, overmettheten, angeren, angsten, sorgen,

i tillit til at

gleden, fargerikheten, omtanken, snillheten, empatien, medfølelsen, måteholdet, nytelsen, tålmodigheten, kreativiteten, spontaniteten, lysten og lettheten venter bak neste sving.

13 ord før, 13 ord etter ordet «tillit». Alle de 26 ordene, og mange, mange flere viser sider av meg. Hva jeg viser omverdenen varierer. De færreste får se de 13 første, det er gjerne de 13 siste jeg velger å vise verden.

Nå skriver jeg meg tilbake til den jeg er her hjemme. Jeg er i leiligheten i Drammen, og strever med å kjenne meg hjemme her. Det er ikke bare å gå ut på plenen, å sette seg ut og kjenne duften av syrin. Balkongen er innglasset, og selv om jeg åpner vinduene, kan det aldri bli som å sitte ute slik det var på gården. Men her jeg sitter inne og skriver akkurat nå, med åpen balkongdør, når fuglekvitter meg, og jeg ser blå himmel og grønne blader på et tre som duver i lett vind. Jeg ser også et uvanlig stygt brunt bygg, det tar utsikten fra tre av fire vinduer i stua. Fra balkongen er det stusselig utsikt, bortsett fra hvis jeg sitter på en plass. Derfra kan jeg se og høre mennesker gå og prate på en fin gangvei, og jeg kan se åsen og gammel, fin bebyggelse oppover brosteinlagt gate.

Jeg finner 13 gode ting og 13 dårlige her også. Som det var på gården. Men når man har forlatt noe, er det lett å tenke tilbake på kun det som var bra, og glemme alt som var slitsomt og trist.

Jeg innser at det er fordeler og ulemper med alt, og tenker jobben framover er å balansere livet best mulig, slik at fokuset blir på det gode, uten at det blir et jag. Full aksept for valgene som er tatt, og være spent på livet videre – en uke som den jeg har hatt på retreat i Spania nå, bærer bud om  fargerike og deilige dager i tiden som kommer, med mange muligheter for kreativt liv!

Jeg vet at jeg noen ganger kun ser verden gjennom skitne brilleglass og vinduer – uten krefter til å pusse dem.

Å skrive om det, slik jeg gjør nå, løsner noe i meg, og gjør at jeg kan leve i det som er, uten å fordømme eller ønske det annerledes.

Byfuglene utenfor synger høyere og høyere, som for å bifalle det jeg skriver, og si i kor:

«Det er ganske bra å bo her i byen også, skjønner du!»

Hva drømmer kan fortelle, og litt om våronna på gården i gamle dager

Jeg drømte at jeg fikk en liten kattunge som så vidt var i live. Den skulle jeg passe på. Jeg la den i en liten kjele og satte lokket på, og skulle hente vann til den. Jeg glemte hele kattungen i kjelen, og da jeg kom på den neste dag, var jeg sikker på at den var død. Jeg løftet av lokket, så at det heldigvis ikke hadde vært helt tett. Kattungen pustet, jeg ble lettet, og gikk for å hente vann.

Så våknet jeg, med en følelse av at sjelen er i ferd med å flytte inn sammen med meg her i den nye leiligheten i byen. Nå gjelder det å gi den vann og næring, slik at den kan vokse og trives i nye omgivelser, omtrent som en plante som settes i jorda om våren.

Jeg har vært med på det å plante lange rader med kål, blomkål og broccoli i våronna på gården. Grønnsakene ble sådd, spirte og så nennsomt priklet en og en i potter, hvor de vokste til småplanter, og når de hadde nådd en viss størrelse, var de klare for å bli plantet ut på jordet. De struttet av liv der de levde i de små pottene sine, pluggplanter het det. Pottene sto tett i tett, og det var intet blivende sted – de måtte ha større rom rundt seg for å vokse til det de var ment å bli.

Vi som satt på plantemaskinen, tok hver plante forsiktig ut av potta og satte den ned i jorda etter hvert som den gamle røde traktoren av merke Massey Ferguson, -62 modell, med pappa eller farfar ved rattet, sakte rullet framover og plantemaskinen omsorgsfullt bredte jord rundt hver og en.

Etter endt planting, så plantene stusselige ut. De hang med hodet og så nesten døde ut en god stund. Så, en vakker dag, var det som de hadde bestemt seg:

«Når vi nå engang har havnet her, får vi gjøre det beste ut av det, det får briste eller bære.»

Plantene lot det siste de hadde av næring gå ned i røttene, akkurat nok til at de ble sterke nok til å snirkle seg, eller nærmest bore seg nedover i den feite leirjorda på gården, til livsviktig næringsrik drikke, så langt ned som det var nødvendig. Bonden hadde sørget for at jorda på forhånd hadde fått ei rotbløyte, altså at jorda var fuktig langt nedover, enten ved vårregn, eller vanning. Selv om vårsola kunne gjøre overflaten tørr, ville røttene gå nedover og vokse seg lange og sterke på den strabasiøse turen. Hvis bonden hadde vannet for grunt, ville røttene lett etter vann sidelengs, og dermed vært sårbare for tørke.

Hvordan er sammenhengen mellom planterøtter og den stakkars lille kattungen i min varetekt, som ble glemt av meg, og nær døde?

Jeg har hatt verre drømmer enn denne i tider hvor livet har vært strevsomt, så strevsomt at sjelen har forlatt meg for en stund, eller kanskje bare lagt seg til å sove i påvente av bedre dager.

Jeg har drømt om barn i kjøleskap, babyer som har ramlet ned fra stellebordet, rullet ut av senga og glippet ut av hendene mine.

Underbevissthetens språk for å minne meg på at jeg fortsatt var sliten og trengte hvile.

Så kunne det komme en drøm om en baby, struttende av livskraft, sprellende på et saueskinn i solskinn. Da visste jeg at kreftene hadde kommet tilbake og jeg kunne virke i verden slik det er ment at mennesket skal.

Denne gangen kom den lille kattungen og viste meg at den trengte vann og stell.

Jeg speiler meg i katten, og takker for beskjeden.

Nå henter jeg meg et glass vann. Det har jeg visst glemt til nå i dag.

Etter gården

Hallelujarefrenget fra «My sweet lord», skrevet og sunget av George Harrison, utgitt i 1971 når øret mitt her jeg sitter, i ny/brukt sofa med utsikt til gammel, hyggelig bebyggelse og en åsrygg med snø på gjennom det ene vinduet, og en brun vegg i et forretningsbygg gjennom det andre. Jeg setter meg gjerne så jeg ser godsida. 

Nå er jeg her, nå er vi her. I leilighet i byen. Igjen. Som å være tilbake til den gangen jeg flyttet til Oslo som 19 åring. Jeg husker frihetsfølelsen, den har kommet tilbake nå. Og lykken da vi kjøpte vår første leilighet sammen på St.Hanshaugen, Øystein og jeg.

Misjonen vår på Vestre Renskaug er kommet til sin ende. Livsverket er fullført og levert videre til nye eiere som er i ferd med å virkeliggjøre sine drømmer på den vakre plassen.

Jeg har hele tida sett på gården som noe vi er så heldige å forvalte, mer enn å eie. Alt reglement rundt landbruk og matproduksjon forsterker det synet.

Bønder har et samfunnsoppdrag: å ta vare på jorda for framtidas generasjoner.

Vi har, ved siden av å være foreldre og følge de tre sønnene våre på veien til de flotte, selvstendige, frie individene de er, brukt alt av tid, krefter og penger de siste 25 åra på utvikling av gården til et levebrød. Vi har begge hatt vårt virke der, om enn på helt ulik måte. Øystein har vært utearbeidende far/bonde/bedriftsleder, og jeg innearbeidende mor//student/politiker/terapeut. Vi har fylt rollene våre med det hjertet, arbeidslysten, kommunen og kreftene har tillat oss. Vi har fått være kreative innenfor satte rammer, og er svært takknemlige for det mangfoldige livet vi har fått leve på gården.

Å utvikle og drive gård, som for vår del også innebar etablering og drift av gårdshotell, har gitt livserfaring vi ellers skulle levd mange liv for å erverve oss.

Selv har jeg fått ta igjen utdanning jeg ikke tok da mine jevnaldrende studerte. Universitetsstudier i psykologi som ble til en bachelor, og åtte års deltidsstudier til psykodramaterapeut ble resultatet innen akademia og privat høyskole. Denne kunnskapen lå til grunn da jeg skrev boka «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS» i 2018. Der forteller jeg om min oppvekst på gården med en elsket farfar i annen etasje, en farfar som viste seg å ha en dypt begravet hemmelighet. Da jeg fant skrinet han etterlot seg, helt innerst i pengeskapet, åpnet det og undersøkte innholdet, var det overveldende. Den hendelsen ga drivkraft til å fullføre boka, og at jeg dermed kunne kalle meg forfatter, en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. I tillegg til å skrive, har jeg malt hele min prosess, bildene kommer ofte før ordene i individualiseringsprosesser, også hos meg. Bildene ble del av innredningen i gårdshotellet. Før bondelivet var jeg kunderådgiver i bank, i bondelivet folkevalgt politiker, og jeg har sittet i utvalg og kommunestyre gjennom seks år, sittet i menighetsråd og forliksråd, og hatt et par styreverv.

I dag er jeg fortsatt praktiserende psykodramaterapeut, og ellers skribent og livsnyter.

For meg som hadde en barndomsdrøm om å jobbe i butikk og begynne å røyke, er faktisk dette å ha kommet ganske langt! Massive barrierer, blokkeringer og grenser har blitt sprengt gjennom alle årene med selvutvikling fra jeg startet individualiseringsprosessen i godt voksen alder.

Jeg lærte av en klok kvinne at årene man har levd før prosessen starter, og man blir bevisst, ikke regnes med. Det vil si at jeg i morgen feirer min 26 års dag, på selveste påskeaften!

Vi har også nylig kjøpt hus i Danmark, og gleder oss veldig til å være sammen med barn og barnebarn der i åra som kommer. Drammen og Danmark, jeg må smake litt på ordene – og tenke på hvor livet har ført meg så langt. Når jeg snur meg og ser tilbake, fornemmer jeg høye fjell og dype daler, krappe svinger og bekmørke avgrunner, striregn og orkan, men også deilige avstikkere med blå himmel, behagelig temperatur i luft og vann, sandstrender som fløyel og mosemyk skogbunn med sopp og bær, robåt på tjern, ender i dammen, hvitveis og liljekonvall i havna.  

«Etter 60 var livet som ei lang slette, forstår du» sa salige farfar på side 200 i boka «Farfars skrin» fra 2018. Boka selges i bokhandler, på nett, eller direkte fra meg, jeg har noen pocketutgaver og signerer gjerne. Den er dessverre blitt mer aktuell enn jeg kunne forestille meg.

Jeg er på den sletta nå, farfar. La den vare lenge, lenge

«Ein finn ikkje noko, før ein kjem der det er». Sitat Ivar Aasen

 Kan det kalles en milepæl å klare å ta på seg begge sokkene?

Da har jeg i tilfelle nådd den i dag. Sokkene er riktignok altfor store og løse i strikken, men dog, jeg sitter med begge sokker på her og skriver, og kan gi min gode hjelper fri fra oppgaven i dag.

Du verden, for en reise dette er. Siden 15.desember 2022 har jeg levd i en boble, jeg har gjort verden liten og overkommelig å være i med de store begrensninger å sette inn en hofteprotese gir.

Operasjonssåret har grodd fint, og det at jeg skriver betyr at jeg forsiktig er i ferd med å vende blikket utover.

Jeg har hatt inntrykk av at en hofteoperasjon er «a piece of cake», fordi den gjøres den ene dagen og pasienten sendes hjem den neste. Uten liggetid på sykehus virker det liksom mer som å fjerne en polypp eller en føflekk. Det er bra at det tekniske rundt operasjonen er så bra, at inngrepet gjøres så lite som mulig, jeg snakker om lengden på snittet de gjør for å få ut den ødelagte hoftekula og inn med en protese, i mitt tilfelle, i chrom.

Påkjenningen for kroppen og, ikke minst, for sjelen, er imidlertid enorm, etter min erfaring så langt.

Å kvitte seg med en så stor og viktig del av skjelettet som en hoftekule er, gjør noe med hele meg. Jeg sørger over at jeg ikke klarer å bevare meg selv intakt livet ut, at jeg har brukt meg selv på en slik måte at kirurgi og protese er nødvendig. Å piske meg selv i tillegg til smerter og lidelse jeg faktisk har, har jeg imidlertid sluttet med, ikke minst etter møte med gode leger og sykepleiere på sykehuset, og kjærlig familie og venner da jeg kom hjem. Ingen har vært i nærheten av å legge sten til byrden. Det er jeg svært takknemlig for.

Heldigvis møtte jeg altså kun godhet de to døgnene jeg fikk på sykehuset, ja, jeg fikk et ekstra døgn på grunn av at de strevde med å få skiftet delen, musklene mine var så stramme at de måtte bruke lenger tid enn vanlig, og dermed gi ekstra dose med narkose. Resultatet var blodtrykksfall og kvalme, og jeg har aldri kjent meg dypere ned i seng og pute enn etter oppvåkningen, som jeg ellers ikke husker stort av.

Tilbake til godheten. På rommet var vi fire kvinner, hver med sin skadede, eller utskiftede kroppsdel. En skulder, en rygg og et kne, og min hofte. Vi lå der alle fire, som strandede sjødyr, eller veltede pattedyr på land, ute av stand til å klare oss selv. Vi måtte ha hjelp til det meste.

Sykepleierne var engler i hvitt. Bortsett fra en, hun hadde nok glemt igjen vingene hjemme, hun klarte ikke være den vi som pasienter trengte at hun var. Hun var på vår alder, rundt 60, hadde vondt i ryggen selv, og klagde til oss da hun måtte hjelpe oss med å ta på sokker og annet, underforstått, det var egentlig hun som burde ligget i senga og fått hjelp, ikke vi som lå der. Å oppleve misunnelse når du selv er proppet full av smertestillende for å holde ut, og nettopp har kastet opp av narkose, er nesten latterlig!

For meg ble det en interessant observasjon, og en stor kontrast til de unge som var på jobb. Siden vi ikke kunne hente mat selv, la den ene et håndkle over armen, stilte seg opp som kelner, og tok opp bestilling.

-To knekkebrød, et med makrell i tomat og et med brunost, ikke smør, takk! – En brødskive med egg og et knekkebrød med syltetøy, og to smør, kaffe og te – ikke urtete, takk! … og biola!

Slik holdt vi på, og sykepleieren lot det gå sport i å huske alle fire sine ønsker, og var stolt da hun kunne levere, nesten riktig!

Og når sokkene skulle på hos henne med kneet, runget lattersalvene langt ut i gangen, hun var nemlig så utrolig kilen! Sykepleieren lo hjertelig med, til de begge var andpustne av anstrengelsen!

For en stemning det ble på det rommet!

Vi ble en tett sammensveiset firerbande i to døgn, vi snorket og sov på skift, måtte ringe på om natta for mer smertestillende når noen hadde gitt oss for lite på kvelden. Vi lo sammen, og gispet av smerte, når vi skulle utfordres ut av senga og opp, lyttet forståelsesfullt til hverandres historier til vi alle var helt stille, da var det nok prat for en stund, og vi døste.

Når jeg tenker på det nå, var det et kameratskap som oppsto, jeg har best sett det beskrevet av menn såret i krig, liggende sammen på lasarettet, gjennom bøker og på film.

Man møtes, kjenner kun fornavn og er borte for hverandre i det øyeblikk man er ute av sykehuset og det intense skjebnefellesskapet man har opplevd.

Nå deler jeg med deg fra et hemmelig, intimt rom, som mange opplever i løpet av livet, og som man ikke kan forestille seg før man har vært der, i alle fall kunne ikke jeg det. Slik det er med mange opplevelser i livet.

«Ein finn ikkje noko, før ein kjem der det er». Sitat Ivar Aasen

Fra oppvask til bokanmeldelse

 12. desember

Så begynte oppvaskmaskinen å lekke vann. Heldigvis skjedde det denne gangen i god tid før innrykk av folk til julefeiring. Det har vært juler før hvor maskinen har streika helt inn i julehelga. Jeg forsøker å gjenkalle følelsen fra de gangene, men klarer det ikke. Enten er de bearbeidet, eller så er de fortrengt. Å klare seg uten oppvaskmaskin en dag eller to, hvor det bare er oss to hjemme, er ingen sak. Nesten litt hyggelig å vaske opp for hånd igjen. Det gjør jeg ellers kun i tømmerkoia på skauen. Det gir ro i sjela å stå i det bitte lille kjøkkenet som før var stall og vaske opp i den blå balja og skylle i den hvite. Tenkte jeg skulle dele noe fra boka Farfars skrin, jeg skriver om tømmerkoia der.

Mens jeg lette etter teksten om koia, kom jeg over denne  bokanmeldelse fra 2020, skrevet av «Bokbloggeren». Så blir det den jeg deler i dag. Jeg har forresten noen bøker hjemme til salgs, om du skulle være interessert. Ta kontakt på Messenger eller tlf 46695075.

Her er anmeldelsen:

https://bokblogger.com/2020/07/02/farfars-skrin/

Putti Plutti Pott

10.desember

Vi hadde nylig førjulsbesøk av barnebarn. Det ble en herlig helg, med frydefullt gjensyn med Putti Plutti Pott! Musikalfilmen ligger i arkivet hos NRK, i svart/hvitt. De manglende fargene og det gammeldagse preget dempet ikke begeistringen hos de små. Vi så filmen igjen og igjen, på barns vis, og «nissesangen» gikk i loop! Dansen og gleden smittet over på farmor, og jeg har fortsatt «hang-up» på sangene!

Luene jeg hadde strikket til dem ble tatt i bruk, og det var helt herlig å ha to «Putti-Plotter» dansende rundt i stua, en stor førjulsgave til oss!