torsdag 5. januar 2023

«Ein finn ikkje noko, før ein kjem der det er». Sitat Ivar Aasen

 Kan det kalles en milepæl å klare å ta på seg begge sokkene?

Da har jeg i tilfelle nådd den i dag. Sokkene er riktignok altfor store og løse i strikken, men dog, jeg sitter med begge sokker på her og skriver, og kan gi min gode hjelper fri fra oppgaven i dag.

Du verden, for en reise dette er. Siden 15.desember 2022 har jeg levd i en boble, jeg har gjort verden liten og overkommelig å være i med de store begrensninger å sette inn en hofteprotese gir.

Operasjonssåret har grodd fint, og det at jeg skriver betyr at jeg forsiktig er i ferd med å vende blikket utover.

Jeg har hatt inntrykk av at en hofteoperasjon er «a piece of cake», fordi den gjøres den ene dagen og pasienten sendes hjem den neste. Uten liggetid på sykehus virker det liksom mer som å fjerne en polypp eller en føflekk. Det er bra at det tekniske rundt operasjonen er så bra, at inngrepet gjøres så lite som mulig, jeg snakker om lengden på snittet de gjør for å få ut den ødelagte hoftekula og inn med en protese, i mitt tilfelle, i chrom.

Påkjenningen for kroppen og, ikke minst, for sjelen, er imidlertid enorm, etter min erfaring så langt.

Å kvitte seg med en så stor og viktig del av skjelettet som en hoftekule er, gjør noe med hele meg. Jeg sørger over at jeg ikke klarer å bevare meg selv intakt livet ut, at jeg har brukt meg selv på en slik måte at kirurgi og protese er nødvendig. Å piske meg selv i tillegg til smerter og lidelse jeg faktisk har, har jeg imidlertid sluttet med, ikke minst etter møte med gode leger og sykepleiere på sykehuset, og kjærlig familie og venner da jeg kom hjem. Ingen har vært i nærheten av å legge sten til byrden. Det er jeg svært takknemlig for.

Heldigvis møtte jeg altså kun godhet de to døgnene jeg fikk på sykehuset, ja, jeg fikk et ekstra døgn på grunn av at de strevde med å få skiftet delen, musklene mine var så stramme at de måtte bruke lenger tid enn vanlig, og dermed gi ekstra dose med narkose. Resultatet var blodtrykksfall og kvalme, og jeg har aldri kjent meg dypere ned i seng og pute enn etter oppvåkningen, som jeg ellers ikke husker stort av.

Tilbake til godheten. På rommet var vi fire kvinner, hver med sin skadede, eller utskiftede kroppsdel. En skulder, en rygg og et kne, og min hofte. Vi lå der alle fire, som strandede sjødyr, eller veltede pattedyr på land, ute av stand til å klare oss selv. Vi måtte ha hjelp til det meste.

Sykepleierne var engler i hvitt. Bortsett fra en, hun hadde nok glemt igjen vingene hjemme, hun klarte ikke være den vi som pasienter trengte at hun var. Hun var på vår alder, rundt 60, hadde vondt i ryggen selv, og klagde til oss da hun måtte hjelpe oss med å ta på sokker og annet, underforstått, det var egentlig hun som burde ligget i senga og fått hjelp, ikke vi som lå der. Å oppleve misunnelse når du selv er proppet full av smertestillende for å holde ut, og nettopp har kastet opp av narkose, er nesten latterlig!

For meg ble det en interessant observasjon, og en stor kontrast til de unge som var på jobb. Siden vi ikke kunne hente mat selv, la den ene et håndkle over armen, stilte seg opp som kelner, og tok opp bestilling.

-To knekkebrød, et med makrell i tomat og et med brunost, ikke smør, takk! – En brødskive med egg og et knekkebrød med syltetøy, og to smør, kaffe og te – ikke urtete, takk! … og biola!

Slik holdt vi på, og sykepleieren lot det gå sport i å huske alle fire sine ønsker, og var stolt da hun kunne levere, nesten riktig!

Og når sokkene skulle på hos henne med kneet, runget lattersalvene langt ut i gangen, hun var nemlig så utrolig kilen! Sykepleieren lo hjertelig med, til de begge var andpustne av anstrengelsen!

For en stemning det ble på det rommet!

Vi ble en tett sammensveiset firerbande i to døgn, vi snorket og sov på skift, måtte ringe på om natta for mer smertestillende når noen hadde gitt oss for lite på kvelden. Vi lo sammen, og gispet av smerte, når vi skulle utfordres ut av senga og opp, lyttet forståelsesfullt til hverandres historier til vi alle var helt stille, da var det nok prat for en stund, og vi døste.

Når jeg tenker på det nå, var det et kameratskap som oppsto, jeg har best sett det beskrevet av menn såret i krig, liggende sammen på lasarettet, gjennom bøker og på film.

Man møtes, kjenner kun fornavn og er borte for hverandre i det øyeblikk man er ute av sykehuset og det intense skjebnefellesskapet man har opplevd.

Nå deler jeg med deg fra et hemmelig, intimt rom, som mange opplever i løpet av livet, og som man ikke kan forestille seg før man har vært der, i alle fall kunne ikke jeg det. Slik det er med mange opplevelser i livet.

«Ein finn ikkje noko, før ein kjem der det er». Sitat Ivar Aasen

mandag 12. desember 2022

Fra oppvask til bokanmeldelse

 12. desember

Så begynte oppvaskmaskinen å lekke vann. Heldigvis skjedde det denne gangen i god tid før innrykk av folk til julefeiring. Det har vært juler før hvor maskinen har streika helt inn i julehelga. Jeg forsøker å gjenkalle følelsen fra de gangene, men klarer det ikke. Enten er de bearbeidet, eller så er de fortrengt. Å klare seg uten oppvaskmaskin en dag eller to, hvor det bare er oss to hjemme, er ingen sak. Nesten litt hyggelig å vaske opp for hånd igjen. Det gjør jeg ellers kun i tømmerkoia på skauen. Det gir ro i sjela å stå i det bitte lille kjøkkenet som før var stall og vaske opp i den blå balja og skylle i den hvite. Tenkte jeg skulle dele noe fra boka Farfars skrin, jeg skriver om tømmerkoia der.

Mens jeg lette etter teksten om koia, kom jeg over denne  bokanmeldelse fra 2020, skrevet av «Bokbloggeren». Så blir det den jeg deler i dag. Jeg har forresten noen bøker hjemme til salgs, om du skulle være interessert. Ta kontakt på Messenger eller tlf 46695075.

Her er anmeldelsen:

https://bokblogger.com/2020/07/02/farfars-skrin/

lørdag 10. desember 2022

Putti Plutti Pott

10.desember

Vi hadde nylig førjulsbesøk av barnebarn. Det ble en herlig helg, med frydefullt gjensyn med Putti Plutti Pott! Musikalfilmen ligger i arkivet hos NRK, i svart/hvitt. De manglende fargene og det gammeldagse preget dempet ikke begeistringen hos de små. Vi så filmen igjen og igjen, på barns vis, og «nissesangen» gikk i loop! Dansen og gleden smittet over på farmor, og jeg har fortsatt «hang-up» på sangene!

Luene jeg hadde strikket til dem ble tatt i bruk, og det var helt herlig å ha to «Putti-Plotter» dansende rundt i stua, en stor førjulsgave til oss!


fredag 9. desember 2022

Mine gode hjelpere

9. desember

Som jeg elsker alle mine hjelpere i hjemmet! 

Lykke er å stå opp, slippe inn katten og gi den mat, koke vann til en kopp te, gå og legge seg igjen, så kommer mannen med tekopp og avis, hvis det er fredag eller lørdag, Morgenbladet på fredag, Klassekampen på lørdag. Stå opp en gang til, dusje i godt og varmt vann, sette på kaffe, kjenne duften bre seg, sette på vaskemaskin, elte en brøddeig så det blir ferskt brød til lunsjmøtet, sette på robotstøvsugeren, og bare flytte beina når den kommer etter meg inn på kjøkkenet. Den blir ikke sur, bare kjører på, gjør det den skal, sier fra når den er ferdig, og tusler, nei mer skrider tilbake til "the dock", ladestedet. 

Kjære, kjære vannkoker, kaffetrakter, vaskemaskin, oppvaskmaskin, eltemaskin, og den sist ankomne i flokken, selveste robotstøvsugeren. Det er så lett å ta dere for gitt, våre gode hjelpere og følgesvenner gjennom livet. 

Tanken på livet uten dere er nesten ikke til å holde ut. Det er ikke så mange år siden dere meldte deres ankomst i livene våre, og hver og en av dere ble, som nyskapning, tatt imot i de tusen hjem med like stor begeistring som jeg har gjort med den sist ankomne robotstøvsugeren. Dere kom tidlig til noen få, senere til de mange. 

Noen er alltid tidlig tidlig ute med å introdusere nyvinninger, jeg er nok sånn midt på treet. Jeg lar gjerne produktet testes, forbedres og prisjusteres før jeg hiver meg på. Men da er jeg solgt! Og skjønner ikke hva jeg gjorde før... og så har vi de små hjelperne, som kaffekverna, foodprosessoren, blenderen, stavmixeren, appelsinpressa, juicemaskinen, og souve viden!

Det er helt vilt, (som danskene sier) hvor mange maskiner det har blitt gjennom årene! og jeg bruker alle, noen daglig, andre sjelden. 

Hva om strømmen skulle bli borte?

Tanken feies bort dit hvor robotstøvsugeren ikke når...

torsdag 8. desember 2022

Ymse mat i gjenbrukets tegn

 8. desember

Å bruke opp maten vi har i kjøleskap og fryser, i skuffer og skap, er noe jeg har med meg i genene.

Før jul spiser vi mye rart. Middager blir basert på noe jeg finner i fryseren, og supplert med ymse grønnsaker fra kjøleskapet, eller, vi har stort kjølerom, derfor kan det hope seg litt opp i blant.

Middagen her om dagen, var lasagne med rester av salt kjøtt og en pose svarte bønner fra fryseren, og noen lasagneplater jeg hadde liggende. Jeg hadde ikke tomatpure, men en boks med kræsja tomater. Og så hadde jeg mye løk! En halv paprika, og noen cherrytomater. Og masse forskjellig krydder, oregano, noe fra en boks pizzakrydder, litt cumin og koriander, paprika og chili. En mozzarella som hadde gått ut på dato, men fortsatt luktet friskt, og et par andre osterester ble puttet i bechamelsauen og strødd på toppen. Du verden så godt det ble!

Jeg lager smoothie med bløte bananer, eller de havner i banankake, vaffel- eller lapperøre. Gammel melk som ikke lukter ille havner i brøddeig eller vaffelrøre. Vaffelrøre, ja! Der kan man virkelig bli kvitt litt av hvert … alt av meieriprodukter, som rester av yoghurt, kesam, rømme, kefir, smør, melk. Rester av grøt, ris og poteter er også helt topp! Og har man ikke vaffeljern, kan man steke røra som lapper i stekepanna. Kjempegodt til frokost!

En liten anekdote:

Jeg vet hvor jeg har det med vaffelrøra fra. Min mormor var god på «gjenbruk», og vaflene hennes var syrlige og gode, stort sett … Men så hendte det at hun tok skrittet for langt. Hun hadde en boks sardiner som var nesten tom, og hadde oljen i vaffelrøra, og de sardinene som var igjen, havna i tomatsuppa. Det var ikke jeg som satt til bords og ble servert disse rettene, jeg har blitt det fortalt av gjesten den gang, som etter det hadde trøbbel med både vafler og tomatsuppe når smaken av fiskeoljen bredte seg i munnen, og sardinene fløt rundt i suppa!

Det var alltid spennende å spise ved mormors bord, og jeg tror mine sønner vil si det samme etter å ha blitt servert de utroligste retter i gjenbrukets tegn!

onsdag 7. desember 2022

Å ha det godt og varmt

 7. desember

Med den vonde hofta er jeg ikke mye ute om dagen. Men så fort jeg stikker nesa ut, tenker jeg på alle som fryser. Å fy flate for et helvete mange har nå om dagen. Jeg tenker først og fremst på dem som er fanget i krigssituasjonen i Ukraina. 

Jeg tenker også på de her i landet som strever med høye strømpriser, og har lite annet å hjelpe seg med enn strøm til oppvarming av boligen. 

På turen til Kreta i vår, snakket jeg med en tysk dame som driver kafe der. Jeg spurte hvordan det var å bo der om vinteren. Hun sa at det ikke var så ille på Kreta, fordi det er en forholdsvis rik øy, så folk har råd til å varme opp husene.

Men så fortalte hun om venninnen sin i Athen som hun hadde besøkt den samme vinteren. Hun bodde i en blokk hvor de kun hadde på strøm to timer på kvelden. Resten av dagen ble den skrudd av. Det var ingen andre muligheter til å få varmet opp leiligheten. Den tyske damen hadde ikke orket å være der, det ble for kaldt for henne, hun er i 70 åra og var redd for å bli syk. Kvinnen som bodde der var over 80 år, og hadde ikke annet valg enn å sitte i stua med dyner og pledd rundt seg.

Så fortalte kafeeieren at det på veien mellom hjemmet og kafeen hadde det vært noen snøfall den vinteren, og at motorveien da ble stengt. En dag hadde hun akkurat rukket å komme seg hjem før de stengte veien, ellers måtte hun ha sittet i bilen i timevis. De har ikke noe tradisjon for snø på Kreta, og ingen ting å hjelpe seg med.

-Det har blitt betraktelig kaldere vintre her de siste åra, avsluttet hun. Jeg takket for kaffen og praten og ruslet videre ut i solen denne vakre aprildagen.

tirsdag 6. desember 2022

Kreativitet

6. desember

DENNE EVNEN TIL Å ROMME MOTSETNINGER, AT TO TING ER LIKE SANT SAMTIDIG, ER ET VIKTIG KJENNETEGN FOR KREATIVITET, MENS DEN I VITENSKAPENS VERDEN SOM REGEL ANSES SOM EN UTING.

Merete Morken Andersen

Det går opp for meg hvorfor jeg iblant ble misforstått i politikken. Jeg ser ofte begge sider av en sak, og synes det er utrolig vanskelig å gå for en sannhet. Og i politikken må man det. For å få gjennomslag for en sak, må man velge side, og stå for det synet. Og sånn må det jo være. Men vanskelig er det. Ofte har motparten like gode argumenter, og noen ganger bedre. Når man i tillegg er bundet opp i et politisk partiprogram, må man noen ganger gå på akkord med egen overbevisning.

Skjønnheten og kreativiteten viste seg imidlertid de gangene vi kunne komme fram til løsninger på tvers av partipolitikken, da var det moro å sitte i utvalg og kommunestyre.