onsdag 15. april 2020

Ut av skapet - igjen? Nei, det kjennes som å slå inn åpne dører, skal jeg være helt ærlig.


I morgen lanseres appen W-CALL, jeg siterer fra hjemmesiden: «en digital markedsplass for uavhengige veiledere innen en rekke fagområder».
Jeg er en av de uavhengige veilederne som har blitt invitert til å være med.
I dag, dagen før lanseringen, kommer det til meg at jeg gjerne vil skrive litt om veien hit.
Ved morgenens monotone arbeid ved kjøkkenbenken, ble jeg brått klar over at jeg neppe hadde vært der jeg er i dag uten mine møter med ulike behandlere innen alternativ behandling. Jeg hadde heller ikke vært der jeg er i dag uten livsviktig hjelp fra det offentlige helsevesenet.
Når jeg sier «er der jeg er i dag», betyr det rett og slett å være i live.
Når jeg i tillegg til å være i live også har et rikt liv, kan jeg takke min egen nysgjerrighet på livet, og oppdagelsen av det åndelige og spirituelle i tilværelsen for det. Den nysgjerrigheten ble vekket da jeg var 35, og har gitt meg et liv og en vei kun jeg kunne ha levd. De valgene jeg har tatt har vært bare mine, og har vært basert på det man kaller «å følge hjertet». Det er det letteste valget jeg har tatt, fordi det ikke framsto som noe valg, men en nødvendighet den gangen for 18 år siden, men med de mest utfordrende konsekvensene.
Jeg kunne ikke ane hvilken reise jeg bega meg ut på da, og som nå altså har vart i 18 turbulente år.
Det har vært storm og orkan, med skibbrudd og nær drukningsdød, man har blitt kastet av synkende skip og blitt skylt halvdød i land. Man har karret seg til folk og hvisket HJELP, og noen har hørt at hviskingen egentlig var et skrik.
Man har også skreket, da man måtte det, da hvisking kunne ført til den visse død.
Jeg skriver i tredjeperson fordi dette fortsatt er nært og sårt etter 18 år.
Reisen har også bydd på seilturer i solgangsbris, og rett og slett stillstand - liggende på ryggen i bunnen av en robåt, voggende i blikkstille vann. Det har vært landgang i smule viker og i fargerike havner med liv og latter.
Til sammen har det blitt et liv, og nå opplever jeg å være midt i stormens øye, i denne merkelige tida vi alle deler.
I dag tar jeg et skritt jeg har vegret meg for, og gledet meg til, lenge. Jeg viser den åndelige delen av  meg. De som kjenner meg blir ikke overrasket, men det kjennes viktig å uttale det. Jeg står fram som et helt menneske, og anerkjenner også det spirituelle i livet fullt ut.
Jeg tar meg selv og mine opplevelser på alvor, trosser frykten for å bli mistenkeliggjort og avvist, latterliggjort og kneblet.
Jeg gjør dette i et fellesskap med andre, alle med sine evner, sin tro og sin tvil.
Mennesker som likner meg selv, og som likner de som så og hørte meg da livet var uutholdelig. De gangene det offentlige helsevesen ikke var et alternativ å vende seg til for livshjelp, men som var der når man hadde valgt livet, og ville reddes medisinsk også.
Jeg vil gi tilbake nå, jeg vil være en av dem, en av dem som var der når nøden var som størst, en av dem som lyttet og kom med lindrende ord når smerten var for stor, men også en av dem som praktiserte «tøff kjærlighet» og grensesetting de gangene det var det som skulle til for å få meg ut av destruktive tankebaner.
Jeg har studert psykologi ved universitetet i Oslo, psykodrama ved Norsk Psykodrama Akademi, og jeg har tatt utallige kurs og workshops innen ulike retninger som gestaltterapi, reiki, enneagram, familiekonstellasjoner, ulike skrivekurs og yoga. Jeg har vært på retreats og fått velværebehandlinger, men også nødvendig og smertefull kroppsterapi hos naprapat, osteopat, fysioterapeut, kiropraktor, psykomotorisk fysioterapeut, akupunktur, triggerpunkt, rosenterapeut og healer, og mange fler.
I 2017 sto jeg ved et veiskille, skulle jeg fullføre bokprosjektet mitt, eller skulle jeg la det dø?
Jeg visste samtidig at døde boka, døde jeg, det vil si, sannsynligvis ikke momentant, men mer sannsynlig ved en eller annen sykdom eller ulykke. Jeg visste med meg selv at å drepe den drømmen ville være fatalt. Det høres sikkert uforståelig ut, men slik er det å følge hjertet, da vet man slikt.
Jeg fikk også et forvarsel av en fotterapeut som oppdaget at jeg flasset under den venstre foten. Hun hadde sett slik stressutløst hudflassing før, og spurte, - si meg, hva driver du egentlig med? -Jeg skriver en bok, svarte jeg som sant var. -Du kommer til å bli syk om du fortsetter, sa hun, og spurte videre, -er det verd det?
-Ja sa jeg, det er det. I visshet om at syk kom jeg til å bli uansett, men om jeg fullførte var det en viss mulighet for å overleve. Ja, slik var det. Å, gud for en påkjenning det var. Jeg får nesten ikke puste når jeg skriver dette.
Jeg er en overlevende, en overlever.
Hvorfor?
For å komme til denne dagen?
Jeg må gi mening til det som skjer i livet mitt selv, livet som sådan er ikke nok for meg, jeg må finne sammenheng og mening.
Denne dagen minner meg på nettopp den vanskelige perioden i 2017, og at jeg da meldte meg på et kurs som skulle bli avgjørende for å komme i havn med boka. Jeg deltok på Michael Winger og Guro E. Johansen sitt «Jeg ser deg» akademi. 11 helger i Oslo med opplæring i det de kan innen healing, reading, meditasjon, ispedd kraftfulle møter og opplevelser, hjalp meg over kneika, og førte meg til det stedet i meg selv som jeg måtte til for å få mot og kraft til å ferdigstille, og å stå fram med boka i offentligheten ved utgivelsen. Forlaget som trodde på meg, var selvsagt av avgjørende betydning, takk til forlegger Geir Felling Andersen for at du så meg, trodde på meg og historien som ble til boka «Farfars skrin».
Alternative behandlere blir iblant, eller faktisk ganske ofte, av folk med sterke stemmer i media, stemplet som «useriøse, uetiske, kvakksalvere, slike som lurer penger fra folk, og direkte farlige for såkalt svake sjeler».
Ja vel. Jeg forstår at noen dessverre har hatt dårlige opplevelser og erfaringer med useriøse alternative behandlere, jeg har møtt et par selv. Det er allikevel like dumt «å helle babyen ut med badevannet» innen alternativ medisin og behandling, som det ville vært å dømme alle offentlig godkjente kirurger utfra han fra Sørlandet som gjorde mange livsødeleggende feil, ble flyttet fra sykehus til sykehus, og som fikk holde på lenge med det før han ble stoppet.
Når det er sagt, har mine egne erfaringer med det offentlige helsevesen alt i alt vært svært gode. Vi er heldige som bor i et land med et velfungerende helsevesen som passer så godt på oss. For meg er det ikke snakk om et enten eller, men et både og. Vi trenger det offentlige, og vi trenger det alternative. De to retningene utfyller hverandre, og må til for å gi tilstrekkelig hjelp og omsorg til hele mennesket med kropp, sjel og ånd.
Jeg takker med dette Michael Winger for at han gir ansikt til det alternative på en god måte, og den innsatsen han gjør for å hjelpe folk i nød. Pårørende i «savnet-sakene» som har mistet sine, og lever uten å finne svar, de som trenger hjelp til åndelige og spirituelle spørsmål, og som bare blir avfeid og avvist av andre, de som kommer til ham og mottar healing, og sånne som meg, som deltar på kurs over tid, og folk som har utbytte av å delta på åndelige møter rundt om i landet.
Gratulerer og takk til Michael Winger og Marianne Andersson Brodahl for den innsatsen som ligger bak etableringen av W-CALL. Jeg takker for å ha blitt invitert til å være en av veilederne i W-CALL, og skal gjøre mitt beste for å hjelpe de som henvender seg til meg gjennom W-CALL appen.