Refleksjoner fra lesning av boka "Vår forakt for svakhet" av Harald F. S. Ofstad

Vår forakt for svakhet

- heter en bok av den norske moralfilosofen Harald Frithjof Seiersted Ofstad (1920-1994). Boka ble anbefalt meg som et oppslagsverk for å få mer innsikt i nazismen, og det viste seg å stemme. Ofstad hevder:

 «Nazismen oppsto ikke i 30 årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss.»

«Jødeutryddelsene og forbrytelsene ble det som klarte å opprøre de fleste av oss når det kom opp i dagen. Dette må ikke forlede oss til å tro at det ikke finnes grunn til å tale om nazisme så lenge slike kriminelle handlinger ikke begås….Nazismen var et ekstremt, abnormt uttrykk for tendenser som vi – ikke-tyskere heller ikke på noen måte kan fri oss fra. Det er livsinnstillinger som har tøffhet, mandighet og vold som sine idealer, og som ikke forakter noe så dypt som svakhet og hjelpeløshet.»

Forakt for svakhet – eller rettere det nazistene anså som svakhet – er nettopp nazismens kjerne. Jeg nærmest slukte setningene til Ofstad.

Hvor viktig er ikke dette!

Å lære om hvordan menneskene er, å lære om hvordan jeg selv er, hvordan naturen er!

Jeg innså at ignoranse og fattigdom er farlig, og hvor mye bedre alle har det når ressursene er noenlunde likt fordelt.

En annen innsikt var at kreative sjeler må få spillerom og midler til å skape aktivitet som igjen gir arbeidsplasser til mange. Den balansen er det politikerne bestreber seg på å klare. Og hvor vanskelig er ikke det!

«Det er farlig å definere nazismen som et engangsfenomen i Hitler-Tyskland. Da kan vi forledes til å tro at den aldri kan vende tilbake….Formene – hvori den nazistiske brutalitet ble støpt, lå ferdige og offentlig tilgjengelige i 1925-27.» (Ofstad)

Verden undervurderte tydeligvis nazisme-ordets betydning. Jeg undres på hvordan formene som dannes i Norge i vår tid blir? Hva slags mennesker passer i dem? Tyskerne så neppe seg selv som brutale nazister som passet i de formene som lå klare for dem før krigen.

Videre skriver Ofstad:

«Den tyske nazist oppfatter verden som kamp. Den som er svak bukker under. Den som er sterk seirer. Den som er svak bør bukke under, og den som er sterk bør seire.  All aktivitet må ha som mål å øke kampevnen, derfor må all kritikk bringes til taushet. Nasjonen må ledes av en fører som antas å uttrykke folkets virkelige vilje, og føreren må ha ubegrenset makt. Et folks storhet manifesterer seg i militær kamp, og krigens utfall er den avgjørende prøve på hvem som bør være jordens hersker. Å øke sitt Lebensraum gjennom forhandlinger kan være nødvendig så lenge man ikke er sterk nok til å ta det man vil ha med makt, men ideelt sett er det kampen – krigen – som skal være avgjørende.»

Noen urovekkende tanker dukket opp:

Er krig uunngåelig med jevne mellomrom? Hva med verdenssituasjonen i dag? Hva med USA og Russland, EU?

Fra Hitlers Mein Kampf:

«Nasjonens lykke skal ikke søkes i forløyete fraser om en internasjonal forbrødring mellom negre, tyskere, kinesere, franskmenn, engelskmenn osv, men i hans eget folks kraft og samhold.»

Hitlers nazisme var ikke individorientert. Hitler interesserte seg ikke for det enkelte individ. Det var ideologien som var viktig, saken og fellesverdiene. Det kom også til uttrykk i at Hitler anså minnesmerker og offentlige bygninger langt viktigere enn næringsbyggverk satt opp av private.

I Mein Kampf skrev Hitler:

«….men hvor virkelig jammerlig er ikke forholdet mellom stats- og privatbygninger blitt i dag. Skulle Roms skjebne overgå Berlin, så kan etterkommerne som vår tids veldige verk en dag beundre varehusene til enkelte jøder og hotellene til enkelte selskaper som et typisk uttrykk for våre dagers kultur…..Dette er også et tegn på vår synkende kultur og vårt allmenne sammenbrudd. Tiden kveles i småting som er hensiktsmessige, rettere sagt; i pengenes tjeneste. Men da kan man heller ikke forbauses over at det under en slik guddom blir liten sans til overs for heroisme.»

Ofstad skrev videre i Vår forakt for svakhet:

«Aldri et enkelt ansikt, aldri en enkelt skjebne, aldri ett tysk individ. Nazismens identifikasjon gjelder ideene – ikke menneskene. Det er i full overensstemmelse med nazismens grunnleggende prinsipper at Hitler forakter det Tyskland som i 1945 tapte krigen. Forakten er en konsekvens av den form for «fedrelandskjærlighet» som han roste seg av. I den lå hele tiden forakten, hatet og det nasjonale forræderiet latent. Hans maktorientering drev nasjonalismen til et punkt hvor den når som helst kunne slå over – ikke i internasjonalisme – men i avsky for et land som ikke levet opp til hans forventninger og idealer. Et velkjent fenomen, ikke ubeslektet, for eksempel, med den forakt foreldre kan føle overfor barn som ikke oppfyller deres sosiale forventninger.»

Har du kjent på selvforakt når du ikke lever opp til det du tror er andres forventninger som egentlig er dine egne?

Mine kan være skyhøye, og jeg strekker meg så krampa tar meg innimellom. Å skrive denne boka er i overkant av hva jeg evner og tør. Jeg vakler. I det ene øyeblikket er jeg lammet av angst for at resultatet blir så dårlig at det bringer skam over både meg selv, familien min og alle som har trodd på meg og prosjektet mitt. I neste øyeblikk overtar troen på at alt blir bra så fort boka er ute. Da tenker jeg at jeg nok overlever, og at det uansett resultat, venter et nytt eventyr bak neste sving, før jeg på nytt dukker inn i boka til Ofstad:

«Man elsker ikke det enkelte individ som gror og tar sine egne veier, og kanskje lider nederlag. Man «elsker» sine idealer og forventninger, og anser seg krenket av dem som man mener burde leve opp til dem.»

Å, dette gir også mening! Tenk alle som har trodd på meg! Vil de fortsatt være venn med meg, uansett fiasko, eller suksess?  Til slutt står det:

«I Hitlers tilfelle er det ingen tvil om at hans maktideologi var uttrykk for et behov av makt over andre – av å kunne tvinge andres viljer – forme verden.»

Vil jeg også forme verden? Tvinge andres viljer? Er det derfor jeg skriver? Nei.

Jeg vil dele.

Å, så mye tid og krefter jeg har brukt for å forstå!

Det vil gi mening å dele det jeg har funnet.

Kanskje du også lurer på noe av det samme som jeg har lurt på? Jeg håper jeg har klart å legge fram det jeg har funnet, ærlig og noenlunde nøytralt. Det har vært intensjonen. Om jeg kommer til å lykkes, vet jeg ikke her jeg sitter alene ved PC-en.

Refleksjoner etter boka "Ondskapens karisma" av Laurence Rees

Ondskapens karisma

Forfatteren Laurence Rees skriver innsiktsfullt om tiltrekningskraften til Hitler i boka: Adolf Hitler: Ondskapens karisma. I research til boka har jeg sett filmer og filmaviser med både Hitler og Quisling. Det er vanskelig å forestille seg den store appellen som de hadde i sin tid. En skulle kanskje tro at menn som fikk med seg andre slik de gjorde, ville være i besittelse av en slags tidløs karisma som fortsatt ville ha virkning, uavhengig av tida vi lever i, men de virker frastøtende på meg i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert på dem den gangen de sto på talerstolen. Jeg ville sannsynligvis ikke vært til stede på massemønstringene, jeg oppsøker sjelden store forsamlinger. Men jeg er veldig glad i å følge med på nyheter – og måtte kanskje møtt opp, skulle jeg klart å følge med, den gangen?

Folk i Tyskland i mellomkrigstida følte seg ydmyket etter nederlaget og represaliene etter første verdenskrig, mange var arbeidsløse, sultne og engstelige på grunn av gatevold, og skuffet over brutte løfter fra Weimarrepublikken.

I Norge var folket skuffet over kongen og regjeringen som dro fra et så å si ubeskyttet land, og et forsvar som var utilstrekkelig og kaotisk. Mange var livredde for å miste alle sparepengene hvis bankene gikk konkurs, eller tørstet etter å høre at andre var skyld i all elendigheten.

Rees skriver: En som oppfatter en leder som karismatisk, er overhodet ikke hypnotisert. De vet utmerket godt hva som skjer, og de er selv fullt og helt ansvarlige for sine handlinger. Det er følgelig ikke mulig å bruke en karismatisk leder som alibi eller unnskyldning for sine handlinger. Hitler hersket ikke bare ved hjelp av sin karisma. I tillegg brukte han trusler, mord og terror for å få det som han ville. En del mennesker gjorde helt sikkert som Hitler ønsket ut fra ren frykt, akkurat som andre overhodet ikke syntes at han var karismatisk.

Selv om dette gjelder Hitler og Quisling, kan historien være relevant også i dag. Ropet på en sterk leder i krisetider, vår higen etter at livet skal ha en mening, dyrkingen av såkalte helter og kjendiser, vår lengsel etter frelse og forløsning – ikke noe av dette har forandret seg siden Hitler tok sitt liv, og Quisling ble henrettet i 1945. Mekanismene ble synlige igjen da Donald Trump, for mange helt uventet, ble valgt til president i USA.

Vi er sosiale vesener som søker tilhørighet. Bare ved å skjønne hvordan de som tørster etter makt prøver å påvirke oss, og hvordan vi selv ofte aktivt deltar i manipuleringen av oss selv, kan vi se farene som truer, dersom vi kaster vår rasjonalitet og sunne skepsis over bord, og i stedet stoler blindt på en karismatisk leder.

Kaptein Karl Mayer, sjefen for hærens utdannings- og propagandaavdeling i München møtte Hitler våren 1919. Rees skriver:

På denne tiden var Hitler parat til å følge enhver som viste ham litt vennlighet. Han hadde ikke martyrholdningen Døden eller Tyskland, denne martyrglorien som propagandaen senere ofte utstyrte ham med. Han kunne like gjerne tatt seg jobb hos en jøde, eller franskmann som hos en arier. Da jeg møtte ham første gang, var han som en sliten løshund som lette etter en herre og mester….Når alt kommer til alt virker det ikke som om Hitler var en slu politisk aktør i begynnelsen av 1919. Han var en helt ordinær soldat, skuffet over at tyskerne hadde tapt krigen, forvirret og usikker på hva fremtiden ville bringe, og glad for å kunne fortsette i hæren så lenge som mulig. Det var nemlig det eneste hjemmet og arbeidet han hadde.

Det Hitler tilbød folk, var først og fremst en dyp følelse av å bli styrket i troen – en bekreftelse av at det vedkommende allerede mente om verden, var helt riktig. Hitler trengte ikke å overbevise folk om noe som helst – de var allerede enige om hva som var galt med Tyskland. Akkurat det gir viktig innsikt i hvordan Hitlers karisma virket i denne tidlige fasen av hans karriere.

Skråsikkerheten som gjennomsyret talene hans var effektiv. Han var aldri i tvil om hva han mente, viste ikke det minste tegn til å vakle mellom to muligheter. Det var en teknikk han hadde anvendt i årevis i sine monologer.

Ambivalens var ikke akseptabelt – og folk stolte på at han visste best. Å være skråsikker betyr ikke nødvendigvis å vite best. Skråsikkerheten i nazi-ideologien lokket folk til seg, og noe i folket gav respons på lokkingen. Hva er det noe som lokkes med av skrikende, skråsikre ledertyper? Hvordan var de pre-kodet, både personlig og kulturelt, de som lot seg fascinere og lokke inn i Nazisme-ideologien?

Hent etatene hjem! Utdrag fra boka "Vi må ta fatt NÅ" av Berit Dahl Soltvedt

Jeg besøkte en venn i går, det var altfor lenge siden sist. Vennen er Berit Dahl Soltvedt som var «gudmor» for Renskaug sin transformasjon fra tradisjonell gård til det som startet som kunst- og kulturmøtested, og senere utviklet seg videre til Renskaug Vertsgård.

The big bang.

Selv hadde jeg gått på en gigantisk smell et par år før. Tilfriskningen var studier i filosofi og psykologi, senere psykodrama og malekurs med Berit. Vi ble en fin liten gruppe, kalte oss «Kongledamene». Målet for kurset var å frigjøre kreative evner, og det blomstret!

Med Berit sine kunnskaper innen både psykologi, biologi, samfunnsengasjement, tegning og maling, og min gryende oppdagelse av det samme, skal jeg si de kreative evnene utfoldet seg!

Kvinnekraften steg i takt med maleferdighetene, fargelek, rollespill, teater, latter og gråt i en herlig sykronisitet.

Så innhentet hverdagen oss som bodde på gården. Øystein og jeg måtte ta et valg om vi skulle leve av gården eller bare bo her og ha jobber utenom.

Vi så at folk kom og trivdes, og hadde allerede begynt å leie ut lokaler til kurs og selskaper.

Beslutningen ble tatt, vi skulle bygge ut og satse på mer av det vi så funket, kurs og overnatting.

Så ble det travle år med å sette planen ut i livet, og de morsomme kulturaktivitetene måtte vike for det som ga penger i kassa. Vi måtte låne og investere mye for å få Renskaug Vertsgård på beina.

Berit og jeg har holdt kontakten, den siste gruppa jeg var med i var «Grønn gruppe». Den besto av et knippe engasjerte kvinner, uavhengig av livssyn og politisk tilknytning.

Berit har skrevet fire bøker. Om samfunn, kvinneliv, blomster og psykologi. De er dyptpløyende og kanskje ikke så lett tilgjengelige. Berit lever forut for sin tid, slik som jeg også kan kjenne meg igjen i, og blir dermed iblant misforstått i sin samtid. Man kan bli tatt til inntekt for å være både bakstreversk og rett og slett litt enfoldig, det må man lære seg å leve med.

Jeg kikket i en av bøkene hennes over tekoppen og praten sist. Tittelen er «Vi må ta fatt NÅ». Jeg hadde sikkert sett den før, men nå traff den skikkelig.

Et kapittel på side 36 fanget min oppmerksomhet, og jeg skriver det ned her, med takk til forfatteren:

«Hent etatene hjem!»

Det var en gang et trygdekontor. Når det var noe jeg som behandler lurte på, stakk jeg bare innom og fikk god veiledning. Og jeg hadde hyggelig kontakt med den som tok imot de månedligeregningene mine. Det gikk nemlig an å opparbeide tillit før i tida. Av og til ble også hele gruppen av oss privatpraktiserende psykologer innkalt til møte. Forholdene var små og oversiktlige. Det var ikke enkelt å lure til seg for mye i utbetaling uten at det ble oppdaget. Det var trydt å sogne til det lokale kontoret.

Men så kom forståsegpåerne med såkalt gode ideer som såkalt skulle gjøre alt såkalt enklere, med såkalt mer effektive kontroller av oss som mottok refusjon fra Folketrygden. Man hadde jo fått datasystemer, må vite, og da var det jo så mye enklere å kontrollere folk og da kunne man like godt utbetale regningene fra et annet kontor. Og det tellet ikke det, at man med den nye teknologien kunne jo ting gå raskere på hjemstedet også. Men, tenkte undertegnede i stygge øyeblikk, da ble det ikke så mange nye klatrestillinger i systemene for folk som ville opp og fram. (Forhåpentligvis tar jeg feil, men en har jo hårreisende eksempler i helsevesenet å kikke på.)

Så våre utbetalinger ble følgelig overført til Øvre Eiker, og jeg fortalte kontoret der at dersom det ikke hadde vært for at jeg var i ferd med å legge ned praksisen min, skulle jeg ha kommet på besøk. «For jeg ville vite hvem som var i den andre enden!» Og det skulle bare mangle. Når ens jobb til hverdags besto i å bistå folk som var ensomme i et kontaktløst samfunn, og ville komme til å koste det samme samfunnet enda mer på grunn av alle rasjonaliseringene, måtte det et brøl til.

Noen år senere nevnte jeg dette med Øvre Eiker for en tidligere kollega. «Å, det tror du!» svarte vedkommende. «Nei, nå er det Arendal som får regningene våre.»- Og dessuten kommer visstnok sykehusmaten her hos oss fra Stavanger.

Framskritt? Narr meg ikke til å le. Nærheten er bort og med det de nære arbeidsplassene. Å beholde slike, ville kanskje ha kostet noe mer i det ene systemet, men samtidig ført til reduserte utgifter i et par andre. Tida er kommet til at man begynner å tenke i sammenhenger, og da tror jeg at det aller meste av de lokale ousourcingene blir kostbare. Men skaffer sikkert levebrød for psy-standen. Er det derfor denne er så tafatt når det gjelder å brøle mot urett?

Siden opplevelsene med trygdekontorets utflipping og senere integrering i det større NAV, har en del etater flyttet ut «med hele seg» til andre kommuner. Nå er det tast en – tast to – tast tre – som gjelder. Kontaktløst skit.

Våre innbyggere bør betjenes i vår kommune. For mange er det langt nok å dra til kommunesenteret. Da er det desto viktigere å kjenne sin person som man kan snakke fortrolig med. Også på telefonen. «Du er urettferdig,» vil noen si. «Vi flyttet for å få et større faglig miljø». «Men hu hadde hørt`n før», og tror ikke akkurat på den.

Ground zero

Jeg drømte at jeg ble kvalt.

Natta etter drømte jeg om en søtpotet med groer.

Det finnes noe der. Noe som skal gro under overflaten helt til det kan vises fram. Orker jeg å gå under jorda igjen allerede?

Som det ser ut nå, har jeg ikke noe valg.

Jeg har ikke et tema, ikke en plan, ingenting. Bare et blod fullt av parasitter og dritt.

Og et strikketøy.

Varmebølger rir kroppen. Helt stille i sofaen der jeg sitter og skriver skyller bølger av skamvarme gjennom meg. Jeg spiste ikke noe i går, og har spist yoghurt og frukt i dag, naturell.

Fy faen så fælt det er å ha fokus på den jævla maten.

Jeg har spist akkurat det jeg vil, når og hvor mye nå i tjue år. Har trodd at det funker, har akseptert kroppen som en xl kropp og tenkt at det er prisen for å la kroppen selv bestemme hva den vil at jeg putter i den.

Har trodd at kroppen var klok og visste sitt eget beste!

Nei, den gjør altså ikke det! Med mindre jeg vil leve med sykdom resten av livet.

Jeg har forvekslet å følge hjertet med å følge magen. Nå følger jeg hjertet. Når jeg skriver er det hjertet som snakker. Det er jeg trygg på. Magen skriker, hjertet hvisker. Sånn er det for meg. Og mye lettere å stoppe skrikinga enn å lytte til den svake stemmen.

Noen må bestemme over kroppen min, noen som er klokere enn den.

Det er meg selv, jeg er ikke kroppen min, som jeg nok har trodd til nå. Jeg har vært fullstendig identifisert med den krevende kroppen og gitt den det den ønsker, vi har levd lykkelig i en liberal symbiose.

Nå har tida kommet for å stramme inn. Det vil si at hodet må kobles på kroppen, og lære seg å si nei til alt den vil ha som ikke gagner den på sikt. Å, du og du så slitsomt!

Så mye enklere det er å si ja!

Si ja til alle forslag, alt initiativ som kroppen kommer med i form av murring, mageknip, ubeskrivelig lyst på noe søtt, selvmedlidenhet, selvrettferdighet og alle de knep som finnes som om de ikke blir tatt til følge blir til uutholdelig støy, så uutholdelig at man til slutt gir etter. Det er som et stort, umettelig vesen med en kjempekjeft som forlanger å fores. Den var i ferd med å ta over, som operafantomet som lokker Christine til seg i sangen, «The point of no return».

Å du verden, for en synkronisitet!

Opera, kropp og politikk går opp i en høyere enhet – jeg bøyer meg i støvet for universets lover.

Å møte meg selv i døra...

Jeg må skrive. Jeg må det. Og nå presser det på igjen.

Blodet mitt er forurenset. Uønskede parasitter, dårlige bakterier og seigt spindelvev av sopp og tråder av kolesterol flyter rundt i vevsvæsken i det tilsynelatende friske røde blodet som et eneste kaos. Det gjør at de hvite blodlegemene og gode bakteriene ikke får gjort jobben sin, de stivner i utmattelse og avmakt.

Dette kunne et mikroskopbilde av en bloddråpe fra fingeren min avsløre for meg nylig.

Hele min opplevelse av livet akkurat nå, ubarmhjertig vist meg på bilder av blodceller som klumper seg sammen i stedet for å flyte fritt og uhindret rundt, som små radiobiler polstret med akkurat passe myke/harde gummilister som tar av for støt mellom bilene – gjør støtene til lette, vennskapelige skubb og bump.

De stakkars blodcellene mine ser ut som de er skremt sammen som sauer i frykt for rovdyrangrep eller uvær.

Hva er jeg redd for nå, da?

Nå som boka er ute, katten ute av sekken, trollet i sola, eller hva det nå heter…

Nå burde angsten og stresset være vekk!

Jeg har skydd dietter, fastekurer og trening siden spiseforstyrrelsene i tjueåra, og sammenbruddet ved 35 års alder gjorde at jeg kastet alt jeg visste om kosthold, som med min perfeksjonistiske personlighet fort ble til rigide spiseregimer, på båten. Jeg la på meg tjue kilo tvert, klarte ikke å holde igjen lenger. Det var peanuts for meg da, jeg overlevde jo!

Lenge har det vært en sannhet jeg har levd godt med, spiseregimer og kostholdsråd holder jeg meg langt unna, sammen med badevekta var det rett ut med hele røkla. Bortsett fra noen retreats og rehab-opphold som fort er glemt som et nødvendig mellomspill før kroppen igjen krever sin rett, i form av masse deilig mat....min store glede i livet! ...men akk, for mye og for lite forderver alt...

Så var det helsa, da.

Heldigvis har det ikke gått så langt enda at det er irreversibelt. Jeg kan klare å komme tilbake til en all right form ved å ta noen grep.

Denne gangen er det ikke for å ta seg ut, det var det som var hovedhensikten forrige gang jeg fokuserte på kosthold og trening, ikke så mye helse, men det å være slank og vakker.

Jeg røyker ikke lenger, har holdt opp i tolv år, det vil si, jeg har ikke begynt igjen.

Det er en god ting. Jeg drikker lite alkohol, litt for lite, egentlig. Men så drikker jeg desto mer kaffe og spiser godteri og kaker. Som den eneste i husholdningen baker og spiser jeg kaker, jeg passer på å bake når jeg skal få besøk, det er så koselig!

Samtidig spiser jeg sunn mat, lite kjøtt, mye grønnsaker – jeg spiser generelt mye mat, og får derfor stort sett i meg de vitaminene jeg trenger gjennom kostholdet. Jeg tar med andre ord ingen kosttilskudd, ingen medisiner eller piller av noe slag. Det er en god ting, et sunt kosthold i bånn.

Jeg har hatt høyt stoffskifte og gallestein. Det er tilstander jeg er frisk fra, det satte seg ikke fast og ble kronisk, heldigvis. Når jeg stresser mindre, endres det sure miljøet i kroppen, ph-balansen gjenopprettes og de sykdomsfremkallende mikroorganismene skilles ut av kroppen som avfallsstoffer.

Begge gangene det ble sykdom ut av det, var det snakk om operasjon. Jeg kunne vært uten skjoldbruskkjertel og galleblære i dag om jeg hadde gått med på en slik løsning. Jeg valgte å beholde organene, på eget ansvar.

Når organer blir fjernet fra kroppen, må kunstige stoffer som utfører arbeidsoppgavene til organene tilføres. Da må man bruke medisiner på livstid. Det er jeg svært takknemlig for å slippe.

Nå er det igjen samling i bånn for min del. Nok en gang har jeg nådd det punktet hvor det ikke nytter å juge til seg selv lenger. Bildene viser at blodet som renner i årene mine er forurenset.

Det må gjøres noe med. Hvis jeg fortsetter på min galei som hittil, vil jeg få sykdommer. Uhumskhetene som foreløpig flyter rundt i blodet mitt, vil på et tidspunkt bli så mange at de vil begynne å avleires som plakk i blodårene, som krystaller i ledd, som tilstoppinger og polypper i tarmtottene. Det vil igjen kunne manifestere seg som hjerteinfarkt, leddgikt eller tarmkreft. Eller diabetes, Parkinson, Alzheimer, andre krefttyper, MS, ME, fibromyalgi eller annen kronisk tilstand.

Jeg har fått et varsel. Et skikkelig skremmeskudd. Og jeg hater det. Jeg elsker mat og kaker og alt som er godt! Jeg elsker å spise! Jeg lever for å spise!

Nå må jeg spise for å leve.

Hva er det som gjør at jeg lar det gå så langt?

Hvorfor vil jeg ha livet overstått så fort som mulig?

Hvorfor holder jeg på med sakte selvmord?

Hvorfor forer jeg parasitter, sopp og bakterier som bor i blodet mitt enda jeg vet konsekvensene av det?

Hvordan går det an å være så dum?

Hvorfor er dødslengselen så stor?

Jeg har vært her før, på dette punktet hvor radikal endring må til.

Hva skal endringen bestå i nå?

Jeg har ingen fast jobb å sykmeldes fra, ingenting å klage på, jeg er gjennomterapeutisert og er terapeut sjøl, har snudd hver stein fra barndom og livet fram til nå.

Nå skal parasittene sultes ut.

Den sultfølelsen har jeg ikke orket å motstå på mange år, og sist jeg prøvde ble det bare tull og spiseforstyrrelser ut av det, jeg orket ikke sultfølelsen, spiste noe lettspydd og spydde. Iskrem var det letteste å få opp uten særlig motstand.

Nå må jeg koble på hodet, klare å stå i sulten som ikke er annet enn de uønskede elementene i blodet mitt som skriker på føde, de trenger sukker for å holde miljøet surt – slik de liker det best, for å ta over hele arenaen og vinne, det vil si at jeg som vert vil bli syk og dø. Det er hensikten deres, og jeg kan ikke la det skje!

Hvorfor er det så mange som lar det skje? Som får disse sykdommene, som lar kroppen være sur over så lang tid at sykdommer manifesterer seg?

Hvorfor er vi så uvitende fortsatt?

Jeg får bare snakke for meg selv. Å slutte å røyke er greit, det er kun en ting å holde seg unna, noe jeg slett ikke trenger for å leve. Å disiplinere maten er noe helt annet, jeg kan jo ikke slutte å spise, eller jo, det er de som klarer seg kun på lys. Enkelte yogier hevder at de klarer seg uten mat og drikke. Jeg har ikke som ambisjon å komme dit.

Men å få en naturlig sult og metthetsfølelse, slik at jeg ikke må bruke så mye krefter på å regulere inntaket resten av livet, men at kroppen selv vet hva, når og hvor mye mat den trenger.

Går det an? Eller er evnen for alltid utvisket av sosial spising, et galt forhold til mat, å spise av hensyn til andre, å ta imot mat som andre serverer og måtte si ja for ikke å fornærme dem, å være overtilpasset, å ikke være kresen, vanskelig, sær…

Alt dette som jeg selv har vært lei av hos andre, å gjøre seg interessant på grunn av mat og helse, det vil jeg ikke.

Og så møter jeg meg selv i døra….

Om "Psykopatenes diktatur" av Ingjald Nissen ( med kunst og ukunst i nazitida og annet)

Psykopatenes diktatur

Ingjald Nissen (1896 – 1977) var norsk psykolog, magister i filosofi, og statsstipendiat, og gav i 1945 ut boka Psykopatenes diktatur. Nissen forsøkte i boka å forklare nazismen ut fra det at en gruppe psykopater fikk legal politisk makt.

Hans hypotese var at nazismen er det psykopatiske menneskets samfunnsform.

Han viste hvordan psykopater som søkte politisk makt var vanskelige å stoppe, fordi normale mennesker ble passivisert i forhold til dem. Nissens viktigste bidrag var en skarpsindig psykologisk analyse av psykopatens virksomhet i hverdagslivet, hvordan han virket på andre og deres reaksjoner på ham. Det handler om mindreverdighetskomplekser som må kompenseres.

For meg har å studere denne boka vært en åpenbaring i forsøket på å forstå nazismens natur, og noe av det jeg har lest har gitt gjenklang.
Noen tiltrekkes av et slikt system, hva kan årsaken være og hvem er de?

Psykolog Nissen skrev boka i 1945, som et bidrag til å forstå nazismens vesen etter andre verdenskrig, hvor verden hadde opplevd en periode av psykopatenes absolutte diktatur.

Nissen hevder at det at nazistene/psykopatene kom til makta, handlet om at menneskene ikke forstod psykopatiens vesen og virkemåte, og at de derfor ikke hadde tilstrekkelig moralsk fasthet overfor de psykopatiske menneskers maktkamp, men reagerte med resignasjon, desperasjon og forfeilet sjelelig forsvar. Nissen mente at det hadde hersket en påfallende passivitet overfor nazismen i de vestlige demokratiene i tiden før andre verdenskrig, parallelt med hvordan psykopatiske individer kan drive normale mennesker inn i en fortvilt tilstand der de overtar eller tilpasser seg psykopatens ideer for å overleve. 

Johan Scharffenberg (1869-1965)

Der var imidlertid også krefter i de demokratiske landene som advarte mot den framvoksende nazismen, slik som den norske psykiater, kriminolog og forfatter Johan Scharffenberg. Han diagnostiserte Hitler som sinnsyk.

Johan Scharffenberg advarte tidlig mot Hitler, og mente altså at han var en paranoid, sinnsyk psykopat. Scharffenberg var engasjert i omstreifermisjonen og mente alkoholisme var en sykdom. Han engasjerte seg også i, og var kritisk til, Landssvikoppgjøret, og var enig med dem som mente at Norge hadde kapitulert i 1940. Han var tilhenger av direkte demokrati som i Sveits, mot partivesen og parlamentarisme, for ytringsfrihet og trykkefrihet, samt for kvinners og homofiles rettigheter. På grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940 ble han avsatt som lege, og ilagt taleforbud av okkupasjonsmakten under krigen. Han var agnostiker og republikaner, tilhenger av steriliseringslovgivningen, mot alkohol, medlem av Arbeiderpartiet og mot dødsstraff. Scharffenberg stod for en «Prinsippfast biologisk humanisme». Han var en skarp kritiker av Nygaardsvold-regjeringen og var allikevel den som ble utpekt til å ønske kong Håkon velkommen hjem etter krigen. Han var en hard kritiker av Osvald-gruppen som han mente drev med likvidasjoner under andre verdenskrig. Han tok sterk avstand fra mishandlingen av norske kvinner som hadde tysk ektefelle eller kjæreste.

Å lese om Johan Scharffenberg var som å lese en personifisering av hele den nasjonale forvirringen før, under, og etter krigen.

Det ble spesielt interessant å lese om Scharffenberg, fordi jeg visste at det hadde vært kontakt mellom Scharffenberg og familien. Tante Aud fortalte at han hadde tatt ut en flis av hånden hennes en gang.

Hvordan kunne hele det tyske folk tiltrekkes av en ideologi som var bygget på et psykopatisk grunnsyn? Og hva var tiltrekkende med partiet Nasjonal Samling som var bygget opp på samme vis? 

NS-partiet var altså bygget opp som nazi-partiet i Tyskland, etter førerprinsippet. Det var et lovlig parti blant flere før krigen, man stemte på det, eller ble medlem av det, som man gjorde i de andre politiske partiene. Så fort okkupasjonen var et faktum, ble NS det eneste lovlige partiet. Det var derfor oppslutningen ble såpass stor, mange valgte å melde seg inn for å beholde jobbene sine, og «for å holde hjula i gang.» Mange av medlemmene var pragmatiske, og ble medlem av praktiske årsaker, mer enn av ideologi.

Skjønnhet i nazismen?

Forfatteren Karl Ove Knausgård har skrevet et 500 sider langt Hitler-essay i det sjette bindet av romanserien Min Kamp. I en kronikk i en svensk avis gjorde han et forsøk på å beskrive skjønnheten i nazismen som et premiss for den store tiltrekningskraften den hadde på folk. Han fikk, som forventet, sterk motbør. Å snakke om skjønnhet i samme setning som nazisme er for de fleste utenkelig, og da ble det nærliggende å skyte budbringeren.

Jeg er enig med Knausgård når han sier at det jo må være noe vakkert der, man blir ikke forført av noe stygt.

De synlige tegnene, ensrettingen, disiplinen, paradene, de marsjerende musikkorpsene, kan oppfattes som vakkert. Propagandafilmer med tusenvis av sunne, friske ungdommer som gjør gymnastikk på rekke og rad, alles blikk rettet samme vei, eller uniformert marsjerende i perfekt presisjon, ble vist for å få enda flere med. Klare regler, straff som fortjent, orden og kontroll, noen trives best innenfor klare, strenge rammer, de føler det trygt. For andre oppleves slike kontrollregimer kvelende og tvangspreget.

Ensrettingen skapte en illusjon om orden og kontroll i en tid med kaos og nedgangstid.

Kunst og ukunst

På en kunstutstilling på KOBE-museet i Bergen, viste de kunst og ukunst fra nazi-tiden. Kunst for nazistene, var fotografiske malerier av natur, og korrekt gjengivelse av gjenstander i stilleben. Ukunst var abstrakt og nonfigurativt, det fargerike og skjeve. Å male utenfor rammen av det konkrete var betraktet som sykt, og mange malerier ble brent på bål. På utstillingen ble noen av «ukunstbildene» som hadde overlevd vist fram, fantastisk kunst med mange kjente navn.

Nazikunsten var også vakker – det er flott å se dyktige kunstneres skildringer av natur og mennesker, perfeksjon kan være uutholdelig vakkert. Å sette ulike uttrykksformer opp mot hverandre, og dømme det ene som kunst og det andre som ukunst, er problematisk. Hvem skal dømme? Kunstneren Bjarne Melgaard kom i medias søkelys da han fikk noen malerier sendt over grensa ved Svinesund. De ble beslaglagt og ilagt tilleggstoll, fordi tollerne vurderte det til ikke å være kunst.

Litt mer fra boka til Nissen. Han beskriver psykopaten som en grunnleggende svak person, en person som selv vet at han ikke klarer seg i samfunnet. Psykopati beskrives i boka som en tilstand som er uforanderlig, ikke situasjonsavhengig, slik normale menneskers kriser og sammenbrudd kan være. Grunnholdningen er fast, den glir ikke over i egentlig sykdom, men kan heller ikke helbredes, hevder Nissen.

Psykopatenes livsholdning og virksomhet framkaller hos normale mennesker en lang rekke reaksjoner, som til sammen resulterer i at deres initiativ lammes, og at de glir inn i passiviteten. Nissen beskriver den psykopatiske grunnholdning som en konstant angrepsholdning overfor sine medmennesker. De to ytterlighetene for grader av motstand, er aktivitet, uro og hemningsløshet i den ene enden av skalaen, og resignasjon, manøvreringstendens og sterk hemning på den andre siden av skalaen. Denne type motstand er effektiv overfor normale mennesker, man orker ikke være i rom med den urolige lenge av gangen, og kan lett gå med på kravene for å få fred. Den andre ytterligheten blir normale mennesker også sliten av, og resignasjonen kan smitte, og man blir dratt med ned i den resignertes univers. Nissen sier dette er en begynnelse for å forstå eller få et fullstendig bilde av psykopatiens konstitusjonelle struktur.

Nissens siste setning i boka er:

Etter denne krig må det være klart for menneskene hva psykopatien er, og at man derfor ikke under noen omstendighet må la makten gli over i psykopatenes hender.