Refleksjoner etter boka "Ondskapens karisma" av Laurence Rees

Ondskapens karisma

Forfatteren Laurence Rees skriver innsiktsfullt om tiltrekningskraften til Hitler i boka: Adolf Hitler: Ondskapens karisma. I research til boka har jeg sett filmer og filmaviser med både Hitler og Quisling. Det er vanskelig å forestille seg den store appellen som de hadde i sin tid. En skulle kanskje tro at menn som fikk med seg andre slik de gjorde, ville være i besittelse av en slags tidløs karisma som fortsatt ville ha virkning, uavhengig av tida vi lever i, men de virker frastøtende på meg i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert på dem den gangen de sto på talerstolen. Jeg ville sannsynligvis ikke vært til stede på massemønstringene, jeg oppsøker sjelden store forsamlinger. Men jeg er veldig glad i å følge med på nyheter – og måtte kanskje møtt opp, skulle jeg klart å følge med, den gangen?

Folk i Tyskland i mellomkrigstida følte seg ydmyket etter nederlaget og represaliene etter første verdenskrig, mange var arbeidsløse, sultne og engstelige på grunn av gatevold, og skuffet over brutte løfter fra Weimarrepublikken.

I Norge var folket skuffet over kongen og regjeringen som dro fra et så å si ubeskyttet land, og et forsvar som var utilstrekkelig og kaotisk. Mange var livredde for å miste alle sparepengene hvis bankene gikk konkurs, eller tørstet etter å høre at andre var skyld i all elendigheten.

Rees skriver: En som oppfatter en leder som karismatisk, er overhodet ikke hypnotisert. De vet utmerket godt hva som skjer, og de er selv fullt og helt ansvarlige for sine handlinger. Det er følgelig ikke mulig å bruke en karismatisk leder som alibi eller unnskyldning for sine handlinger. Hitler hersket ikke bare ved hjelp av sin karisma. I tillegg brukte han trusler, mord og terror for å få det som han ville. En del mennesker gjorde helt sikkert som Hitler ønsket ut fra ren frykt, akkurat som andre overhodet ikke syntes at han var karismatisk.

Selv om dette gjelder Hitler og Quisling, kan historien være relevant også i dag. Ropet på en sterk leder i krisetider, vår higen etter at livet skal ha en mening, dyrkingen av såkalte helter og kjendiser, vår lengsel etter frelse og forløsning – ikke noe av dette har forandret seg siden Hitler tok sitt liv, og Quisling ble henrettet i 1945. Mekanismene ble synlige igjen da Donald Trump, for mange helt uventet, ble valgt til president i USA.

Vi er sosiale vesener som søker tilhørighet. Bare ved å skjønne hvordan de som tørster etter makt prøver å påvirke oss, og hvordan vi selv ofte aktivt deltar i manipuleringen av oss selv, kan vi se farene som truer, dersom vi kaster vår rasjonalitet og sunne skepsis over bord, og i stedet stoler blindt på en karismatisk leder.

Kaptein Karl Mayer, sjefen for hærens utdannings- og propagandaavdeling i München møtte Hitler våren 1919. Rees skriver:

På denne tiden var Hitler parat til å følge enhver som viste ham litt vennlighet. Han hadde ikke martyrholdningen Døden eller Tyskland, denne martyrglorien som propagandaen senere ofte utstyrte ham med. Han kunne like gjerne tatt seg jobb hos en jøde, eller franskmann som hos en arier. Da jeg møtte ham første gang, var han som en sliten løshund som lette etter en herre og mester….Når alt kommer til alt virker det ikke som om Hitler var en slu politisk aktør i begynnelsen av 1919. Han var en helt ordinær soldat, skuffet over at tyskerne hadde tapt krigen, forvirret og usikker på hva fremtiden ville bringe, og glad for å kunne fortsette i hæren så lenge som mulig. Det var nemlig det eneste hjemmet og arbeidet han hadde.

Det Hitler tilbød folk, var først og fremst en dyp følelse av å bli styrket i troen – en bekreftelse av at det vedkommende allerede mente om verden, var helt riktig. Hitler trengte ikke å overbevise folk om noe som helst – de var allerede enige om hva som var galt med Tyskland. Akkurat det gir viktig innsikt i hvordan Hitlers karisma virket i denne tidlige fasen av hans karriere.

Skråsikkerheten som gjennomsyret talene hans var effektiv. Han var aldri i tvil om hva han mente, viste ikke det minste tegn til å vakle mellom to muligheter. Det var en teknikk han hadde anvendt i årevis i sine monologer.

Ambivalens var ikke akseptabelt – og folk stolte på at han visste best. Å være skråsikker betyr ikke nødvendigvis å vite best. Skråsikkerheten i nazi-ideologien lokket folk til seg, og noe i folket gav respons på lokkingen. Hva er det noe som lokkes med av skrikende, skråsikre ledertyper? Hvordan var de pre-kodet, både personlig og kulturelt, de som lot seg fascinere og lokke inn i Nazisme-ideologien?