onsdag 17. oktober 2018

Bonusmateriale fra arbeidet med boka "Farfars skrin - i skyggen av NS"


Vår forakt for svakhet

- heter en bok av den norske moralfilosofen Harald Frithjof Seiersted Ofstad (1920-1994). Boka ble anbefalt meg som et oppslagsverk for å få mer innsikt i nazismen, og det viste seg å stemme. Ofstad hevder:
 «Nazismen oppsto ikke i 30 årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss.»
«Jødeutryddelsene og forbrytelsene ble det som klarte å opprøre de fleste av oss når det kom opp i dagen. Dette må ikke forlede oss til å tro at det ikke finnes grunn til å tale om nazisme så lenge slike kriminelle handlinger ikke begås….Nazismen var et ekstremt, abnormt uttrykk for tendenser som vi – ikke-tyskere heller ikke på noen måte kan fri oss fra. Det er livsinnstillinger som har tøffhet, mandighet og vold som sine idealer, og som ikke forakter noe så dypt som svakhet og hjelpeløshet.»
Forakt for svakhet – eller rettere det nazistene anså som svakhet – er nettopp nazismens kjerne. Jeg nærmest slukte setningene til Ofstad.
Hvor viktig er ikke dette!
Å lære om hvordan menneskene er, å lære om hvordan jeg selv er, hvordan naturen er!
Jeg innså at ignoranse og fattigdom er farlig, og hvor mye bedre alle har det når ressursene er noenlunde likt fordelt.
En annen innsikt var at kreative sjeler må få spillerom og midler til å skape aktivitet som igjen gir arbeidsplasser til mange. Den balansen er det politikerne bestreber seg på å klare. Og hvor vanskelig er ikke det!
«Det er farlig å definere nazismen som et engangsfenomen i Hitler-Tyskland. Da kan vi forledes til å tro at den aldri kan vende tilbake….Formene – hvori den nazistiske brutalitet ble støpt, lå ferdige og offentlig tilgjengelige i 1925-27.» (Ofstad)
Verden undervurderte tydeligvis nazisme-ordets betydning. Jeg undres på hvordan formene som dannes i Norge i vår tid blir? Hva slags mennesker passer i dem? Tyskerne så neppe seg selv som brutale nazister som passet i de formene som lå klare for dem før krigen.
Videre skriver Ofstad:
«Den tyske nazist oppfatter verden som kamp. Den som er svak bukker under. Den som er sterk seirer. Den som er svak bør bukke under, og den som er sterk bør seire.  All aktivitet må ha som mål å øke kampevnen, derfor må all kritikk bringes til taushet. Nasjonen må ledes av en fører som antas å uttrykke folkets virkelige vilje, og føreren må ha ubegrenset makt. Et folks storhet manifesterer seg i militær kamp, og krigens utfall er den avgjørende prøve på hvem som bør være jordens hersker. Å øke sitt Lebensraum gjennom forhandlinger kan være nødvendig så lenge man ikke er sterk nok til å ta det man vil ha med makt, men ideelt sett er det kampen – krigen – som skal være avgjørende.»
Noen urovekkende tanker dukket opp:
Er krig uunngåelig med jevne mellomrom? Hva med verdenssituasjonen i dag? Hva med USA og Russland, EU?
Fra Hitlers Mein Kampf:
«Nasjonens lykke skal ikke søkes i forløyete fraser om en internasjonal forbrødring mellom negre, tyskere, kinesere, franskmenn, engelskmenn osv, men i hans eget folks kraft og samhold.»
Hitlers nazisme var ikke individorientert. Hitler interesserte seg ikke for det enkelte individ. Det var ideologien som var viktig, saken og fellesverdiene. Det kom også til uttrykk i at Hitler anså minnesmerker og offentlige bygninger langt viktigere enn næringsbyggverk satt opp av private.
I Mein Kampf skrev Hitler:
«….men hvor virkelig jammerlig er ikke forholdet mellom stats- og privatbygninger blitt i dag. Skulle Roms skjebne overgå Berlin, så kan etterkommerne som vår tids veldige verk en dag beundre varehusene til enkelte jøder og hotellene til enkelte selskaper som et typisk uttrykk for våre dagers kultur…..Dette er også et tegn på vår synkende kultur og vårt allmenne sammenbrudd. Tiden kveles i småting som er hensiktsmessige, rettere sagt; i pengenes tjeneste. Men da kan man heller ikke forbauses over at det under en slik guddom blir liten sans til overs for heroisme.»
Ofstad skrev videre i Vår forakt for svakhet:
«Aldri et enkelt ansikt, aldri en enkelt skjebne, aldri ett tysk individ. Nazismens identifikasjon gjelder ideene – ikke menneskene. Det er i full overensstemmelse med nazismens grunnleggende prinsipper at Hitler forakter det Tyskland som i 1945 tapte krigen. Forakten er en konsekvens av den form for «fedrelandskjærlighet» som han roste seg av. I den lå hele tiden forakten, hatet og det nasjonale forræderiet latent. Hans maktorientering drev nasjonalismen til et punkt hvor den når som helst kunne slå over – ikke i internasjonalisme – men i avsky for et land som ikke levet opp til hans forventninger og idealer. Et velkjent fenomen, ikke ubeslektet, for eksempel, med den forakt foreldre kan føle overfor barn som ikke oppfyller deres sosiale forventninger.»
Har du kjent på selvforakt når du ikke lever opp til det du tror er andres forventninger som egentlig er dine egne?
Mine kan være skyhøye, og jeg strekker meg så krampa tar meg innimellom. Å skrive denne boka er i overkant av hva jeg evner og tør. Jeg vakler. I det ene øyeblikket er jeg lammet av angst for at resultatet blir så dårlig at det bringer skam over både meg selv, familien min og alle som har trodd på meg og prosjektet mitt. I neste øyeblikk overtar troen på at alt blir bra så fort boka er ute. Da tenker jeg at jeg nok overlever, og at det uansett resultat, venter et nytt eventyr bak neste sving, før jeg på nytt dukker inn i boka til Ofstad:
«Man elsker ikke det enkelte individ som gror og tar sine egne veier, og kanskje lider nederlag. Man «elsker» sine idealer og forventninger, og anser seg krenket av dem som man mener burde leve opp til dem.»
Å, dette gir også mening! Tenk alle som har trodd på meg! Vil de fortsatt være venn med meg, uansett fiasko, eller suksess?  Til slutt står det:
«I Hitlers tilfelle er det ingen tvil om at hans maktideologi var uttrykk for et behov av makt over andre – av å kunne tvinge andres viljer – forme verden.»
Vil jeg også forme verden? Tvinge andres viljer? Er det derfor jeg skriver? Nei.
Jeg vil dele.
Å, så mye tid og krefter jeg har brukt for å forstå!
Det vil gi mening å dele det jeg har funnet.
Kanskje du også lurer på noe av det samme som jeg har lurt på? Jeg håper jeg har klart å legge fram det jeg har funnet, ærlig og noenlunde nøytralt. Det har vært intensjonen. Om jeg kommer til å lykkes, vet jeg ikke her jeg sitter alene ved PC-en.

6 kommentarer:

  1. Noe av det første vi vil si at vi vet om nasjonalsosialismen (jeg velger å bruke dette begrepet ettersom ordet 'nazisme' oppleves som et skjellsord av dem det betegner[1]) er at en av dens kjerneverdier er «forakt for svakhet». Dette framheves gjerne så til de grader at man underslår (eller benekter) at andre sentrale verdier er kjærlighet til folk og land («Blut und Boden»).

    Jeg har fulgt tett på Den nordiske motstandsbevegelsen de siste to og et halvt år, da spesielt den svenske delen som er den klart største og ledende. Jeg har spesielt fått med meg det de har sagt om seg selv, sine politiske visjoner, sine grunnleggende verdier, sitt virkelighetssyn, sin praktiske etikk (f.eks. i forhold til aktivisme).

    Jeg opplever at det er en signifikant forskjell på det jeg har registrert og den «elementærkunnskap» jeg fra før besitter om nasjonalsosialismens vesen, da spesifikt Det tredje rikes praktisering av ideologien. Hva som er den objektive sannheten om Det tredje rikes praktisering av nasjonalsosialismen er jeg veldig usikker på, om ikke annet ut fra maksimen om at det alltid er vinnerne som skriver historien.

    Så, til det jeg ville ta opp her, nemlig nasjonalsosialismens formentlige forakt for svakhet. Jeg finner at den hos dagens ledende nordiske nasjonalsosialister har en helt annen, pragmatisk, karakter enn den essensielle, nærmest verdigrunn, som samfunnet ellers tillegger dem. Riktignok var den gamle lederskikkelsen Vera Oredsson uheldig for ikke så lenge siden og plumpet i et intervju ut med at fostre som viste tegn på skader burde man «ta bort». Her var imidlertid ledelse raskt på pletten og fastslo at dette ikke var bevegelsens offisielle syn. Og det er heller ikke mitt inntrykk. Så da kan det hende at dagens utviklede nasjonalsosialisme ikke (lenger) preges av en generell avsky for menneskelig svakhet. Jeg vil utvikle dette.

    Dagens nordiske nasjonalsosialister opplever, i likhet med den alternative høyresida (den som har utviklet seg på nettet først og fremst og som ikke har sitt opphav i være tradisjonelle høyrepartier) og også deler av venstresida, at våre vestlige, særlig de europeiske, samfunn, også Norge, trues av det noen kaller globalisme, andre internasjonal kapitalisme, mens noen velger å gå så langt at de anser at trusselen, eller angrepet om man vil, kommer fra fremmede folkegrupper. Det er ofte den islamske verden, altså muslimene som slik utpekes, da sammen med mørkhudete afrikanere, fordi de nå kommer til oss i det noen opplever som svært stort antall. Noen mener at muslimene kommer for å ta over våre land (islamisme). Store deler av den nasjonalistiske høyresida mener dette.

    Dette mener nasjonalsosialistene er en forklaringsmodell som ikke er tilstrekkelig. De mener at det står noen «bak» den pågående massemigrasjonen fra den muslimske verden og Afrika til Europa. De mener at disse «noen» er 'jødiske etnosjåvinister' (en term som mange velger i stedet for sionisme-begrepet eller mer upresist og betent bare «jøder») som har en plan om jødisk verdensherredømme og at denne planen inkluderer ødeleggelsen av den vestlige, (tradisjonelt og utviklingsmessige) kristne sivilisasjonen. Jødiske stemmer som Israel Shahak og Israel Shamir går langt i å gi sin støtte til en slik virkelighetsforståelse.

    Og da er det, i et slikt konkret perspektiv, at vi kommer tilbake til «forakt for svakhet». For da handler det om noe så livsnødvendig som evnen til selvforsvar når noen angriper deg og ditt og dine og vil disse til livs, eller alternativt vil underkaste det sitt overherredømme. Og i et slikt perspektiv blir det rett og slett nærsynt å beskrive, som Ofstad har gjort, at Hitlers «maktideologi var uttrykk for et behov av makt over andre». I hvertfall dersom vi overfører Hitlers maktideologi til dagens nordiske nasjonalsosialister.

    [1] https://www.nordfront.se/begreppet-nazist.smr

    fortsettes…

    SvarSlett
  2. [del 2]

    I nettopp et slikt perspektiv blir dagens samfunns overordnede føring om at vi nettopp skal verdsette ‒ nærmest uansett ‒ «det enkelte individ som gror og tar sine egne veier, og kanskje lider nederlag», som vel lhbtq-bevegelsen er det klareste eksempel på. For med «nærmest uansett» vil nasjonalsosialistene peke på hvilke konsekvenser en grenseløs promotering og utvikling av «slike mennesker», slike måter å leve på som disse subkulturene viser eksempler på, true eksistensen til folket, både demografisk (sterkt synkende fødselstall) og med tanke på identitet, samhold og opplevelse av å være et folk (i sterk motsetning til diktumet om at «alle mennesker er like mye verd» og at det er rasistisk og «ondt» å ønske å prioritere og framelske «sitt eget folk»).

    Og Hitlers «forakt» for det tyske folk som tapte krigen. Var ikke det først og fremst skuffelse? Handlet det ikke om den eksistensielle smerten over å måtte erkjenne at «nå går vi under»?

    SvarSlett
  3. Takk for fyldig kommentar. For meg er den tyske nazismen et fenomen som oppsto etter at Tyskland var blitt straffet så hardt etter 1. verdenskrig at hele folket følte seg urettferdig behandlet og ydmyket. Etter ydmykelse kommer et behov for oppreising, da ofte i form av hevn. Nasjonalsosialistene i Norden er ikke i nærheten av å ha en slik bakgrunn for sine meninger og handlinger. Vi lever i det som Jens Stoltenberg i går kalte "dyp fred", det vil si at stort sett ingen av oss som lever i dag har opplevd krig på nært hold, bortsett fra flyktninger som kommer fra krigsrammede områder. Hvis det skulle være noe logikk her, var det de som burde ha grunn til å være hevngjerrige! Men de får stort sett god behandling her i våre velferdssamfunn, og de som blir skadelidende, er våre "innfødte" som har kommet skjevt ut fordi de er født inn i vanskelige familieforhold, eller har blitt utestengt fra samfunnet av en eller annen grunn. De vil føle sjalusi til alle som kommer her "på gullstol" og nyter godt av våre velferdstjenester, på deres bekostning. Det er forståelig at de grupperer seg og roper ut. Det er grunnen til at Trump er president og at høyreekstremismen vokser fram i Europa. For meg virker det som mange føler avmakt i vårt samfunn. Det blir stadig vanskeligere å orientere seg og klare seg i samfunnet, og endringene skjer fort. For meg ser det ut som årsaken til at nasjonalsosialismen øker nå er noe annerledes enn i Tyskland på 1930 tallet. Fellesnevneren er å finne en felles fiende å samle seg om. Jeg er enig med deg i at forakten for svakhet ikke er så framtredende i de gruppene, de er jo ofte ressurssvake på ulike måter selv. Jeg har ikke fulgt så godt med på de nordiske nasjonalsosialistene som du, men så programmet med blant andre Vera Oredsson. Ut fra det hun sa, kan jeg ikke skjønne annet enn at hun er en nasjonalsosialist av den gamle sorten, som fortsatt dyrker Hitler og Quisling. Jeg har truffet noen av dem i Norge også, jeg skriver om møtene i boka "Farfars skrin". Det var to surrealistiske møter. Jeg forsto i møtet med dem at min farfar, som var NS-medlem,var det av andre grunner enn de i gruppa jeg møtte. Det viste meg at å være NS-medlem ikke behøvde å bety at man var nazist/nasjonalsosialist. Det er derfor det har vært viktig for meg å skrive boka, for å nyansere bildet av hvem de er, og at NS ikke er synonymt med nazisme.
    Jeg er for det autonome menneske, og at vi har et demokrati hvor individet teller, ikke bare som "kjøttvekt" og "biomasse". For stor sentralisering, ensretting og store enheter er jeg skeptisk til. Mindre lokalsamfunn hvor samarbeid er viktigere enn konkurranse tror jeg på for framtida. Endringene er store, og når grenser flyttes for mye for fort, skapes det frykt og angst i befolkningen. Da kommer behovet for klare grenser og en sterk leder, og veien er ikke lang til det autoritære. Derfor mener jeg det er fornuftig å skifte regjering nå, det burde skjedd ved forrige valg. Sentralisering, liberalisering, privatisering må styres og bremses, slik jeg ser det. Nå er det på høy tid! Hva er ihbtq-bevegelsen?

    SvarSlett
  4. Jeg tror du også vil ha interesse av å lese min bokmelding for Wencke Mühleisens bok fra 2015 hvor hun forsøker å etterspore sine slektningers beveggrunner for å bli nasjonalsosialister og rasehatere. (Og selvfølgelig også boka hennes.) Jeg skriver at jeg mener hun ikke går til oppgaven med en åpen holdning, en tilstrekkelig grad av empati, at hun velger å la seg krenke, støte bort og dermed mister den viktigste muligheten, nemlig til å oppnå tillit og dermed forstå den dypere menneskelige siden hos sine høyreradikale slektninger.

    https://www.goodreads.com/review/show/1808257505?book_show_action=false&from_review_page=1

    SvarSlett
  5. Igjen takk for kommentar og henvisning til bokmelding. Jeg leste Wenche Mühleisens bok med stor interesse da den kom ut, og jeg har lest din analyse med den samme iver. Du har gått dypt inn i stoffet, og jeg blir inspirert av din innsikt. Selv har jeg også vært "fanget" høyst frivillig og med godt utbytte, av psykologien. Først via psykologistudier på Blindern, og så fant jeg psykodramaskolen, Norsk Psykodrama Akademi, som jeg var student ved på deltid i 8 år. Under utdanningen utforsket jeg min egen bakgrunn, og fant fort ut at farfars NS-tilknytning hadde påvirket meg på måter jeg ikke hadde kunnet forestille meg uten studiene. Baard Herman Borges doktoravhandling "I rettsoppgjørets lange skygger" gav også svar på mange av mine uutalte spørsmål etter hvert som jeg avdekket historien. Nå har jeg et spørsmål til deg. Kunne du tenke deg å lese boken jeg har skrevet? Og ev skrive til meg hva du tenker etter å ha lest? Jeg sender deg gjerne et leseeksemplar om du kunne tenke deg å spandere tid på den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det gjør jeg gjerne! Kontakt meg på Facebook bare!

      Slett