fredag 16. november 2018

Besøk og bokbad på Falstadsenteret 13-15 november 2018


Falstadsenteret 14. november 2018

Om morgenen på rommet med kaffekoppen og utsikten fra vinduet som er en bjørkeallè som ender foran en rød, lav driftsbygning, den hører kanskje til leiren. 
Jeg leste nesten ferdig Simon Stranger sin bok, «Leksikon for lys og mørke» i går, bortimot 300 sider i en jafs. Det kunne ikke vært bedre timing, i det toget rullet nærmere og nærmere åstedene for handlingen i boka. Trondheim med motebutikken Paris-Wien, Levanger med horrorhuset til Rinnan-banden som senere ble til familiebolig, Falstad fangeleir hvor krigsfanger fra mange land opplevde de grusomste ting. 

Så endte reisen – og siste del av boka ble lest på senga, på et av rommene i det som nå er Falstadsenteret, et moderne nasjonalt senter for fredsforsking og menneskerettigheter. Drosjesjåføren loset bilen trygt utover i det som fra min plass i baksetet fortonet seg som ingenmannsland – tåka lå tett og det var mørkt. – Jeg kjører på gammel vane, sa den trauste trønderstemmen bak rattet. Jeg får fort tillit til folk med den dialekten, og dette var intet unntak, så jeg slappet godt av. Han hadde nettopp avsluttet sin innsats i NATO-øvelsen som hadde preget landsdelen i flere uker. Nå drev de og ryddet opp. Han var i Heimevernet, og jeg sank enda lenger ned i setet, kunne sovnet som et barn.

«Det er tidlig om morgenen, og du ligger i cellen på Falstad, åpner øynene og innser at du likevel må ha duppet av til slutt, for nå har himmelen lysnet utenfor…» skriver Simon Stranger på side 385 i boka si, «du» er Hirsch Kommisar, fange på Falstad fangeleir 7. oktober 1942.

Jeg hører motorlyd – den første lyden siden jeg kom, og klarer ikke å identifisere hva slags maskin som lager lyden, før jeg kommer meg opp, trekker gardinene fra og ser en som blåser løv med en stor omvendt støvsuger. I drømmen ble nok lyden til noe annet, jeg er ikke i stand til å huske konkret hva jeg drømte, men aner at boka til Stranger, jøden Hirsch Kommisar, nazisten Henry Oliver Rinnan og omgivelsene jeg befinner meg i har skapt et eget univers om natta hvor jeg også er med. Som hva vet jeg ikke. Kanskje en observatør, jeg fins ikke redd. Selv når han som tok meg imot spurte om det var ok for meg å bo her uten nattevakt. Men jeg utforsket ikke mer enn rommet mitt og TVstua med velfylt kjøleskap i går kveld. Resten sparte jeg til i dag. Og nå skal jeg møte direktøren her, Christian Wee om et kvarter.

På dette stedet i denne lille dagbok/bloggen er det jeg kom for, bokbadet i form av en samtale med Christian Wee foran publikum. Det kom et knippe lydhøre, unge mennesker. Ut fra spørsmålene i etterkant, fenget temaet, selv om det kunne vært mange flere til stede. Muligens er det å ta fram historiene til "overgriperne" fortsatt kontroversielt, og omgitt av taushet, men vi var vel enige om at det er på tide å la etterkommerne etter NS-medlemmer, og andre som ble straffet etter krigen komme til orde nå. 

Falstadsenteret 15. november 2018
Nå reiser jeg herfra om 20 minutter. Den siste timen har jeg lyttet til tidsvitner fra konsentrasjonsleirene. Jeg har jo lest og hørt alt før, og sett ondskapen på film. Å høre fra de som faktisk var der, trumfer alt. Så jævlig var det faktisk. Å høre fra dem som faktisk ble utsatt for dette og kjente det på kroppen, de som opplevde ondskapen satt i system på den måten, det er uhyrlig og ufattelig.
  • ·       Hvordan kunne fangvokterne/overgriperne komme seg opp om morgenen når dagen som ventet dem var fylt med ondskap, ondskapsfulle handlinger som de selv skulle stå for?
  • ·       Hva anså fangevokterne som meningen med livene sine?
  • ·       Stilte de seg spørsmålet om hvorfor de var født og hva deres oppgave i livet skulle være?
  • ·       Hva ville de være lei seg over på dødsleiet, hva angret de på, hva burde de gjort mer og mindre av?

Slike spørsmål formet seg i hodet mitt.
Kriminelle fanger ble fangevoktere. De var mer og mindre ødelagt følelsesmessig fra før og passet godt inn i det avstumpede og grusomme dødsmaskineriet.
Det går an å forstå at mennesker som en konsekvens av omsorgssvikt og overgrep i barndommen kan bli onde som voksne, og gjenta overfor andre det som ble gjort mot dem, ubevisst, nærmest som en nødvendighet.
Men hva med de andre? Eller hadde de hatt det ille i barndommen alle sammen som ble fangevoktere?
Interessant var det å høre tidsvitnene fortelle om hvor håpløse de opplevde spørsmålene var, som de fikk av familie og venner da de kom hjem etter oppholdet i konsentrasjonsleierne, flere av dem hadde vært der i 2-3 år og hadde overlevd som ved et under.
De ble hentet av Røde kors sine Hvite busser, og tatt i mot i Sverige, av personell i Røde kors uniform som ønsket dem «Välkomna til Sverige». Et av tidsvitnene beskrev det øyeblikket som et av de sterkeste i livet, å bli ønsket velkommen av en person i uniform!
De befridde fangene fikk ringe hjem, og en spurte de hjemme om det var noe han skulle kjøpe med seg fra Sverige, noe de trengte. Kvinnen i andre enden sa:  -Ja, gjerne! Her er det ingenting å få tak i. Så spurte hun om han ikke kunne kjøpe med seg en paraply. En paraply! Det var altså nøden de hadde opplevd i Norge!
En annen reagerte sterkt da han oppdaget av hunden deres fortsatt levde. Hadde de virkelig hatt penger og mat nok til å fø på en hund?? Mens han hadde sultet i to-tre år. Hunden ble avlivet den sommeren, sa han, så noe hadde de altså forstått etter hvert.

Sånne ting gjorde inntrykk på meg å høre, de hverdagslige øyeblikkene som viste avgrunnen mellom de hjemvendte fangene og de som ventet hjemme.

De befridde sluttet snart å svare på spørsmål eller fortelle noe som helst om sine opplevelser, de hjemme kunne uansett ikke forstå. De tidligere fangene snakket med hverandre, kameratskapet som oppsto dem imellom varte til døden.

Min farfar som jeg forteller om i boka «Farfars skrin – i skyggen av NS» snakket ikke om sine opplevelser fra sine 580 dager i varetekt på Ilebu.
Fra året på tvangsarbeidsleiren på Gulskogen, skrev han dikt om det for ham meningsløse arbeidet, han jobbet i vedskogen der, mens det var så vidt de klarte seg uten ham hjemme på gården. Det skulle bli folk av dem ved skikkelig arbeid! Akkurat som det var noe annet enn skikkelig arbeid han drev med som bonde til daglig.
På en lapp jeg fant, beskriver han en overdådig julaften i leiren med god mat, kelnere og filmframvisning! Var det for å berolige de hjemme, eller var det sånn det var?
En annen historie handlet om at han fikk en til å ta med noe pultost til seg selv og kameratene, det var dårlig med pålegg.

Når man har vært med på noe som ingen man kjenner har opplevd, er det vanskelig å bli forstått eller trodd når man skal fortelle om det til andre.
Jeg tenker på flyktninger som har kommet og kommer hit til landet nå og framover. Hvordan skal de kunne få den hjelpa de trenger til å bearbeide traumene sine om de ikke møter noen som kan relatere seg til opplevelsene de har med i bagasjen sin? Hvordan kan vi som aldri har opplevd krig virkelig forstå?
«Vi lever i dyp fred», sa NATO-sjef Jens Stoltenberg, og fortalte videre at han tok seg turer til slagmarkene i Europa for å minne seg selv på hva som hadde foregått der. Med «dyp fred» mente han at de som har opplevd krig på kroppen nå er i ferd med å dø ut, og at vi da har en befolkning som ikke har opplevd krig. Bortsett fra de som kommer hit som flyktninger, og de som har reist ut i fredsbevarende styrker og kommer tilbake som veteraner.
Jeg synes jeg forstår stadig mer, og blir samtidig klar over hvor lite jeg fortsatt forstår!

2 kommentarer:

  1. Flott skrevet Tone. Jeg har også lest mye om og prøvd å sette meg inn i forholdene for de som opplevde krigen. I ettertid er det klart hvem som valgte rett eller feil side, men det var nok ikke like åpenbart med den tids propaganda og kommunikasjonsløsninger.

    SvarSlett
  2. Tusen takk! Det var godt å lese. Jeg ser ikke hvem du er, men det ser ut som du kjenner meg, så takk igjen! Om du vil gi deg til kjenne, er det jo ekstra hyggelig, gjerne på messenger eller mail om ikke her.

    SvarSlett