Å ta store steg - og å manifestere drømmer

 Jeg tar store steg. Noen ganger tåler kroppen min sprangene og jeg lander mykt, andre ganger er det krasjlanding inn i et nytt område, som aktør på en ny arena. Jeg har gjort sprang før, mange ganger. Så mange ganger at det kanskje er vanskelig å følge meg. Og det har kostet. For hvert sprang tyner jeg kroppen til yttergrensene, og noen ganger over grensa, slik at hoppingen medfører fysiske skader rundt omkring i kroppen.

Det har blant annet vært prolapser i rygg og nakke som har tatt lang tid å lege, og som har gjort meg ganske så stiv, men allikevel noenlunde før. Nå sliter jeg med en stølhet etter skiturene i vinter som har satt seg fast som betennelse i hofta. Min utrente kropp tålte ikke all plogingen, og frykten for å falle. Den vonde hofta tvinger meg til å ta det rolig, jeg kan ikke bøye meg, og klarer så vidt få på meg sokker selv. Robotstøvsuger er en velsignelse, så jeg slipper å vasse i lodne hybelkaniner i tillegg.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse. Jeg vil helst løse mine indre konflikter og gamle traumer mens de gir psykiske symptomer, før de setter seg fast og gir kroppslig smerte. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er endringene i livet for store, og jeg klarer ikke løse oppgavene før de har blitt fysiske. Det er nemlig lettere å få hjelp til fysiske plager, enn diffus psykisk nedstemthet. Man (jeg) tror det er forbigående, og venter i det lengste på at lyset skal trenge inn. Men så skjer det noe annet i stedet. Man (jeg) gjør et eller annet, helt ut av det blå, som brått gjør lidelsen fysisk. Det er akkurat som om kroppen gjør det den må for å få den hjelpa den trenger.

Det er nesten som selvskading. Jeg kuttet meg ikke opp, eller tok en tatovering og gjorde den psykiske smerten fysisk på den måten, men jeg gikk brått, og så å si utrent, på ski til hofta ble overbelastet. Nesten som i transe. Turene gikk jeg i tidsrommet den 25. februar og ut måneden. Flere dager på rad kjørte jeg til Martinsløkka og gikk samme tur, over Garsjø og en runde tilbake til bilen. Ikke verken langt eller spesielt bratt, men for mye for meg, skulle det vise seg.

Jeg kjente det ikke mens det sto på, smerten kom gradvis i ettertid.

Det resulterte i 60 års feiring på Kreta med gangsperrre, og hele påsken med smerter.

Det rare og fine er, at jeg er så lykkelig midt oppi det hele. Jeg tåler smerte når alt rundt meg går så det griner, og alle har det bra. Det er akkurat som om jeg trenger kontrasten.

Jeg har fylt 60 år og fått tilbringe tid med familie og venner. Akuttmottaket for flyktninger er klargjort, og gården framstår mer velstelt og koselig for hver dag som går. Jeg har fått oppfylt drømmen jeg hadde da vi tok over gården, å bruke den til beste for sårbare mennesker, et sted for menneskelig vekst.

Lite ante jeg da jeg skrev brev til daværende ordfører Ulla Nævestad, som dessverre døde altfor tidlig, og fortalte om drømmen min, at det skulle gå 19 år før tankene ble manifestert, og på en helt annen måte enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har spart på brevet. Jeg legger ved bilder så du kan lese.

For meg har de 19 årene vært en omvei, som jeg nå forstår har vært nødvendig. Jeg forsto aldri noe av at vi måtte drive gårdshotell, det var aldri min drøm. Det var noe vi tydeligvis måtte for å få erfaringer vi trengte for å virkeliggjøre den opprinnelige drømmen. Sånn er det noen ganger. Man ser ikke før i ettertid hvorfor man måtte gå så langt på en vei man underveis ikke skjønte hvor ledet hen.

Og så ble det ikke vi som skulle drive foretaket, men det var vi som skulle bygge og gjøre det mulig for nestemann å oppfylle vår drøm, gjennom sin drøm.

Nå er det den nye driveren som legger ut koselige oppdateringer og bilder på Renskaug sin Facebook-vegg, som deler stillingsutlysninger og avisartikler.

Jeg nyter å sitte i kårboligen og følge med på alt det positive som skjer. Å vite at det er folk på jobb, dag og natt, kokk i sving på kjøkkenet, dyr som stelles og mates. Å høre hanen gale, og gå en tur forbi alle hønene og endene som stortrives i sin trygge hønsegård, og spise gårdsegg til frokost!

Før i tida var det yrende liv på gårdene. I dag jobber ofte bonden alene på dagtid. Nå yrer det av liv på Renskaug igjen. Som i gamle dager er det mange om oppgavene, til glede for gårdens folk, dyra, blomstene, plantene og flyktningene fra Ukraina, som vi venter på å ønske velkommen hver dag som helst.

60 års feiring på Kreta 08.04.22

Det er dags for en liten reportasje fra 60 års feiringen min på Kreta. Byen er Georgioupolis, en liten fiskelandsby i Chania-delen av øya.

https://www.kreta-reiseguide.com/georgioupolis/

Jeg skriver etter hjemkomst, klok av skade, to ganger har vi hatt innbrudd i forbindelse med reiser. Jeg er jo glad i å dele store og små begivenheter her på Facebook, og gjorde det nok de gangene også. Nå har jeg blitt paranoid, og deler ikke før jeg er hjemme igjen, for hva det er verd…

Ei hel uke til ende på mitt favorittferiested sammen med nærmeste familie, det var hva jeg ønsket meg, og hva jeg fikk!

Jeg har en venn på stedet, Jo Fjær, som startet hotell her i 2008.

Vi ble kjent da en venninne og jeg dro på uspesifisert reise til Kreta for noen år siden, ja, i 2014. Da drev nordmannen fortsatt hotell Mythologia, og vi ble busset dit etter et par netter på luksushotell i Platanias. Fra strømlinjeformet turiststed til sjarmerende småby, hvor vi ble tatt imot på trøndersk i Jo Fjær sitt hjemmekoselige rosa hotell, det var en såpass stor kontrast at vi vel ble noe himmelfalne til å begynne med. Når vi hadde summet oss og akseptert en litt enklere standard, som at vi ikke kunne spyle ned papir i do, falt vi pladask for stedet, den hyggelige atmosfæren på hotellet og den trivelige landsbyen.

https://www.dagbladet.no/tema/var-lei-av-norsk-klima-kjopte-hotell-pa-kreta/63236498

Det ble en lang forelskelse for min del, når jeg nå reiste hit for fjerde gang. Tiden har innhentet Mythologia, hotellet er solgt og slått sammen med et større hotell, men trønderen Jo er fortsatt til stede, nå med ny bar, sammen med kompanjongen Dimitri, i hjertet av byen, rett ved torget.

https://no.tripadvisor.com/Restaurant_Review-g1175542-d23366812-Reviews-Splendid_by_Dimitris-Georgioupolis_Apokoronas_Chania_Prefecture_Crete.html?m=19905

Her serveres de herligste cocktails, frokoster og kaffedrikker, i fargerikt og lekkert interiør.

Jeg deler dette som en smakebit til den som blir nysgjerrig på å dra dit, jeg har tapt hjertet mitt til denne byen, og fikk se andre sider og kvaliteter av den på denne turen, siden vi hadde leiebil og barn med oss, og det ikke var så varmt som det har vært de andre gangene jeg har vært her. Nå var det såpass tidlig at det var risiko for å få et kjølig opphold. Uka før og uka etter vi var der, var temperaturene lave. Som ved et under viste gradestokken opp mot 25-30 grader enkelte dager under oppholdet, så vi fikk nyte både sol og bading og fløyelsmyke kvelder til solnedgang. Nettene var noe kjølige, og gjorde at aircondition ikke var nødvendig.

Det var første gang familien var med, jeg hadde snakket såpass mye om turene mine dit, at de hadde dannet seg en oppfatning – og stedet viste seg å innfri forventningene.

Selve dagen ble feiret med gresk festmåltid på Garden Arkoudainas, et av de beste spisestedene på Kreta. Med et mangfold av farger på stoler og bord, kjøkkenglass til vin i mugge, og ulike tallerkener, og lyder fra kortreiste høner, ender, geit og sau, følte vi oss helt hjemme!

https://restaurant-108505.business.site/?utm_source=gmb&utm_medium=referral

Besøket på Garden Arkoudainas ble et høydepunkt, resten av uka trillet det perler av gode øyeblikk, nok til et helt kjede!

Å få være farmor i ei uke til ende var den største gaven, de to små koste seg og sa de gjerne ville på ferie med oss snart igjen!

Nå er jubilanten og familien vel hjemme igjen, på sine respektive steder, og jeg reflekterer over hvor heldig jeg er. Katten har vært hjemme alene i ei hel uke for første gang, og har fått mat av gårdens nye folk. Jeg var litt usikker på hvordan det skulle gå, men pus var på plass med en gang vi kom inn av døra, heldigvis!

Her hjemme på gården jobbes det for fullt med tilrettelegging for å ta imot flyktninger fra den 15.4, det fikses og ordnes og tilpasses overalt. Heldigvis har vi jo hatt aktiv hotelldrift helt til denne store overgangen, så det meste er på plass allerede. Mens vi har vært borte, har nye ansatte gjort seg kjent med hotellanlegget. Rommene og fellesarealene er blitt funksjonelle og hyggelige til de første flyktningenes ankomst. Ny kokk er på plass, mye god mat skal lages på det store kjøkkenet i tida som kommer.

Tenk at det skulle bli et hjem for krigens ofre her på Renskaug. Det kjennes som at en syklus har kommet til en ende, at ringen er sluttet, fra farfars og vår rystende familiehistorie fra andre verdenskrig til den triste gjentakelsen av grusomhetene vi ser i Europa i dag. Jeg fikk meg et sjokk da krigen brøt ut. Jeg har levd med litteratur fra forrige krig i så mange år, det ble mitt lodd i livet å sette meg inn i krigshistorien. Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve noe av det samme i min levetid. Nå kjennes det uhyre meningsfullt å ønske mennesker på flukt hjertelig velkommen til familiegården, dette fredelige stedet på jord.

https://pregomobile.no/produkt/farfars-skrin/

Et solid team av gode fagmennesker, gårdens folk, en hel del høner, kyllinger, ender, en hest og en ponni og en bøling med skotske høylandsfe, og selvsagt katten Findus, utgjør velkomstkomiteen.