Å ta store steg - og å manifestere drømmer

 Jeg tar store steg. Noen ganger tåler kroppen min sprangene og jeg lander mykt, andre ganger er det krasjlanding inn i et nytt område, som aktør på en ny arena. Jeg har gjort sprang før, mange ganger. Så mange ganger at det kanskje er vanskelig å følge meg. Og det har kostet. For hvert sprang tyner jeg kroppen til yttergrensene, og noen ganger over grensa, slik at hoppingen medfører fysiske skader rundt omkring i kroppen.

Det har blant annet vært prolapser i rygg og nakke som har tatt lang tid å lege, og som har gjort meg ganske så stiv, men allikevel noenlunde før. Nå sliter jeg med en stølhet etter skiturene i vinter som har satt seg fast som betennelse i hofta. Min utrente kropp tålte ikke all plogingen, og frykten for å falle. Den vonde hofta tvinger meg til å ta det rolig, jeg kan ikke bøye meg, og klarer så vidt få på meg sokker selv. Robotstøvsuger er en velsignelse, så jeg slipper å vasse i lodne hybelkaniner i tillegg.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse. Jeg vil helst løse mine indre konflikter og gamle traumer mens de gir psykiske symptomer, før de setter seg fast og gir kroppslig smerte. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er endringene i livet for store, og jeg klarer ikke løse oppgavene før de har blitt fysiske. Det er nemlig lettere å få hjelp til fysiske plager, enn diffus psykisk nedstemthet. Man (jeg) tror det er forbigående, og venter i det lengste på at lyset skal trenge inn. Men så skjer det noe annet i stedet. Man (jeg) gjør et eller annet, helt ut av det blå, som brått gjør lidelsen fysisk. Det er akkurat som om kroppen gjør det den må for å få den hjelpa den trenger.

Det er nesten som selvskading. Jeg kuttet meg ikke opp, eller tok en tatovering og gjorde den psykiske smerten fysisk på den måten, men jeg gikk brått, og så å si utrent, på ski til hofta ble overbelastet. Nesten som i transe. Turene gikk jeg i tidsrommet den 25. februar og ut måneden. Flere dager på rad kjørte jeg til Martinsløkka og gikk samme tur, over Garsjø og en runde tilbake til bilen. Ikke verken langt eller spesielt bratt, men for mye for meg, skulle det vise seg.

Jeg kjente det ikke mens det sto på, smerten kom gradvis i ettertid.

Det resulterte i 60 års feiring på Kreta med gangsperrre, og hele påsken med smerter.

Det rare og fine er, at jeg er så lykkelig midt oppi det hele. Jeg tåler smerte når alt rundt meg går så det griner, og alle har det bra. Det er akkurat som om jeg trenger kontrasten.

Jeg har fylt 60 år og fått tilbringe tid med familie og venner. Akuttmottaket for flyktninger er klargjort, og gården framstår mer velstelt og koselig for hver dag som går. Jeg har fått oppfylt drømmen jeg hadde da vi tok over gården, å bruke den til beste for sårbare mennesker, et sted for menneskelig vekst.

Lite ante jeg da jeg skrev brev til daværende ordfører Ulla Nævestad, som dessverre døde altfor tidlig, og fortalte om drømmen min, at det skulle gå 19 år før tankene ble manifestert, og på en helt annen måte enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har spart på brevet. Jeg legger ved bilder så du kan lese.

For meg har de 19 årene vært en omvei, som jeg nå forstår har vært nødvendig. Jeg forsto aldri noe av at vi måtte drive gårdshotell, det var aldri min drøm. Det var noe vi tydeligvis måtte for å få erfaringer vi trengte for å virkeliggjøre den opprinnelige drømmen. Sånn er det noen ganger. Man ser ikke før i ettertid hvorfor man måtte gå så langt på en vei man underveis ikke skjønte hvor ledet hen.

Og så ble det ikke vi som skulle drive foretaket, men det var vi som skulle bygge og gjøre det mulig for nestemann å oppfylle vår drøm, gjennom sin drøm.

Nå er det den nye driveren som legger ut koselige oppdateringer og bilder på Renskaug sin Facebook-vegg, som deler stillingsutlysninger og avisartikler.

Jeg nyter å sitte i kårboligen og følge med på alt det positive som skjer. Å vite at det er folk på jobb, dag og natt, kokk i sving på kjøkkenet, dyr som stelles og mates. Å høre hanen gale, og gå en tur forbi alle hønene og endene som stortrives i sin trygge hønsegård, og spise gårdsegg til frokost!

Før i tida var det yrende liv på gårdene. I dag jobber ofte bonden alene på dagtid. Nå yrer det av liv på Renskaug igjen. Som i gamle dager er det mange om oppgavene, til glede for gårdens folk, dyra, blomstene, plantene og flyktningene fra Ukraina, som vi venter på å ønske velkommen hver dag som helst.