Er`u tjukk er `u dum

Sanna Sarromaa spør i en kronikk i VG 15.mai: «Skal vi virkelig hylle alle slags kropper?» og møtte førsteamanuensis Gro Rugseth og influenser og kroppsaktivist Wilde Siem til debatt på Dagsnytt 18 23.5. Programmet inspirerte meg til å skrive dette:

-Er`u tjukk er`u dum, sånn ser samfunnet på deg hvis du legger på deg, skjønner du, sa salige Frøydis, psykologen.

Å, for en åpenbaring!

Jeg hadde alltid visst det, kjent det på kroppen.

Det er derfor jeg heller ville dø enn å bli overvektig.

-Det er vulgært å bruke over 42 i størrelse, fikk jeg høre, og det skremte meg inn i 38 skjørtet.

Det holdt en stund. Ja, helt til jeg var 35, da sprakk jeg. Nesten bokstavelig. Noe i meg ville ut. Det var en lengsel etter å spise meg mett uten dårlig samvittighet. Å kunne slippe å tenke, bare nyte. Å slippe å telle kalorier, veie maten. Etter å kunne kjøpe det jeg virkelig hadde lyst på, slippe å tenke mat døgnet rundt, hver time, hvert minutt. Slippe å løpe så langt jeg orket om det hadde blitt for mye mat. Slippe å kaste opp, om ikke løpingen kjentes nok.

Det enkleste å kaste opp var krem og is. Derfor kunne jeg spise så mye is og krem jeg ville, det var bare å stikke fingeren i halsen før det hadde begynt å lukte surt, jeg ville ikke at noen skulle oppdage det. Jeg kastet opp helt stille, etter hvert behøvde jeg ikke engang å bruke fingeren. Det hvite kom opp av seg selv.

Jeg holdt på sånn i flere år.

Og var slank. Ikke syltynn, men slank og fin. Lekker, syntes noen. Ja, til og med sexy, med sort kroppsnær kjole med bar rygg, så alle forsto at det ikke var noen BH under, mens venninnene gikk i foldeskjørt og perlekjede. Det var aldri noe problem med dansepartner på fest. Og venninnene ble sjalu. Utseendet betydde alt. Det var det som ga meg verdi.

Skjønte de rundt meg at jeg slet med spiseforstyrrelser?

At jeg var slank og syk?

Så kom sammenbruddet, og vekta økte med 20 kilo da jeg slapp kroppen løs, og begynte å puste fritt, nyte livet, og spise, uten å kaste opp.

For meg var det å være frisk, for samfunnet var det å være syk, fordi vekta hadde økt.

Jeg ble minnet på dette igjen nylig, da jeg fikk svar på et røntgenbilde fra sykehuset. Jeg hadde fått betennelse i hofta etter mange skiturer uten å være godt nok trent for fiskebein og ploging.

Teksten fra legen var:

«Røntgenbildet viser noe slitasje i begge hofter. Behandlingen vil være veiledet trening hos fysioterapeut, forsøksvis vekttap, smertestillende tabletter ved behov – og i siste ende operasjon hvis øvrige tiltak ikke har gitt tilstrekkelig effekt. Ta kontakt ved spørsmål».

FORSØKSVIS VEKTTAP

Ordene lyste mot meg, og var det eneste jeg fikk med meg ved første lesning av meldingen.

FORSØKSVIS VEKTTAP

Hva i helvete??

Skjønte legen hva han satte i gang ved å sende meg de ordene??

De to ordene var som bensin på bålet, sprayboks i peisen, molotov coctail gjennom vinduet, å tråkke på en mine, og det smalt!!

Det singlet i glass, taket raste, gulvplankene ga etter, og hele huset klappet sammen på et blunk.

Som i transe heiv jeg meg over google, fant ketodiett og bestilte kursopplegg med oppskrifter på nett. Jeg spiste bare bacon og biff den helga – og vannmelon.

Og var rett tilbake til jenta i størrelse 38 – eller den jenta som var inni kroppen hennes den gangen. Hun gråt.

-Vær så snill, ba hun stille. Ikke la meg gjennomgå dette en gang til, mens jeg kuttet opp vannmelonen til lørdagskosen.

JEG ORKER DET IKKE, hun skrek til, av sine fulle lungers kraft, og dessuten liker jeg ikke vannmelon, og det vet du godt!

Jeg stoppet kuttingen, og sèg ned på stolen.

Denne gangen hørte jeg henne.

Jeg skjønte brått at jeg var på vei rett inn i helvete igjen, og der hadde jeg vært før.

Var det verd det?

Som en helt vanlig, riktignok noe fyldig 60 åring, men var jeg sykelig feit?

Jeg hadde faktisk holdt samme vekt og klesstørrelse i mange år, bortsett fra det året jeg slet med galleproblemer, også en FFF «Fat, Female, Forty» sykdom, og til slutt måtte operere bort galleblæra. Da drakk jeg smoothie med banan og havremelk, det var det eneste jeg klarte å få i meg uten å få vondt. Og gikk over i vegansk diett som en overgang til den vanlige maten. Jeg fikk komplimenter for å ha gått ned sikkert 10 kilo etter det, og følte meg jo også fin!

Det var bare det at den dietten ikke var til å leve med. Så etter en stund, var jeg der jeg var før sykdommen.

Det gikk opp for meg at jeg måtte bli syk for å se frisk ut, unnskyld, slank ut!

Nå har jeg tatt opp røyking igjen, etter 17 år uten. Jeg fant ut den gangen at jeg skulle slutte å røyke, og heller unne meg en søtbit til kaffen, og det har jeg gjort i alle årene, og jeg har ikke telt kalorier eller veid meg eller maten, har stolt på at jeg holder meg på det samme, og det har jeg gjort.

Nå kan jeg ikke være så mye i aktivitet som jeg pleier på grunn av hofta, og bytter ut søtbiten med en sigarett. Jeg får heller leve litt kortere, jeg koser meg med den røyken! Og innser at jeg har noen avhengigheter å slite med.

Å kødde det til med nye dietter nå, det tør jeg rett og slett ikke!

Det vil si, jeg har lært meg noen knep av Berit Nordstrand, jeg har for det meste kuttet ut hvitt sukker og hvetemel fra kosten. Spiser også mye grønnsaker og baker alt brød selv, lager all mat fra bunnen. Jeg er fortsatt opptatt av mat, men på en positiv måte, vil jeg si. Det har blitt et slags måtehold ut av det.

Jeg har levd med bearbeiding av traumer, stress og utrygghet i mange år, av ulike grunner, og er fornøyd med at jeg kan klare å holde humør og psyke i sjakk uten å bruke medisiner.

Da føler jeg meg friskest, uten dietter og vekt.

Jeg er en kroppspositivist som vet at å gå i gang med nok en slankekur ikke fører noe godt med seg for min del. Jeg aksepterer meg selv og kroppen min akkurat som den er, med sine avhengigheter, begrensninger og utfordringer.