Falstadsenteret 14. november 2018
Om morgenen på rommet med kaffekoppen og utsikten fra
vinduet som er en bjørkeallè som ender foran en rød, lav driftsbygning, den
hører kanskje til leiren.
Jeg leste nesten ferdig Simon Stranger sin bok,
«Leksikon for lys og mørke» i går, bortimot 300 sider i en jafs. Det kunne ikke
vært bedre timing, i det toget rullet nærmere og nærmere åstedene for handlingen
i boka. Trondheim med motebutikken Paris-Wien, Levanger med horrorhuset til
Rinnan-banden som senere ble til familiebolig, Falstad fangeleir hvor
krigsfanger fra mange land opplevde de grusomste ting.
Så endte reisen – og
siste del av boka ble lest på senga, på et av rommene i det som nå er
Falstadsenteret, et moderne nasjonalt senter for fredsforsking og
menneskerettigheter. Drosjesjåføren loset bilen trygt utover i det som fra min
plass i baksetet fortonet seg som ingenmannsland – tåka lå tett og det var
mørkt. – Jeg kjører på gammel vane, sa den trauste trønderstemmen bak rattet.
Jeg får fort tillit til folk med den dialekten, og dette var intet unntak, så
jeg slappet godt av. Han hadde nettopp avsluttet sin innsats i NATO-øvelsen som
hadde preget landsdelen i flere uker. Nå drev de og ryddet opp. Han var i
Heimevernet, og jeg sank enda lenger ned i setet, kunne sovnet som et barn.
«Det er tidlig om morgenen, og du ligger i cellen på
Falstad, åpner øynene og innser at du likevel må ha duppet av til slutt, for nå
har himmelen lysnet utenfor…» skriver Simon Stranger på side 385 i boka si,
«du» er Hirsch Kommisar, fange på Falstad fangeleir 7. oktober 1942.
Jeg hører motorlyd – den første lyden siden jeg kom, og
klarer ikke å identifisere hva slags maskin som lager lyden, før jeg kommer meg
opp, trekker gardinene fra og ser en som blåser løv med en stor omvendt
støvsuger. I drømmen ble nok lyden til noe annet, jeg er ikke i stand til å
huske konkret hva jeg drømte, men aner at boka til Stranger, jøden Hirsch
Kommisar, nazisten Henry Oliver Rinnan og omgivelsene jeg befinner meg i har
skapt et eget univers om natta hvor jeg også er med. Som hva vet jeg ikke.
Kanskje en observatør, jeg fins ikke redd. Selv når han som tok meg imot spurte
om det var ok for meg å bo her uten nattevakt. Men jeg utforsket ikke mer enn
rommet mitt og TVstua med velfylt kjøleskap i går kveld. Resten sparte jeg til
i dag. Og nå skal jeg møte direktøren her, Christian Wee om et kvarter.
På dette stedet i denne lille dagbok/bloggen er det jeg kom for, bokbadet i form av en samtale med Christian Wee foran publikum. Det kom et knippe lydhøre, unge mennesker. Ut fra spørsmålene i etterkant, fenget temaet, selv om det kunne vært mange flere til stede. Muligens er det å ta fram historiene til "overgriperne" fortsatt kontroversielt, og omgitt av taushet, men vi var vel enige om at det er på tide å la etterkommerne etter NS-medlemmer, og andre som ble straffet etter krigen komme til orde nå.
Falstadsenteret 15. november 2018
Nå reiser jeg herfra om 20 minutter. Den siste timen har jeg
lyttet til tidsvitner fra konsentrasjonsleirene. Jeg har jo lest og hørt alt
før, og sett ondskapen på film. Å høre fra de som faktisk var der, trumfer alt.
Så jævlig var det faktisk. Å høre fra dem som faktisk ble utsatt for dette og
kjente det på kroppen, de som opplevde ondskapen satt i system på den måten,
det er uhyrlig og ufattelig.
- · Hvordan kunne fangvokterne/overgriperne komme seg opp om morgenen når dagen som ventet dem var fylt med ondskap, ondskapsfulle handlinger som de selv skulle stå for?
- · Hva anså fangevokterne som meningen med livene sine?
- · Stilte de seg spørsmålet om hvorfor de var født og hva deres oppgave i livet skulle være?
- · Hva ville de være lei seg over på dødsleiet, hva angret de på, hva burde de gjort mer og mindre av?
Slike spørsmål formet seg i hodet mitt.
Kriminelle fanger ble fangevoktere. De var mer og mindre
ødelagt følelsesmessig fra før og passet godt inn i det avstumpede og grusomme dødsmaskineriet.
Det går an å forstå at mennesker som en konsekvens av
omsorgssvikt og overgrep i barndommen kan bli onde som voksne, og gjenta
overfor andre det som ble gjort mot dem, ubevisst, nærmest som en nødvendighet.
Men hva med de andre? Eller hadde de hatt det ille i
barndommen alle sammen som ble fangevoktere?
Interessant var det å høre tidsvitnene fortelle om hvor
håpløse de opplevde spørsmålene var, som de fikk av familie og venner da de kom
hjem etter oppholdet i konsentrasjonsleierne, flere av dem hadde vært der i 2-3
år og hadde overlevd som ved et under.
De ble hentet av Røde kors sine Hvite busser, og tatt i mot
i Sverige, av personell i Røde kors uniform som ønsket dem «Välkomna til
Sverige». Et av tidsvitnene beskrev det øyeblikket som et av de sterkeste i
livet, å bli ønsket velkommen av en person i uniform!
De befridde fangene fikk ringe hjem, og en spurte de hjemme
om det var noe han skulle kjøpe med seg fra Sverige, noe de trengte. Kvinnen i
andre enden sa: -Ja, gjerne! Her er det
ingenting å få tak i. Så spurte hun om han ikke kunne kjøpe med seg en paraply.
En paraply! Det var altså nøden de hadde opplevd i Norge!
En annen reagerte sterkt da han oppdaget av hunden deres
fortsatt levde. Hadde de virkelig hatt penger og mat nok til å fø på en hund??
Mens han hadde sultet i to-tre år. Hunden ble avlivet den sommeren, sa han, så
noe hadde de altså forstått etter hvert.
Sånne ting gjorde inntrykk på meg å høre, de hverdagslige
øyeblikkene som viste avgrunnen mellom de hjemvendte fangene og de som ventet
hjemme.
De befridde sluttet snart å svare på spørsmål eller fortelle
noe som helst om sine opplevelser, de hjemme kunne uansett ikke forstå. De
tidligere fangene snakket med hverandre, kameratskapet som oppsto dem imellom
varte til døden.
Min farfar som jeg forteller om i boka «Farfars skrin – i
skyggen av NS» snakket ikke om sine opplevelser fra sine 580 dager i varetekt
på Ilebu.
Fra året på tvangsarbeidsleiren på Gulskogen, skrev han dikt
om det for ham meningsløse arbeidet, han jobbet i vedskogen der, mens det var
så vidt de klarte seg uten ham hjemme på gården. Det skulle bli folk av dem ved
skikkelig arbeid! Akkurat som det var noe annet enn skikkelig arbeid han drev
med som bonde til daglig.
På en lapp jeg fant, beskriver han en overdådig julaften i
leiren med god mat, kelnere og filmframvisning! Var det for å berolige de
hjemme, eller var det sånn det var?
En annen historie handlet om at han fikk en til å ta med noe
pultost til seg selv og kameratene, det var dårlig med pålegg.
Når man har vært med på noe som ingen man kjenner har
opplevd, er det vanskelig å bli forstått eller trodd når man skal fortelle om det
til andre.
Jeg tenker på flyktninger som har kommet og kommer hit til
landet nå og framover. Hvordan skal de kunne få den hjelpa de trenger til å
bearbeide traumene sine om de ikke møter noen som kan relatere seg til
opplevelsene de har med i bagasjen sin? Hvordan kan vi som aldri har opplevd
krig virkelig forstå?
«Vi lever i dyp fred», sa NATO-sjef Jens Stoltenberg, og
fortalte videre at han tok seg turer til slagmarkene i Europa for å minne seg
selv på hva som hadde foregått der. Med «dyp fred» mente han at de som har
opplevd krig på kroppen nå er i ferd med å dø ut, og at vi da har en befolkning
som ikke har opplevd krig. Bortsett fra de som kommer hit som flyktninger, og
de som har reist ut i fredsbevarende styrker og kommer tilbake som veteraner.
Jeg synes jeg forstår stadig mer, og blir samtidig klar over
hvor lite jeg fortsatt forstår!