Julebrev 2018

Søndag 23. desember 2018.

S for søndag, stillhet og Simon Stranger. Boka hans «Leksikon om lys og mørke» anbefaler jeg på det sterkeste!

Men så var det ikke boka hans dette brevet skulle handle om. Bare en liten assosiasjonsflukt før jeg kommer til poenget.

Poenget. Ja, det er jul, igjen.

Alt er som før, og ingenting er som før.

Lille julaften pleier jeg aldri å sitte i sofaen med pc, slik som nå. Jeg pleier å vente på juletreet, være ergerlig og stressa fordi det ikke har kommet i hus før, slik at jeg kunne komme i gang og pynte. Ofte er min jobb avhengig av at andre gjør sin del først, det er gjerne grovarbeidet som jeg ikke verken vil eller kan lære meg. Som å hugge juletre, vasse opp i skauen i snø med sag og drasse treet ned til bilen, få det inn, sette det i garasjen til tørk før det bæres inn i stua, jeg ser at det ikke er bra nok, det må beskjæres, selv ikke det gjør jeg. Så da er det ut igjen. Gjennom stua så granbarnålene skvetter, med fare for å ta med seg både lamper og pynt på veien om jeg ikke har rukket å gjøre klar bane for retretten ut på verandaen for tilpasning til takhøyde og omfang ellers. Inn igjen, så er det å få det ned i foten, som jeg ikke fant så vi måtte kjøpe ny, sette det slik at den stygge sida kommer inn, vi går ikke rundt juletreet lenger, så det er greit med en forside og en bakside.

Puh…

Men i år, altså. Juletreet er ferdig pynta. Har vært det siden den 19. Det mangler bare å vaske over gulvene og doene. Så kan det faktisk bli jul for min del.

Roen kommer med de varsomme pianotonene til Bugge Wesseltoft på Sonoen, han har blitt oppdaget og hyppig spilt i denne førjulstida. «Its snowing on my piano» og «Everybody Loves Angels» anbefales, forresten!

Grunnen til at vi pynta tidlig i år heter Jens og er 9 måneder. Et vidunderlig barnebarn har vi fått, og vi fikk kose oss med ham og foreldrene før de reiste til fjells for å feire jul.

Dette året har vært skapelsens og transformasjonens år for min del. I mars ble Øystein og jeg altså farmor og farfar, og rykket brått et viktig skritt fram eller tilbake i generasjonsrekka, etter som man velger å se det. Rollen er fantastisk herlig! Vi har sett mye til lille Jens tatt i betraktning at familien har bosatt seg i Danmark, vårt deiligste ferieland! Vi har vært på besøk til det nydelige stedet deres, og gleder oss over å følge med i livet deres fra sidelinjen, og fryder oss når de kommer på besøk hit til Renskaug.

Yngste sønn er hjemme på perm fra militærpolititjeneste i Bardufoss. Veldig hyggelig å ha han hjemme i jula!

Mellomste sønn og kjærest er på langtur til Chile og diverse andre land i Sør-Amerika, de trives godt på varmere breddegrader på denne tida og feirer jul under solen. Jeg er glad jeg har vært der og feiret jul, det var i 2014, så ser jeg for meg omtrent hvordan de har det, da føles de faktisk litt nærmere…

Vi feirer julaften sammen med øvrig familie, og gleder oss veldig til det.

Så blir det familiesamling i Øverskogen og på Renskaug, og vennelag seinere i jula, dette lover godt!

Den andre skapelsen av året heter «Farfars skrin – i skyggen av NS» og er ei bok som ble født i mai, min debut som forfatter. Siden har boka og jeg beveget oss forsiktig ut i verden, det lengste vi har vært er på bokbad i Trøndelag, på Falstadsenteret, det var godt og viktig for meg og boka å bli invitert dit. Eplefestival og Julemarked på Bygdetunet samt bokbad på Lier bibliotek var stort for meg, boka og jeg er stort sett velkommen og inkludert i bygda, selv om temaet er sårt og vanskelig for mange fortsatt. Juleturne med signering til bokhandlene i distriktet, fra Åmot til Drammen var stas! Spesielt fordi vi var tre lokale forfattere sammen og hadde det hyggelig oss imellom også. Vi avsluttet bokåret med julelunsj på Renskaug, eventyrlig å være del av en slik kreativ gjeng!

Tusen takk til deg som har kjøpt eller lånt, og lest boka. Hjertelig takk til deg som har tatt deg tid til å skrive til meg, tilbakemeldinger som gjør at jeg opplever dyp glede over å ha gjennomgått egen prosess og ser at boka kan forløse fortrengt materiale også hos andre. Boka kan fortsatt kjøpes i bokhandelen.

Jeg fikk antatt en tekst i antologien «Menneskemøter» i regi av Skriveakademiet ved Veslemøy Solberg i høst. Det er den andre antologien jeg har tekster med i, den forrige heter «Tar du imot? Tekster om håp». Begge bøkene selges fortsatt, og inntektene går til BRIS Drammen.

Det vært nok et spennende år i politikken, jeg er så glad for å ha funnet en arena for mitt engasjement, Senterpartiet trengs som en motkultur som aldri før, og jeg skal bidra så godt jeg kan.

Nå skal julen nytes, den første på flere år uten manus som roper konstant, og gir dårlig samvittighet for all annen aktivitet..

Gledelig jul til deg som leser dette og annet jeg skriver, tusen hjertelig takk, du er en viktig person for meg!
Beste hilsen fra Tone B.

Krigens grusomheter: Refleksjoner etter bokbad på Falstadsenteret

Falstadsenteret 14. november 2018

Om morgenen på rommet med kaffekoppen og utsikten fra vinduet som er en bjørkeallè som ender foran en rød, lav driftsbygning, den hører kanskje til leiren. 

Jeg leste nesten ferdig Simon Stranger sin bok, «Leksikon for lys og mørke» i går, bortimot 300 sider i en jafs. Det kunne ikke vært bedre timing, i det toget rullet nærmere og nærmere åstedene for handlingen i boka. Trondheim med motebutikken Paris-Wien, Levanger med horrorhuset til Rinnan-banden som senere ble til familiebolig, Falstad fangeleir hvor krigsfanger fra mange land opplevde de grusomste ting. 

Så endte reisen – og siste del av boka ble lest på senga, på et av rommene i det som nå er Falstadsenteret, et moderne nasjonalt senter for fredsforsking og menneskerettigheter. Drosjesjåføren loset bilen trygt utover i det som fra min plass i baksetet fortonet seg som ingenmannsland – tåka lå tett og det var mørkt. – Jeg kjører på gammel vane, sa den trauste trønderstemmen bak rattet. Jeg får fort tillit til folk med den dialekten, og dette var intet unntak, så jeg slappet godt av. Han hadde nettopp avsluttet sin innsats i NATO-øvelsen som hadde preget landsdelen i flere uker. Nå drev de og ryddet opp. Han var i Heimevernet, og jeg sank enda lenger ned i setet, kunne sovnet som et barn.

«Det er tidlig om morgenen, og du ligger i cellen på Falstad, åpner øynene og innser at du likevel må ha duppet av til slutt, for nå har himmelen lysnet utenfor…» skriver Simon Stranger på side 385 i boka si, «du» er Hirsch Kommisar, fange på Falstad fangeleir 7. oktober 1942.

Jeg hører motorlyd – den første lyden siden jeg kom, og klarer ikke å identifisere hva slags maskin som lager lyden, før jeg kommer meg opp, trekker gardinene fra og ser en som blåser løv med en stor omvendt støvsuger. I drømmen ble nok lyden til noe annet, jeg er ikke i stand til å huske konkret hva jeg drømte, men aner at boka til Stranger, jøden Hirsch Kommisar, nazisten Henry Oliver Rinnan og omgivelsene jeg befinner meg i har skapt et eget univers om natta hvor jeg også er med. Som hva vet jeg ikke. Kanskje en observatør, jeg fins ikke redd. Selv når han som tok meg imot spurte om det var ok for meg å bo her uten nattevakt. Men jeg utforsket ikke mer enn rommet mitt og TVstua med velfylt kjøleskap i går kveld. Resten sparte jeg til i dag. Og nå skal jeg møte direktøren her, Christian Wee om et kvarter.

På dette stedet i denne lille dagbok/bloggen er det jeg kom for, bokbadet i form av en samtale med Christian Wee foran publikum. Det kom et knippe lydhøre, unge mennesker. Ut fra spørsmålene i etterkant, fenget temaet, selv om det kunne vært mange flere til stede. Muligens er det å ta fram historiene til "overgriperne" fortsatt kontroversielt, og omgitt av taushet, men vi var vel enige om at det er på tide å la etterkommerne etter NS-medlemmer, og andre som ble straffet etter krigen komme til orde nå. 

Falstadsenteret 15. november 2018

Nå reiser jeg herfra om 20 minutter. Den siste timen har jeg lyttet til tidsvitner fra konsentrasjonsleirene. Jeg har jo lest og hørt alt før, og sett ondskapen på film. Å høre fra de som faktisk var der, trumfer alt. Så jævlig var det faktisk. Å høre fra dem som faktisk ble utsatt for dette og kjente det på kroppen, de som opplevde ondskapen satt i system på den måten, det er uhyrlig og ufattelig.

• ·       Hvordan kunne fangvokterne/overgriperne komme seg opp om morgenen når dagen som ventet dem var fylt med ondskap, ondskapsfulle handlinger som de selv skulle stå for?
• ·       Hva anså fangevokterne som meningen med livene sine?
• ·       Stilte de seg spørsmålet om hvorfor de var født og hva deres oppgave i livet skulle være?
• ·       Hva ville de være lei seg over på dødsleiet, hva angret de på, hva burde de gjort mer og mindre av?

Slike spørsmål formet seg i hodet mitt.

Kriminelle fanger ble fangevoktere. De var mer og mindre ødelagt følelsesmessig fra før og passet godt inn i det avstumpede og grusomme dødsmaskineriet.

Det går an å forstå at mennesker som en konsekvens av omsorgssvikt og overgrep i barndommen kan bli onde som voksne, og gjenta overfor andre det som ble gjort mot dem, ubevisst, nærmest som en nødvendighet.

Men hva med de andre? Eller hadde de hatt det ille i barndommen alle sammen som ble fangevoktere?

Interessant var det å høre tidsvitnene fortelle om hvor håpløse de opplevde spørsmålene var, som de fikk av familie og venner da de kom hjem etter oppholdet i konsentrasjonsleierne, flere av dem hadde vært der i 2-3 år og hadde overlevd som ved et under.

De ble hentet av Røde kors sine Hvite busser, og tatt i mot i Sverige, av personell i Røde kors uniform som ønsket dem «Välkomna til Sverige». Et av tidsvitnene beskrev det øyeblikket som et av de sterkeste i livet, å bli ønsket velkommen av en person i uniform!

De befridde fangene fikk ringe hjem, og en spurte de hjemme om det var noe han skulle kjøpe med seg fra Sverige, noe de trengte. Kvinnen i andre enden sa:  -Ja, gjerne! Her er det ingenting å få tak i. Så spurte hun om han ikke kunne kjøpe med seg en paraply. En paraply! Det var altså nøden de hadde opplevd i Norge!

En annen reagerte sterkt da han oppdaget av hunden deres fortsatt levde. Hadde de virkelig hatt penger og mat nok til å fø på en hund?? Mens han hadde sultet i to-tre år. Hunden ble avlivet den sommeren, sa han, så noe hadde de altså forstått etter hvert.

Sånne ting gjorde inntrykk på meg å høre, de hverdagslige øyeblikkene som viste avgrunnen mellom de hjemvendte fangene og de som ventet hjemme.

De befridde sluttet snart å svare på spørsmål eller fortelle noe som helst om sine opplevelser, de hjemme kunne uansett ikke forstå. De tidligere fangene snakket med hverandre, kameratskapet som oppsto dem imellom varte til døden.

Min farfar som jeg forteller om i boka «Farfars skrin – i skyggen av NS» snakket ikke om sine opplevelser fra sine 580 dager i varetekt på Ilebu.

Fra året på tvangsarbeidsleiren på Gulskogen, skrev han dikt om det for ham meningsløse arbeidet, han jobbet i vedskogen der, mens det var så vidt de klarte seg uten ham hjemme på gården. Det skulle bli folk av dem ved skikkelig arbeid! Akkurat som det var noe annet enn skikkelig arbeid han drev med som bonde til daglig.

På en lapp jeg fant, beskriver han en overdådig julaften i leiren med god mat, kelnere og filmframvisning! Var det for å berolige de hjemme, eller var det sånn det var?

En annen historie handlet om at han fikk en til å ta med noe pultost til seg selv og kameratene, det var dårlig med pålegg.

Når man har vært med på noe som ingen man kjenner har opplevd, er det vanskelig å bli forstått eller trodd når man skal fortelle om det til andre.

Jeg tenker på flyktninger som har kommet og kommer hit til landet nå og framover. Hvordan skal de kunne få den hjelpa de trenger til å bearbeide traumene sine om de ikke møter noen som kan relatere seg til opplevelsene de har med i bagasjen sin? Hvordan kan vi som aldri har opplevd krig virkelig forstå?

«Vi lever i dyp fred», sa NATO-sjef Jens Stoltenberg, og fortalte videre at han tok seg turer til slagmarkene i Europa for å minne seg selv på hva som hadde foregått der. Med «dyp fred» mente han at de som har opplevd krig på kroppen nå er i ferd med å dø ut, og at vi da har en befolkning som ikke har opplevd krig. Bortsett fra de som kommer hit som flyktninger, og de som har reist ut i fredsbevarende styrker og kommer tilbake som veteraner.

Jeg synes jeg forstår stadig mer, og blir samtidig klar over hvor lite jeg fortsatt forstår!

Refleksjoner fra lesning av boka "Vår forakt for svakhet" av Harald F. S. Ofstad

Vår forakt for svakhet

- heter en bok av den norske moralfilosofen Harald Frithjof Seiersted Ofstad (1920-1994). Boka ble anbefalt meg som et oppslagsverk for å få mer innsikt i nazismen, og det viste seg å stemme. Ofstad hevder:

 «Nazismen oppsto ikke i 30 årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss.»

«Jødeutryddelsene og forbrytelsene ble det som klarte å opprøre de fleste av oss når det kom opp i dagen. Dette må ikke forlede oss til å tro at det ikke finnes grunn til å tale om nazisme så lenge slike kriminelle handlinger ikke begås….Nazismen var et ekstremt, abnormt uttrykk for tendenser som vi – ikke-tyskere heller ikke på noen måte kan fri oss fra. Det er livsinnstillinger som har tøffhet, mandighet og vold som sine idealer, og som ikke forakter noe så dypt som svakhet og hjelpeløshet.»

Forakt for svakhet – eller rettere det nazistene anså som svakhet – er nettopp nazismens kjerne. Jeg nærmest slukte setningene til Ofstad.

Hvor viktig er ikke dette!

Å lære om hvordan menneskene er, å lære om hvordan jeg selv er, hvordan naturen er!

Jeg innså at ignoranse og fattigdom er farlig, og hvor mye bedre alle har det når ressursene er noenlunde likt fordelt.

En annen innsikt var at kreative sjeler må få spillerom og midler til å skape aktivitet som igjen gir arbeidsplasser til mange. Den balansen er det politikerne bestreber seg på å klare. Og hvor vanskelig er ikke det!

«Det er farlig å definere nazismen som et engangsfenomen i Hitler-Tyskland. Da kan vi forledes til å tro at den aldri kan vende tilbake….Formene – hvori den nazistiske brutalitet ble støpt, lå ferdige og offentlig tilgjengelige i 1925-27.» (Ofstad)

Verden undervurderte tydeligvis nazisme-ordets betydning. Jeg undres på hvordan formene som dannes i Norge i vår tid blir? Hva slags mennesker passer i dem? Tyskerne så neppe seg selv som brutale nazister som passet i de formene som lå klare for dem før krigen.

Videre skriver Ofstad:

«Den tyske nazist oppfatter verden som kamp. Den som er svak bukker under. Den som er sterk seirer. Den som er svak bør bukke under, og den som er sterk bør seire.  All aktivitet må ha som mål å øke kampevnen, derfor må all kritikk bringes til taushet. Nasjonen må ledes av en fører som antas å uttrykke folkets virkelige vilje, og føreren må ha ubegrenset makt. Et folks storhet manifesterer seg i militær kamp, og krigens utfall er den avgjørende prøve på hvem som bør være jordens hersker. Å øke sitt Lebensraum gjennom forhandlinger kan være nødvendig så lenge man ikke er sterk nok til å ta det man vil ha med makt, men ideelt sett er det kampen – krigen – som skal være avgjørende.»

Noen urovekkende tanker dukket opp:

Er krig uunngåelig med jevne mellomrom? Hva med verdenssituasjonen i dag? Hva med USA og Russland, EU?

Fra Hitlers Mein Kampf:

«Nasjonens lykke skal ikke søkes i forløyete fraser om en internasjonal forbrødring mellom negre, tyskere, kinesere, franskmenn, engelskmenn osv, men i hans eget folks kraft og samhold.»

Hitlers nazisme var ikke individorientert. Hitler interesserte seg ikke for det enkelte individ. Det var ideologien som var viktig, saken og fellesverdiene. Det kom også til uttrykk i at Hitler anså minnesmerker og offentlige bygninger langt viktigere enn næringsbyggverk satt opp av private.

I Mein Kampf skrev Hitler:

«….men hvor virkelig jammerlig er ikke forholdet mellom stats- og privatbygninger blitt i dag. Skulle Roms skjebne overgå Berlin, så kan etterkommerne som vår tids veldige verk en dag beundre varehusene til enkelte jøder og hotellene til enkelte selskaper som et typisk uttrykk for våre dagers kultur…..Dette er også et tegn på vår synkende kultur og vårt allmenne sammenbrudd. Tiden kveles i småting som er hensiktsmessige, rettere sagt; i pengenes tjeneste. Men da kan man heller ikke forbauses over at det under en slik guddom blir liten sans til overs for heroisme.»

Ofstad skrev videre i Vår forakt for svakhet:

«Aldri et enkelt ansikt, aldri en enkelt skjebne, aldri ett tysk individ. Nazismens identifikasjon gjelder ideene – ikke menneskene. Det er i full overensstemmelse med nazismens grunnleggende prinsipper at Hitler forakter det Tyskland som i 1945 tapte krigen. Forakten er en konsekvens av den form for «fedrelandskjærlighet» som han roste seg av. I den lå hele tiden forakten, hatet og det nasjonale forræderiet latent. Hans maktorientering drev nasjonalismen til et punkt hvor den når som helst kunne slå over – ikke i internasjonalisme – men i avsky for et land som ikke levet opp til hans forventninger og idealer. Et velkjent fenomen, ikke ubeslektet, for eksempel, med den forakt foreldre kan føle overfor barn som ikke oppfyller deres sosiale forventninger.»

Har du kjent på selvforakt når du ikke lever opp til det du tror er andres forventninger som egentlig er dine egne?

Mine kan være skyhøye, og jeg strekker meg så krampa tar meg innimellom. Å skrive denne boka er i overkant av hva jeg evner og tør. Jeg vakler. I det ene øyeblikket er jeg lammet av angst for at resultatet blir så dårlig at det bringer skam over både meg selv, familien min og alle som har trodd på meg og prosjektet mitt. I neste øyeblikk overtar troen på at alt blir bra så fort boka er ute. Da tenker jeg at jeg nok overlever, og at det uansett resultat, venter et nytt eventyr bak neste sving, før jeg på nytt dukker inn i boka til Ofstad:

«Man elsker ikke det enkelte individ som gror og tar sine egne veier, og kanskje lider nederlag. Man «elsker» sine idealer og forventninger, og anser seg krenket av dem som man mener burde leve opp til dem.»

Å, dette gir også mening! Tenk alle som har trodd på meg! Vil de fortsatt være venn med meg, uansett fiasko, eller suksess?  Til slutt står det:

«I Hitlers tilfelle er det ingen tvil om at hans maktideologi var uttrykk for et behov av makt over andre – av å kunne tvinge andres viljer – forme verden.»

Vil jeg også forme verden? Tvinge andres viljer? Er det derfor jeg skriver? Nei.

Jeg vil dele.

Å, så mye tid og krefter jeg har brukt for å forstå!

Det vil gi mening å dele det jeg har funnet.

Kanskje du også lurer på noe av det samme som jeg har lurt på? Jeg håper jeg har klart å legge fram det jeg har funnet, ærlig og noenlunde nøytralt. Det har vært intensjonen. Om jeg kommer til å lykkes, vet jeg ikke her jeg sitter alene ved PC-en.

Refleksjoner etter boka "Ondskapens karisma" av Laurence Rees

Ondskapens karisma

Forfatteren Laurence Rees skriver innsiktsfullt om tiltrekningskraften til Hitler i boka: Adolf Hitler: Ondskapens karisma. I research til boka har jeg sett filmer og filmaviser med både Hitler og Quisling. Det er vanskelig å forestille seg den store appellen som de hadde i sin tid. En skulle kanskje tro at menn som fikk med seg andre slik de gjorde, ville være i besittelse av en slags tidløs karisma som fortsatt ville ha virkning, uavhengig av tida vi lever i, men de virker frastøtende på meg i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert på dem den gangen de sto på talerstolen. Jeg ville sannsynligvis ikke vært til stede på massemønstringene, jeg oppsøker sjelden store forsamlinger. Men jeg er veldig glad i å følge med på nyheter – og måtte kanskje møtt opp, skulle jeg klart å følge med, den gangen?

Folk i Tyskland i mellomkrigstida følte seg ydmyket etter nederlaget og represaliene etter første verdenskrig, mange var arbeidsløse, sultne og engstelige på grunn av gatevold, og skuffet over brutte løfter fra Weimarrepublikken.

I Norge var folket skuffet over kongen og regjeringen som dro fra et så å si ubeskyttet land, og et forsvar som var utilstrekkelig og kaotisk. Mange var livredde for å miste alle sparepengene hvis bankene gikk konkurs, eller tørstet etter å høre at andre var skyld i all elendigheten.

Rees skriver: En som oppfatter en leder som karismatisk, er overhodet ikke hypnotisert. De vet utmerket godt hva som skjer, og de er selv fullt og helt ansvarlige for sine handlinger. Det er følgelig ikke mulig å bruke en karismatisk leder som alibi eller unnskyldning for sine handlinger. Hitler hersket ikke bare ved hjelp av sin karisma. I tillegg brukte han trusler, mord og terror for å få det som han ville. En del mennesker gjorde helt sikkert som Hitler ønsket ut fra ren frykt, akkurat som andre overhodet ikke syntes at han var karismatisk.

Selv om dette gjelder Hitler og Quisling, kan historien være relevant også i dag. Ropet på en sterk leder i krisetider, vår higen etter at livet skal ha en mening, dyrkingen av såkalte helter og kjendiser, vår lengsel etter frelse og forløsning – ikke noe av dette har forandret seg siden Hitler tok sitt liv, og Quisling ble henrettet i 1945. Mekanismene ble synlige igjen da Donald Trump, for mange helt uventet, ble valgt til president i USA.

Vi er sosiale vesener som søker tilhørighet. Bare ved å skjønne hvordan de som tørster etter makt prøver å påvirke oss, og hvordan vi selv ofte aktivt deltar i manipuleringen av oss selv, kan vi se farene som truer, dersom vi kaster vår rasjonalitet og sunne skepsis over bord, og i stedet stoler blindt på en karismatisk leder.

Kaptein Karl Mayer, sjefen for hærens utdannings- og propagandaavdeling i München møtte Hitler våren 1919. Rees skriver:

På denne tiden var Hitler parat til å følge enhver som viste ham litt vennlighet. Han hadde ikke martyrholdningen Døden eller Tyskland, denne martyrglorien som propagandaen senere ofte utstyrte ham med. Han kunne like gjerne tatt seg jobb hos en jøde, eller franskmann som hos en arier. Da jeg møtte ham første gang, var han som en sliten løshund som lette etter en herre og mester….Når alt kommer til alt virker det ikke som om Hitler var en slu politisk aktør i begynnelsen av 1919. Han var en helt ordinær soldat, skuffet over at tyskerne hadde tapt krigen, forvirret og usikker på hva fremtiden ville bringe, og glad for å kunne fortsette i hæren så lenge som mulig. Det var nemlig det eneste hjemmet og arbeidet han hadde.

Det Hitler tilbød folk, var først og fremst en dyp følelse av å bli styrket i troen – en bekreftelse av at det vedkommende allerede mente om verden, var helt riktig. Hitler trengte ikke å overbevise folk om noe som helst – de var allerede enige om hva som var galt med Tyskland. Akkurat det gir viktig innsikt i hvordan Hitlers karisma virket i denne tidlige fasen av hans karriere.

Skråsikkerheten som gjennomsyret talene hans var effektiv. Han var aldri i tvil om hva han mente, viste ikke det minste tegn til å vakle mellom to muligheter. Det var en teknikk han hadde anvendt i årevis i sine monologer.

Ambivalens var ikke akseptabelt – og folk stolte på at han visste best. Å være skråsikker betyr ikke nødvendigvis å vite best. Skråsikkerheten i nazi-ideologien lokket folk til seg, og noe i folket gav respons på lokkingen. Hva er det noe som lokkes med av skrikende, skråsikre ledertyper? Hvordan var de pre-kodet, både personlig og kulturelt, de som lot seg fascinere og lokke inn i Nazisme-ideologien?

Hent etatene hjem! Utdrag fra boka "Vi må ta fatt NÅ" av Berit Dahl Soltvedt

Jeg besøkte en venn i går, det var altfor lenge siden sist. Vennen er Berit Dahl Soltvedt som var «gudmor» for Renskaug sin transformasjon fra tradisjonell gård til det som startet som kunst- og kulturmøtested, og senere utviklet seg videre til Renskaug Vertsgård.

The big bang.

Selv hadde jeg gått på en gigantisk smell et par år før. Tilfriskningen var studier i filosofi og psykologi, senere psykodrama og malekurs med Berit. Vi ble en fin liten gruppe, kalte oss «Kongledamene». Målet for kurset var å frigjøre kreative evner, og det blomstret!

Med Berit sine kunnskaper innen både psykologi, biologi, samfunnsengasjement, tegning og maling, og min gryende oppdagelse av det samme, skal jeg si de kreative evnene utfoldet seg!

Kvinnekraften steg i takt med maleferdighetene, fargelek, rollespill, teater, latter og gråt i en herlig sykronisitet.

Så innhentet hverdagen oss som bodde på gården. Øystein og jeg måtte ta et valg om vi skulle leve av gården eller bare bo her og ha jobber utenom.

Vi så at folk kom og trivdes, og hadde allerede begynt å leie ut lokaler til kurs og selskaper.

Beslutningen ble tatt, vi skulle bygge ut og satse på mer av det vi så funket, kurs og overnatting.

Så ble det travle år med å sette planen ut i livet, og de morsomme kulturaktivitetene måtte vike for det som ga penger i kassa. Vi måtte låne og investere mye for å få Renskaug Vertsgård på beina.

Berit og jeg har holdt kontakten, den siste gruppa jeg var med i var «Grønn gruppe». Den besto av et knippe engasjerte kvinner, uavhengig av livssyn og politisk tilknytning.

Berit har skrevet fire bøker. Om samfunn, kvinneliv, blomster og psykologi. De er dyptpløyende og kanskje ikke så lett tilgjengelige. Berit lever forut for sin tid, slik som jeg også kan kjenne meg igjen i, og blir dermed iblant misforstått i sin samtid. Man kan bli tatt til inntekt for å være både bakstreversk og rett og slett litt enfoldig, det må man lære seg å leve med.

Jeg kikket i en av bøkene hennes over tekoppen og praten sist. Tittelen er «Vi må ta fatt NÅ». Jeg hadde sikkert sett den før, men nå traff den skikkelig.

Et kapittel på side 36 fanget min oppmerksomhet, og jeg skriver det ned her, med takk til forfatteren:

«Hent etatene hjem!»

Det var en gang et trygdekontor. Når det var noe jeg som behandler lurte på, stakk jeg bare innom og fikk god veiledning. Og jeg hadde hyggelig kontakt med den som tok imot de månedligeregningene mine. Det gikk nemlig an å opparbeide tillit før i tida. Av og til ble også hele gruppen av oss privatpraktiserende psykologer innkalt til møte. Forholdene var små og oversiktlige. Det var ikke enkelt å lure til seg for mye i utbetaling uten at det ble oppdaget. Det var trydt å sogne til det lokale kontoret.

Men så kom forståsegpåerne med såkalt gode ideer som såkalt skulle gjøre alt såkalt enklere, med såkalt mer effektive kontroller av oss som mottok refusjon fra Folketrygden. Man hadde jo fått datasystemer, må vite, og da var det jo så mye enklere å kontrollere folk og da kunne man like godt utbetale regningene fra et annet kontor. Og det tellet ikke det, at man med den nye teknologien kunne jo ting gå raskere på hjemstedet også. Men, tenkte undertegnede i stygge øyeblikk, da ble det ikke så mange nye klatrestillinger i systemene for folk som ville opp og fram. (Forhåpentligvis tar jeg feil, men en har jo hårreisende eksempler i helsevesenet å kikke på.)

Så våre utbetalinger ble følgelig overført til Øvre Eiker, og jeg fortalte kontoret der at dersom det ikke hadde vært for at jeg var i ferd med å legge ned praksisen min, skulle jeg ha kommet på besøk. «For jeg ville vite hvem som var i den andre enden!» Og det skulle bare mangle. Når ens jobb til hverdags besto i å bistå folk som var ensomme i et kontaktløst samfunn, og ville komme til å koste det samme samfunnet enda mer på grunn av alle rasjonaliseringene, måtte det et brøl til.

Noen år senere nevnte jeg dette med Øvre Eiker for en tidligere kollega. «Å, det tror du!» svarte vedkommende. «Nei, nå er det Arendal som får regningene våre.»- Og dessuten kommer visstnok sykehusmaten her hos oss fra Stavanger.

Framskritt? Narr meg ikke til å le. Nærheten er bort og med det de nære arbeidsplassene. Å beholde slike, ville kanskje ha kostet noe mer i det ene systemet, men samtidig ført til reduserte utgifter i et par andre. Tida er kommet til at man begynner å tenke i sammenhenger, og da tror jeg at det aller meste av de lokale ousourcingene blir kostbare. Men skaffer sikkert levebrød for psy-standen. Er det derfor denne er så tafatt når det gjelder å brøle mot urett?

Siden opplevelsene med trygdekontorets utflipping og senere integrering i det større NAV, har en del etater flyttet ut «med hele seg» til andre kommuner. Nå er det tast en – tast to – tast tre – som gjelder. Kontaktløst skit.

Våre innbyggere bør betjenes i vår kommune. For mange er det langt nok å dra til kommunesenteret. Da er det desto viktigere å kjenne sin person som man kan snakke fortrolig med. Også på telefonen. «Du er urettferdig,» vil noen si. «Vi flyttet for å få et større faglig miljø». «Men hu hadde hørt`n før», og tror ikke akkurat på den.

Ground zero

Jeg drømte at jeg ble kvalt.

Natta etter drømte jeg om en søtpotet med groer.

Det finnes noe der. Noe som skal gro under overflaten helt til det kan vises fram. Orker jeg å gå under jorda igjen allerede?

Som det ser ut nå, har jeg ikke noe valg.

Jeg har ikke et tema, ikke en plan, ingenting. Bare et blod fullt av parasitter og dritt.

Og et strikketøy.

Varmebølger rir kroppen. Helt stille i sofaen der jeg sitter og skriver skyller bølger av skamvarme gjennom meg. Jeg spiste ikke noe i går, og har spist yoghurt og frukt i dag, naturell.

Fy faen så fælt det er å ha fokus på den jævla maten.

Jeg har spist akkurat det jeg vil, når og hvor mye nå i tjue år. Har trodd at det funker, har akseptert kroppen som en xl kropp og tenkt at det er prisen for å la kroppen selv bestemme hva den vil at jeg putter i den.

Har trodd at kroppen var klok og visste sitt eget beste!

Nei, den gjør altså ikke det! Med mindre jeg vil leve med sykdom resten av livet.

Jeg har forvekslet å følge hjertet med å følge magen. Nå følger jeg hjertet. Når jeg skriver er det hjertet som snakker. Det er jeg trygg på. Magen skriker, hjertet hvisker. Sånn er det for meg. Og mye lettere å stoppe skrikinga enn å lytte til den svake stemmen.

Noen må bestemme over kroppen min, noen som er klokere enn den.

Det er meg selv, jeg er ikke kroppen min, som jeg nok har trodd til nå. Jeg har vært fullstendig identifisert med den krevende kroppen og gitt den det den ønsker, vi har levd lykkelig i en liberal symbiose.

Nå har tida kommet for å stramme inn. Det vil si at hodet må kobles på kroppen, og lære seg å si nei til alt den vil ha som ikke gagner den på sikt. Å, du og du så slitsomt!

Så mye enklere det er å si ja!

Si ja til alle forslag, alt initiativ som kroppen kommer med i form av murring, mageknip, ubeskrivelig lyst på noe søtt, selvmedlidenhet, selvrettferdighet og alle de knep som finnes som om de ikke blir tatt til følge blir til uutholdelig støy, så uutholdelig at man til slutt gir etter. Det er som et stort, umettelig vesen med en kjempekjeft som forlanger å fores. Den var i ferd med å ta over, som operafantomet som lokker Christine til seg i sangen, «The point of no return».

Å du verden, for en synkronisitet!

Opera, kropp og politikk går opp i en høyere enhet – jeg bøyer meg i støvet for universets lover.

Å møte meg selv i døra...

Jeg må skrive. Jeg må det. Og nå presser det på igjen.

Blodet mitt er forurenset. Uønskede parasitter, dårlige bakterier og seigt spindelvev av sopp og tråder av kolesterol flyter rundt i vevsvæsken i det tilsynelatende friske røde blodet som et eneste kaos. Det gjør at de hvite blodlegemene og gode bakteriene ikke får gjort jobben sin, de stivner i utmattelse og avmakt.

Dette kunne et mikroskopbilde av en bloddråpe fra fingeren min avsløre for meg nylig.

Hele min opplevelse av livet akkurat nå, ubarmhjertig vist meg på bilder av blodceller som klumper seg sammen i stedet for å flyte fritt og uhindret rundt, som små radiobiler polstret med akkurat passe myke/harde gummilister som tar av for støt mellom bilene – gjør støtene til lette, vennskapelige skubb og bump.

De stakkars blodcellene mine ser ut som de er skremt sammen som sauer i frykt for rovdyrangrep eller uvær.

Hva er jeg redd for nå, da?

Nå som boka er ute, katten ute av sekken, trollet i sola, eller hva det nå heter…

Nå burde angsten og stresset være vekk!

Jeg har skydd dietter, fastekurer og trening siden spiseforstyrrelsene i tjueåra, og sammenbruddet ved 35 års alder gjorde at jeg kastet alt jeg visste om kosthold, som med min perfeksjonistiske personlighet fort ble til rigide spiseregimer, på båten. Jeg la på meg tjue kilo tvert, klarte ikke å holde igjen lenger. Det var peanuts for meg da, jeg overlevde jo!

Lenge har det vært en sannhet jeg har levd godt med, spiseregimer og kostholdsråd holder jeg meg langt unna, sammen med badevekta var det rett ut med hele røkla. Bortsett fra noen retreats og rehab-opphold som fort er glemt som et nødvendig mellomspill før kroppen igjen krever sin rett, i form av masse deilig mat....min store glede i livet! ...men akk, for mye og for lite forderver alt...

Så var det helsa, da.

Heldigvis har det ikke gått så langt enda at det er irreversibelt. Jeg kan klare å komme tilbake til en all right form ved å ta noen grep.

Denne gangen er det ikke for å ta seg ut, det var det som var hovedhensikten forrige gang jeg fokuserte på kosthold og trening, ikke så mye helse, men det å være slank og vakker.

Jeg røyker ikke lenger, har holdt opp i tolv år, det vil si, jeg har ikke begynt igjen.

Det er en god ting. Jeg drikker lite alkohol, litt for lite, egentlig. Men så drikker jeg desto mer kaffe og spiser godteri og kaker. Som den eneste i husholdningen baker og spiser jeg kaker, jeg passer på å bake når jeg skal få besøk, det er så koselig!

Samtidig spiser jeg sunn mat, lite kjøtt, mye grønnsaker – jeg spiser generelt mye mat, og får derfor stort sett i meg de vitaminene jeg trenger gjennom kostholdet. Jeg tar med andre ord ingen kosttilskudd, ingen medisiner eller piller av noe slag. Det er en god ting, et sunt kosthold i bånn.

Jeg har hatt høyt stoffskifte og gallestein. Det er tilstander jeg er frisk fra, det satte seg ikke fast og ble kronisk, heldigvis. Når jeg stresser mindre, endres det sure miljøet i kroppen, ph-balansen gjenopprettes og de sykdomsfremkallende mikroorganismene skilles ut av kroppen som avfallsstoffer.

Begge gangene det ble sykdom ut av det, var det snakk om operasjon. Jeg kunne vært uten skjoldbruskkjertel og galleblære i dag om jeg hadde gått med på en slik løsning. Jeg valgte å beholde organene, på eget ansvar.

Når organer blir fjernet fra kroppen, må kunstige stoffer som utfører arbeidsoppgavene til organene tilføres. Da må man bruke medisiner på livstid. Det er jeg svært takknemlig for å slippe.

Nå er det igjen samling i bånn for min del. Nok en gang har jeg nådd det punktet hvor det ikke nytter å juge til seg selv lenger. Bildene viser at blodet som renner i årene mine er forurenset.

Det må gjøres noe med. Hvis jeg fortsetter på min galei som hittil, vil jeg få sykdommer. Uhumskhetene som foreløpig flyter rundt i blodet mitt, vil på et tidspunkt bli så mange at de vil begynne å avleires som plakk i blodårene, som krystaller i ledd, som tilstoppinger og polypper i tarmtottene. Det vil igjen kunne manifestere seg som hjerteinfarkt, leddgikt eller tarmkreft. Eller diabetes, Parkinson, Alzheimer, andre krefttyper, MS, ME, fibromyalgi eller annen kronisk tilstand.

Jeg har fått et varsel. Et skikkelig skremmeskudd. Og jeg hater det. Jeg elsker mat og kaker og alt som er godt! Jeg elsker å spise! Jeg lever for å spise!

Nå må jeg spise for å leve.

Hva er det som gjør at jeg lar det gå så langt?

Hvorfor vil jeg ha livet overstått så fort som mulig?

Hvorfor holder jeg på med sakte selvmord?

Hvorfor forer jeg parasitter, sopp og bakterier som bor i blodet mitt enda jeg vet konsekvensene av det?

Hvordan går det an å være så dum?

Hvorfor er dødslengselen så stor?

Jeg har vært her før, på dette punktet hvor radikal endring må til.

Hva skal endringen bestå i nå?

Jeg har ingen fast jobb å sykmeldes fra, ingenting å klage på, jeg er gjennomterapeutisert og er terapeut sjøl, har snudd hver stein fra barndom og livet fram til nå.

Nå skal parasittene sultes ut.

Den sultfølelsen har jeg ikke orket å motstå på mange år, og sist jeg prøvde ble det bare tull og spiseforstyrrelser ut av det, jeg orket ikke sultfølelsen, spiste noe lettspydd og spydde. Iskrem var det letteste å få opp uten særlig motstand.

Nå må jeg koble på hodet, klare å stå i sulten som ikke er annet enn de uønskede elementene i blodet mitt som skriker på føde, de trenger sukker for å holde miljøet surt – slik de liker det best, for å ta over hele arenaen og vinne, det vil si at jeg som vert vil bli syk og dø. Det er hensikten deres, og jeg kan ikke la det skje!

Hvorfor er det så mange som lar det skje? Som får disse sykdommene, som lar kroppen være sur over så lang tid at sykdommer manifesterer seg?

Hvorfor er vi så uvitende fortsatt?

Jeg får bare snakke for meg selv. Å slutte å røyke er greit, det er kun en ting å holde seg unna, noe jeg slett ikke trenger for å leve. Å disiplinere maten er noe helt annet, jeg kan jo ikke slutte å spise, eller jo, det er de som klarer seg kun på lys. Enkelte yogier hevder at de klarer seg uten mat og drikke. Jeg har ikke som ambisjon å komme dit.

Men å få en naturlig sult og metthetsfølelse, slik at jeg ikke må bruke så mye krefter på å regulere inntaket resten av livet, men at kroppen selv vet hva, når og hvor mye mat den trenger.

Går det an? Eller er evnen for alltid utvisket av sosial spising, et galt forhold til mat, å spise av hensyn til andre, å ta imot mat som andre serverer og måtte si ja for ikke å fornærme dem, å være overtilpasset, å ikke være kresen, vanskelig, sær…

Alt dette som jeg selv har vært lei av hos andre, å gjøre seg interessant på grunn av mat og helse, det vil jeg ikke.

Og så møter jeg meg selv i døra….

Om "Psykopatenes diktatur" av Ingjald Nissen ( med kunst og ukunst i nazitida og annet)

Psykopatenes diktatur

Ingjald Nissen (1896 – 1977) var norsk psykolog, magister i filosofi, og statsstipendiat, og gav i 1945 ut boka Psykopatenes diktatur. Nissen forsøkte i boka å forklare nazismen ut fra det at en gruppe psykopater fikk legal politisk makt.

Hans hypotese var at nazismen er det psykopatiske menneskets samfunnsform.

Han viste hvordan psykopater som søkte politisk makt var vanskelige å stoppe, fordi normale mennesker ble passivisert i forhold til dem. Nissens viktigste bidrag var en skarpsindig psykologisk analyse av psykopatens virksomhet i hverdagslivet, hvordan han virket på andre og deres reaksjoner på ham. Det handler om mindreverdighetskomplekser som må kompenseres.

For meg har å studere denne boka vært en åpenbaring i forsøket på å forstå nazismens natur, og noe av det jeg har lest har gitt gjenklang.
Noen tiltrekkes av et slikt system, hva kan årsaken være og hvem er de?

Psykolog Nissen skrev boka i 1945, som et bidrag til å forstå nazismens vesen etter andre verdenskrig, hvor verden hadde opplevd en periode av psykopatenes absolutte diktatur.

Nissen hevder at det at nazistene/psykopatene kom til makta, handlet om at menneskene ikke forstod psykopatiens vesen og virkemåte, og at de derfor ikke hadde tilstrekkelig moralsk fasthet overfor de psykopatiske menneskers maktkamp, men reagerte med resignasjon, desperasjon og forfeilet sjelelig forsvar. Nissen mente at det hadde hersket en påfallende passivitet overfor nazismen i de vestlige demokratiene i tiden før andre verdenskrig, parallelt med hvordan psykopatiske individer kan drive normale mennesker inn i en fortvilt tilstand der de overtar eller tilpasser seg psykopatens ideer for å overleve. 

Johan Scharffenberg (1869-1965)

Der var imidlertid også krefter i de demokratiske landene som advarte mot den framvoksende nazismen, slik som den norske psykiater, kriminolog og forfatter Johan Scharffenberg. Han diagnostiserte Hitler som sinnsyk.

Johan Scharffenberg advarte tidlig mot Hitler, og mente altså at han var en paranoid, sinnsyk psykopat. Scharffenberg var engasjert i omstreifermisjonen og mente alkoholisme var en sykdom. Han engasjerte seg også i, og var kritisk til, Landssvikoppgjøret, og var enig med dem som mente at Norge hadde kapitulert i 1940. Han var tilhenger av direkte demokrati som i Sveits, mot partivesen og parlamentarisme, for ytringsfrihet og trykkefrihet, samt for kvinners og homofiles rettigheter. På grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940 ble han avsatt som lege, og ilagt taleforbud av okkupasjonsmakten under krigen. Han var agnostiker og republikaner, tilhenger av steriliseringslovgivningen, mot alkohol, medlem av Arbeiderpartiet og mot dødsstraff. Scharffenberg stod for en «Prinsippfast biologisk humanisme». Han var en skarp kritiker av Nygaardsvold-regjeringen og var allikevel den som ble utpekt til å ønske kong Håkon velkommen hjem etter krigen. Han var en hard kritiker av Osvald-gruppen som han mente drev med likvidasjoner under andre verdenskrig. Han tok sterk avstand fra mishandlingen av norske kvinner som hadde tysk ektefelle eller kjæreste.

Å lese om Johan Scharffenberg var som å lese en personifisering av hele den nasjonale forvirringen før, under, og etter krigen.

Det ble spesielt interessant å lese om Scharffenberg, fordi jeg visste at det hadde vært kontakt mellom Scharffenberg og familien. Tante Aud fortalte at han hadde tatt ut en flis av hånden hennes en gang.

Hvordan kunne hele det tyske folk tiltrekkes av en ideologi som var bygget på et psykopatisk grunnsyn? Og hva var tiltrekkende med partiet Nasjonal Samling som var bygget opp på samme vis? 

NS-partiet var altså bygget opp som nazi-partiet i Tyskland, etter førerprinsippet. Det var et lovlig parti blant flere før krigen, man stemte på det, eller ble medlem av det, som man gjorde i de andre politiske partiene. Så fort okkupasjonen var et faktum, ble NS det eneste lovlige partiet. Det var derfor oppslutningen ble såpass stor, mange valgte å melde seg inn for å beholde jobbene sine, og «for å holde hjula i gang.» Mange av medlemmene var pragmatiske, og ble medlem av praktiske årsaker, mer enn av ideologi.

Skjønnhet i nazismen?

Forfatteren Karl Ove Knausgård har skrevet et 500 sider langt Hitler-essay i det sjette bindet av romanserien Min Kamp. I en kronikk i en svensk avis gjorde han et forsøk på å beskrive skjønnheten i nazismen som et premiss for den store tiltrekningskraften den hadde på folk. Han fikk, som forventet, sterk motbør. Å snakke om skjønnhet i samme setning som nazisme er for de fleste utenkelig, og da ble det nærliggende å skyte budbringeren.

Jeg er enig med Knausgård når han sier at det jo må være noe vakkert der, man blir ikke forført av noe stygt.

De synlige tegnene, ensrettingen, disiplinen, paradene, de marsjerende musikkorpsene, kan oppfattes som vakkert. Propagandafilmer med tusenvis av sunne, friske ungdommer som gjør gymnastikk på rekke og rad, alles blikk rettet samme vei, eller uniformert marsjerende i perfekt presisjon, ble vist for å få enda flere med. Klare regler, straff som fortjent, orden og kontroll, noen trives best innenfor klare, strenge rammer, de føler det trygt. For andre oppleves slike kontrollregimer kvelende og tvangspreget.

Ensrettingen skapte en illusjon om orden og kontroll i en tid med kaos og nedgangstid.

Kunst og ukunst

På en kunstutstilling på KOBE-museet i Bergen, viste de kunst og ukunst fra nazi-tiden. Kunst for nazistene, var fotografiske malerier av natur, og korrekt gjengivelse av gjenstander i stilleben. Ukunst var abstrakt og nonfigurativt, det fargerike og skjeve. Å male utenfor rammen av det konkrete var betraktet som sykt, og mange malerier ble brent på bål. På utstillingen ble noen av «ukunstbildene» som hadde overlevd vist fram, fantastisk kunst med mange kjente navn.

Nazikunsten var også vakker – det er flott å se dyktige kunstneres skildringer av natur og mennesker, perfeksjon kan være uutholdelig vakkert. Å sette ulike uttrykksformer opp mot hverandre, og dømme det ene som kunst og det andre som ukunst, er problematisk. Hvem skal dømme? Kunstneren Bjarne Melgaard kom i medias søkelys da han fikk noen malerier sendt over grensa ved Svinesund. De ble beslaglagt og ilagt tilleggstoll, fordi tollerne vurderte det til ikke å være kunst.

Litt mer fra boka til Nissen. Han beskriver psykopaten som en grunnleggende svak person, en person som selv vet at han ikke klarer seg i samfunnet. Psykopati beskrives i boka som en tilstand som er uforanderlig, ikke situasjonsavhengig, slik normale menneskers kriser og sammenbrudd kan være. Grunnholdningen er fast, den glir ikke over i egentlig sykdom, men kan heller ikke helbredes, hevder Nissen.

Psykopatenes livsholdning og virksomhet framkaller hos normale mennesker en lang rekke reaksjoner, som til sammen resulterer i at deres initiativ lammes, og at de glir inn i passiviteten. Nissen beskriver den psykopatiske grunnholdning som en konstant angrepsholdning overfor sine medmennesker. De to ytterlighetene for grader av motstand, er aktivitet, uro og hemningsløshet i den ene enden av skalaen, og resignasjon, manøvreringstendens og sterk hemning på den andre siden av skalaen. Denne type motstand er effektiv overfor normale mennesker, man orker ikke være i rom med den urolige lenge av gangen, og kan lett gå med på kravene for å få fred. Den andre ytterligheten blir normale mennesker også sliten av, og resignasjonen kan smitte, og man blir dratt med ned i den resignertes univers. Nissen sier dette er en begynnelse for å forstå eller få et fullstendig bilde av psykopatiens konstitusjonelle struktur.

Nissens siste setning i boka er:

Etter denne krig må det være klart for menneskene hva psykopatien er, og at man derfor ikke under noen omstendighet må la makten gli over i psykopatenes hender.

Hvorfor krig?

Hvordan starter krig, og hvorfor, var spørsmål jeg stilte meg under arbeidet med boka "Farfars skrin".

Boka Hvorfor krig? er en brevveksling mellom Albert Einstein og Sigmund Freud. Freud svarer i et av brevene fra Einstein på spørsmålet Hvorfor krig? med en utredning av forholdet mellom rett og makt. Freud forklarte så jeg forsto. Her er et lite utdrag fra boka:

«Det rette utgangspunktet for undersøkelsen er forholdet mellom rett og makt, som i denne sammenheng byttes ut med ordet vold. Rett og vold er motsetninger for oss i dag. Hvis vi går tilbake til vår tidligste begynnelse, kan vi vise at det ene har utviklet seg fra det andre. Interessekonflikter mellom mennesker blir i prinsippet avgjort ved voldsbruk. Slik er det i hele dyreriket, som mennesket jo er en del av. For menneskene kommer i tillegg meningskonflikter som når opp til høyeste abstraksjonsnivå, og som ser ut til å kreve andre metoder for å finne en avgjørelse. Men det er en komplikasjon som er kommet til senere. I begynnelsen levde menneskene i små flokker der de sterkeste musklene bestemte hvem tingene tilhørte eller hvem som skulle få viljen sin. Muskelkraft forsterkes og erstattes snart av verktøy. Den som har de beste våpnene, eller er dyktigst til å bruke dem, seirer. Med innføringen av våpen begynner allerede den åndelige overlegenhet å erstatte rå muskelkraft. Målet for kampen er det samme som tidligere, nemlig at den ene parten skal tvinges til å gi opp sine krav eller sin motstand ved at han opplever skader, og ved at kreftene hans ikke strekker til. Dette målet oppnås grundigst når motstanderen blir varig beseiret, det vil si drept. Det har to fordeler. For det første kan han ikke gjøre motstand en annen gang, og for det andre vil skjebnen hans virke avskrekkende på andre som kunne ha lyst til å følge eksempelet hans. I tillegg vil drapet på fienden tilfredsstille en driftstilbøyelighet.

Drapstrangen kan motvirkes ved tanken på at fienden kan brukes til å utføre nyttige tjenester når man lar ham leve etter å ha kuet ham. I så fall nøyer altså volden seg med å tvinge ham til underkastelse i stedet for å drepe ham. Det er begynnelsen på å skåne fienden, men fra nå av må seierherren regne med en murrende hevnlyst hos den beseirede, noe som betyr at han må gi avkall på noe av sin egen sikkerhet.

Dette er altså den opprinnelige tilstanden. Makten hersker, rå vold eller vold med intellektuell støtte. Vi vet at denne ordningen endret seg opp gjennom utviklingshistorien. Det førte en vei fra vold til rett, men hvilken?

Den gikk via det faktum at en enkelt persons større styrke kunne utlignes ved at flere gikk sammen. Samhold gjør sterk.

Volden ble brutt av samhold, og den forente makten til de samarbeidende står nå for rett, i motsetning til den enkeltes vold. Vi ser at rett er samfunnets makt.

Den er fortsatt vold som kan anvendes mot enhver enkeltperson som motsetter seg den, og den gjør bruk av samme midler og har samme mål. Forskjellen består egentlig bare i at det ikke lenger er en enkeltperson, men samfunnet som begår vold.»

Frihet som byrde - fascismens psykologi - tanker fra Wilhelm Reich og Theodor W. Adorno

Jeg var på en psykologiforelesning om fascisme under studiene. Fascinasjonen var stor for temaet, og jeg tok notater som jeg fant igjen underveis i skriveprosessen av boka "Farfars skrin".

Fascismens massepsykologi kan også beskrives som den autoritetsbundne, den patriarkalske, den seksualavvisende, og den sterke, aggressive, sine følelser mot de svake, mot minoritetsgrupper. I den fascistiske ideologi, ønsker individet seg inn i hierarkiske strukturer.

Fascismen ser på friheten som en byrde for mennesket. Mennesket har et trygghetsbehov – de er avhengige av tilhørighet til flokken, mange ønsker å ha en farsfigur i forsetet, og å være en del av en gruppe. Mange har en autoritær lengsel. Det å underordne seg kan være en ønsket tilstand. Mange har fantasier om enhet. Det å være ett med noe større, for eksempel det å tilhøre et rent Europa, tilfredsstiller mange menneskers dype behov for tilhørighet. Om man hindrer individuell identitetsdanning, kan man unngå rivalisering, er tanken. For mange er identifikasjon med en gruppe essensielt. Da oppstår splittelsen i dem og oss, hvor de andre blir sett på som urene, for eksempel jøder og muslimer. Gruppemedlemmene bekrefter hverandre gjennom speiling, og renhet oppnås gjennom ekskludering. Årsaker til at noen ønsker å være del av en gruppe, kan for eksempel være tap av jobb, og med det, redusert status som mann. Den hvite, vestlige manns tap av posisjon kan være en mektig drivkraft i menneskelivet, og kan føre til gruppedannelse. Den enkeltes oppfatning av den fremmede, farges av egne fantasier og fordommer. Mennesket kan ha ubevisste fantasistrukturer, som for eksempel den å være ett med noe større: det kan være godt å bli omsluttet av en trygg favn. De ubevisste fantasiene kan være strukturert på ulike nivåer, fra aggressive fantasier om å ta en annen, til subtil ironi.

Fantasiene oppstår gjerne i ung voksen alder, under løsrivelsen fra foreldrene. Da kan tiltrekning til ideologier oppstå. Særlig om ungdommen opplever en separasjonskonflikt, kan han/hun komme skjevt ut. Om bekreftelsen fra foreldre uteblir, kan selvfølelsen falle og en splitting med en personlig myte dannes. Freud beskriver dette som en indre, klassisk nevrotisk, konflikt. Det kan også beskrives som en selvfølelsesproblematikk – en mangel, snarere enn en konflikt. Mangelen kan komme fram ved å finne ut av hvordan ungdommen opplever seg selv. Om man for eksempel har et indre bilde av mor som en kvelende edderkopp, har man ingen klar avgrensning av seg selv. En manglende selvavgrensning og selvrepresentasjon, samt å ikke evne å oppleve nærhet uten tap av autonomi, kan føre til null selvaktelse. Man føler seg som ingenting, eller keiser, enten eller. Fra uovervinnelig til offer. Selvet svinger mellom ekstremer, om det tidlige samspillet med nær omsorgsperson har kommet skjevt ut. Dette samspillet er vesentlig for senere emosjonelle samspill, og alle relasjonsbehov rettet mot andre. Om man ikke får dette til, føler man seg verken elsket eller verdsatt, og veien kan være kort til sterke grupper med tett samhold.

Man kan utvikle et komplisert selvbilde, et eksempel:

En mann i 30 årene. Han er invalidisert av angst, redd for fly, heis, kino, han har konstant angst.

Mannen jobber døgnet rundt med fanden i hælene, han har problemer med kvinner. Hans tilnærming til dem er å erobre dem, han blir rastløs for lett, er redd for å bli slukt.

Han hopper i fallskjerm, driver med klatring, elsker å krysse grenser, med mottoet: intet er umulig for meg. Han har utviklet en personlig myte om seg selv og er den yngste av flere brødre. Han tok opp kampen med brødrene og far, men far hadde flere medaljer, og var direktør, så sønnen tapte alltid.

Mor er alkoholisert, og truet, gjennom hans barndom, med å ta livet av seg. Han er hennes prins, han er spesiell og uimotståelig. Men det var ikke rom for ham, moren slukte ham med hud og hår. Han utviklet en dyp avhengighet av mor. Han måtte stadig bevise at han var verdig hennes kjærlighet for å komme innenfor. Samtidig skapes angst hos sønnen for å bli sperret inne – don`t fence me in - og han får problemer med nærhet versus selvstendighet.

Hans selvbilde er splittet, han er en helt, og samtidig liten og udugelig.

Dette var forslag til forståelse av personlighetstypen som kunne passe inn i et fascistisk og nazistisk system fra Wilhelm Reich og Theodor W. Adorno.

Wilhelm Reich (1897-1957) var en psykiater, psykoanalytiker og forfatter født av jødiske foreldre i Ukraina (den gang del av Østerrike-Ungarn). Han studerte medisin i Wien, og ble interessert i psykoanalyse og Sigmund Freuds lære. Han var opptatt av hvordan den borgerlige, seksualfiendtlige moralen ødela en naturlig livsutfoldelse, og førte til fascisme og maktovergrep. Han gikk derfor inn for seksuell frigjøring.

Theodor W. Adorno (1903-1969) var en tysk sosiolog, filosof, musikolog og kunstteoretiker født i Frankfurt am Main, død i Visp i Sveits. Adorno skrev flere artikler for å beskrive fascistiske personlighetstrekk psykologisk.

Han sa: Psykologiske disposisjoner forårsaker ikke fascisme direkte, det er heller slik at fascisme definerer et psykologisk område, hvor man beskriver handlinger utført utfra de rå, menneskelige drifter, utelukkende egosentrisk, og de kreftene som oppmuntrer til dette.

Hvem tiltrekkes av totalitære systemer? Fra boka «Psykopatenes diktatur» 1945 av Ingjald Nissen (1896-1977).

Ingjald Nissen var norsk psykolog, magister i filosofi, og statsstipendiat, og gav i 1945 ut boka "Psykopatenes diktatur". Nissen forsøkte i boka å forklare nazismen ut fra det at en gruppe psykopater fikk legal politisk makt.

Hans hypotese var at nazismen er det psykopatiske menneskets samfunnsform.

Han viste hvordan psykopater som søkte politisk makt var vanskelige å stoppe, fordi normale mennesker ble passivisert i forhold til dem. Nissens viktigste bidrag var en skarpsindig psykologisk analyse av psykopatens virksomhet i hverdagslivet, hvordan han virket på andre og deres reaksjoner på ham. Det handler om mindreverdighetskomplekser som må kompenseres.

Å studere denne boka har vært en åpenbaring i forsøket på å forstå nazismens natur.
Noen tiltrekkes av et slikt system, hva kan årsaken være og hvem er de?

Psykolog Nissen skrev altså boka i 1945, som et bidrag til å forstå nazismens vesen etter andre verdenskrig, hvor verden hadde opplevd en periode av psykopatenes absolutte diktatur.

Nissen hevder, at det at nazistene/psykopatene kom til makta, handlet om at menneskene ikke forstod psykopatiens vesen og virkemåte, og at de derfor ikke hadde tilstrekkelig moralsk fasthet overfor de psykopatiske menneskers maktkamp, men reagerte med resignasjon, desperasjon og forfeilet sjelelig forsvar. Nissen mente at det hadde hersket en påfallende passivitet overfor nazismen i de vestlige demokratiene i tiden før andre verdenskrig, parallelt med hvordan psykopatiske individer kan drive normale mennesker inn i en fortvilt tilstand der de overtar eller tilpasser seg psykopatens ideer for å overleve. Der var imidlertid også krefter i de demokratiske landene som advarte mot den framvoksende nazismen, slik som psykiateren Johan Scharffenberg (1869-1965), han diagnostiserte Hitler som sinnsyk.

Hvordan kunne et helt folk tiltrekkes av en ideologi som er bygget på et psykopatisk grunnsyn?

Hva var tiltrekkende med partiet Nasjonal Samling i Norge?

NS var et lovlig parti blant flere før krigen, og man meldte seg inn, og stemte på det som man gjorde på de andre partiene. Så fort okkupasjonen var et faktum, ble NS det eneste lovlige partiet. Det var derfor oppslutningen ble såpass stor, mange valgte å melde seg inn for å beholde jobbene sine, og «for å holde hjula i gang.» Mange av medlemmene var pragmatiske, og ble medlem av praktiske årsaker, mer enn av ideologi.

Forfatteren Karl Ove Knausgård har skrevet et 500 sider langt Hitler-essay i det sjette bindet av romanserien Min Kamp. I en kronikk i en svensk avis gjorde han et forsøk på å beskrive skjønnheten i nazismen som et premiss for den store tiltrekningskraften den hadde på folk. Han fikk, som forventet, sterk motbør. Å snakke om skjønnhet i samme setning som nazisme, er for de fleste utenkelig, og da ble det nærliggende å skyte budbringeren. Men han har kanskje et poeng når han sier at det jo må være noe vakkert der, man blir ikke forført av noe stygt.

De synlige tegnene, ensrettingen, disiplinen, paradene, de marsjerende musikkorpsene, kan av noen oppfattes som vakkert. Se for deg hundrevis, eller tusenvis av sunne, friske ungdommer som gjør gymnastikk på rekke og rad. Alle ser samme vei, gjør de samme øvelsene i perfekt presisjon, slik det vises i propagandafilmene og filmaviser fra krigsårene. Noen mennesker føler seg tryggest under rigide systemer med klare regler, strenge straffer, orden og kontroll. For andre oppleves kontrollregimer kvelende og tvangspreget.

Noen blir overveldet av store folkemasser, og har motvilje mot å gå i takt. De liker ikke store folkemengder som ved festivaler, konserter og demonstrasjoner. Steder og arrangementer hvor det er meningen man skal smelte inn i en stor masse kan fylle mennesker med angst.

Tilbake til «Psykopatenes diktatur»:

I boka beskriver Nissen psykopaten som en grunnleggende svak person, en person som selv vet at han ikke klarer seg i samfunnet. Psykopati beskrives som en tilstand som er uforanderlig, ikke situasjonsavhengig, slik normale menneskers kriser og sammenbrudd kan være. Grunnholdningen er fast, den glir ikke over i egentlig sykdom, men kan heller ikke helbredes, ifølge Nissen 1945.

Psykopatenes livsholdning og virksomhet framkaller hos normale mennesker en lang rekke reaksjoner, som til sammen resulterer i at deres initiativ lammes, og at de glir inn i passiviteten. Nissen beskriver den psykopatiske grunnholdning som en konstant angrepsholdning overfor sine medmennesker. De to ytterlighetene for grader av motstand, er aktivitet, uro og hemningsløshet i den ene enden av skalaen, og resignasjon, manøvreringstendens og sterk hemning på den andre siden av skalaen. Denne type motstand er effektiv overfor normale mennesker, man orker ikke være i rom med den urolige lenge av gangen, og kan lett gå med på kravene for å få fred. Den andre ytterligheten blir normale mennesker også sliten av, og resignasjonen kan smitte, og man blir dratt med ned i den resignertes univers. Nissen sier dette er en begynnelse for å forstå eller få et fullstendig bilde av psykopatiens konstitusjonelle struktur.

«Den underliggende svakhet i psykopatens organisme framkaller ubevisste eller bevisste utilstrekkelighets- og avmaktsfornemmelser og dermed følgende angstfornemmelser. Disse fornemmelser medfører mindreverdighetsfølelser som utbygges til mindreverdighetskomplekser, som kompenseres ved sikrings- og forsvarssystemer. Følgen er at psykopaten befinner seg i en konstant sjelelig spenningstilstand, som former seg som en gjennomført prestisje- og maktkamp. De normale mennesker blir utslitt og uttrettet av psykopatenes stadige angrep. De varierer angrepsmåter, går det ikke på den ene måten, prøver de et angrep fra en annen kant. Dette hindrer den som angripes i å samle seg om sine oppgaver, hindrer dem i å få hvile og søvn, hindrer dem i det hele tatt i å ta vare på livets verdier. Den spente forsvarsberedskap disse angrepene tvinger de normale til å fastholde, forbruker i høy grad både fysisk energi, nervekraft og livskraft. Den stigende uttrettelse de normale mennesker på denne måten blir utsatt for, driver dem over i en oppløsningstilstand, hvor beslutningsevnen og handlekraften lammes. Det andre moment er at de psykopatiske individer under sin maktkamp skaffer seg herredømme over sine medmennesker ved å benytte seg av hersketekniske metoder, bygd opp over suggesjonsteknikk og intrigepolitikk. Spesielt dreier det seg om den metode å skaffe seg sjelelig makt over andre ved å benytte seg av deres svakheter som grunnlag for herredømmet over dem. Psykopatene kretser stadig rundt sine medmenneskers svake punkter, avslører dem, aktiverer dem og manøvrerer med dem på en slik måte at feilene gjensidig forstørrer hverandre. Det er nødvendig for individets velferd at de sjelelige sår får anledning til å heles. Men de psykopatiske individer holder gjennom sin kontinuerlige avdekkelse av andres svakheter, sårene åpne, og kan på denne måten bringe det sunneste og sterkeste menneske til å tape fatningen og reagere med desperasjon.

Psykopatenes demonstrerende avdekkelse av de normale menneskers svakheter fører ikke bare til at disse kan miste respekten for seg selv, men det fører også til at de mister den gjensidige respekten for hverandre. Kjærligheten mellom mennesker beror i stor utstrekning på det forhold at det ene menneske overser eller tildekker det andre menneskes feil. Det er et av de merkeligste og vakreste fenomener i livet, at de feil som ikke fastslåes mister noe av sin realitetskarakter. Men psykopatenes stadige påpekning av menneskenes feil, medfører at feilene blir til ugjendrivelige realiteter mellom menneskene. Derved kan mennesker som står i det beste forhold til hverandre til slutt miste respekten for hverandre og troen på hverandre. Det er en av de mest demoniske sider ved psykopatenes virke at de har makt til i denne indre sjelelige betydning å ta det ene menneske fra den annet mot deres vilje og uten at de kan hindre det.»

Nissens siste setning i boka er:

«Etter denne krig må det være klart for menneskene hva psykopatien er, og at man derfor ikke under noen omstendighet må la makten gli over i psykopatenes hender.»

Å miste uskylden, igjen.

Jeg har mistet uskylden, igjen. Noen har stjålet fra meg. 

Jeg har glemt andre ganger det har skjedd, heldigvis, derfor blir det som å miste uskylden på nytt.

Jeg er flink til å passe på. Alltid. Holder på veska alle steder jeg går. Tenker alltid på hvor jeg har veskelåsen, hva jeg har i veska, at jeg ikke har alle kort med, i tilfelle, i tilfelle.

Jeg er så sint. Jeg er så sint at jeg kunne….som en øvelse jeg var med på en gang, hvor vi innen trygge rammer fikk lov til å uttrykke hva vi kunne gjøre mot den vi var så sint på…at jeg kunne….ja, hva ville jeg gjort om jeg tok vedkommende på fersken?

Fy faen.

Hva skjer med meg når jeg er så sint uten å ha gjerningspersonen å kjefte på?

Da skriver jeg. Da blogger jeg. «Jeg jogger ikke, jeg blogger», sa Anita Krohn Traaseth. Jeg kjenner det rører seg i galleområdet. Sinnet sitter der, og jeg har ikke lyst på et gallesteinsanfall.

Og så kjefter jeg. På mannen min. Han vet at det ikke er personlig og tåler utbruddene når noe skjer meg, det er en av fordelene med et langt samliv, jeg blir tålt. Jeg forbanner alle tjuver og kjeltringer og fandens oldemor får sitt.

Det verste er ikke det som er borte, det kan erstattes. Det verste er følelsen av å ha blitt invadert. At noen har beveget seg så nær meg uten lov, og attpåtil har rappet fra meg en eiendel.

At jeg ikke har klart å passe på.

Har jeg bare godt av det fordi jeg sikkert har mer enn den som stjal?

Skal jeg gå rett i forståelse, tilgivelse og forsoning, eller er det lov å være i offerrollen en stund før jeg går dit?

Jeg vet svaret for min del: Jeg tillater meg selv å være i offerrollen så lenge jeg trenger det.

Nå har det gått en god stund, og jeg har ikke ytret meg, jeg har nok vært i en slags sjokktilstand.

Men i går kveld og natt kom sinnet. Takk og pris. Det er sunt og godt å bli sint når jeg opplever urett og overgrep som et tyveri er.

Så kommer bearbeidingsfasen, hvor denne bloggen er redskapet, slik at jeg får delt det med dere.

Da føles det litt bedre. Takk for oppmerksomheten.

Fascisme

-Mobbing er blitt så vanlig at man slipper unna med det, leste jeg i en avisoverskrift. Overskriften gav assosiasjoner til fascismen, jeg hadde lest og undersøkt mye om fascisme og nazisme under researchen til «Farfars skrin».

I filmen Amarcord fra 1973, viser Federico Fellini hverdagsliv i Italia under fascismen. Han sier at fascisme er:

«En styreform som appellerer til et umodenhetsnivå inni mennesket. Det er et infantilt stadium hvor barn mobber og slår – og det er nettopp slik fascister og nazister oppfører seg».

27. okt. 2015

Notater fra streaming av et foredrag om fascisme av og med Jon Rognlien på Holocaustsenteret.

Fascistene deler drømmen om en utopisk stat. Ordet «fascist» brukes i dag til skjellsord i mange sammenhenger. Fascismen er en konkurrent til kommunismen.

Kommunismen er en vakker drøm om likhet, brorskap og fred for alle. For å få til dette må det reguleringer til, og baksiden er straffekolonier som Gulag og angiveri satt i system som STASI. Fascismen startet da Mussolini med sin hær marsjerte mot Roma og tok over makten fra kongen 28. oktober 1922. Hæren og marsjen ble utløst av en tsunami av misnøye og hevntørst etter første verdenskrig. Blant annet ble den italienske byen Nizza, den som i dag heter Nice, overtatt av Frankrike. Fascismen var ingen fullverdig politisk ideologi, den ble til mens de gikk, før den til slutt ble statsbærende. Italia ble en totalitær stat, preget av mye vold.

Fascismen oppstår, og kommer til, når det oppstår et maktvakuum i en stat. I det kaoset som oppstår når en diktator blir fjernet, skapes det rom for en ny sterk fører. Det oppstår der hvor demokratiet har gått fallitt, eller at folket ikke er modent for demokrati etter årevis under et diktaturregime. Fascisme kan framstå som en ny frihet.

Fascisme er en revolusjonær nasjonalisme, en politisk, sosial og moralsk omveltning, som har til hensikt å sveise folk sammen til en dynamisk nasjon. Den styres av heroiske eliter på tvers av klasser.

Fascismen er en rensende, katarsisk gjenfødelse av nasjonen for å stanse bølgen av dekadense, og å demme opp for dekadensen.

Andre særtrekk ved fascismen er at den er antiborgerlig – forakter småborgerskapet, og har aristokratiserende dyder. Den er hierarkisk – militaristisk, bygget opp som speiderbevegelser.

Fascismen hadde ridderlighetsidealer parallellt med hooliganism – det var rom for bøller som lagde bråk og banket opp folk og drev bandittvirksomhet.

Fascismen var tilsynelatende revolusjonær – det var ikke en egentlig samfunnsomveltning, de bare byttet klær.

I fascismen ble alt dyrket som var teatralsk, rituelt og monumentalt. Martyrene ble feiret og det ble bygget monumenter over dem. Fascistene hadde såkalte gullalderdrømmer – en gang i tida var det bra. De dyrket verdier som martyrium, offer, blod. De byttet ut den vanlige religionen med fedrelandsreligion, det kontemplative og sakrale var viktigere enn tekst.

Alle var omsluttet av fascismen.

Symbolet på fascismen er en bunt med 30 bjørkekjepper bundet sammen med røde lærreimer, og med en øks, hvor bladet synes, ut av bunten.

Bunten er symbolet på en samling av mennesker, samlet er vi sterke. Kjeppene brukes til å slå dem som ikke innordner seg. De røde lærreimene er symbol på pisken som blir brukt på dem som ikke innordner seg, øksen brukes til å kutte hodet av dem som ikke innordner seg.

Symbolet finnes på norske og svenske politimenns skilt, de mange som er knyttet sammen til en, til føderasjonen, til forbundet. Samholdet innebærer at man er enige om at myndighetene er berettiget til å bruke tvangsmidler.

Likorene utførte straffene for å bryte ut, som var: halshogging, pryl/ris, arrestasjon/fastbinding. Maktsuverenitet og enhet var målet, og idealet, i betydningen: Den enkelte er ingenting, uten at man er bundet sammen rundt en fører, og bruker vold.

Myrer som er drenert og dyrket opp, korn og farser er symboler for fascismen.

Persondyrkingen var stor under fascismen i Italia, man var mer opptatt av kraftkaren Mussolini, enn av budskapet og innholdet i programmet. Retorikken og designet overdøvet innholdet i fascismen. Som i nazismen bruktes Heil som hilsen.

Fascistiske slagord kunne være: Husk alltid å være modig! Jeg gir faen! Det bryr jeg meg ikke om!

Andre ord som sier noe om innholdet i fascismen er: Folket, kraft, skjønnhet, gymnastikk opptog, korporasjoner, nasjonale råd, den evige folkeviljen, kultur.  

Jeg så for meg propagandafilmene fra Hitler-Tyskland og kjente kuldegysninger da jeg skrev ned de i og for seg uskyldige ordene.

Å styre fritt etter innbyggernes enstemmige votum, var idealet.

Ved ensretting var det fare for at de som ikke ville organisere seg ble sett på som parasitter. I fascismen advartes det sterkt mot parasitter, og disse måtte bekjempes. Fascistene hadde makten i Italia 1922-1943. Mussolini ble henrettet og liket ble hengt på torget til spott og spe. Å høre om Mussolinis skjebne ble en god grunn for Hitler til å ta selvmord og å få liket brent.