Ground zero

Jeg drømte at jeg ble kvalt.

Natta etter drømte jeg om en søtpotet med groer.

Det finnes noe der. Noe som skal gro under overflaten helt til det kan vises fram. Orker jeg å gå under jorda igjen allerede?

Som det ser ut nå, har jeg ikke noe valg.

Jeg har ikke et tema, ikke en plan, ingenting. Bare et blod fullt av parasitter og dritt.

Og et strikketøy.

Varmebølger rir kroppen. Helt stille i sofaen der jeg sitter og skriver skyller bølger av skamvarme gjennom meg. Jeg spiste ikke noe i går, og har spist yoghurt og frukt i dag, naturell.

Fy faen så fælt det er å ha fokus på den jævla maten.

Jeg har spist akkurat det jeg vil, når og hvor mye nå i tjue år. Har trodd at det funker, har akseptert kroppen som en xl kropp og tenkt at det er prisen for å la kroppen selv bestemme hva den vil at jeg putter i den.

Har trodd at kroppen var klok og visste sitt eget beste!

Nei, den gjør altså ikke det! Med mindre jeg vil leve med sykdom resten av livet.

Jeg har forvekslet å følge hjertet med å følge magen. Nå følger jeg hjertet. Når jeg skriver er det hjertet som snakker. Det er jeg trygg på. Magen skriker, hjertet hvisker. Sånn er det for meg. Og mye lettere å stoppe skrikinga enn å lytte til den svake stemmen.

Noen må bestemme over kroppen min, noen som er klokere enn den.

Det er meg selv, jeg er ikke kroppen min, som jeg nok har trodd til nå. Jeg har vært fullstendig identifisert med den krevende kroppen og gitt den det den ønsker, vi har levd lykkelig i en liberal symbiose.

Nå har tida kommet for å stramme inn. Det vil si at hodet må kobles på kroppen, og lære seg å si nei til alt den vil ha som ikke gagner den på sikt. Å, du og du så slitsomt!

Så mye enklere det er å si ja!

Si ja til alle forslag, alt initiativ som kroppen kommer med i form av murring, mageknip, ubeskrivelig lyst på noe søtt, selvmedlidenhet, selvrettferdighet og alle de knep som finnes som om de ikke blir tatt til følge blir til uutholdelig støy, så uutholdelig at man til slutt gir etter. Det er som et stort, umettelig vesen med en kjempekjeft som forlanger å fores. Den var i ferd med å ta over, som operafantomet som lokker Christine til seg i sangen, «The point of no return».

Å du verden, for en synkronisitet!

Opera, kropp og politikk går opp i en høyere enhet – jeg bøyer meg i støvet for universets lover.