Om "Psykopatenes diktatur" av Ingjald Nissen ( med kunst og ukunst i nazitida og annet)

Psykopatenes diktatur

Ingjald Nissen (1896 – 1977) var norsk psykolog, magister i filosofi, og statsstipendiat, og gav i 1945 ut boka Psykopatenes diktatur. Nissen forsøkte i boka å forklare nazismen ut fra det at en gruppe psykopater fikk legal politisk makt.

Hans hypotese var at nazismen er det psykopatiske menneskets samfunnsform.

Han viste hvordan psykopater som søkte politisk makt var vanskelige å stoppe, fordi normale mennesker ble passivisert i forhold til dem. Nissens viktigste bidrag var en skarpsindig psykologisk analyse av psykopatens virksomhet i hverdagslivet, hvordan han virket på andre og deres reaksjoner på ham. Det handler om mindreverdighetskomplekser som må kompenseres.

For meg har å studere denne boka vært en åpenbaring i forsøket på å forstå nazismens natur, og noe av det jeg har lest har gitt gjenklang.
Noen tiltrekkes av et slikt system, hva kan årsaken være og hvem er de?

Psykolog Nissen skrev boka i 1945, som et bidrag til å forstå nazismens vesen etter andre verdenskrig, hvor verden hadde opplevd en periode av psykopatenes absolutte diktatur.

Nissen hevder at det at nazistene/psykopatene kom til makta, handlet om at menneskene ikke forstod psykopatiens vesen og virkemåte, og at de derfor ikke hadde tilstrekkelig moralsk fasthet overfor de psykopatiske menneskers maktkamp, men reagerte med resignasjon, desperasjon og forfeilet sjelelig forsvar. Nissen mente at det hadde hersket en påfallende passivitet overfor nazismen i de vestlige demokratiene i tiden før andre verdenskrig, parallelt med hvordan psykopatiske individer kan drive normale mennesker inn i en fortvilt tilstand der de overtar eller tilpasser seg psykopatens ideer for å overleve. 

Johan Scharffenberg (1869-1965)

Der var imidlertid også krefter i de demokratiske landene som advarte mot den framvoksende nazismen, slik som den norske psykiater, kriminolog og forfatter Johan Scharffenberg. Han diagnostiserte Hitler som sinnsyk.

Johan Scharffenberg advarte tidlig mot Hitler, og mente altså at han var en paranoid, sinnsyk psykopat. Scharffenberg var engasjert i omstreifermisjonen og mente alkoholisme var en sykdom. Han engasjerte seg også i, og var kritisk til, Landssvikoppgjøret, og var enig med dem som mente at Norge hadde kapitulert i 1940. Han var tilhenger av direkte demokrati som i Sveits, mot partivesen og parlamentarisme, for ytringsfrihet og trykkefrihet, samt for kvinners og homofiles rettigheter. På grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940 ble han avsatt som lege, og ilagt taleforbud av okkupasjonsmakten under krigen. Han var agnostiker og republikaner, tilhenger av steriliseringslovgivningen, mot alkohol, medlem av Arbeiderpartiet og mot dødsstraff. Scharffenberg stod for en «Prinsippfast biologisk humanisme». Han var en skarp kritiker av Nygaardsvold-regjeringen og var allikevel den som ble utpekt til å ønske kong Håkon velkommen hjem etter krigen. Han var en hard kritiker av Osvald-gruppen som han mente drev med likvidasjoner under andre verdenskrig. Han tok sterk avstand fra mishandlingen av norske kvinner som hadde tysk ektefelle eller kjæreste.

Å lese om Johan Scharffenberg var som å lese en personifisering av hele den nasjonale forvirringen før, under, og etter krigen.

Det ble spesielt interessant å lese om Scharffenberg, fordi jeg visste at det hadde vært kontakt mellom Scharffenberg og familien. Tante Aud fortalte at han hadde tatt ut en flis av hånden hennes en gang.

Hvordan kunne hele det tyske folk tiltrekkes av en ideologi som var bygget på et psykopatisk grunnsyn? Og hva var tiltrekkende med partiet Nasjonal Samling som var bygget opp på samme vis? 

NS-partiet var altså bygget opp som nazi-partiet i Tyskland, etter førerprinsippet. Det var et lovlig parti blant flere før krigen, man stemte på det, eller ble medlem av det, som man gjorde i de andre politiske partiene. Så fort okkupasjonen var et faktum, ble NS det eneste lovlige partiet. Det var derfor oppslutningen ble såpass stor, mange valgte å melde seg inn for å beholde jobbene sine, og «for å holde hjula i gang.» Mange av medlemmene var pragmatiske, og ble medlem av praktiske årsaker, mer enn av ideologi.

Skjønnhet i nazismen?

Forfatteren Karl Ove Knausgård har skrevet et 500 sider langt Hitler-essay i det sjette bindet av romanserien Min Kamp. I en kronikk i en svensk avis gjorde han et forsøk på å beskrive skjønnheten i nazismen som et premiss for den store tiltrekningskraften den hadde på folk. Han fikk, som forventet, sterk motbør. Å snakke om skjønnhet i samme setning som nazisme er for de fleste utenkelig, og da ble det nærliggende å skyte budbringeren.

Jeg er enig med Knausgård når han sier at det jo må være noe vakkert der, man blir ikke forført av noe stygt.

De synlige tegnene, ensrettingen, disiplinen, paradene, de marsjerende musikkorpsene, kan oppfattes som vakkert. Propagandafilmer med tusenvis av sunne, friske ungdommer som gjør gymnastikk på rekke og rad, alles blikk rettet samme vei, eller uniformert marsjerende i perfekt presisjon, ble vist for å få enda flere med. Klare regler, straff som fortjent, orden og kontroll, noen trives best innenfor klare, strenge rammer, de føler det trygt. For andre oppleves slike kontrollregimer kvelende og tvangspreget.

Ensrettingen skapte en illusjon om orden og kontroll i en tid med kaos og nedgangstid.

Kunst og ukunst

På en kunstutstilling på KOBE-museet i Bergen, viste de kunst og ukunst fra nazi-tiden. Kunst for nazistene, var fotografiske malerier av natur, og korrekt gjengivelse av gjenstander i stilleben. Ukunst var abstrakt og nonfigurativt, det fargerike og skjeve. Å male utenfor rammen av det konkrete var betraktet som sykt, og mange malerier ble brent på bål. På utstillingen ble noen av «ukunstbildene» som hadde overlevd vist fram, fantastisk kunst med mange kjente navn.

Nazikunsten var også vakker – det er flott å se dyktige kunstneres skildringer av natur og mennesker, perfeksjon kan være uutholdelig vakkert. Å sette ulike uttrykksformer opp mot hverandre, og dømme det ene som kunst og det andre som ukunst, er problematisk. Hvem skal dømme? Kunstneren Bjarne Melgaard kom i medias søkelys da han fikk noen malerier sendt over grensa ved Svinesund. De ble beslaglagt og ilagt tilleggstoll, fordi tollerne vurderte det til ikke å være kunst.

Litt mer fra boka til Nissen. Han beskriver psykopaten som en grunnleggende svak person, en person som selv vet at han ikke klarer seg i samfunnet. Psykopati beskrives i boka som en tilstand som er uforanderlig, ikke situasjonsavhengig, slik normale menneskers kriser og sammenbrudd kan være. Grunnholdningen er fast, den glir ikke over i egentlig sykdom, men kan heller ikke helbredes, hevder Nissen.

Psykopatenes livsholdning og virksomhet framkaller hos normale mennesker en lang rekke reaksjoner, som til sammen resulterer i at deres initiativ lammes, og at de glir inn i passiviteten. Nissen beskriver den psykopatiske grunnholdning som en konstant angrepsholdning overfor sine medmennesker. De to ytterlighetene for grader av motstand, er aktivitet, uro og hemningsløshet i den ene enden av skalaen, og resignasjon, manøvreringstendens og sterk hemning på den andre siden av skalaen. Denne type motstand er effektiv overfor normale mennesker, man orker ikke være i rom med den urolige lenge av gangen, og kan lett gå med på kravene for å få fred. Den andre ytterligheten blir normale mennesker også sliten av, og resignasjonen kan smitte, og man blir dratt med ned i den resignertes univers. Nissen sier dette er en begynnelse for å forstå eller få et fullstendig bilde av psykopatiens konstitusjonelle struktur.

Nissens siste setning i boka er:

Etter denne krig må det være klart for menneskene hva psykopatien er, og at man derfor ikke under noen omstendighet må la makten gli over i psykopatenes hender.