Hvorfor krig?

Hvordan starter krig, og hvorfor, var spørsmål jeg stilte meg under arbeidet med boka "Farfars skrin".

Boka Hvorfor krig? er en brevveksling mellom Albert Einstein og Sigmund Freud. Freud svarer i et av brevene fra Einstein på spørsmålet Hvorfor krig? med en utredning av forholdet mellom rett og makt. Freud forklarte så jeg forsto. Her er et lite utdrag fra boka:

«Det rette utgangspunktet for undersøkelsen er forholdet mellom rett og makt, som i denne sammenheng byttes ut med ordet vold. Rett og vold er motsetninger for oss i dag. Hvis vi går tilbake til vår tidligste begynnelse, kan vi vise at det ene har utviklet seg fra det andre. Interessekonflikter mellom mennesker blir i prinsippet avgjort ved voldsbruk. Slik er det i hele dyreriket, som mennesket jo er en del av. For menneskene kommer i tillegg meningskonflikter som når opp til høyeste abstraksjonsnivå, og som ser ut til å kreve andre metoder for å finne en avgjørelse. Men det er en komplikasjon som er kommet til senere. I begynnelsen levde menneskene i små flokker der de sterkeste musklene bestemte hvem tingene tilhørte eller hvem som skulle få viljen sin. Muskelkraft forsterkes og erstattes snart av verktøy. Den som har de beste våpnene, eller er dyktigst til å bruke dem, seirer. Med innføringen av våpen begynner allerede den åndelige overlegenhet å erstatte rå muskelkraft. Målet for kampen er det samme som tidligere, nemlig at den ene parten skal tvinges til å gi opp sine krav eller sin motstand ved at han opplever skader, og ved at kreftene hans ikke strekker til. Dette målet oppnås grundigst når motstanderen blir varig beseiret, det vil si drept. Det har to fordeler. For det første kan han ikke gjøre motstand en annen gang, og for det andre vil skjebnen hans virke avskrekkende på andre som kunne ha lyst til å følge eksempelet hans. I tillegg vil drapet på fienden tilfredsstille en driftstilbøyelighet.

Drapstrangen kan motvirkes ved tanken på at fienden kan brukes til å utføre nyttige tjenester når man lar ham leve etter å ha kuet ham. I så fall nøyer altså volden seg med å tvinge ham til underkastelse i stedet for å drepe ham. Det er begynnelsen på å skåne fienden, men fra nå av må seierherren regne med en murrende hevnlyst hos den beseirede, noe som betyr at han må gi avkall på noe av sin egen sikkerhet.

Dette er altså den opprinnelige tilstanden. Makten hersker, rå vold eller vold med intellektuell støtte. Vi vet at denne ordningen endret seg opp gjennom utviklingshistorien. Det førte en vei fra vold til rett, men hvilken?

Den gikk via det faktum at en enkelt persons større styrke kunne utlignes ved at flere gikk sammen. Samhold gjør sterk.

Volden ble brutt av samhold, og den forente makten til de samarbeidende står nå for rett, i motsetning til den enkeltes vold. Vi ser at rett er samfunnets makt.

Den er fortsatt vold som kan anvendes mot enhver enkeltperson som motsetter seg den, og den gjør bruk av samme midler og har samme mål. Forskjellen består egentlig bare i at det ikke lenger er en enkeltperson, men samfunnet som begår vold.»