Frihet som byrde - fascismens psykologi - tanker fra Wilhelm Reich og Theodor W. Adorno

Jeg var på en psykologiforelesning om fascisme under studiene. Fascinasjonen var stor for temaet, og jeg tok notater som jeg fant igjen underveis i skriveprosessen av boka "Farfars skrin".

Fascismens massepsykologi kan også beskrives som den autoritetsbundne, den patriarkalske, den seksualavvisende, og den sterke, aggressive, sine følelser mot de svake, mot minoritetsgrupper. I den fascistiske ideologi, ønsker individet seg inn i hierarkiske strukturer.

Fascismen ser på friheten som en byrde for mennesket. Mennesket har et trygghetsbehov – de er avhengige av tilhørighet til flokken, mange ønsker å ha en farsfigur i forsetet, og å være en del av en gruppe. Mange har en autoritær lengsel. Det å underordne seg kan være en ønsket tilstand. Mange har fantasier om enhet. Det å være ett med noe større, for eksempel det å tilhøre et rent Europa, tilfredsstiller mange menneskers dype behov for tilhørighet. Om man hindrer individuell identitetsdanning, kan man unngå rivalisering, er tanken. For mange er identifikasjon med en gruppe essensielt. Da oppstår splittelsen i dem og oss, hvor de andre blir sett på som urene, for eksempel jøder og muslimer. Gruppemedlemmene bekrefter hverandre gjennom speiling, og renhet oppnås gjennom ekskludering. Årsaker til at noen ønsker å være del av en gruppe, kan for eksempel være tap av jobb, og med det, redusert status som mann. Den hvite, vestlige manns tap av posisjon kan være en mektig drivkraft i menneskelivet, og kan føre til gruppedannelse. Den enkeltes oppfatning av den fremmede, farges av egne fantasier og fordommer. Mennesket kan ha ubevisste fantasistrukturer, som for eksempel den å være ett med noe større: det kan være godt å bli omsluttet av en trygg favn. De ubevisste fantasiene kan være strukturert på ulike nivåer, fra aggressive fantasier om å ta en annen, til subtil ironi.

Fantasiene oppstår gjerne i ung voksen alder, under løsrivelsen fra foreldrene. Da kan tiltrekning til ideologier oppstå. Særlig om ungdommen opplever en separasjonskonflikt, kan han/hun komme skjevt ut. Om bekreftelsen fra foreldre uteblir, kan selvfølelsen falle og en splitting med en personlig myte dannes. Freud beskriver dette som en indre, klassisk nevrotisk, konflikt. Det kan også beskrives som en selvfølelsesproblematikk – en mangel, snarere enn en konflikt. Mangelen kan komme fram ved å finne ut av hvordan ungdommen opplever seg selv. Om man for eksempel har et indre bilde av mor som en kvelende edderkopp, har man ingen klar avgrensning av seg selv. En manglende selvavgrensning og selvrepresentasjon, samt å ikke evne å oppleve nærhet uten tap av autonomi, kan føre til null selvaktelse. Man føler seg som ingenting, eller keiser, enten eller. Fra uovervinnelig til offer. Selvet svinger mellom ekstremer, om det tidlige samspillet med nær omsorgsperson har kommet skjevt ut. Dette samspillet er vesentlig for senere emosjonelle samspill, og alle relasjonsbehov rettet mot andre. Om man ikke får dette til, føler man seg verken elsket eller verdsatt, og veien kan være kort til sterke grupper med tett samhold.

Man kan utvikle et komplisert selvbilde, et eksempel:

En mann i 30 årene. Han er invalidisert av angst, redd for fly, heis, kino, han har konstant angst.

Mannen jobber døgnet rundt med fanden i hælene, han har problemer med kvinner. Hans tilnærming til dem er å erobre dem, han blir rastløs for lett, er redd for å bli slukt.

Han hopper i fallskjerm, driver med klatring, elsker å krysse grenser, med mottoet: intet er umulig for meg. Han har utviklet en personlig myte om seg selv og er den yngste av flere brødre. Han tok opp kampen med brødrene og far, men far hadde flere medaljer, og var direktør, så sønnen tapte alltid.

Mor er alkoholisert, og truet, gjennom hans barndom, med å ta livet av seg. Han er hennes prins, han er spesiell og uimotståelig. Men det var ikke rom for ham, moren slukte ham med hud og hår. Han utviklet en dyp avhengighet av mor. Han måtte stadig bevise at han var verdig hennes kjærlighet for å komme innenfor. Samtidig skapes angst hos sønnen for å bli sperret inne – don`t fence me in - og han får problemer med nærhet versus selvstendighet.

Hans selvbilde er splittet, han er en helt, og samtidig liten og udugelig.

Dette var forslag til forståelse av personlighetstypen som kunne passe inn i et fascistisk og nazistisk system fra Wilhelm Reich og Theodor W. Adorno.

Wilhelm Reich (1897-1957) var en psykiater, psykoanalytiker og forfatter født av jødiske foreldre i Ukraina (den gang del av Østerrike-Ungarn). Han studerte medisin i Wien, og ble interessert i psykoanalyse og Sigmund Freuds lære. Han var opptatt av hvordan den borgerlige, seksualfiendtlige moralen ødela en naturlig livsutfoldelse, og førte til fascisme og maktovergrep. Han gikk derfor inn for seksuell frigjøring.

Theodor W. Adorno (1903-1969) var en tysk sosiolog, filosof, musikolog og kunstteoretiker født i Frankfurt am Main, død i Visp i Sveits. Adorno skrev flere artikler for å beskrive fascistiske personlighetstrekk psykologisk.

Han sa: Psykologiske disposisjoner forårsaker ikke fascisme direkte, det er heller slik at fascisme definerer et psykologisk område, hvor man beskriver handlinger utført utfra de rå, menneskelige drifter, utelukkende egosentrisk, og de kreftene som oppmuntrer til dette.