onsdag 31. august 2022

Er vi blitt reddere for den sosiale død enn for selve døden? Refleksjoner etter lansering av Einar Øverengets nye bok "Intoleransens inntog"

Einar Øverenget sin bok «Intoleransens inntog» – boklansering og bokbad med forfatteren i samtale med Kristin Flood på Litteraturhuset i Oslo 23.08.22.

Refleksjoner etter boklanseringen av Tone B. Bergflødt 31.08.22.

Takk for en inspirerende kveld, og en fantastisk bok, den anbefales på det sterkeste.

Fra bokbadet: 

1.       Toleranse betyr å tåle det du avskyr, som du misliker sterkt.

2.       Intoleranse er å forhindre, sensurere, fjerne eller mobbe bort det du ikke liker.

3.       Toleranse er å velge å ikke gjøre det som står i punkt 2, selv om du er i posisjon til det.

«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det». Denne setningen, som tillegges Voltaire, formulerer selve kjernen i forsvaret av ytringer: Jeg må ikke like det du sier, eller være enig med deg for å forsvare din rett til å ytre deg …..Det tankevekkende i dag er den økende anerkjennelsen av ytringer som bestrider andres rett til å ytre seg: Jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det.»

(Einar Øverenget i kronikk i Aftenposten 10.september 2018)

 

«Skjønner du hva du driver med når du sprer slikt vrøvl?»

Kommentaren kom under et innlegg jeg nylig delte på Facebook, på min egen vegg, et innlegg i starten av den opphetede debatten rundt strømkrisa.

På Facebookveggen, min egen «dovegg» på nett, deler og ytrer jeg meg som jeg vil. Jeg er glad hver gang noen vil kommentere og argumentere, jeg ønsker sakene opplyst av flere, og tar gjerne en frisk diskusjon!

Å såre noen med en ytring, betyr at du sier noe som noen reagerer negativt på, men som ikke begrenser personens selvbestemmelse, og dermed hindrer hen fra å ytre seg i fortsettelsen.

Å krenke noen, betyr at du begrenser en annens selvbestemmelse, med andre ord, «stopper munnen hens», ved ekskludering, skamming og personangrep, slik at hen blir forsiktig med å ytre seg i fortsettelsen.

Jeg vet om folk som ville latt seg stoppe fra å ytre seg av «snillere» kommentarer enn den over. Blant annet av frykt for negative kommentarer, er det kun rundt 10 prosent av befolkningen som tør å ytre seg offentlig på sosiale medier.

Mange samtaler har forlatt det offentlige Facebook og blitt private, de foregår i lukkede FBgrupper, på messenger, snapchat eller annet.

Selv skriver jeg mine meninger med den ene hånden og gratulerer folk med dagen med den andre, og deler et bilde i ny og ne, i en salig røre. Min vegg er en liten offentlighet, en blanding av familie, venner, bekjente og venner av dem igjen, som jeg ikke nødvendigvis kjenner. I tillegg har jeg private chattegrupper som del av mitt sosiale liv.

Det som nå skjer, er at sosiale mekanismer inntrer i denne offentligheten, at folk sensurerer hverandre fra å ytre seg. Det skjer slik man kunne oppleve i samfunnet langt tilbake i tid, man ekskluderer og inkluderer hverandre, skammer og skremmer hverandre til konformitet, gapestokken innføres igjen.

At mange mennesker fikk kontakt med hverandre ved utbredelsen av Facebook, og fikk en talestol gjennom sosiale medier, virket i starten som en god ide. Man kunne knytte kontakt med gamle venner, og være fri til å ytre seg om det man hadde på hjertet. Etter hvert kom imidlertid et skille mellom det offentlige og det sosiale til syne:

I det offentlige skal man diskutere og krangle og kritisere makta, det er demokratiets viktigste premiss.

I det sosiale er man venner, man liker hverandre, identifiserer seg med hverandre, vet hvilke temaer det er greit å snakke om, og hvilke som skaper dårlig stemning, og som man bør holde seg unna.

Facebookgruppen er imidlertid ingen vennegruppe lenger, man kan ha opptil 5000 «venner» der! Da snakker vi ikke om det vi vanligvis betrakter som venner lenger, «vennegruppa» har blitt til en offentlighet. Da inntrer mekanismer som minner om sosial kontroll.

Fra intervju med Øverenget i Morgenbladet 28.08.22:

«I en fungerende offentlighet skal det være mulig å legge fram upopulære meninger, ikke drive selvsensur – og det gjør vi jo, men poenget til (Hannah) Arendt er at det sosiale bærer i seg noe totalitært.

På hvilken måte?

-        " Hitler og Stalin og Mao virket ikke på folket, men gjennom folket. De fikk folket til å kreve mindre frihet, drive sensur og tyste. Gjennom frykt og skam får du folket til å regulere seg selv, og da får du en situasjon hvor folket regjerer seg selv i sosiale medier på en måte som er helt på tvers av norsk lovverk. Og det fanges heller ikke opp. Om du går til syttenåringer i dag og spør om de gir uttrykk for sine meninger i sosiale medier, garanterer jeg for at de vil si «Nei, det er jeg veldig forsiktig med». De er veldig godt trent i hva man skal si og ikke si. Jeg har opplevd en annen verden og et annet samfunn, men det har ikke de.» 

Å påføre skyld betyr at du har gjort noe feil.

Å påføre skam betyr at du ER feil.

Når folk begynner å sensurere hverandre gjennom skyld og skam, og enda verre, kansellere, ikke bare ytringen din, men deg som person, det vil si, sørge for å spre rykter om deg så du mister nettverk, jobb og livsgrunnlag, er vi på ville veier.

Det er altså ikke myndighetene, men folk selv som forsøker å hindre hverandre fra å ytre seg, med mer og mindre hell. Mange gir seg fort, etter å ha fått ubehagelige kommentarer på det de legger ut, og blir tause.

Når sensuren i sosiale medier «eksporteres» til de vanlige medier, er det fare på ferde. Resultatet er at vi likner hverandre mer og mer, det vil si, meningsmangfoldet skrumper inn, og blir til polarisering. Det er etter hvert bare de ekstreme meningene som kommer fram, fordi de som målbærer det moderate har forlatt banen, da de ikke orker å stå i motvind og skittkasting lenger. Når vi ikke skiller oss fra hverandre med meningene våre, svekkes vår autonomi. Understrømmer i demokratiet kan vekkes til live ved at samfunnet polariseres, og etter hvert ensrettes, og beveger seg da mot det totalitære.

Jo mer selvsensur hvert enkelt individ bedriver, jo mindre frihet vi krever, desto enklere blir vi, folket, å styre.

På verdensbasis er det ca 3.5 milliarder mennesker som bruker sosiale medier. Når de samme mekanismene for konformitet, det å innpasse seg brukes her, som den sosiale kontrollen ble benyttet for å få folk til å tilpasse seg i «gamle dager», er det urovekkende. Konformitet innebærer at folk tilpasser og innpasser seg, tar hensyn. Det er det samme som lydighet, man gjør som noen andre vil, man bøyer seg for en autoritet.

Vi har stor tillit til politikere i Norge. Når tilliten blir møtt med et krav om lydighet, å følge direktiver uten å spørre hvorfor, er det et dårlig tegn.

Å være «politisk korrekt» er å være konform, lydig. Å være det motsatte, fører til sosial straff, at man blir utelukket fra en gruppe.

Man vet ofte hvilke temaer man ikke skal ta opp i ulike grupper. Ved familiemiddagen vet man ofte hva man kan snakke om, og ikke, for å bevare god stemning.

Den sterkeste frykten mennesker har, er å bli utstøtt. Til tross for at vi er et av verdens få gjenværende, fungerende liberale demokratier, har vi strenge sosiale normer i Norge, det kan straffe seg å ytre seg.

Selvsensur betyr at man har lyst til å si noe, men gjør det ikke. Når jeg mener sterkt om noe som opprører, men velger å la være, av frykt for hva som vil skje, driver jeg selvsensur. I gamle dager ble de utstøtte plassert i gapestokk på kirkebakken, i dag risikerer vi å bli sosialt utstøtt og kansellert på nettet, som kan spre seg til det virkelige liv som ødeleggende ryktespredning og sladder, og gjøre at folk mister venner, jobb og oppdrag.

I et autoritært samfunn er det en fyrste som herser med befolkningen, og folket slår tilbake.

Et totalitært samfunn styres gjennom folket, et folk som står på barrikadene for å få mindre frihet. Frykt og skam benyttes av myndighetene i starten for å presse folk til lydighet. Når folket har gått gjennom alle stadiene som fører til det totalitære, har de sluttet å være ansvarlige for sine handlinger.

Produkter av totalitære ideologier er overflødige mennesker som «gjør sin plikt», «holder loven», som outsourcer sin egen samvittighet, som er fullstendig konforme.

Man slutter å tenke selv, å vurdere hva man gjør, uavhengig av hva andre måtte mene, man slutter å være autonom.

Hvis verden blir sosial, blir hele verden slik, uten debatt.

I den mørkeste kjeller, helt nederst i Dantes inferno, sitter svikerne, de som har sviktet familien sin og landet sitt, som har vært mer lydige til autoriteter enn til sin egen samvittighet, hjertet sitt og sin autonomi.

Søren Kierkegaard snakker om frykt som noe som truer din eksistens, til forskjell fra angst, som er uten et objekt som truer eksistensen.

Frykten for den sosiale død går ut på å sørge for å ikke bli ekskludert. Ved den store utbredelsen av sosiale medier, kan det se ut som mennesker i dag er mer redd for den sosiale død, enn for selve døden.